Linda Boström Knausgård - Helioskatastrofen

Linda Boström Knausgård har skrevet en rar og fin historie om Anna som, 12 år gammel, fødes ved at hun kløyver sin fars hode og springer ut av det. Faren blir innlagt på psykiatrisk institusjon, jenten blir satt i forsterhjem og får navnet Anna.

Premissene i boken - fødselen og det (unaturlig) velartikulerte barnet - må tas for det de er; premisser. Det er historien i seg selv som er interessant og vakker. På omslaget kalles det for Athene myten: en klagesang om savnet av en far og om ikke å kunne bære sin fulle kraft, og en følelse av å komme fra et sted altfor nær solen. Anna lever uten forklaringer, hun trekkes inn i religiøst menighetsarbeid som tungetaler i pinsemenigheten og hun blir plassert i en familie som lever sammen, men hver for seg med de savnene dette medfører.

Anna får et sammenbrudd etter en seanse med tungetale, og Boström Knausgårds historie om sammenbruddet er en sterk historie. Dypest sett handler det om savn og å kunne gi egen historie mening og forståelse. Det er sterk lesing, og jeg kan tenke meg at dette er en bok som treffer et segment av "spesielt interesserte".

God bok. Anbefales!

Stephen Grosz - Fortellinger fra livet. Hvordan vi mister og finner oss selv

Fortellinger fra livet er en samling korte fortellinger tatt fra terapeutiske situasjoner. Vi møter alle slags mennesker, og det de strever med. Grosz er psykoanalytiker og det er hans pasienter vi møter i boken. Boken ble valgt til en av årets beste bøker av en rekke amerikanske aviser i 2013, og ærlig talt kan jeg ikke helt forstå hvorfor.

Problemet med boken er at møtene blir for korte. Vi får ikke bli kjent med pasientene, og det blir bare en lang oppramsing av ymse problemer som forsøksvis blir løst. Vi får ingen dybde, det er vanskelig å forstå hva som skjer og hva som er bakgrunnen for at de vi møter mister meningen i tilværelsen sin og hvordan det går med dem.

Jeg vil ikke trekke det så langt at jeg ikke anbefaler boken, men hvis du først skal lese en god bok som handler om terapi og livet bør du heller velge Yalom, som jeg har blogget om her. Grosz når ikke Yalom til knærne, og det gir en liten bismak å lese Fortellinger fra livet. Hva er motivasjonen til Grotsz for å skrive den, hvorfor går han ikke i dybden og hva vil han egentlig fortelle leseren? Beats me - jeg fikk en liten følelse av at motivasjonen kanskje var inntjening, og at han forsøker å matche Yalom, men det er rene spekulasjoner fra min side. Men - dette blir for enkelt, for lite utfordrende for leseren og med altfor lite substans. Det er tilløp til mange interessante situasjoner, men det hjelper lite når hver historie kun er på ett par sider. Dette er for tynt!

Irvin D. Yalom - Dobbeltspill i sjeledypet

Yalom har lenge vært en av mine absolutte favoritter. Han ble for alvor kjent da han skrev den fantastiske boken Da Nietsche gråt. Dobbeltspill i sjeledypet kom på norsk på slutten av 1990 tallet og det er en bok jeg aldri har glemt. I anledning utgivelsen av boken Fortellinger fra livet av Stephen Groz, som jeg ikke har blogget om enda, plukket jeg frem gode, gamle Yalom igjen, ganske spent om den var like god så mange år etter første lesing.

Yalom er psykoanalytiker og romanene hans kretser om terapirommet og forholdet mellom terapeut og pasient. I boken møter vi psykoanalytiker Ernest Lash og følger han og noen av hans pasienter og kollegaer over en periode. Boken gir en nær og virkelig beskrivelse av terapiseansene ( miniserien In Treatment som jeg tidligere har blogget om her er også et must for dem som er interessert i psykologi).

Ernest er en forfengelig og ganske så selvopptatt terapeut. Men han er ærlig og gir mye av seg selv til leserne. Pasientene hans er forholdvis "normale", noe som gjør at mye av det han skriver om er relevant for leseren. Det gir boken en ekstra dimensjon og det lille ekstra. Tittelen er litt kryptisk, helt til side 225, da gir den mening.

Det er vanskelig å gi et sammendrag av boken uten å røpe for mye, men det handler i stor grad om å utfordre den terapeutiske situasjonen gjennom ærlighet, pirking i typisk akademiske feider, menneskelig "svakhet", kjødets lyster og å fortelle en særdeles leseverdig historie. Yalom er et navn de fleste leseglade bør kjenne til, og for dem som ikke har lest han er det mye å glede seg til.

Yalom er en belest forfatter og han er interessert i filosofi. Boken Schopenhauerkuren var på høyde med Dobbeltspill, særlig fordi han klarer å bruke filosofiske tekster på den måten han gjør. I tillegg bruker han ofte litterære referanser, gjerne implisitt. Hovedpersonen I Dobbeltspill i sjeledypet heter Ernest og etter mye lesing av og om Hemingway var jeg litt nyskjerrig på om det var en forbindelse. Det var det kanskje, Hemingway blir nevnt en gang  i boken: "Det er derfor jeg skriver en bok om dødsangst. Hemingway pleide å si at hans Corona var terapeuten hans" (side 230) .

Boken anbefales for alle, både de som er interessert i terapi og de som bare ønsker seg en veldig god historie, med noen ganske så merkverdige plott og romankarakterer som det er lett å like og kjenne seg igjen i.

God bok!

Siri Hustvedt - Den flammende verden

Siri Hustvedt er vel kjent for mange litteraturinteresserte. Hun har skrevet noen virkelig gode noveller, essays og sakprosa bøker. Alt hun skriver henger sammen, og dette blir særlig tydelig når en leser den siste boken hennes.

Den flammende verden handler om Harriet Burden, en eldre, kvinnelig kunstner som forsøker å vise at menn blir tatt mer seriøs som kunstnere enn sine kvinnelige kollegaer. Hun lager tre store arbeider som utgis for å være laget av tre menn. Mottagelsen bekrefter Harriets mistanker, men utfallet blir ikke helt som hadde håpet.

Tematikken i romanen er ikke bare feministisk, men går dypere og er eksistensiell på en fasinerende måte. Harriet Burden hevder i boken at man ser det man vil se, eller det man som betrakter forventer å se. På samme måte leses tekster ulikt av forskjellige personer, og personlige erfaringer kroppsliggjøres blant annet ved personens fortolkning av det blikket han eller hun ser seg selv med - fortolket gjennom eget og andres blikk. Dette temaet er kjent i både psykologi, sosiologi og filosofi, og det er flere som har skrevet mesterlig om det. En av de virkelig populære blant studenter og andre er Irvin Goffmann, som hevdet at livet er en som en teaterscene, vi spiller roller i møtet med andre og vi oppfører oss annerledes avhengig av hvor på scenen vi står - eller om vi er bak den. Fenomenologiske filosofer peker på at erfaringer og opplevelser kroppsliggjøres, og at det ikke er mulig å skille erfaring og tanke fra kropp. I de senere årene har mange som forsker og teoretiserer på relasjoner og atferd vektlagt indivdiet som en sosial (og kulturell) konstruksjon, altså at vi formes gjennom våre relasjoner med andre og oss selv. Hustvedt tar alle disse elementene inn i teksten og klarer på en forbløffende måte å skrive en roman som virkeligggjøres ved bruk av teori og filosofi. På den måten befinner hun seg på et sted mellom fiksjon og sakprosa, og hun gjør det på en måte som er beundringsverdig.


Jeg mener at det går en linje mellom tre av Hustvedts viktigste bøker (antagelig går denne mellom alle bøkene hennes, men jeg vil fremheve disse tre) og sakprosaboken Den skjelvende kvinnen, eller historien om nervene mine. Jeg skal argumentere for denne påståtte sammenhengen.

Allerede på side 8 i Med bind for øynene spør Iris professor Morning: "liker du å gjemme deg bak masker?" I resten av boken utforskes denne tematikken, ved Iris søken etter mening og identitet. Når hun blir Klaus endres blikket - hun går annerledes, opplever større frihet og føler seg som en annen. Det er både andres blikk og sitt eget som skaper denne forestillingen, men også den kroppsliggjorte følelsen herredressen Iris bærer, gir henne. I boken er det først og fremst fotokunsten som fremheves, og vi kan trekke assosiasjoner til Susan Sontags bøker - særlig Om fotografi og Å betrakte andres lidelse. I Det jeg elsket er det flere av romanpersonene som bærer masker, i betydningen av at de er vanskelig å forstå, tro på og komme inn på. Mark er det mest åpenbare tilfellet - spørsmålet om hvem han er, hva som er resultat av narkotikabruk og hva som er psykiatri blir så sammenvevd at det vanskelig lar seg besvare. Lucille er også uleselig, de eneste gangene hun uttrykker personlighet er når hun skriver dikt og når hun en sjelden gang leser disse høyt. I Den flammende verden skriver Harriet (s.284)"jeg ville se hvordan mottagelsen av kunsten min forandret seg alt etter masken som ble presentert" - altså at det ikke er kunsten i seg selv som viser seg for betrakteren og gjør at han elle rhun ser det som ses, men også de forestillingene vi bærer med oss, blant annet om kunstneren er kvinne eller mann, kjent eller ukjent, ung eller gammel og så videre.


Felles for alle historiene, i tillegg til persepsjonsperspektivene og det kroppsliggjorte, er sviket fra de som står en nær. I Den flammende verden skriker Harriet til ektemannen at han skal se henne og høre henne. Dynamikken mellom dem rommer svikene, førforståelsen i Gadamers forstand og blikkene vi ser den andre med, også de som står oss nær. Personens identitet formes både av det som er der og det som mangler. Vi formes av å bli sett, bekreftet, kritisert, elsket, være ønsket - og omvendt, av å føle at vi ikke blir sett, ikke elsket, annerkjent og lyttet til. Hustvedt bruker teoretikere og filosofer bredt, og Bubers Du og jeg kan også leses inn i denne interaksjonen. I Det jeg elsket spør Violet hva hun elsket i slutten av boken. Hun trodde hun elsket noe som viste seg å være noe annet (og ikke-elskelig). Iris betror seg i Med bind for øynene til Paris, som reagerer på en måte som både er skremmende og uventet, og som understreker enkeltmenneskets grunnleggende ensomhet også i møte med den andre.

Hustvedt viser gjennomgående i bøkene at verden aldri er som den ser ut ved første øyekast, at lykke ikke er evig og at livet er forgjengelig. Vi vet ingen ting om fremtiden, og livet leves i stor grad i fortiden. Vi bærer med oss våre erfaringer og formes av våre relasjoner. Dette er eksistensielle utfordringer som uttrykkes blant annet i kunst, og kunst har en stor plass i alle disse bøkene.

I Den skjelvende kvinnen (som jeg har blogget om her) vitenskapligggjør Hustvedt dette når hun viser hvordan kroppen er upålitelig og uforståelig. Hun er inspirert av vitenskapelige kollegaer som sin søster, Astri Hustvedt (som forsker på hysteri) og norske Finn Skårderud (som har arbeidet mye med anoreksi og bulemi). Mat, anoreksi, hysteri, selvskading og smerter er gjentagende tema i bøkene. Kroppen uttrykkker følelser også fysisk, og gjennom selvpålagt selvregulering. Iris legges inn med sterk hodepine, Violet forsker på spisevegring og hysteri, Harriets kropp visner når hun blir syk, i tillegg til at kroppslige kjennetegn hele livet har påvirket hennes syn på seg selv, særlig i forholdet mellom det feminine og det maskuline .

Hustvedt skriver også for de som ikke er teoretisk, filosofisk og kunsthistorisk interessert og det er mesterlig gjort. Hun klarer å bruke teori og filosofi, medisin og psykiatri, som grunnlaget for romaner som er dypt allmenn-mennesklige, virkelige og nærværende. Det er en prestasjon uten sidestykke! Hun er med andre ord ikke en forfatter som begrenset har interesse for kvinnelige lesere. I Det jeg elsket går hun så langt at hun har en mannlig romanperson. Hustvedt overgår det meste innen vestlig litteratur, og det er bare å bukke og neie. Det er en fornøyelse å lese henne, og tematikken hun har kretset rundt siden 1990 tallet er mer aktuelt enn noen sinne.  Dette er stor litteratur!

God bok!

Trude Lorentzen - Mirakelet Mamma

Trude Lorentzen, journalist i Dagbladet, hadde for en tid tilbake en tekst om sin mor i Magasinet. Hun tok sitt eget liv da Lorentzen var 14 år. Jeg leste det da det stod på trykk i Magasinet og ble både rørt og berørt av det hun skrev. Hun har hatt mange andre gode og personlige historier på trykk, som dengang hun besøkte alle gamlekjærestene sine. Historiene hun forteller er gjennomgående noe vi kan kjenne oss igjen i, både som småbarnsforeldre, eks-kjærester ellr som noens barn. Koblingen av valg av tema, de nære tingene - og måten hun skriver på er ganske unik i det norske feature-landskapet, og hun er blitt en populær journalist. I boken Mysteriet Mamma tar hun oss videre og dypere inn i historien om sin mor og hvordan hun selv opplevde den tragedien som rammet dem den gang for mange år siden.

Det er en dypt tragisk historie som fortelles. En flott kvinne, en god mor, de to i et hus sammen, en liten famile, trygt og godt. Så blir moren syk, eller sykdommen utløses - av en bagatell som skjer på skolen hun arbeider. I boken forsøker Lorentzen å forstå det som skjedde videre, både gjennom sakkyndige uttallelser og ved hjelp av samtaler med andre som sto henne nær.

Boken er et resultat av faktiske opplevelser, og den er skrevet på en lett tilgjengelig og lesevennlig måte. Jeg vil tro at mange vil lese denne, uavhengig av om de selv har opplevd noe lignende, nettopp fordi den er så lesevennlig, Lorentzen er en en kjent person og boken har gjennomgående fått positive anmeldelser. Som skjønnlitterært prosjekt har hun altså lykkes.

I tillegg til det rent skjønnlitterære er denne boken et bidrag til et faglitterært felt som er sørgelig lite - særlig med tanke på hvor mange barn som opplever at en av foreldrene dør brått, enten ved egen hånd eller blir drept. Meg bekjent finnes det ingen bøker tilgjengelig som beskriver dette slik som Lorentzen gjør. Det finnes en rekke bøker skrevet av forskere og fagfolk, men barnets stemme høres veldig sjeldent. Og det er nettopp barnet Lorentzen representerer i denne boken, selv om hun er voksen når hun beretter. Det er naturlig at hun er voksen før hun skriver, det er få barn som har ord for - eller forstår godt nok, følelsene som kommer når noe slikt skjer. Noen barn reagerer som Lorentzen, de fortsetter et tilsynelatende velfungerende liv. Andre reagerer med utagering, selvskading, senskader og depresjoner. Boken kan være verdifull både for dem som arbeider med, er i kontakt med eller omgås barn som opplever at foreldre - eller andre nære personer -  blir psykisk syke eller tar selvmord, og den kan være verdifull for alle de som har opplevd det samme som forfatteren.

Boken passer for alle, fra unge voksne og oppover. Anbefales hjertelig!

God bok.

Rebekka Th. Egeland - Mindfulness i hverdagen. Å leve livet nå

Psykolog Rebekka Th. Egeland har skrevet boken Mindfulness i hverdagen. Det er en god og enkel introduksjon til grunnprinsippene i Mindfulness. Hun forstår mindfulness som å være tilstede i sitt eget liv og møte motgang på en positiv måte - en mainstream og relevant popularisering av begrepet. I boken kommer hun med noen eksempler, feks naboen som bråker, som hun irriterer seg over og så viser det seg at det er gjensidig. Litt trivielt etter min smak, men det fungerer.

Egeland skriver godt og boken kan fungere godt både som et redskap for å forstå elementære sider ved mindfulness og som redskap for å sette i gang en prosess i den interesserte leser. Det er lite litteratur om mindfulness på norsk og derfor er det gledelig at dennne boken er så sterk faglig og så godt skrevet. Det eneste jeg har å innvende er alle sitatene hun bruker, fra en rekke filosofer, buddhister og andre. De er vakre, men på meg virket de litt forstyrrende - spesielt når de ikke henger sammen med resten av teksten. Noen av sitatene virket litt tilfeldig plassert, men det kan godt være at dette sier noe om meg som leser og at mange andre vil finne sammenheng mellom tekst og sitat.

Kjernen i boken er at vi kan gå inn i oss selv for å finne mening og harmoni i livet. Oppmerksomhet på pusten, koblingen mellom kropp og hode, roen og det å være her og nå. Egeland gir veldig gode råd og god veiledning, hun har lest mye og har stor faglig tyngde. Det gir teksten relevans og troverdighet og jeg tror dette er en bok som gir veldig mye til veldig mange mennesker. Forfatteren klarer å avmytifisere minfulness som new-age eller alternativ filosofi og vise at mindfulness er noe for de fleste av oss.

Uanhengig av om du har det bra eller ikke, jeg anbefaler på det varmeste å lese seg opp på mindfulness - og i så måte er denne boken superb. Livet er forgjengelig, lykken er ustabil og hverdagen krevende. Vi er så opptatt av å klare oss noenlunde, prestere så godt vi kan, være gode foreldre, barn, kjærester, venn, arbeidstager. Derfor kan det være godt å gi litt slipp, bruke litt tid på seg selv og forsøke å få kontakt med seg selv både i hodet og kropp. For mennesker med smerter og depresjoner er dette en metode som har vist seg å fungere.

Anbefales - joda, gjerne som gave, men først og fremst som gave til deg selv. Sett deg godt til rette, bli oppmerksom på pusten din, les boken og kjenn at du faktisk, kanskje på tross av, egentlig har det ganske så bra. Her og nå.

A dangerous method, Freudmuseet og Sabina av Karsten Alnæs

Freudmuseet i London

For noen uker siden var jeg i London, der jeg blant annet besøkte Freud-museet. Han flyktet fra Wien i 1938, bosatte seg i London og døde av kreft året etter, i 1939. Familien fikk flyttet med det meste av møblene, inkludert den berømte sofaen som pasientene lå på.

Huset ble museeum etter Anna Freuds død, og det er en spesiell følelse å være i arbeidsværelset til Freud. Han var interessert i antikken, historie og arkeologi, og rommet er fylt av gamle skatter: skulpturer, figurer og vaser. Og selvsagt et stort bibliotek. Skal du til London anbefales en besøk. Lenken til museet ligger her. Du får tilbud om å leie en liten båndopptaker som du kan ta med deg når du går rundt i huset, og det anbefales Da får du en grundig gjennomgang både om Freud, Anna Freud og gjenstandene i huset. I tillegg har de en utmerket museumsbutikk med Freud-relaterte bøker, og annet.

I går var jeg på kino og så filmen A dangerous method, en film om Jung og forholdet han hadde til Freud. Eller kanskje mer korrekt: filmen om Sabina Spielrein. Jung er blant annet kjent for teoriene om arketypene, og langt på vei var han på linje med Freud, til disse to bryter kontakten på grunn av vitenskapsteoretiske kontroverser. Mye av handlingen kretser rundt vakre og hysteriske Sabine, som Jung har som pasient og utvikler et kjærlighetsforhold til.

 

Jeg har lest den fantastiske boken Alnæs skrev om den russisk-jødiske psykiateren Sabina. Det gjør et sterkt inntrykk å se filmen når en vet hva som hender med denne kvinnen. For det første er hun antageligvis tenkeren bak flere av de teorestiske antagelsene Freud og Jung kom frem til, uten å bli kredittert. Hun inspirerte også pedagogen Piaget, som fremdeles har stor innflytelse på pedagogisk tenkning og på norske læreplaner. For det andre valgte hun å reise hjem til Russland, der hun ble drept av tyskerne i en synagoge i 1941. Før hun blir drept rekker hun å utdanne et antall psykoanalytikere, og hun arbeidet som psykiater i hjemlandet. Det er hjerteskjærende lesning. Boken er noe av det beste jeg har lest og uten sammenligning noe av det som har hatt sterkest inntrykk, både som leseopplevelse og følelsesmessig. Boken er glimrende skrevet og i tillegg til at vi blir kjent med Sabina får vi ett opprivende innblikk i de europeiske strømningene gjennom første halvdel av det forrige århundrede. Hvis du ikke har lest boken anbefaler jeg deg å lese den.

Både London-besøk, film og bok anbefales på det varmeste. Begynn gjerne med boken, det gir filmen det lille ekstra.

God tur, god film og god bok!

Siri Hustvedt - Den skjelvende kvinnen. Eller historien om nervene mine.

Dette er Siri Hustvedt på sitt beste. I denne boken forteller hun om sin egen søken etter forklaring på hvorfor hun plutselig og uforvarende får et skjelveanfall to år etter farens død. Hun skal holde en minnetale for ham, og opplever at hele kroppen rister, som i et epileptisk anfall, mens hodet og stemmen fungerer uavhengig av skjelvingene. Hun opplever dette flere ganger i ettertid, og alltid når hun skal lese høyt, føler seg avslappet og i en situasjon hun vanligvis har mestret uten noen form for ubehag eller skjelvinger.

Siri Hustvedt skriver om seg selv, og bruker en essayistisk, sakprosa form. Det er ikke så uvanlig at essay eller sakprosa bruker en narrativ fremstilling, det som peker seg ut i denne boken er Hustvedt's formidlingsevne. Teksten "glitrer", den er så gjennomarbeidet og så tindrende klar at det bare er å gi seg over. For noen kunnskaper denne (skjelvende) kvinnen har.

Hustvedt er opplest både på bilogi, nevrobilogi/psykologi, psykiatri og medisin. Hun kan sin Freud og i boken får Freud noe som kan betegnes som en oppreising etter å ha bli feillest og gitt en vrangfremstilling i flere tiår.

Boken til Hustvedt kan leses som et feministisk prosjekt, hun tar et grundig oppgjør med medisinere og psykiatere som skylder lidelse som ofte rammer kvinner for hysteriske lidelser. Hun ser bak diagnosene, og ved bruk av kroppsfenomenologien, feks Merleau-Ponty, viser hun til sammenhengen mellom kropp og sjel.

Boken er full av små anekdoter, fortellinger og eksempler samtidig som den er ført i en personlig penn, vi blir kjent med det intellektuelle, lesende Hustvedt på en måte som vi ikke har blitt før. Hun evner å vise hvordan tanker i denne teksten ligger i de andre bøkene hun har skrevet. Hustvedt, som er doktor i litteratur, spiller ut både sine faglige og kreative sider fra side 1. Det er mesterlig.

Hustvedt's nære venn, Finn Skårderud, har skrevet et godt forord. Han skriver lett og tilgjengelig og gjennom hans forord introduseres vi til en dyp engasjert og ambisiøs tekst. En venn introduserer sin venn. En skrivende intellektuell med tyngde introduserer en  skrivende intellektuell venn med tyngde. Nydelig omsalg på boken - alt stemmer. Dette er en perle!

Anbefales, til alle med eller uten både nerver og skjelvinger, kvinner og menn.

God bok!

Karin Johannisson - Melankolske rom

Melankolske rom - om angst, lede og sårbarhet gjennom tidene. En fantastisk tittel på en fantastisk bok!

Johannisson er svensk og professor i idehistorie. Hun har skrevet en skattekiste av en bok og tatt for seg melankolibegrepet gjennom tidene. Vi får lese om hvordan melankolien har vært knyttet til mannen og kunstnermyten, utrolige symptomer som bulemi, utagerende sexliv, angst, pine, drama og rastløshet og hvordan medisinen og mannen stødig har navigert i dette mannlige rommet.

Johannisson viser det som Foucault gjør når det gjelder galskap, seksualitet og normalitet. Forståelsen av lidelsene er knyttet til tid og sted. Johannisson gir en bred og fyldig innføring i begrepet og historiene om det. Hun viser hvordan det endrer seg, hvordan det er knyttet til kjønn og til klasse.

Litterært er dette en referansetekst - hun bruker litteraturen for å vise til de ulike periodene. Det maskuline galleriet er massivt, og vi dumper innom noen markante kvinneskikkelser underveis. Virginia Wollf, Sylvia Plath og Florence Nightingale for å nevne noen. Av interessante mannsfigurer er Nietzche, Weber, Byron, Freud, Werther (Goethe), Darwin osv. osv. Her er et utdrag:

Marcel Proust var fra bandommen plaget av astma, men også med enm kokketerende ømtålighet. Blant annet vakte han oppsikt som forlover i brorens bryllup ved å opptre i tre frakker, med flere par hansker, og med bryst og hals inntullet i flere lag med ull; han hadde vært syk i måneder, forklarte han, og var på vei til å bli syk igjen. Fra trettifemårs alderen var han alltid sengeliggende, som en slags iscenesettelse av sin egen hypersensibilitet; for veik for verden med sine subtilt spissede indre sanser. Han tåler nesten ikke noe mat og enda mindre lukten av mat; i leiligheten hans på 102 Bld. Haussmann får man ikke tilberede noe på grunn av kjøkkenduftene. Selv ligger han i sitt salonglignende soverom med korkisolerte vegger for å stenge alle lyder utenfra. Gardinene er fortrekte for å hindre lys og brus utenfra. For å kunne tenne røyken må et vokslys brenne natt og dag; han holder ikke ut lukten av svovel fra fyrstikker og tåler heller ikke lyden når den dras mot strykeflaten. Han arbeider om nettene når alt er stille og om dagene ligger han bedøvd av opium, veronal eller trional. Jeg ser bare i mørket, skriver han.

Det er den ene mer tragiske mansskikkelsen enn den andre. Max Weber led av søvløshet og prestasjonsangst, han var borte fra arbeidet i 20 år. Det han fryktet mest av alt var sine nattlige sædavganger, som kom når han sov. Kvinnen stakkars, de får nerver. Disse skjelvende, sarte skikkelsene.

Jeg elsker denne boken, den er spekket med medisinsk og psykologisk historie, og knyttet til alle våre litterære helter. Språket er akademisk, men tilgjengelig og de visuelle bildene lesingen skaper er det skikkelig sus over. En kort stund var jeg redd jeg lider av fuge: uhemmet vagabonisme - men etter noen avsnitt var jeg beroliget. Disse gutta vandrer i dagevis, fra Paris til Konstantinopel, eller fra Tyskland til Moskva, og når de blir plukket opp er det som om de våkner. De sover, men er allikevel våken.

Denne boken er en skikkelig opptur, et oppslagsverk, et kunnskapsmessig overflødighetshorn, vitenskaplig og morsom. For den som fremdeles ikke har skjønt den uhemmede begeistringen: Anbefales hjerteligst!!

God bok!!

Jean Louise Fournier - Hvor skal vi hen, pappa?

En hjerteskjærende historie fortalt av en far som først får en funksjonhemmet sønn, deretter en til. Forfatteren og faren er en kjent kulturpersonlighet i Frankrike, og skriver i denne boken om hvordan det har vært å være far for de to guttene "spurvene". Han skriver om skuffelsen han opplever, sorget over ikke å kunne gjøre "vanlige" ting med guttene sine og forholdet han får til vennene sine som får "normale" barn.

Boken er skrevet med stor grad av ironi, og Fournier makter på denne måten å få distanse til det han skriver om. Ironien gjør at jeg som leser flere ganger blir støtt av det han skriver om barna sine, samtidig han gir et dypt innblikk i hvordan han forsøker å takle den absurde situasjonen han skriver han har kommet i.

Boken er vakker, skrevet med kjærlighet og håpløshet. En bok som bør inngå på pensum til alle som skal arbeide med barn som ikke lar seg kategorisere etter de typiske barnekategoriene.

Anbefales!

God bok!

Skuggen og Dronninga - Lars Amund Vaage

Skuggen og Dronninga har fått meget gode kritikker, ikke ufortjent. På overflaten er dette en stille og var tekst, med urovekkende undertoner.

I boken møter vi Mikal, en voksen mann, utdannet lege, som er tilbake i barndomsbygda etter mange år. Han har pusset opp en gammel hytte, og tar med seg kjæresten Inger for første gang. Han har selv pusset opp den falleferdige hytta og satt inn vakre møbler fra bestemoren og bestefaren sitt hjem. I lesningen av boken fremstår denne oppussingen av hytten symbolsk som en rekonstruksjon av en barndom sammen med bestemor Sara og onkel Sam.

Vaage skriver vakkert og med en lavmælt kraft, som feks når han skriver om Sam, navnet som bare mangler en K for å bli Skam.

Første del av handlingen er skrevet fra et barns perspektiv. Lille Mikal er alltid sammen med Sam, og han tilbringer mye tid hos Sara og Sam. Så mye at foreldrene og hans eget hjem ikke blir nevnt med ett ord - Mikal eksisterer i sitt forhold med besteforeldrene og Sam. Både Sam og Sara er psykisk syke. Vi skjønner det ganske tidlig, men barnets uendelige lojalitet og toleranse for de voksne de elsker gjør at Mikals fortelling blir mer enn en historie om to, etter hvert meget syke mennesker - en historie om barnets grenseløse kjærlighet og jeg-perspektiver.

Mikal har båret med seg  kjærligheten til Sara og Sam gjennom livet, han føler seg åpenbart sviktet og han føler skyld. Når han så kommer tilbake som voksen er det denne skylden han føler på, og følelsen av ikke å ha den betydningen han burde hatt. Han følte seg avvist, han fikk ikke lenger komme inn, og for et lite barn ble ikke dette satt i sammenheng med sykdommen til Sara og Sam.

Når vi får Sara og Sams historie forstår vi at begge har vært og er tunge psykiatriske pasienter. Det er sterkt å lese den voksne historien opp mot barnets historie.

Boken er trist, vakker og viktig. Vaage skriver på nynorsk, og det gir teksten en nesten poetisk karakter.
For alle som arbeider med barn er dette en obligatorisk bok. Den viser hvor sårt det er for barn når de som står nær blir syke, endrer seg og forsvinner. I tillegg er boken en liten perle som du fortjener å lese selv, eller putte under treet som gave til en av de du er glad i.

Anbefales!

God bok!

Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve - Ann Heberlein

Ann Heberlein, en kjent svensk kulturpersonlighet for oss som ser på svensk TV, doktor i teologi og mor til tre. I denne boken skriver hun om en annen side ved sitt eget liv. Heberlein fikk diagnosen manisk depressiv da hun var rundt 20 år. I lange perioder er hun frisk, for så å bli rammet nådeløst av maniske og depressive perioder. I boken tar hun oss med på denne "reisen" og diskuterer meningen med å fortsette livet. Det er først og fremst de tre barna som gir mening.

Heberlein skriver om sin egen skriving og tenkning. Det er fasinerende lesning, og Knausgårds bekjennelser blekner sammenlignet med det Heberlein forteller. Samtalene hun har med Gud, med seg selv og ikke minst med andre intellektuelle er glimrende, og hun gir ett sjeldent bra bilde av det depressive.

Knallbra bok som anbefales på det varmeste.

God bok!

Sigmund Freud - Forelesninger til innføring i psykoanalyse

Jeg må legge kortene på bordet med en gang: jeg digger Freud. Og det har jeg gjort i mange, mange år. Teorien fasinerer meg enormt, tiden den oppsto i, kvinnerollen han bygger på, og ikke minst the man himself. Jeg har besøkt kontoret hans i London og i Wien, og jeg har alltid ønsket meg en sånn liten, hvit kitsch-byste av Freud. En sånn som folk før i tiden hadde av kjente komponister på pianoet eller på skrivepulten. (Jeg ønsker meg en av Immanuel Kant også, så er det sagt).

Jeg har lest mye Freud tidligere også, spesielt bøker andre har skrevet om han (the freudian fallacy er en vinner) og om teorien hans. Men nå har jeg altså lest the man himself, fra perm til perm. Det har vært en sann fornøyelse. Freud skriver ut av denne verden bra! Det er som tittelen mer enn antyder forelesninger som er publisert. De er beabeidet til bokform, for å nå et bredere publikum. I boken tar Freud oss med gjennom grunnlaget for hele psykoanalysen. Det begynner med Feilreaksjoner, så er det Drømmen, deretter intet mindre enn Alminnelig nevroselære. Her er det både isfjell, seksuelle undertrykte behov, slip-of-the-tounge og projisering. I love it!!

Hvorfor lese Freud, spør du kanskje. Jo, det er det sannelig flere grunner til enn jeg har fingre på to hender. Han la grunnlaget, ikke bare for en psykologisk teori som har fått helt avsindig betydning for ettertiden, men også for store forfattere og filmskapere. Eksempler er Bergmann, Woody Allen, Yalom, Kaarbøl og vår egen Alnæs (Sabina). Dessuten har Freud påvirket måten vi ser verden på. Hvem er det som ikke tror at det finnes mørke krefter i det underbevisste? At vi ikke har blitt, om ikke et produkt, men i hvert fall påvirket av barndommen? Synet vi har på drømmer er påvirket av Freud, og språket vårt inneholder mange referanser til nettopp psykoanalysen.

Freud is funny. Ikke bokstavlig talt, jeg tar mannen langt på vei på alvor, men det er festlig å lese om disse rare klientene hans. Særlig kvinnene. Det er mer enn innføring i psykoanalyse, det er også en innføring i en verden der borgerlighet og kvinnnehysteriet får råde.

Anbefales på det varmeste, ikke la dette være eksklusivt for psykologer og psykiatere: dette er kulturhistorie og vitenskapsformidling på sitt ypperste!

God bok!

In treatment

HBO har laget serien In treatment. Den er basert på en isrealsk serie, og handler om psykoterapeuten Paul og 5 av hans pasienter. Han behandler en ung kvinne, Laura, som blir forelsket i Paul. Alex er en jagerflyger som har for mye å leve opp til. Sophie er et en ung jente som har kommet med kant på sitt eget liv fordi de voksne rundt henne er dysfunksjonelle. Jeff og Amy har store problemer i ekteskapet sitt. Selv går Paul til Gina, en tidligere veileder som også var instituttbestyrer da Paul arbeidet ved fakultetet.

Det første som slo meg da jeg begynte å se på denne serien var Yalom's bøker. Den litt selvhenførte, men meget dyktige terapeuten. De velartikulerte pasientene som gjemmer seg bak et avansert og velutdannet språk. Det lekre kontoret, fylt av symbolske gjenstander. Huset som kontoret ligger i som symboliserer ro, struktur, orden, penger og vellykkethet. Og med en gang det skrapes litt på overflaten popper demonene opp.

Det er fasinerende hvordan en slik serie skaper et rom for refleksjon, empati, gjenkjennelse og identifikasjon. Det er mye man kjenner igjen, siden det blåses opp på den måten det gjøres i In treatment. Det er åpenbart at det er de mest freudianske problemstillingene som tas opp i serien, uten at det skjemmer den. Tvert i mot.

Serien har blitt godt mottatt blant kritikere og fagfolk, men har ikke hatt den samme gjennomslagskraften blant den gjengse borger. Det er på mange måter forståelig, fordi språket og symbolikken i stor grad er knyttet til psykologiske og filosofiske teorier. Men for de som liker eller kjenner de psykologiske freudianske grunnantagelsene er dette en perle. I tillegg er dette en serie som i aller høyeste grad vil tiltrekke et litterært publikum, nettopp fordi det språklige utfordres slik det gjør.

Nå kommer livet til å gå litt på stillstand, mens vi venter på at de skal slippe sesong 2 på DVD. Anbefales - og det advares samtidig mot at dette er noe man blir fullstendig hekta på! Enjoy!!

Yalom- Schopenhauerkuren

Irvin Yalom er en forfatter som har gitt meg og mange andre gode leseopplevelser. Han er psykoanalytiker av yrke og bøkene hans tar utgangspunkt i egne erfaringer som terapeut.

Den siste jeg leste av Yalom er Schopenhauerkuren. Den er en perle for alle som har interesser for filosofi og psykologi, i tillegg er det en god fortelling om menneskelige utfordringer.

Historien begynner med at hovedpersonen Julius Hertzfeld som er psykoanalytiker får beskjed fra legen om at han har uhelbredelig kreft. Denne beskjeden får han til å reflektere over sitt virke som analytiker, og han grubler over de pasientene som han ikke klarte å hjelpe. For å komme nærmere svaret på hvorfor han ikke maktet å hjelpe disse pasientene tar han kontakt med den pasienten som ga han de største utfordringene; Philip. Når han får kontakt med Philip blir han overrasket over å høre at Philip har kurert seg selv, ved å lese Schopenhauer. Philip ønsker nå å bli terapeut, men er avhengig av å ha en veileder. De inngår en avtale om at Julius skal ta jobben som veileder, til gjengjeld skal Philip delta i det som skal være den siste terapigruppen Julius har.

Hovedfortellingen er om Julius og Philip, om de andre deltagerne i gruppeterapien, og om Schopenhauer. Det er fantastisk god lesing, og jeg likte spesielt delen der Schopenhauer langer ut mot Fichte og Hegel - sine samtidige "konkurrenter".

Anbefales som julelektyre, fås i paperback.

God bok!!

Bilde lastet ned fra Haugenbok.no