Mammabloggerne får pepper.

Mammabloggene får pepper i media - de legger ut bilder og anekdoter fra livet som hemmefru og/eller dedikert mamma. I dag har jeg surfet litt på disse bloggene, og det er ikke småtterier som blir lagt ut. En fin blanding av bilder av barna, fortellinger om barnas spisevaner, raserianfall og andre saker og ting som alle barn gjør og sier. I tillegg har mange - dette er unge kvinner - glossy bilder av seg selv i diverse situasjoner (og av og til modell-lignende positurer). Vi får vite hvor gode brød de baker, hvilket sengetøy som er knæsjt og trendy, vi får bilder fra (mer elle rmindre vellykkede) interiører og betroelser fra ekteskapet.

Det er meg en gåte at disse bloggene er så populære - det må være tusenvis av dem. Det er ikke mulig å skille den ene mammaen, babyen, eller hunden fra hverandre. Hvor kommer dette ekstreme behovet for publisitet og intimisering fra? Og hva kjennetegner disse kvinnene?

Ut fra et begrenset besøk på disse bloggene ser det ut til at det er noen fellesstrekk. For det første er det unge kvinner. For det andre har de barn. For det tredje - og dette bekymrer meg - er de representanter for en form for motkultur til den kvinnerollen vi så hardt har tilkjempet oss. Her går det i idealisering av hus og heim, brødbaking, økologisk matlaging, hekling og strikking, rosebed og babygadgets. Unge kvinner som ikke skriver en døyt om jobben, ambisjoner, politikk, litteratur, kultur, - you name it. Klarer de å skille livet sitt i to helt seperate deler, eller er de bare mammaer og hjemmearbeidende?

En annen ting: har de overhodet ikke grunnleggende forståelse for nettvett? Hva i all verden får folk til å legge ut hele livet til den nære familien på nettet? Og - jada, jeg går i sirkel - hvor spennende er det for andre å lese om brødoppskrifter, babybleier og våkenetter?

Stakkars avkommet og stakkars mammaer - vent til barna nærmer seg tenårene. Jeg er under stadig trussel for å bli slettet som venn på Facebook av mine, og skulle jeg være så syndig at jeg trykker I like på noe de har lagt ut får jeg beskjed om at jeg er en stalker. De skulle bare visst hvordan det er for barn som er små i dag - en ting er når mamma eller pappa trykker I like på Facebook, en annen ting er at totalt fremmede diskuterer bleieutslettet, sovevanene og sengevætingen din på mammas blogg. Illustrert med bilder fra virkeligheten.

Einar Dahle - Bengt Espen Knutsen

Bengt Espen Knutsen er en av flere dyktige norske arkitekter. Han har fått forbausende lite oppmerksomhet, kanskje fordi han er sønn av den markante arkitekten Knut Knutsen. Men nå har Pax utgitt boken om Bengt Espen Knutsen og hans arkitektur.

Knutsen senior og junior har bygget fantastiske hytter i Portør. Knut Knutsens hytte er nærmest et ikon, og Bent Espens hytte er ikke langt fra et ikon den heller. Det som karakteriserer Knutsen (begge to) er byggenes tilpasning til terrenget, bruk av tre og tegl og tydelig funksjonalisme.

I boken får vi se en rekke av byggene Knutsen har tegnet. Han har tegnet kjempetøffe rekkehus, store bygg som feks nybygget til Folkets hus i Oslo og eneboliger - for å nevne noen.

I 2008 tegnet Knutsen et sommerhus på Korsholmen i Portør. Når man tar båtturen fra Risør til Kragerø er det mange som velger å ta turen via den nydelige havnen i Portør. På vei ut av Portørviken ligger denne hytten og jeg har lenge trodd at denne hytten ikke har Knutsen-signaturen. Den ligger ikke spesielt godt i terrenget, ligner på bokser som er palssert utover og er typisk for de nye hyttene som popper opp overalt. 2000års funskjonalismen, en svak kopi av Lund-Hagem hyttene. Da liker jeg mye bedre hans egen hytte et steinkast unna.

Boken er fin, med god tekst og bra bilder. Arkitektur er viktig, og en litt for lite fremtredende diskusjon i den norske offentligheten. Det er underlig, med tanke på de fantastiske arkitektene vi har hatt i Norge, som Pim Pam Mellby, Arne Korsmo, Wenche Selmer, Sverre Fehn, Kjell Lund og Knut Knutsen. Det er prisverdig at Pax lager mongrafiserien Våre Arkitekter. Jeg ønsker meg flere av disse - særlig om de arkitektene som er nevnt.

God bok!

Anbefales!!

For en kvalifisert og faglig fundert anmeldelse, se her.

Å skrive så blekket spruter - innspurt

Nå er jeg i innspurten av skriveprosessen og konturene av en bok begynner så smått å vise seg, blant annet ved at jeg frenetisk oppdaterer innholdsfortegnelsen. Deadlinen jeg har satt meg for levering av hele boken.doc til redaktøren er i morgen og hvis dette var i en annen tid kunne jeg brukt ordspillet å skrive så blekket spruter. I disse teknologitider blir det en litt malplassert beskrivelse og jeg har fundert over hva en postmoderne oversettelse av denne frasen kan være.

Det er litt blekk med i bildet - eller toner som det heter på printerspråket, men det er ikke så mye sprut i det. All teksten er pent og pyntelig organisert i foldere og mapper, og når jeg sender til redaktøren er det ikke i en tykk konvolutt med hyssing rundt, men som en vedlegg i mail. Det er noe veldig lite bohemsk og litterært over hele prosessen - i stedet er det ordentlig, strukturert og ryddig.

Når jeg leter etter passende metaforer blir de veldig kroppslige - musearm, muskelstivhet, søvløshet, stress, neglebiting og nervøs kvalme. Mangel på bevegelse, fysisk utfoldelse og skikkelig hvile. Eller det som har med næring å gjøre. Appelsiner som har begynt å lukte i fruktskålen, sur melk og kald te. Hang-over etter noen trøstende runder med pressede, gjærede druer.

Nei, det må finnes noe som kan visualiseres på samme måte som å skrive så blekket spruter. Jeg skriver så tastaturet går varmt? Nei, det var det lite swung over. Skrive til krampen tar meg - kanskje ikke så dumt. Det er sånn det føles akkurat nå. Joda, det funker: jeg skriver til krampen tar meg.

Det skal bli godt å bli ferdig, selv om jeg regner med å gå noen flere runder med teksten, det er tross alt det jeg har en redaktør for. Og endelig kan jeg begynne å se frem til en litt annen hverdag, snart strender på Cuba, salsa i Havana, så dovne søndager med en god bok, en tur i skogen og sene kvelder med den stakkars tilsidesatte kjæresten min. For ikke å snakke om kroppen min, for hver 25 side har badevekten plusset på 1-2 kilo dødvekt, som for å understreke Dagens Næringslivs siste mantra om viktigheten av å være fit for Birken. Men, men - de som går Birken får et diplom eller en jakkenål. Jeg får en bok, og for meg er det mer verdt enn stinkende treningstøy, bakglatte ski og nedoverbakker med livet som innsats. Men mosjonisten skal hentes tilbake - det er en form for aktivitet som kan bedrives med en bok under armen eller som de sier i disse postmoderne tider: en bok på øret.

I am Cuba - Kalatozov/Coppola-Scorsese

Forberedelsene til Cuba-tur er i gang, og i kveld har vi sett den noe sære og kitchy'e filmen Soy Cuba (I am Cuba) fra 1964. Dette er en film som ikke helt overbevisende viser kommunismens fortreffelighet og kapitalismens djevelskap. Overtydelige scener gjør dette til en meget spesiell filmopplevelse.
Filmen er i svart hvitt og filmingen er ekstraordinær vakker. Sært innhold i nydelig innpakning med andre ord. Jeg har litt sansen for denne - den er så overspilt og tragisk på grensen til det komiske, musikken er meget bra og konseptet er fabelaktig - spesielt for oss som har et litt "nostalgisk" forhold til sovjetisk litteratur og film. Dog - jeg tror ikke jeg tar helt feil hvis jeg skriver at denne er for spesielt interesserte.

Gjesteblogger: Vennskap i storm. Bjørnstjerne Bjørnson 1875-1889 - Edvard Hoem

Edvard Hoem:

Vennskap i storm. Bjørnstjerne Bjørnson 1875-1889.
Forlaget Oktober 2010
601 sider.

Poetokratens stormfulle år



Den 17. mai 1881 avdukes støtten av Henrik Wergeland i Christiania. Støtten er plassert på Eidsvoll plass, så å si midt mellom Stortinget og Det kongelige slott, stedene for den første og den andre statsmakt. I denne perioden foregår det en voldsom kamp mellom disse maktene i norsk politikk. Stortinget vil tvinge kongemakten – og med den regjeringen – under sin kontroll. Stortinget ønsker parlamentarisme. Det vil at regjeringen skal utgå fra flertallet i Stortinget, og ikke utnevnes av kongen uavhengig av Stortinget og stortingsrepresentantenes votum.

Retorisk mester
Ved avdukingen av billedstøtten taler dikteren Bjørnstjerne Bjørnson for en stor forsamling mennesker. Bjørnsons tale er et retorisk mesterstykke som skal styrke kampen mot kongemakten og de krefter i samfunnet som støtter og klamrer seg til den. Talen tar utgangspunkt i den franske revolusjonens frigjøringsprosjekt, og den iscenesetter Henrik Wergeland som dette frigjøringsprosjektets fremste representant i Norge. I Bjørnstjerne Bjørnsons tale blir Wergeland skapt som den demokratiske nasjonalismens fremste ikon i Norge.

Denne viktige retoriske og politiske hendelsen er plassert midt i Edvard Hoems andre bind av hans Bjørnsonbiografi med tittelen Vennskap i storm. Bjørnstjerne Bjørnson 1875-1889. Mer enn noen hendelse i den aktuelle perioden eksemplifiserer den særtrekk ved Bjørnstjerne Bjørnsons menneskevirke. Bjørnson er dikteren som er politiker. Han skriver romaner, noveller og skuespill, men vel så ofte – ja oftere – holder han taler, skriver kraftfulle og polemiske innlegg i avisene og i tidsskriftene. Ikke minst skriver han utallige brev til familie, venner og av og til fiender. Slik blir han innbegrepet av, og den fremste representanten på, det vennen og historikeren Ernst Sars kaller ”poetokratiet”. Det vil si en slags politisk førerelite hvis status er forankret i denne elitens kunstneriske begavelser, deres såkalte ”genialitet”.

Gjennom den politiske helgenforklaringen av Henrik Wergeland iscenesetter Bjørnson seg selv som Wergelands arvtaker og dermed opplysningens og framskrittets herold i Norge. Denne posisjonen har Bjørnson da også fått gjennom den seirende venstrestatens nye læreplaner og lærebøker etter 1884. Da var kampen om parlamentarismen vunnet. Bjørnsons partifeller kunne innkassere seieren, og fornøyd forsyne seg av seierens frukter. For eksempel blir Bjørnstjerne Bjørnson tildelt - som tredje mann - Nobelprisen i litteratur i 1903 – av sin gamle fiende kong Oscar II for øvrig.


Privat og intimiserende
I andre bind i sin planlagte trebindsbiografi om Bjørnson forteller Edvard Hoem lett tilgjengelig og populært om Bjørnstjerne Bjørnsons virke i denne svært viktige perioden i norsk politisk og kulturell historie. Kildene er selvsagt først og fremst Bjørnsons omfattende tekstproduksjon, men også samtidige omtaler og beskrivelser, blant annet ved Bjørn Bjørnson, dikterens engasjerte og trofaste sønn, som Edvard Hoem er påfallende begeistret for. I mindre grad trekker Hoem inn mer vitenskapelige idéhistoriske og historiske studier og undersøkelser.

Framstillingen av Bjørnsons liv forblir privat og intimiserende. Leseren tilegnes grundig innsikt i Bjørnson-familiens indre liv. Det gis inntrykk av at det var preget av varme, raushet og omsorg. Men vi blir også kjent med familiens kroniske økonomiske bekymringer. Bindet tar til ved Bjørnson-familiens flytting til gården Aulestad i Gausdal. Begrunnelsene for flyttingen er flere. Blant annet flytter denne ellers så kosmopolittiske familien til det litt bortgjemte stedet i Norge av ideologiske grunner. Gjennom å bosette seg på Aulestad ønsker Bjørnson å virke sammen med grundtvigianerne på den nærliggende Vonheim folkehøyskole. Imidlertid blir flyttingen en økonomisk så vel som ideologisk katastrofe. Meget raskt tar Bjørnson avstand fra grundtvigianernes kristendomsforståelse. Og gården går alltid med solid underskudd. Hadde det ikke vært for mesenen og forretningsmannen Thomas Heftye, ville ikke Bjørnstjerne Bjørnson kunne opprettholdt sin høvdingaktige husholdning og posisjon. Han ville rett og slett vært fallitt.

Offentlig person
Edvard Hoem gjør lite ut av den spesielle kulturelle og materielle posisjonen som dikterpolitikere som Bjørnstjerne Bjørnson gir et fremragende eksempel på. Bjørnson er en typisk representant for 1800-tallets blanding av liberal offentlighetstenkning og romantikkens genikult. Han skapes og skaper seg selv gjennom offentlige ytringer i tale og skrift, og blir selv som privatmann å regne som en offentlig person. Bjørnson tar da også seg selv på djupeste alvor, og inntar posisjonen som irettesettende formynder selv overfor så sterke og begavede personligheter som Arne Garborg og August Strindberg. Det er ikke oppsiktsvekkende – og det er velkjent – at denne rolleblandingen ikke var stimulerende for Bjørnsons skjønnlitterære forfatterskap.

Bjørnstjerne Bjørnsons offentlige status og posisjon var allerede i 1875 først og fremst forankret i hans poetiske talent, som fortsatt kan merkes i bondefortellingene og i mange dikt. Forfatterskapet i den sterkt poetokratiske perioden som Hoem behandler i Vennskap i storm. Bjørnstjerne Bjørnson 1875-1889, er i sammenlikning temmelig ujevnt, noe Hoem ikke unnlater å gjøre leseren oppmerksom på. Derfor omtales dette forfatterskapet forholdsvis overflatisk av biografen Hoem. Det er den politisk stridende, og familiemannen Bjørnson, som leseren først og fremst får tilgang til informasjon om.
Ikke helt vellykket
Jeg er usikker på hvor vellykket Edvard Hoems biografi om Bjørnsons liv mellom 1875 og 1889 er. For å få fullverdig utbytte av boka, bør man nok på forhånd ha inngående kjennskap til Bjørnstjerne Bjørnsons ikoniske status i den norske venstreideologiske historiefortellingen. Sannsynligvis bør leseren også slutte seg til og akseptere denne historiefortellingens dramaturgi. Skal leseren ha utbytte av boka bør han også identifisere seg med fortellingens helteroller, samt ta avstand fra skurkene. Gjør man ikke det – eller kjenner man ikke Bjørnstjerne Bjørnsons status i denne fortellingen som Henrik Wergelands arvtaker – bidrar Edvard Hoems biografi med lite nytt, og kanskje også liten innsikt i og forståelse av det særpregede ved Bjørnstjerne Bjørnsons rike politiske og litterære liv.

(Kjell Lars Berge, Kulturnytt, NRK P2, 12. januar 2011)

Janelle Brown - Det eneste vi ønsket oss var alt

Janelle Brown er dameblad-journalisten som tar det store spranget og blir forfatter. Det eneste vi ønsket oss var alt er hennes første roman - og for min del kan det bli med denne ene.

Boken kan under noe tvil puttes inn i kategorien chic lit - men der chic lit bøkene ofte har en ironisk undertone og forfatterne har en forståelse for sjangeren de skriver i - er dette en bok som tydeligvis ikke har et snev av ironi, skrevet av en forfatter som (kanskje) har større ambisjoner enn chic lit. Men, akk - hun lykkes ikke.

Det eneste vi ønsket oss har undertittelen En  mor. To døtre. Et tapt liv.  Tre kvinner og et tapt liv, med andre ord. Og årsaken til tapet? Gjesp, gjesp, en kødd av en fyr som etter 29 års ekteskap dropper konen etter å ha gjort den store handelen som gir penger - masse penger, svimlende summer penger. Konemor gleder seg over pengene som skal trille inn på deres felles konto, men stønn - han stikker av med venninnnen hennes.

De to døtrene er på samme måte som mor i huset fullstendig lost in space. Menn, kropp, dop, penger - alt går galt. Den skinnhellige hemmafru-mammaen blir narkoman, den unge, feite tenåringsdatteren blir knullebrett på skolen og følgelig gravid, den frustrerte hippi-datteren drikker seg fra sans og samling over en dust av en fyr som er den nye Tom Cruise i filmverdenen. Klisjeer til det kjedsommelige.

Jeg er ikke typen som starter på en bok uten å lete etter noen høydepunkter, men her er det ingen. Jeg fullførte boka i håp om at noe måtte skje - hun har tross alt fått utgitt denne boken, og noen på Cappelen Damm må ha lest og likt den. Men akk og ve. Nada. Ikke et eneste høydepunkt. Janelle Brown burde holde seg til kiosklitteraturen, for det er nettopp det denne boken er. En "dameroman" av den kjipe sorten, med kvinner som fremstår med airbag-hjerner, høye sko og mislykket seksualliv. Kvinner som nesten får sammenbrudd fordi suffleen faller sammen for tidlig, eller fordi det er en død bille i poolen.  Så kan man innvende at dette er amerikanske kvinner, og spille på stereotypier om at amerikanske kvinner har større pupper og mindre hjerne enn europeiske kvinner. En stereotype jeg tar fullstendig avstand fra. Amerikanske kvinner jeg har vært i kontakt med er smarte og oppegående. No excuse altså.

Styr unna, jenter! Det finnes utrolig mye bra amerikansk litteratur. Denne boken tilhører den andre enden av skalaen.

Norwegian Wood på kino i mars!

Papirløse i Norge

Saken om Maria Amelie har bidratt til at de papirløses situasjon er satt på dagsordenen. Nå ser det ut til at regjeringen kommer med et forslag som ikke er verdt noe for dem det gjelder - Maria skal retuneres til Russland, men kan få søke om arbeid i Norge derfra.

De siste dagene har vi fått møte flere papirløse gjennom TV og aviser. De har fått et ansikt og vi har fått høre hva de tenker. Med respekt å melde syntes jeg mange av dem får lite taletid, - de får endelig sjansen til å bli hørt, men må si alt de har på hjerte i løpet av to minutter. Det som er slående er at alle vi har blitt presentert for er folk som burde få blitt. Jeg tror ikke dette er fordi de er håndplukket for å tale saken, men heller at det er veldig mange papirløse som nordmenn stort sett ville latt bli. I går på Debatten i NRK møtte vi en afrikansk mann som hadde vært her i 10 år, han har arbeidet her i 8 år. Han har to barn og er veletablert. Spør hvem som helst og jeg tipper at 90% av oss vanlige folk ville ment at han skulle få bli. Eller den unge kvinnen som har vært her fra hun var 4 år - ingen oppegående mennesker kan mene at hun skal sendes ut?

Jeg skulle ønske at vi fikk vite mer om hvem de papirløse er. Desto mer informasjon som blir fremlagt og flere menneskers skjebne vi får innsikt i - desto mer overbevist blir jeg om at vi som har norske pass ser at de papirløse bør få bli.

Jeg håper Maria får bli her, det samme gjelder samtlige av de andre vi har fått kjennskap til gjennom media. De papirløse er nederst på rangstigen innenfor asylpolitikken - til tross for at dette er ressurssterke mennesker som vil være i Norge. Dette er folk vi trenger - ikke bare i et kynsik nytteperspektiv fordi de kan jobbe her, men fordi de er mennesker som er vel integrerte. Når de erså  integrerte bidrar de til å dempe den fremmedfrykten som Norge gjennomsyres av.

For en gjennomsnittsnordmann fremstår mye av innvandringspolitikken som skremmende og uforståelig. Vi hører stadig vekk om afrikanske menn som voldtar norske kvinner, øst-europeere som kommer hit og plyndrer butikker og driver med innbruddsraid, muslimer som kan sprenge seg selv i luften og kvinner som sprer HIV og det som verre er gjennom prostitusjon. Folk som bor utenfor Oslo sier ofte "at du tør å bo i Oslo, der er det så mange innvandrere".

Oslo er en by som kan bli internasjonal og flerkulturell. Provinspreget som vi ser i andre byer er i ferd med å forsvinne i Oslo. En vanlig trikketur er en tur fra et stopp til et annet sammen med folk fra alle verdensdeler. I Oslo kan du gå på restauranter og spise mat fra alle verdensdeler. Når jeg har vært i Istanbul, Tokyo, USA eller Malaysia kan jeg treffe på nordmenn fra disse landene i grønnsaksbutikker, på restauranter og noen ganger på jobben. I Oslo kan jeg gå på konserter, se filmer og se teaterstykker som speiler verden, ikke bare Norge. Dette gjør at Oslo er den beste byen å bo i av alle byene i Norge. Oslo er mer. Oslo er farverikt. Oslo er pluralistisk. Oslo gir rom for annerledeshet. For mange nordmenn er et besøk i Oslo eksotisk, nesten som å være i utlandet. Oslo har t-bane og trikk, mangfold og musikk, og ikke minst nordmenn fra alle verdensdeler.

80% av nordmenn stemte på partier som er for en strengere innvandringspolitikk. Kun to partier, SV og Venstre, er for en liberalisering av innvandringspolitikken. Dette er to av de minste partiene. Nordmenn flest ser på ulempene ved innvandring og kjøper skremmebildet som presenteres i aviser og på TV. Vi glemmer ofte at folk er folk, mennesker flest er som deg og meg uavhengig av hvor i verden de kommer fra.

Norge er en del av det internasjonale samfunnet og økende innvandring er noe vi må forholde oss til. Maria Amelie saken har vist at vi har en for streng innvandrings og asylpolitkk, at humanitære hensyn i for liten grad tas og at det er for vanskelig å få opphold i Norge. Vi må forholde oss til at tusenvis av mennesker bor i Norge uten å ha en eneste rettighet. Vi bør i mye større grad ønske disse velkommen, la de sette sitt preg på Norge og få bidra med alt det de har. Vi som bor i Oslo bør sette pris på hvordan det flerkulturelle er med på å gjøre byen til den fantastiske byen den er, så får de andre byene komme etterhvert.





Pedram Z

Gjesteblogg: Født sånn eller blitt sånn? Eia og Ihle

Vi husker den hissige debatten fra i fjor, da Eia og Ihle langet ut mot forskningsmiljøer i Norge. Særlig kjønnsforskere ble teppebombet av Eia og Ihle, men samfunnsvitenskapene generelt fikk seg en smekk i programmet. Første programmet ble mottatt med sjokk og vantro, men etter hvert som serien rullet og gikk skjønte vi at problemet ikke først og fremst var akademia, men heller de to sensasjonsfikserte karakterene bak programmet. Eia mistet en del troverdighet, særlig fordi han ukritisk brukte en fremgangsmåte som er første bud innenfor akademisk argumentasjon: sjekk kildene dine, kjenn feltet, ikke vær selektiv og vær redelig. Vel, gutta avsluttet ballet med å skrive en bok, og denne har Kjell Lars Berge anmeldt. Enjoy!!

Skaper Fiktive motstandere

Harld Eia og Ole-Matin Ihles bok Født sånn eller blitt sånn?, er en engasjerende pamflett som konstruerer et fiendebilde

For noen generasjoner siden karakteriserte den tyske filosofen Ernst Cassirer som ”kulturens tragedie” et utviklingsmønster i moderne vitenskap. Tragedien bestod i at det ble stadig vanskeligere for ulike fagmiljøer å forholde seg til hverandres forståelser av og innsikter i kultur og natur.

Slik ble det skapt mistro og fordomsfulle forestillinger mellom vitenskapsmenn og -kvinner, og mellom ulike fagmiljøer. Denne tragiske utviklingen har ført til at forestillingene om de to vesensforskjellige kunnskapskulturene naturvitenskap (”forskere/scientists”) og humaniora (”intellektuelle”), popularisert av den engelske forfatteren C.P.Snow, er utbredt.

I ideologien om ”de to kulturene” studerer de naturvitenskapelig orienterte ”forskerne” nådeløst og uten moralske anfektelser hvordan natur og kultur ”virkelig” er satt sammen. I følge den samme ideologien er humanistene en slags filosofiske idealister, som har fått det for seg at virkeligheten bare finnes i våre forestillinger. Virkeligheten er ”sosial konstruert”. Natur finnes ikke, bare kultur.

Pamflett
Det er denne stereotype oppfattelsen av de intellektuelle ”humanistene” som danner utgangspunktet for pamfletten ”Født sånn eller blitt sånn? Utro kvinner, sjalu menn og hvorfor oppdragelse ikke virker” av Harald Eia og Ole Martin Ihle.

”Men hvorfor har intellektuelle vært så avvisende til tanken om at mange av våre følelser og egenskaper er medfødt” lurer forfatterne på i første kapittel, og legger til at disse ”intellektuelle” har fått oss til å tro at vi mennesker er født som ”blanke ark”, tomme tavler eller en tabula rasa der foreldre og samfunn kan skrive livet ditt inn etter eget forgodtbefinnende som i en oppdiktet historie.

I denne idealistiske fortellingen kan menn bli kvinner, homofile kan bli heterofile, dumminger kan bli smarte og svarte mennesker kan bli like intelligente som askenasiske jøder – og så videre. Ja, ikke nok med det. Når mennesker hører på sin sunne fornuft og stiller spørsmål ved denne konstruktivistiske ideologien, blir de møtt av de ”intellektuelle” med nedlatende latter, påstår Eia og Ihle.

Engasjert og polemiserende
Eia og Ihles polemiske utgangspunkt i ”Født sånn eller blitt sånn?” er å tørke hånfliret av disse overlegne intellektuelle typene. I boka lar de en rekke evolusjonsbiologer, kognisjonspsykologer og genetikkforskere få anledning til å fortelle oss hvordan det egentlig står til mellom forholdet mellom natur og kultur, og hva som er menneskets sanne vesen.

Som i serien ”Hjernevask” på NRK1 er boka bygd opp rundt engasjerende og kontroversielle temaer som de naturlige forskjellene mellom gutter og jenter, mellom homofile og heterofile, mellom mennesker med lys og mørk hud. Boka diskuterer hvorfor norske kvinner, trass i at de har vokst opp og bor i verdens mest likestilte land, trassig velger tradisjonelle kvinneyrker.

I et kapittel vil forfatterne få leseren til å reflektere kritisk over om den visstnok utbredte forestillingen at foreldres oppdragelse faktisk har noe å si for avkommets utvikling, egentlig er sann. De diskuterer hvorfor det i noen samfunn er mer vold enn i andre, og hvorfor det nesten alltid er menn som er voldelige. Og ikke minst tar forfatterne opp forskjellene mellom menns og kvinners seksualitet.

Hvorfor blir kåte kvinner ofte oppfattet som ”horete”, mens tilsvarende menn blir forstått som fascinerende damejegere? spør forfatterne. Og uansett hvor kåte damene er, så ligger de alltid med betydelig færre partnere enn den haugen av kvinnevilt som selv den aller slappeste mannlige skjørtejegeren ikke bare skryter på seg.

På alle disse spørsmålene og problemstillingene finner Eia og Ihle fram til forskere som gir oss i egentlig forstand naturlige, og dermed naturvitenskapelige, forklaringer på atferd og handlingsmønstre. Engasjert og friskt polemiserende klarer de to forfatterne å sannsynliggjøre at sedvanlige forestillinger om kulturens betydning for menneskers individuelle og samfunnsmessige utvikling, må modifiseres, ja direkte avvises.

Uredigert og flåsete
Tar man i betraktning bokas preg av irettesettende, men faglig oppdatert, pamflett, er disse kapitlene i positiv forstand utfordrende lesning. For mange av oss gjør forfatterne mye nytenkende forskning tilgjengelig. Forfatterne skriver godt. Piskesnerten treffer. Og hadde vi tidligere hånflirt av sosiobiologien, forvandler ansiktstrekningen seg til en smertefull grimase. Forfatterne makter å utfordre tilvante forestillinger både blant de av oss som er vant med å lese vitenskapelige tekster og blant folk flest.

Det er likevel flere forhold ved boka som gjør at forfatternes polemikk ikke helt overbeviser. For det første er forskningen som presenteres, formidlet temmelig hulter i bulter. Kildene for påstandene blir mange steder utilgjengelige og usikre. Leserens spontante etiske motforestillinger (f.eks. at foreldres barneoppdragelse hjelper) blir ikke bearbeidet på en måte som viser respekt for leserens engasjement.

Av og til blir framstillingen så urimelig at forfatterne framstår som flåsete og dermed lite troverdige. Særlig gjelder det kapitlet om intelligens, ”Den ubehagelige sannheten”, der forfatterne åpner døra på gløtt for forskning som kan bidra til rasisme, og som – viss denne forskningen blir tatt på alvor - kan legitimere et samfunnssystem liknende apartheid.

I dette kapitlet framstår nobelprisvinneren James Watson som en slags Giordano Bruno som forteller oss at visst er jorda rund: det er sant at svarte har lavere IQ enn hvite. Velvillig siterer de Watson på at ”folk som må forholde seg til svarte arbeidstakere, oppdager at det (…) ikke stemmer” at svarte er like smarte som hvite.

Konstruerer motstandere
Men Eia og Ihle overser, glemmer eller bryr seg ikke om (hva motivene til forfatterne kan være for utelatelsen, blir spekulasjon) at den samme heroiske Watson klynkende har hevdet seg misforstått og feilsitert, og bedt om unnskyldning. Uten videre forskningsbelegg – får vi kanskje tro? - har denne geniale nobelprisvinneren hevdet at Barack Obama er USAs mest intelligente president noensinne.

Mest problematisk i boka er likevel forfatternes strategi for å skape seg en motstander som de kan hakke på og henge ut. Der tv-serien ”Hjernevask” kunne klippe inn norske kjønnsforskere generelt og kjønnforsker Jørgen Lorentzen spesielt på alle passende steder hvor ignorante ”samfunnsforskere” og ”intellektuelle” skulle gjøres narr av, er motstanderne i boka først og fremst norske sosialdemokratiske politikere som Anniken Huitfeldt, Gudmund Hernes og Reiulf Steen.

Uten videre påstår Eia og Ihle at disse politikerne og den politikken de har gjennomført, bygger på den vrangforestillingen at mennesket er en tom tavle eller et blankt ark. For dem som kjenner mer inngående enn det forfatterne gjør, til den skolepolitikken som er ført i Norge etter krigen, er dette en bisarr forestilling som skaper inntrykk av at forfatterne i mangel på ekte behaviorister (det vil si forskere som faktisk mener at menneskets bevissthet er en tom tavle), har skapt seg noen stråmenn, altså konstruert en fiktiv motstander.

Forført av sin helt
Sannsynligvis er forfatterne blitt forført av en av sine helter, den amerikanske psykologen Stephen Pinker. ”Født sånn eller blitt sånn? Utro kvinner, sjalu menn og hvorfor oppdragelse ikke virker” er på mange måter en norsk versjon av Pinkers berømte og beryktede bok ”The Blank Slate. The Modern Denial of Human Nature ” fra 2002.

Sett i lyset av Pinkers bok virker det som forfatterne har forsøkt å overføre amerikaneren Pinkers observasjoner og polemikk uproblematisk til norske forhold. I så måte preges forfatterne av den samme idealistiske konstruktivisme de gjør sånn narr av: Deres innbilte forestillinger om den norske forskningsvirkeligheten og kunnskaps- og likestillingspolitikken framstår som sannere enn hvordan denne norske forskningsvirkeligheten og kunnskaps- og likestillingspolitikken faktisk er.

(Kjell Lars Berge, Kulturnytt, NRK P2, 21.04.2010)

Gjesteblogger på jegleser: Kjell Lars Berge

Kjære bloggvenner!
Jeg er så heldig at jeg har fått en gjesteblogger her på jegleser. Og det er ingen hvemsomhelst, men Professor Kjell Lars Berge - retorikeren, forfatteren og debattanten fra aviser, radio og fjernsyn. Berge er en velkjent person på Blindern, og i god ånd skal vi nå samarbeide på bloggen. Kjell Lars Berge er professor i tekstvitenskap på institutt for nordisk og lingvistikk, Universitetet i Oslo. Berge er en populær og engasjert foredragsholder, lærer og veileder. Han var styreleder i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening fra 2005 til 2008. I tillegg er han ofte gjest hos NRK, dere husker han kanskje som kommentator til det amerikanske valget da han kommenterte retorikken som ble brukt av de politiske kandidatene.

Kjell Lars Berge er omtalt på bloggen tidligere, jeg skrev om boken Ungdommers skrivekompetanse. Hans gode penn og faglige blikk blir også satt pris på blant bokelskere og med jevne mellomrom anmelder han bøker for Kulturnytt i NRK. Nå legges disse anmeldelsene ut på bloggen. Med Berges bidrag styrkes bloggens blikk på sakprosa, en ambisjon som jeg jevnt og trutt har forsøkt å realisere. Jeg håper også at vi bruker anledningen til å ha direkte kommunikasjon med anmelderen - en øvelse vi bokbloggere/bokblogglesere ikke alt for ofte får delta i. Derfor oppfordres leserne til å ta godt i mot Berge, blant annet ved å kommentere på innleggene.

Blogginnleggene blir lagt ut ukentlig - eventuelle justeringer gjøres underveis. Jeg er veldig glad for å ønske velkommen min første gjesteblogger!

Book lust to go

Jeg har kanskje gjort et aldri så lite kupp! Boken Book lust to go, med undertittelen recommended reading for travelers, vagabonds and dreamers er som dere sikkert skjønner "en bok om bøker om og fra ulike steder". Forfatteren Nancy Pearl er amerikaner og har jobbet som bibliotekar. Hun er tydeligvis en reiseglad dame, både fysisk reising og reising i den litterære verden.

Read your way around the world with Nancy Pearl, står det på vaskeseddelen, men rundt hele er en liten overdrivelse. Som amerikaner kan Pearl for eksempel ikke reise til Cuba, og derfor står det ingenting om Cuba i boken. Tyrkia er godt dekket, men et planlagt reisemål  for denne bloggerens familie-høstreise, Tunis, er ikke nevnt. Svenskene har selvsagt fått med sin Stieg Larsson og Kerstin Ekman, mens Afghanistan mangler Bokhandleren i Kabul (vel,vel - men jeg har da vitterlig lest at boken tok USA med "storm"). Borneo er med, men Baltikum mangler.

Hvis vi ser på vår egen lille avkrok, som er omtalt, trekker Pearl frem Kristin Lavrandsdatter og en rekke andre titler fra Undset. Sult er selvsagt med, det er også Karin Fossum (!) Se deg ikke tilbake. Nesbø er med, Per Petterson og Linn Ullman (jada, hun nevner hvem Linn er datter av). Hundehode av den danske forfatteren Morten Ramsland er nevnt - greit nok, den handler om Norge og er dessuten en utrolig bra bok!

Utenlandske bøker om Norge introduseres (selvsagt) med en bok om Bergen: The Cherry Blossom Corpse av en Robert Barnard,  Slay Riders (in the world of Norways horseracing community) av Dick Francis og the blue place (både kjærlighet og krim) av Nicola Griffith. Endelig bort fra krimmen, som tydeligvis er bibliotekarens preferanse, til Paul Watkin Fellowship of ghosts: a journey through the mountains of Norway.

Jeg innrømmer at titlene fra Norge var litt obskure - hestemiljøet?? - men dog, artig er den uansett og jeg kommer til å titte i den når det er destinasjoner som dekker de områdene jeg ønsker å reise til.

Jon Øystein Flink - Roger

Jeg er fan av Jon Øystein Flink. Han har skrevet mye bra som jeg har lest med stor begeistring. Det er kanskje grunnen til at jeg føler meg lurt. Hva er dette?

Boken er en monolog - skrevet som om det var dikt. Her er et eksempel:

Brillene mine

Titti titti tooo

Tatta tatta tooo

         Titti titti tooo

Tittam tittan

         tiddeliddi dooo

Du og jeg og Vito Valentino

Du og jeg og Viiiiiito

          Valentiiinooo

          Truddelattn teia

          Trudderi åreia

Kvakki kvekki

Quakkeili kyve

kyve

kyve

(...)

Hele boken er sånn som dette. Fullstendig meningsløst. Sånn lesing får meg til å føle meg undervurdert som leser. Derfor gikk jeg på nettsidene til Cappelen Damm og fant et lydklipp, for dette er lydpoesi, kan jeg lese. Klippet kan høres her. Jeg har googlet for å finne andre som har skrevet om boken, men finner ingenting. Og det er kanskje ikke så rart..

Styr unna - med mindre du er spesielt interessert. Denne mannen har skrevet masse bra - velg noen annet hvis du skal lese han.

Hva skal vi ha til middag? Forbannelsen ved å bli voksen.

Det evige spørsmålet jeg stiller meg, hver ettermiddag etter jobb og før neste økt med husrydding, klasvask, henting og bringing av barn til og fra fritidsaktiviteter og hvis det er mer tid igjen: en økt med skriving på boken som snart skal leveres til redaktøren er "Hva skal vi ha til middag i dag?".  Etter at datteren vår besluttet at hun er vegeterianer - har utfordringene øket. Da jeg var yngre og hørte folk snakke om middagsmat som om det var en utfordring trakk jeg på skuldrene og puttet det i kategorien "besteborgerlig". Vel, nå ha pipen en annen låt - middag har blitt en reell utfordring og en never ending story.

Jeg har masse kokebøker, og mange av dem er helt ubrukelige. I det siste har jeg sverget til Norsk mat av Andreas Viestad - og den har reddet mang en middag det siste halvåret. Boken er veldig bra, oppskriftene fungerer, det er fornuftige råvarer og den er lett å finne frem i.

For noen dager siden fikk jeg Familiekokeboka av Gausdal og Alfsen. "Tiårets beste kokebok" står det på forsiden. En unik bruksbok med 800 oppskrifter leser jeg fra vaskeseddelen. Og ja, det er masse, gode oppskrifter og den kan lette trykket litt i en ellers hektisk hverdag.

Det beste med boka er at den har flere oppskrifter som er merket hurtigmat - nettopp det jeg er ute etter. Fort og sunt, godt og kjapt. Ingenting annet duger. Ulempen med boken er at den ikke har alfabetisk innholdsfortegnelse, oppskriftene er kategorisert etter type mat (Brød, supper, fisk etc). Det gjør at du ikke kan slå rakst og enkelt opp feks på pytt i panne (som forøvrig ikke står i kokeboken i det hele tatt - så langt jeg kan se.) - og en bok uten alfabetisk innholdsfortegnelse er en utfordrende bok å bruke. Så det trekker kraftig ned.

Viestad står fremdeles som en ener, mens Familekokeboka kommer inn som en (foreløbig) toer. Styrken med Viestad er at han har enkle, gode, sunne, norske retter - mat som jeg fikk servert da jeg var liten. Lapskaus, får i kål, supper -  tradisjonelle oppskrifter. Maten blir god, den er sunn, velsmakende og rask å lage. Og han har alfabetisert rettene bak i boka, så det går fort og greit å finne ut hva jeg skal lage eller det jeg leter etter når jeg vet hva jeg skal lage. Familiekokeboka har en del tips, som feks hvordan man skjærer opp en kylling, hva gjør jeg hvis det er ingredienser jeg ikke har og en del kokkeknep.

Nå er det på an igjen, som vi sier i Bergen, og jeg må atter en gang planlegge dagens og morgendagens middag. Fremdeles åpen for flere kokebøker som er grei til hverdagsmat. Tips mottas med takknemlighet!

Maria Amelie må få bli!

 Som noen av dere har fått med dere er jeg opptatt av blogging som et demokratisk og politisk verktøy - og jeg mener at en litteraturblogg, på samme måte som en hvilken som helst annen blogg - kan bidra til å sette ting på dagsordenen, til å ta opp saker, til å protestere og til å politisere. Dette blogginnlegget er en protest. På samme måte som Maria Amelie utførte en politisk handling da hun skrev boken Ulovlig norsk er dette blogginnlegget en politisk handling. I tillegg er det en meget personlig ytring. Det Maria Amelie og jeg har til felles er at vi bruker retten til å ytre. Der slutter også det vi har felles. Jeg er norsk og har norsk pass og kan fortsette å blogg til lenge etter noen gidder å høre på meg. Hvis jeg ønsker det. Maria Amelie er norsk, men har ikke pass. Hun har kanskje provosert noen ved å bruke ytringsfriheten sin, og nå betaler hun prisen.

Prisen Maria Amelie betaler føyer seg inn i et regnskap som startet da hun kom til Norge. Maria Amelie forteller i boken hvordan det er å være asylsøker i Norge. Og det hun forteller er slett ikke bra. Asylsøkere har det kjipt. Mye kjipere enn jeg kunne forestille meg. Hun og foreldre blir behandlet gjennomgående dårlig og respektløst av norske myndigheter.

Maria Amelie og hennes foreldre er ressurssterke mennesker. De gjør det beste ut av en umulig situasjon. Et gjennomgående trekk er at den situasjonen de er i tvinger dem til å begå lovbrudd. De lyver ved grensen for ikke å bli retunert umiddelbart. De oppgir ikke sine riktige navn, ettersom passene deres ligger igjen i Finland. Hvis de oppgir navnene sine vil de bli retunert der og da.

Maria's foreldre har vært noen en gang. De er utdannet, har arbeidet, bidratt til lokalmiljøet. De har integritet. Å måtte lyve koster, og de bærer den børen med seg den dag i dag. Maria's foreldre har ett barn som de elsker, og det gjør at det blir balanse i regnskapet. De er redde for at det skal seg selv og/eller datteren noe, derfor flykter de. De må lyve, men de redder datteren - det balansere det hele.

Maria og foreldrene blir behandlet som om de er snyltere, løgnere og forbrytere. Allikevel utvikler de en sterk kjærlighet for Norge. Ikke fordi mydighetene legger til rette for det, men fordi dette landet er fullt av mennesker som fremdeles tror på nestekjærlighet og demokrati. Mange, mange nordmenn begår sivil ulydighet for å hjelpe familien som trenger det. Det skal vi nordmenn være stolte av, dette er borgere som utøver demokrati og medborgerskap som kommer fra hjertet fordi de kjenner familien og ser at situasjonen er uvirkelig urimelig.

La oss stoppe litt her et øyeblikk. Når vi nå vet hvordan mennesker som kommer hit blir behandlet - hvordan er det for dem som blir behandlet dårlig når de får pass? Glemmer de måten de har blitt møtt på og takker og neier for at de endelig har fått opphold? Jeg tror ikke det - jeg kan ikke tro at den prosessen de har vært gjennom, med venting, umenneskelige intervjusituasjoner og fortvilelse lar seg stryke ut ved et pennestrøk. Jeg tror at dette er en erfaring som preger dem det gjelder resten av livet. Noen takler det. Noen takler det ikke.

I skrivende stund sitter Maria Amelie fengslet. Hun venter på å bli retunert til et Russland hun ikke kjenner, ikke har relasjoner til og ikke ønsker å være i. Det ville være uriktig av meg å nevne navn, men vi har fått vite at en person har avgjort Maria Amelies skjebne. Jeg vet hvem han er, mange av dere vet hvem han er. Han gjør bare jobben sin, sier mange. Ja, han gjør jobben sin. Men det er noen sider ved jobben han gjør som bør nevnes.

På lik linje med de som kommer hit og får erfaringer som preger dem, har denne mannen et liv, erfaringer og en kontekst han handler innenfor. Som samfunnsviter er det naturlig for meg å reflektere litt over det denne mannen har som jeg ikke har, du har det kanskje ikke og Maria Amelia har det definitivt ikke. Han har makt. Han har rett til å utøve makt. Han kan - som han har gjort - sette igang en Kafkalignende prosess. Hvem er han? Hvit, noen og femti år, byråkrat, middelklasse, mann, bor på vestkanten. Hvem er Maria? Mørkhudet kaukaser, noen og tjue år, ikke bemidlet, kvinne, bor ikke på vestkanten, radikaler, og statsløs. Han har brukt skjønn, hun har brukt ytringsfriheten sin. Hun har håpet på menneskelighet, han har brukt makt.

Byråkraten og Maria er i en asymmetrisk relasjon. Han utfører sitt embede, uten ett øyeblikk å kjenne etter, tenke over, ta hensyn til, handlingen. Er det fordi han trodde han var usynlig? Mannen uten ansikt? Han er skremmende, og han representerer noe vi vanlige mennesker tror ikke finnes i Norge. Mennesker uten empati. Roald Nygård skrev en gang en pedagogikkbok som heter "Aktør eller brikke?". Det er en  bok som var populær den gang jeg var student. Nygård satt navn på byråkratene, han viste hvordan de opptrådde som brikker i et system, uten ansvar. Nygår viste også at de tok feil. De var aktive aktører. De utøvde makt.

Regjeringen vår har ikke nese for våre verdier. Det får nå så være. Vi skal tåle mye, vi er et lydig folk. Men nå har de tråkket over en grense som er ugrei. Mer enn ugrei, den er uakseptabel. Og mange av oss reagerer. Nok er nok, vi beskytter våre egne og hun er en av oss. Maria er norsk, med eller uten pass, og vi vil ha Maria her. Jeg vil i tillegg ha foreldrene hennes her. Jeg syntes de har vært modige, og når vi leser hvor mange som har ønsket å hjelpe dem den tiden de har vært her er det mye som taler for at datteren representerer foreldrenes verdier og mot.

Det er en rekke papirløse mennesker i Norge og det er mange nordmenn med pass som har knyttet seg til disse statsløse menneskene. Det er altså mange vi kan gå i tog for. Hva forteller dette? Det forteller klinkende klart at mange av oss ikke vil ha den asylpolitikken politikerne forfekter. Vi er ikke redd for at det skal komme tusenvis av Maria Amelier til Norge. Det er sånne som hun vi vil ha. Vi vil ha sånne som vi kan bli venner med, studere sammen med, være veileder for under studietiden. møte på arbeidsplassen. Vi har allerede mange av disse, men vi tar gjerne i mot flere. De er mennesker som oss, de er integrerte, de er tålmodige og modige.

Stoltenberg (ja, jeg strøk "kjære" foran navnet ditt - det er du ikke) - du må lytte! Det sitter en samlet flokk av organisasjoner som arbeider med menneskerettigheter som sier at dette er galt. Ingen som har lest boken til Maria Amelie er uberørt, de sier at dere tar feil i denne saken. Hvis vi får vite hvem de andre papirløse er det mulig at vi sier det igjen: dere tar feil! Dette er ikke riktig.

Stoltenberg - du er her for oss, det er vi som har valgt deg. Vi er demokratiet, borgeren - husker du? Demokratiets minste, men viktigste enhet. Vi er opplært til å opptre som demokrater. Vi er oppvokst med Bjørneboes bøker og  Øverland som har lært oss "at du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv". Vis ansvar, vilje og handlekraft!

Kjære Maria Amelie. Jeg håper så inderlig at du får bli her. Du har gitt mange mennesker et ansikt og tro på et bedre liv. Du har våget, og kanskje vunnet. Vit at vi er mange som vil ha deg her og at vi er mange som ikke gjemmer oss bak fraser om likebehandling, lik rett for loven og så videre, men tør å tenke selv. Hvert menneske er unikt og fortjener å bli behandlet deretter.

Maria Amelie må få bli!


----------------

Østlandssendingen i går. Rasende bokblogger

Her er en link til undertegnedes kommentar til Østlandssendingen under demonstrasjonen i går.

Politisk protest - les og blogg om Ulovlig norsk

Det er ikke mye som kan gjøres når UDI og en firkantet regjering har bestemt seg. Derfor oppfordrer jeg alle bokbloggere til å bruke sin demokratiske frihet til å blogge om denne saken. Kjøp boken, les den og blogg om den. Bruk litteraturen som en verdig protest mot det som nå skjer. Vi skal ikke godta inhuman behandling av mennesker, og dette er en av "våre".
Mail blogginnleggene dine til regjeringen - se denne siden. Legg også ut lenke til blogginnlegget ditt på Facebooksiden eller Twitter hvis du har. Du kan i tillegg maile innleggene til UDI. Hvis du allerede har blogget om boka oppfordrer jeg deg til å legge den ut igjen en gang til - og å legge den på evt. facebooksiden din.

Karin Johannisson - Melankolske rom

Melankolske rom - om angst, lede og sårbarhet gjennom tidene. En fantastisk tittel på en fantastisk bok!

Johannisson er svensk og professor i idehistorie. Hun har skrevet en skattekiste av en bok og tatt for seg melankolibegrepet gjennom tidene. Vi får lese om hvordan melankolien har vært knyttet til mannen og kunstnermyten, utrolige symptomer som bulemi, utagerende sexliv, angst, pine, drama og rastløshet og hvordan medisinen og mannen stødig har navigert i dette mannlige rommet.

Johannisson viser det som Foucault gjør når det gjelder galskap, seksualitet og normalitet. Forståelsen av lidelsene er knyttet til tid og sted. Johannisson gir en bred og fyldig innføring i begrepet og historiene om det. Hun viser hvordan det endrer seg, hvordan det er knyttet til kjønn og til klasse.

Litterært er dette en referansetekst - hun bruker litteraturen for å vise til de ulike periodene. Det maskuline galleriet er massivt, og vi dumper innom noen markante kvinneskikkelser underveis. Virginia Wollf, Sylvia Plath og Florence Nightingale for å nevne noen. Av interessante mannsfigurer er Nietzche, Weber, Byron, Freud, Werther (Goethe), Darwin osv. osv. Her er et utdrag:

Marcel Proust var fra bandommen plaget av astma, men også med enm kokketerende ømtålighet. Blant annet vakte han oppsikt som forlover i brorens bryllup ved å opptre i tre frakker, med flere par hansker, og med bryst og hals inntullet i flere lag med ull; han hadde vært syk i måneder, forklarte han, og var på vei til å bli syk igjen. Fra trettifemårs alderen var han alltid sengeliggende, som en slags iscenesettelse av sin egen hypersensibilitet; for veik for verden med sine subtilt spissede indre sanser. Han tåler nesten ikke noe mat og enda mindre lukten av mat; i leiligheten hans på 102 Bld. Haussmann får man ikke tilberede noe på grunn av kjøkkenduftene. Selv ligger han i sitt salonglignende soverom med korkisolerte vegger for å stenge alle lyder utenfra. Gardinene er fortrekte for å hindre lys og brus utenfra. For å kunne tenne røyken må et vokslys brenne natt og dag; han holder ikke ut lukten av svovel fra fyrstikker og tåler heller ikke lyden når den dras mot strykeflaten. Han arbeider om nettene når alt er stille og om dagene ligger han bedøvd av opium, veronal eller trional. Jeg ser bare i mørket, skriver han.

Det er den ene mer tragiske mansskikkelsen enn den andre. Max Weber led av søvløshet og prestasjonsangst, han var borte fra arbeidet i 20 år. Det han fryktet mest av alt var sine nattlige sædavganger, som kom når han sov. Kvinnen stakkars, de får nerver. Disse skjelvende, sarte skikkelsene.

Jeg elsker denne boken, den er spekket med medisinsk og psykologisk historie, og knyttet til alle våre litterære helter. Språket er akademisk, men tilgjengelig og de visuelle bildene lesingen skaper er det skikkelig sus over. En kort stund var jeg redd jeg lider av fuge: uhemmet vagabonisme - men etter noen avsnitt var jeg beroliget. Disse gutta vandrer i dagevis, fra Paris til Konstantinopel, eller fra Tyskland til Moskva, og når de blir plukket opp er det som om de våkner. De sover, men er allikevel våken.

Denne boken er en skikkelig opptur, et oppslagsverk, et kunnskapsmessig overflødighetshorn, vitenskaplig og morsom. For den som fremdeles ikke har skjønt den uhemmede begeistringen: Anbefales hjerteligst!!

God bok!!

Colm Toibin - Brooklyn

På forsiden av omslaget på denne boken er det et sitat fra Independent on Sunday som lyder som følger: "Det er umulig å lese Toibin uten å bli beveget, berørt og i siste instans forandret". Det er etter mine begreper et utsagn som med fordel kan modifiseres. Hva som skal forandre leseren på grunn av denne boken er et mysterium.

Brooklyn er historien om irske Eilis Lacey som sendes til USA for å arbeide på 1950 tallet. Hun er en jente fra landet, men klarer seg etter forholdene bra i Brooklyn. Hun har en ok jobb, går på aftenskole, får seg en kjæreste og trives. Så skjer det dramatiske ting hjemme og hun må retunere til Irland. De hjemme i Irland forventer at hun blir værende hjemme og det blir et lite tilløp til drama om kjærlighet, tilhørighet og eksistensielle valg.

Boken er grei nok og sjarmerende på sin måte, men den tenderer mot å bli litt kjedelig. Den er litt i samme sjanger som Øya, uten å nå helt opp - Øya er bedre.

Fin å ha som ferielektyre eller for å slå ihjel litt tid. Men forandret? Nei, det er å love for mye.
God bok!

Bøker som skal leses i 2011

På NRKs nettsider omtales bøker som kommer, og undertegnede er representert. Her er den fullstendige "gleder meg til å lese" listen.

Karl Ove Knausgård.


MK 1-5 var fjorårets råeste leseopplevelse og nummer 6 er forventet å
bli en like stor fest. Etter sekseren skal jeg skaffe meg 1-6 på lydbok.


Siri Hustvedt Sommeren uten menn.

Siri Hustvedt er en av mine absolutte favoritter og jeg gleder meg hver
gang hun skal komme med ny roman.


Ingrid Betancourt Selv taushet tar slutt

Jeg har anmeldt Betancourts Brev til mor på bloggen tidligere og er
spent på å lese denne som er skrevet under helt andre omstendigheter.


Karin Sveen Mannen fra Montgomery Street. Et emigrantepos.

Denne har jeg ventet på. Jeg liker veldig godt de tidligere bøkene til
Sveen, spesielt Frokost med fremmede, og ser frem til å lese denne boken
som handler om Peder Sæther fra Norge som kom til USA og er en av
grunnleggerne av selveste Berkeley universitetet.


Ingvild Hedemann Rishøi. Historien om fru Berg

Noveller er høyt skattet hos denne bloggeren og Historien om fru Berg er
et selvsagt valg for bokåret 2011.

Utvalget ble begrenset til fem titler, men det er mange av de andre som står på listen til denne leseren. Bloggomtaler kommer fortløpende etter hvert som bøkene leses.

God bok - og hva har du tenkt å lese i 2011?

Mørkets hjerte - tegneserieroman

Fantastisk tegneserieroman som alle Conrad-fans og tegneserie-elskere må ha! Tegningene er fabelaktige i sort og hvitt, og stemningen fra boken settes fra første side.

Marlow reiser opp over Kongofloden på vei for å møte Kurtz, den grusomme mannen som Marlon Brando gestalter så bra i Coppolas Apokalypse nå! Tegneskaperne har klart å fange uhyggen, ondskapen og det grufulle.

For de uinnvidde: Joseph Conrad skrev Heart of darkness i 1902, og boken er filmatisert i den kjente amerikanske krigsfilmen Apokalypse nå! (1979) med Marlon Brando i hovedrollen som Kurtz. Boken regnes som en av de store klassikerne og har inspirert alt fra antropologer, samfunnsvitere, filosofer, kunstnere (Bob Dylan for å nevne en) og politikere. Handlingen er de hvites brutale behandling av svarte i Kongo og kan best beskrives som rystende. Du får boken i paperback (på norsk) for en hundrelapp, så hvis du ikke har lest den kan du ta oppfordringen å lese den nå. Deretter ser du filmen og så topper du opplevelsen med tegneserieromanen.

Anbefales!!

God bok!

Jean Louise Fournier - Hvor skal vi hen, pappa?

En hjerteskjærende historie fortalt av en far som først får en funksjonhemmet sønn, deretter en til. Forfatteren og faren er en kjent kulturpersonlighet i Frankrike, og skriver i denne boken om hvordan det har vært å være far for de to guttene "spurvene". Han skriver om skuffelsen han opplever, sorget over ikke å kunne gjøre "vanlige" ting med guttene sine og forholdet han får til vennene sine som får "normale" barn.

Boken er skrevet med stor grad av ironi, og Fournier makter på denne måten å få distanse til det han skriver om. Ironien gjør at jeg som leser flere ganger blir støtt av det han skriver om barna sine, samtidig han gir et dypt innblikk i hvordan han forsøker å takle den absurde situasjonen han skriver han har kommet i.

Boken er vakker, skrevet med kjærlighet og håpløshet. En bok som bør inngå på pensum til alle som skal arbeide med barn som ikke lar seg kategorisere etter de typiske barnekategoriene.

Anbefales!

God bok!

Beate Grimsrud - En dåre fri

Dette er min favoritt fra bokåret 2010. Helt på tampen av året - jeg var ferdig med den noen timer før 2010 rant ut - avsluttet jeg denne usannsynlig gode boken.

Boken handler om Eli. Helt fra Eli er liten fylles hodet hennes med stemmer fra tre gutter; Espen, Erik og Emil. De gir Eli beskjeder om hva hun skal gjøre og hvordan hun skal tolke ting. Espen dukker som regel opp sammen med vann, han er den snille og sårbare. Når Eli blir voksen kommer det enda en stemme, den tilhører den feiende flotte prins Eugen.

I boken følger vi Eli som kjemper om et eget, selvstendig liv. Hun forsøker å gjøre plass til seg selv, og få guttene til ikke å okkupere for stor plass. Sammen med terapeuten Jonatan forsøker Eli å få en form for struktur over lit sitt.

Eli går inn og ut av psykiatriske institusjoner. Hun legges i reimer, medisineres og tvangsbehandles. Men det er ikke noe Gjøkeredet-bok. Noe av det som er fint med boken er å lese hvordan psykiatrien etter hvert møter Eli på de behovene hun har, blant annet ved å lage et system som gjør at hun hele tiden forholder seg til noen personer, og at hun kommuniserer med disse både hjemme hos seg selv, pr. telefon og på avdelingen.

Mange har spurt om Eli er Beate Grimsrud. På forfatterportrettet står hun med hendene i bokse-positur, Eli skyggebokser mye. Eli er forfatter, hun har flyttet fra Norge til Sverige og er prisbelønnet i begge landene. Eli elsker katten sin, det gjør Grimsrud også. Det er mange av disse parallelene gjennom hele boken. Egentlig er det ganske uvesentlig om de to er en og samme person, det som er viktig med denne boken er at Grimsrud gir et bilde av psykiatrien og hva det vil si å leve som psykiatrisk pasient.

Jeg lider med Eli når jeg leser boken. Hun gjennomgår en kamp som bokstavelig talt er på liv og død. Eli er sympatisk og en karakter som jeg som leser blir glad i. I boken har hun venner som passer på henne, og som støtter opp. Det krever sitt av vennene, men samtidig fremstår Eli som en person som gir uendelig mye tilbake.

Jeg håper inderlig at denne boken får Nordisk Råds Litteraturpris. For meg kan de gi Grimsrud Nobelprisen i litteratur - boken er glimrende og kommer til å bli stående som noe av det beste jeg har lest - ikke bare i 2010, men noensinne. Takk, Beate Grimsrud!

Anbefales hjerteligst!
God bok!

Julelektyre

Nå nærmer julen seg og julegavene er forhåpentligvis handlet inn. Nå er det endelig tid for å senke skuldrene, spise god mat, hyggelig samvær med familie og venner og ikke minst: lese en god bok. Jeg har samlet mine "best of 2010" som jeg anbefaler hjerteligst. Hver anbefaling er behørig omtalt på bloggen og ligger lenket til den enkelte tittel.


Vidunderbarn, av Roy Jacobsen
Nydelig bok om barndom i Norge på 1950-tallet.
Tjuendedagen  Forenkling Geir Gulliksen
To bøker fra en glimrende forfatter. Om å være, om forhold og om fremmedgjøring
Glassrommet Simon Mawer
Fantastisk bok om Europa under andre verdenskrig. En av mine 2010-favoritter
Imot kunsten Tomas Espedal
Tomas Espedal skriver vakkert om oppvekst i Bergen, om å skrive og det å bli eldre
Nederland  Joseph O'Neill
Kanonbok fra O'Neill som skrev denne på Chelsea Hotel i New York
Ingenting å angre på Trude Marstein
Om utroskap. 
Karin og Kareen  Mattis Øybø
En av mine norske favorittforfattere. Jeg venter på oppfølgeren
Snakk til meg  Vigdis Hjorth
Frustrert og ensom norsk kvinne reiser til Cuba og finner kjærligheten
Solar  Ian McEwan
Om miljøvern og mye mer
Nede i himmelen  Tove Nilsen
Tove og Goggen. Retrospektiv.
OSV Johan Harstad
Om krig, tap, ansvar og ensomhet
M. Kanne & Søn  Einar O. Risa
Fantastisk historie om familien Kanne i Stavanger.


God jul og god leseglede!

Lanzarote - Michel Houellebecq

Houellebecq har provosert og begeistret et stort antall lesere i mange land. Jeg likte godt Utvidelse av kampsonen og Plattform, men har tilgode å lese Muligheten av en øy. I år kom Lanzarote, en kortroman, og omslagsfotoet er umiskjennelig Houllebecq'sk, med bilde av kroppshår - dog er det litt vanskelig å si hvor disse hårene befinner seg på kroppen - antageligvis er det en kvinnes lett barberte kjønnsorgan.

Lanzarote er en slags reiseroman, og den starter veldig bra. Det er en franskmann som reiser til Lanzarote, etter nok en "moderne" nyttårsaften, alene og tidlig i seng. Han bestemmer seg for å reise sydover, men ønsker ikke å reise til et arabisk land. Da blir det Lanzarote.

Nordmenn er et av mange tema i boken og det er fornøyelig å lese hans beskrivelser av norske Lanzarote-farere:

"Med så få naturlige fortrinn er det ikke overraskende at Lanzarote besøkes av en brokete forsamling av angelsaksiske pensjonister, flankert av spøkelsesaktige norske turister (som later til å komme hit ene og alene fordi de tror på myten om at her har det vært folk som har badet i januar). Ja, hva finner vel ikke nordmenn på. Etter at de hadde funnet opp turismen på Lanzarote i 1950-årene, flyktet de fra øya - som lå helt i sydspissen av deres begjær, som Andre Breton kanskje ville sagt på en god dag. De fastboende blir rørt av å tenke tilbake på dem, og på enkelte restauranter, som oftest folketomme, bevares dette sentimentale minnet i form av nesten helt utviskede menyer på norsk ved inngangsdøra."

Hovedpersonen er i en gruppe av turister, som sammen utforsker det golde Lanzarote. Her treffer han Rudy, en bebartet fyr fra Belgia:
"Jeg hadde støtt på ham mens han sto totalt urørlig med blikket festet på en diger blårød kaktus som hadde form som en pikk, og som sto kunstferdig plassert midt mellom to mindre kaktuser med rund form, som antagelig skulle forestille ballene".

I tillegg til Rudy er det et lesbisk par som (selvsagt) vekker hovedpersonens oppmerksomhet, og de er (sevsagt) tyske, og (selvsagt) seksuelt villige.

Romanen er kort, og som sagt starter den bra. Beskrivelsen av den reisende og reisemålet er morsomt, ironisk og direkte. Men så skjer det liksom ikke mer. Vi får den obligatoriske sexen med detaljerte beskrivelser, men handlingen stopper opp. Jeg kjenner i tillegg litt på at jeg blir litt sliten av Houllebecqs ironiske penn, - kanskje fordi ironien ikke ser ut til å ha en retning eller et budskap.

Jon Øystein Flink skrev i Klassekampen at "Lanzarote er et sardonisk mesterverk, og etter min mening står den helt sentralt i Houellebecqs forfatterskap". (Jeg måtte slå opp sardonisk, som betyr hånlig, bitter, spydig, krampaktig). Jeg er uenig med Flink. Boken er en del av H's forfatterskap, men at den er sentral? Nei, les heller Utvidelse av kampsonen eller Plattform - de er mye bedre. Jeg vet ikke om Houllebecq ville fått samme oppmerksomhet hvis dette hadde vært førsteboken hans.

Et siste "dislike" er det evig mannete sexblikket som går igjen i bøkene hans. Jeg har lest det før og nå er det litt med et gjesp at jeg leser at han klør seg på balla, det strammer seg i pungen, han runker i hytt og dynevær og (selvsagt) tilfredstiller kvinner på en måte de sjeldent har opplevd.

Les den gjerne, men som jeg allerede har skrevet: ikke la dette være den første boken hvis du ikke har lest han tidligere.

God bok!

M. Kanne & Søn - Einar O. Risa

Risa har skrevet tre bind om familien Kanne i Stavanger. I første bok møter vi M.Kanne som 21 år gammel bryter med familien i København og flytter til Stavanger. Han er nyutdannet fotograf og etablerer i Kongensgate i Stavanger. Butikken heter M.Kanne & Søn.

M. Kanne kommer til Stavanger i 1889 og vi følger Kanne-familien gjennom tre bøker og tre generasjoner,  frem til 1970. Gjennom to verdenskriger og diverse andre kriger, månelandinger og oljeboring leser vi oss gjennom tiden med denne sjarmerende familien. Bøkene er triste, varme, morsomme og utrolig godt skrevet. Alle bøkene er knallgode, selv om det ikke er like lett å holde styr på alle etter hvert som barnebarn og oldebarn popper opp.

Risa har skrevet en utrolig vakker og leseverdig historie. Vi får et nært følge med den etter hvert så store familien gjennom mer enn 100 år. Risa klarer å skrive oss inn i historien på en måte som gjør at alt blir nært og han viser hvordan alt henger sammen med alt. Jeg liker også måten han skriver om det å høre til, hva som er hjemme, og hvordan familie virker inn på enkeltindivdet.

Dette er må-lese.bøker, og de passer like godt til en ung leser og lesere som nærmer seg 100 år. Kannes juletradisjoner blir behørig beskrevet, noe som ga denne leseren etterlengtet julestemning. Men kjære Risa, jeg vil gjerne ha mer. Jeg vil vite hvordan det går med Søren og de andre fra hans generasjon. Du kan ikke for alvor stoppe her?

Dropp å kjøpe ett og ett bind. Give your self a treat; kjøp alle tre, sørg for at det kun er deg og bøkene, en god kopp te eller kanskje et glass rødvin. Disse er høyt på listen over årets aller beste bøker!

Anbefales med begeistring!
God bok!

Litterære forberedelser og reisetips - Istanbul

Istanbul er en stor by, med en fantastisk historie. Byen er forbausende lett å få oversikt over - i hvert fall hvis du er ute etter en storbyferie på noen dager. Det historiske sentrum er på 1 kvadratkilometer, noe som gjør at du kan få deg mange av høydepunktene i løpet av en langhelg. Og en langhelg i Istanbul gir mersmak, så mens du er der kan du planlegge for alt du skal gjøre neste gang. Jeg er totalt forelsket i denne vakre byen, og i helgen var jeg der nede - igjen.

Her er mine beste tips, og det er velg og vrak - det som passer deg best.

Historie

 Les Thorvald Steen, Historier om Istanbul.

For den som vil vite mer om historien:

- Thorvald Steen har skrevet en bok om Konstantinopel

- Les Håvard Kjønns bok om Harald Hardråde

- Sjekk denne linken for en superrask innføring om Miklagard

Guider

Thorvald Steens bok gir en artig og farverik innføring i historien om Konstantinopel, den er spekket med detaljer, men ikke gi opp - les den og høst fruktene når du kommer til Istanbul.

Hvis du kun skal være noen dager kan det bli litt i overkant å bruke Lonely Planet. Et godt tips er å bruke Gyldendals utmerkede "Istanbul". Hvis du vil være enda mer effektiv, ta med Gyldendals "Topp ti: Istanbul" - den fungerer helt supert!

Det har i tillegg kommet noen fiffige små lommeguider med kart (eyewitness)- de er så små at du kan putte den i lommen eller i lommeboken. Kartet fungerer veldig bra! Da slipper du å dra på kartene du får på flyplass/hotell - som kan være rene IQ-testen å legge sammen hvis man først har åpnet dem,

Guide i Istanbul:
Bruk guide i Istanbul! De står utenfor sentrale steder som Haga Sofia og Den Blå Moskeen. De skal ha autorisasjon, se etter skilt rundt halsen. Jeg brukte en hr. Erdal, tyrker, og for 50 tyrkiske lire (200 kroner) fikk vi en fin gjennomgang av Haga Sofia i 50 minutter. Og ja, han viste oss viking-taggingen. Verdt hver eneste krone!

Skjønnlitteratur:
Det er mye bra litteratur skrevet av tyrkere, og min favoritt er Pamuk.
Noen titler er allerede blitt omtalt i denne bloggen, andre vil komme til etter hvert som jeg leser. Listen er lang!

Er det dyrt?
Nei, det er ikke dyrt å ta en helg i Istanbul. Det er på grensen til å være veldig billig. Du får en fin tur med vingreiser for rundt 3000 kroner, da er hotel, fly og avgifter betalt. Jeg har bodd to steder i Istanbul, et flottesen sted (Kampinsky) og et rimelig sted. Jeg anbefaler det rimelige, som du kan få gjennom Ving. Nettsiden til hotellet ligger her. Beliggenheten er perfekt, midt i gamlebyen - og du bruker kun noen minutter hvis du går opp til Haga Sofia. Trikken går rett utenfor.
En ekstra bonus i gamlebyen er at du hører bønneropene fra Minaretene.

Det er billig og god mat i Istanbul, regn ca 150 kroner på en middag inkludert drikke.
Prøv restauranten i 2dre etg på krydder markedet. Du går opp trappen til høyre på vei ut av markedet - med nesen mot sjøen.

Når?
Jeg har vært i Istanbul i juli, november og desember. Juli var stekende varmt, og denne desemberhelgen var det isende kaldt. I november var det mellom 18 og 20 grader, og helt perfekt. Deilig temperatur og ikke for mange turister.

Gjøre/se.
Få med deg Haga Sofia og Den Blå Moskeen, sisternene, den gamle hippodromen, kryddermarkedet og basaren. Alle disse stedene er i gangavstand fra hotellet som er anbefalt - om du ikke bruker dette hotellet så finn deg noe i samme området. Unn deg noen timer i tyrkisk bad!
Det er veldig mye å gjøre i Istanbul, finn dine toppattraksjoner ved hjelp av topp ti guiden!

Kjøpe
Shoppingparadis!
Et tips er til deg som skal kjøpe teppe. Gå til Istanbul Handicraft center. De introduserer deg for basiskunnskap om tepper og de gir deg gode priser på skikkelige tepper. Send dem en mail så du er sikker på å få en seanse - få evt. hotellet til å ringe slik at du får en avtale. De ligger like ved Grand Bazar. I tillegg til tepper har de smykker og skinnvarer.

Du kan gjøre vestlig shopping i Taksim - da må du over broen og over på "den nye siden". Fra gamlebyen, med takstometertaxi (bestill gjennom hotellet) koster det mellom 15 og 18 tyrkiske lira (1 tyrkisk lira er 4 kroner)

Eplete, eplete, eplete. Du får det overalt og den er kjempegod.

Flyselskap:
billigst og veldig bra: Turkish airlines. De er med i Star Allianse, så hvis du har eurobonus får du poeng på turen. Direkteflight fra Oslo daglig klokken 12.10, flyturen tar i underkant av 4 timer. Retur til Oslo klokken 12.10 fra Atatürk flyplass i Istanbul.

Tips:
Har du gode tips om Istanbul og Tyrkia er du velkommen til å legge dem igjen her.

God tur!!

Affektlære - Agnar Lirhus

Transitt handler om en ung kvinne på vei inn i voksenlivet. Affektlære handler om en ung mann som også er på søken etter seg selv i transformasjonen fra ung til voksen.

Hovedpersonen studerer gitar ved musikkhøyskolen, er i ett forhold til en jente fra hjembyen og har en stor vennekrets. Til tross for alt tilsynelatende går på skinner er han grunnleggende selvbevisst og usikker. Mens vennene hans er kreative og fremadstormende ser han på seg selv som disiplinert og hardtarbeidende. Han ser med undring på vennene som lykkes, han trodde at vennene og ham selv delte en "kollektiv usikkerhet".

Boken er lang, i  betydningen at det skjer mye. Vi følger hovedpersonene et godt stykke i tid, og vi får en rekke tilbakeblikk fra hovedpersonens ungdoms- og barnetid. Musikk står sentralt i boken, og på en måte er det noe litt "Knausgårdsk" over romanen ved at det er en ung følsom mann på søken etter "mening" og samhørighet.

Hovedpersonen tar en rekke dristige valg som igjen får konsekvenser. Han er en sympatisk fyr og lett å like for meg som leser. Tankene hans er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i, og gjennom handlingen får vi et nært portrett av denne sammensatte unge mannen.

Lirhus var ukjent for meg, og jeg skjønner at jeg har gått glipp av noe. Han har tre andre bøker bak seg: Skogen er grønn (2005), Til øya (2006) og Mount Tupelo (2009).  Heldigvis - jeg vil ha mer Lirhus!

Anbefales! Og det var helt supert å lese denne etter først å ha lest Transitt - de er i samme gate!
God bok!

Tomas Espedal - Når lydene forsvinner (Radiodokumentaren)

Nydelig intervju med Tomas Espedal på denne linken.
Her er han i Bokprogrammet, om boken Gå.

Besøkende på bloggen

Jeg registrer at jeg nærmer meg 20000 sidevisninger. Det er et bra tall, men misvisende. Det er sikkert ikke bare meg som "plutselig" fikk en ny fane på bloggsidene, der det står statistikk. For min del er denne statistikken fra juni 2010 - så alle som har vært innom bloggen min mellom november 2008 og mai 2010 er altså ikke registrert. Det spiller i bunn og grunn ikke så stor rolle, men det hadde vært litt stas å få vite hvor mange sidevisninger jeg faktisk har hatt, siden telleverket nå tikker og går.

Det som er det artigste med det nye statistikkprogrammet er at jeg kan se hva folk søker på. Her om dagen tok det helt av, jeg hadde nesten 800 sidevisninger - og 500 av disse var på Vigdis Hjorth. Den "internasjonale Vigdis Horth dagen" med andre ord. Tidlig på dagen tenkte jeg at det var en klasse et eller annet sted i landet som jobbet med Vigdis Hjorth, utpå dagen begynte jeg å tro at noe måtte være galt med tellesystemet. Det får jeg aldri vite - men ett eller annet skjedde den dagen.

En annen moro sak er at jeg kan se hvilke land i verden bloggen min leses fra. Det er antageligvis boklige nordmenn på tur, og folk er flinke å reise. Fra de fjerneste avkroker leses bloggen. Jeg har hatt et innlegg der jeg ba folk om å tipse om litteratur fra andre land - nettopp fordi jeg registrerte at det var lesere i mange hjørner av verden. Foreløbig har det ikke kommet inn et eneste tips.

Det gir en liten ekstra motivasjon å vite at bloggen blir lest, og det er motiverende å lese andre bokblogger. Nå er jeg ute etter å finne ut om det er noen som blogger mye om sakprosa - men har ikke funnet noen enda. Kanskje en besøkende kan hjelpe?

Uansett: takk til dere som er stamgjester i mitt lille litterære enevelde, og til alle dere som popper innom i ny og ne. Popp gjerne innom bloggvennene mine også - det er lenker til mange av dem på bloggen min.

Janke

Transitt - Kathrine Nedrejord

Kathrine Nedrejord er født i 1987, og debutterer med denne boken på Oktober forlag. Boken handler om en ung norsk kvinne som etter flere år i Paris reiser hjem til Norge. Hun reiser fra Paris fordi kjæresten hennes som er 15 år eldre, venter barn nummer to med sin kone.

I utgangspunktet tenkte jeg at dette er ett litt slitent tema, forutsigbart og muligens fylt av klisjeer. Da jeg hadde lest de første sidene var inntrykket bekreftet; lange, kortpustede setninger og mange hopp frem og tilbake i tid. Men etter hvert som jeg leste ble boken bedre og bedre, og da jeg leste de siste sidene var jeg enig meg selv om at dette var en riktig god bok. Til tross for tema ung kvinne - eldre gift mann, forsmådd hustru og frustrert elskerinne, følger ikke boken opp klisjeene.

Boken handler om flere ting enn kun formådd kjærlighet. Nedrejord skriver godt om de tre kvinnene i boken; hovedpersonen, søsteren og moren, og forholdet mellom disse. Hun beskriver på en fin måte følelsene som ligger i slike forhold, og hvordan forventninger fra hverandre påvirker og provoserer. Nedrejord skriver også veldig godt om å møte noen i en ny kontekst, og hvordan alt endrer seg i slike møter. Den franske elskeren som var sjef på kontoret kvinnen arbeidet på i Paris kommer til Oslo. Han endrer seg for kvinnen, nettopp fordi hun ser ham i en ny setting. Han snakker dårlig engelsk, er ikke kjent, tar stor plass i leiligheten, og kysser henne mens søsteren ser på. De er i utakt, og selv om begge ønsker å fortsette forholdet blir utfordringene åpenbare.

Først og fremst handler kanskje boken om motvillig å bli voksen, finne frem til hvem man er og akseptere livet som det er her og nå.

Kathrine Nedrejord har skrevet en god historie, og det blir spennende å følge med henne videre. Jeg gleder meg allerede til neste bok, og håper vi fortsatt kan følge den unge kvinnen litt fremover i tid.

Anbefales,
God bok!

Skuggen og Dronninga - Lars Amund Vaage

Skuggen og Dronninga har fått meget gode kritikker, ikke ufortjent. På overflaten er dette en stille og var tekst, med urovekkende undertoner.

I boken møter vi Mikal, en voksen mann, utdannet lege, som er tilbake i barndomsbygda etter mange år. Han har pusset opp en gammel hytte, og tar med seg kjæresten Inger for første gang. Han har selv pusset opp den falleferdige hytta og satt inn vakre møbler fra bestemoren og bestefaren sitt hjem. I lesningen av boken fremstår denne oppussingen av hytten symbolsk som en rekonstruksjon av en barndom sammen med bestemor Sara og onkel Sam.

Vaage skriver vakkert og med en lavmælt kraft, som feks når han skriver om Sam, navnet som bare mangler en K for å bli Skam.

Første del av handlingen er skrevet fra et barns perspektiv. Lille Mikal er alltid sammen med Sam, og han tilbringer mye tid hos Sara og Sam. Så mye at foreldrene og hans eget hjem ikke blir nevnt med ett ord - Mikal eksisterer i sitt forhold med besteforeldrene og Sam. Både Sam og Sara er psykisk syke. Vi skjønner det ganske tidlig, men barnets uendelige lojalitet og toleranse for de voksne de elsker gjør at Mikals fortelling blir mer enn en historie om to, etter hvert meget syke mennesker - en historie om barnets grenseløse kjærlighet og jeg-perspektiver.

Mikal har båret med seg  kjærligheten til Sara og Sam gjennom livet, han føler seg åpenbart sviktet og han føler skyld. Når han så kommer tilbake som voksen er det denne skylden han føler på, og følelsen av ikke å ha den betydningen han burde hatt. Han følte seg avvist, han fikk ikke lenger komme inn, og for et lite barn ble ikke dette satt i sammenheng med sykdommen til Sara og Sam.

Når vi får Sara og Sams historie forstår vi at begge har vært og er tunge psykiatriske pasienter. Det er sterkt å lese den voksne historien opp mot barnets historie.

Boken er trist, vakker og viktig. Vaage skriver på nynorsk, og det gir teksten en nesten poetisk karakter.
For alle som arbeider med barn er dette en obligatorisk bok. Den viser hvor sårt det er for barn når de som står nær blir syke, endrer seg og forsvinner. I tillegg er boken en liten perle som du fortjener å lese selv, eller putte under treet som gave til en av de du er glad i.

Anbefales!

God bok!