Olivia Laing - The trip to Echo Spring . Why writers drink

Olivia Laing har skrevet en fantastisk, innsiktfull, bemekelsesverdig og rørende bok om hvorfor forfattere drikker. Hun tar tak i "myten" om forfatteren og alkoholen, og ved bruk av portretter av E. Scott Fitzgerald, Ernest Hemingway, Tennesse Williams, John Berryman, John Cheever og Raymond Carver, viser hun hvordan alkoholen har vært en inspirasjon og forbannelse for disse forfatterne.

Laing har selv opplevd å vokse opp i et hjem som var preget av alkoholmisbruk, og dette er årsaken til at hun både har interesse og innsikt i tematikken. Hun er engelsk og bestemmer seg for å ta en reise gjennom USA, for å besøke stedene disse forfatterne bodde og skrev om.

I boken viser hun hvordan alkoholmisbruket preger disse forfatterene, både i deres personlige og private liv og ikke minst gjennom tekstene deres. Hun viser hvordan feks Williams stykke, cat on a hot tin roof, er direkte i kommunikasjon med hans opplevelser i ung alder. Hun finner fellestrekk ved forfatterne; familiebakgrunn, traumatiserende opplevelser, tilnærmingen til alkohol og misbruket. I tillegg til å se på den private historien og litteraturen, oppsøker hun psykiatere og leger som arbeider med alkoholisme. Hun forsøker å trenge dypt inn i tematikken, for å finne svar på hvorfor disse disiplinerte og geniale forfatterne ble misbrukere.

Et av tematene hun tar opp er forholdet til søvn, eller rettere: insomnia, mangelen på søvn. Kjærlighetsliv, seksuell frustrasjon og ambivalens, og farskap. Det er en perle av en bok, og hun byr på et dypdykk i disse forfatternes liv og virke. Boken er usedvanlig godt og personlig skrevet, med gode refleksjoner og ikke minst - en fantastisk reisebeskrivelse av turen gjennom det amerikanske litterære landskapet disse forfatterne representerer.

Min store helt, Hemingway, kommer (som vanlig) litt dårlig ut - han var på mange måter en bølle. Men - hun klarer å vise hvorfor han er en av de store litterære skikkelsene, og gir noen fantastiske refleksjoner over flere av bøkene hans.

Denne er en most-read. Shortlistet for Costa biografiprisen i 2013. Anbefales på det varmeste.
God bok!

Ut på tur - Tongariro Crossing, New Zealand

Naturen på New Zealand er spektakulær. På nordøya er det i tillegg til strender, klipper, tropeskoger og bølgende landskaper, vulkanske fjell og naturparker som overgår det meste. Når du går (tramping som de sier på New Zealand) Tongariro Crossing, som etter sigende skal være kåret til verdens tredje beste tur, møter du et landskap som skifter fra frodig grønt, til et vulkansk månelandskap.

Når du går turer i fjellet er naturlig nok formen viktig, og påvirker opplevelsen. Jeg er midt på treet, og følte meg forholdsvis godt fysisk rustet til turen. I tillegg hadde jeg godt fottøy som dekket anklene - pga de forholdsvis steinete områden vi skulle gjennom. Jeg kunne med fordel tatt med staver, ettersom turen viste seg å bli mer krevende enn antatt. Mer om det etterpå.

For å komme til Tongariro Crossing, som ligger mellom Wellington og Auckland, ca midt på nordøya, tok jeg The Northern Explorer til nasjonal parken (National Park). Jeg møtte en New Zealandsk venninne der, og i forkant hadde hun reservert rom til oss på "the Chateau". Dette hotellet er bygget i 1929, og ligger idyllisk til ved foten av Ruapehu-fjellet, og er et godt og tradisjonelt utgangspunkt for turen. Linken til hotellet ligger her.

Fin morgen, men med et snev av skydekke

Etter en god natts søvn på hotellet kjørte vi til starten for turen tidlig neste morgen. Det var meldt kjempefint vær, men jeg ble litt småbekymret da jeg så et tett skylag over fjelltoppene - en bekymring som viste seg å være berettiget. Vi hadde forholdsvis fint vær de første kilometrene, etter det var det tett tåke, isende vind og regn. Dette førte til at turen ble en kald, krevende og ganske så strevsom opplevelse.

En time senere. Mer enn et snev. Nå er det skydekket.

Turen er populær og det var mange som skulle gå den denne dagen. Det var mange unge som gikk, og nesten alle hadde staver. På nedturen viste det seg at dette var smart, for den var mer enn utfordrende, men vulkansk sand/stein i den bratte fjellsiden.

På turen er det et område som heter "The Devils stairs", og det viste seg å være et uvanlig godt navnevalg. I Norge er vi vant med stier, her hadde de bygget trapper, antageligvis fordi det var så bratt. Jeg slet skikkelig og var så mør i beina at jeg trodde jeg skulle segne om. Heldigvis tok dette kun ca 1,5 timer, og resten av turen var er håndterbar. Stier og steiner er greit, trapper - forsøk førti knebøyninger og gang det med 10.

Første nedstigning

 Det var et "helsikes vær", og sikten var lik null. Vi visste at vi gikk i et landskap som er berømt for at det er så vakkert, men så ingen ting. I ettertid tenker jeg at det kanskje var like bra, for vi klatret bokstavlig talt opp på en tinde, med rett ned på begge sider. Ikke ideelt for oss som ikke elsker høyder. Da vi endelig var oppe gikk det like bratt rett ned, og uten staver og med bein som føltes som gele, ble det en forholdsvis lite grasiøs nedtur. Når det føltes som verst kom det plutselig en vind og blåste bort tåken rundt oss. Da så vi at vi var mange - vi hørte det også, fordi alle ropte wow. Og det var virkelig wow. For et landskap, men de vulkanske sjøene, det bare landskapet og de røffe omgivelsene. Ubeskrivelig. Så tettet det seg til igjen, men stemningen var jekket betraktelig opp i løpet av de minuttene vi fikk med god sikt.

På vei inn i aktivt vulkansk område

Etter nedstigingen kom vi inn i det aktive vulkanske området, og hele veien så vi  dampen fra der det sydet. En ganske spesiell opplevelse, det oppfordres til ikke å ta lengre pauser enn nødvendig.

Turen er krevende - det føltes som om vi gikk mye lenger enn 19,4 kilometer, men det var en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Vi hadde med mye vann, nøtter og sjokolade og flere lag med varmt tøy. Noen gikk med converse og hettegenser, de må ha hatt det skikkelig kjipt. Rådet til deg som går turen er å ta med deg godt med klær, lett sekk, gode sko og en mental innstilling om at dette er kan bli en litt krevende tur. Noen løp turen, så for dem var dette en lett tur (typisk menn som har tippet 40), men for folk flest krever den litt, særlig hvis været viser seg fra en vanskelig side.

God tur!

Det putrer og koker i fjellsiden, resultatet er masse damp.

Ut på tur - New Zealand

Auckland

Jeg har nettopp hatt et tre ukers opphold på New Zealand. Landet består av to hoveddeler - Nordøya og Sørøya. Jeg oppholdt meg på Nordøya, og sparer Sørøya til neste gang.

Det er langt å reise fra et hjørne av jorden til et annet - jeg reiste fra Oslo en torsdag og kom frem til Auckland lørdag formiddag. Turen gikk via Frankfurt og Hong Kong. Det er 12 timers døgnforskjell, og New Zealand går inn i sommeren, mens vi er på vei inn i vinteren.

Jeg holder på med et komparativt prosjekt, og vi gjør en sammenligning av Norge og New Zealand. Det gjorde at jeg kunne bryte min reiseregel nummer en - ikke å sammenligne de landene jeg besøker med Norge, men se alt med så friske øyne som mulig. Jeg tillater meg alltid å sammenligne med andre land jeg har besøkt, som feks at indianderkunst og kultur i USA ligner forbausende mye på masaienes kunst spesielt og annen afrikansk kultur generelt. Nå var litt av formålet å sammenligne "alt", og det var en ganske morsom øvelse; mat, kultur, friluftsliv, mentalitet (i den grad man kan snakke om en nasjonal mentalitet), økonomi, politikk, forholdet til innvandring og selvsagt skolesystemet. For å gjøre dette forsøkte jeg å få med meg mest mulig varierte opplevelser. Togreiser, turistbbesøk til en Maorilandsby, dagstur over fjellet, sightseeing med fly, besøk hos venner og kollegaer, tur på vinfarmene, teater og daglig avislesing. Konklusjonen er at vi er forbausende like, og veldig ulike - på noen områder.

Uansett - jeg landet i Auckland, hadde helgen der for så å ta Northern Explorer (tog) fra Auckland til Wellington. Fra nord til sør på Nordøya, med andre ord. Toget tok nesten 12 timer og var en fantastisk opplevelse. Naturen på New Zealand er uten sidestykke, grønt og frodig. Betagende, som min bestemor ville sagt.
 
Naturen på New Zealand bærer preg av at landet består av vulkanske øyer. I tillegg ligger landet for seg selv, i et lite hjørne på kloden, og hele landet har fantastiske strender og klipper. Rododendronen, Bergens stolteste blomsterbusk, var i størrelse ekstra stor, svære som trær. Helt fantastisk.

Maoriene, urbefolkningen på New Zealand har lange tradisjoner for å bruke det naturen byr på og den mest kjente planten er flax. Den stod over alt, som viltvoksende. Maoriene bruker den for å lage kurver og rep.

Noen har flettet et Flaxblad.

Auckland er en stor by, og brer seg over et svært areal. Da jeg kom var det en stor bokmesse på en av øyene, Waiheke Island. Det var også maraton og for å slippe å stå i bilkø til fergen fra sentrum tok vi like godt et lite fly ut. 500 kroner pr person, ikke dårlig med tanke på den utrolige utsikten man har fra en sånn liten mygg.
Vi reiste på en boklunch, og et av trekkplasterne var Maori-forfatteren Ihimaera, som blant annet har skrevet Whale Rider, en bok som har blitt filmatisert. Jeg så filmen kvelden før, og hadde derfor en forståelse av hva det dreide seg om .

Togruten fra nord til sør.

Dagen etter tok jeg toget til Wellington, nesten 700 km, og det var en fantastisk tur. Jeg var tidlig ute for å få vindusplass, og toget minner om det de har i Sveits, med store panoramavinduer, restaurantvogn, bra mat og god vin.Kiwirail har blant annet en tur på Sørøya som skal være en av verdens fineste. Prisen var grei, jeg betalte 900 kroner fra Auckland til Wellington. Lenke til Kiwirail ligger her, jeg bestilte og betalte på nettet før jeg reiste. Vær oppmerksom på at toget ikke går hver dag, og at det har forskjellige reisedager avhengig av om du reiser fra nord til sør eller omvendt.

Wellington er en liten, hyggelig by, som ligger innerst i en fjord - ikke ulikt Oslo. Det er bratte fjell rundt byen, noe som betyr at man kan komme seg opp i høyden å få et flott overblikk over byen. De har en taubane (lik den på Fløyen i Bergen) som man kan ta fra sentrum og opp over den botaniske hagen.

Wellington er kjent for mye vind og ikke alltid så bra vær som i Auckland, men kjører du en times tid østover, over fjellet, kommer du inn i vinlandet. Her var det 10 grader varmere enn i Wellington, og masse vingårder som tar i mot besøk.

Det har blitt lettere å få tak i vin fra New Zealand her i Norge, og det finnes mye mer enn Cloudy Bay - som forøvrig ikke er den beste.

Fra havnen i Wellington

New Zealanderne - eller Kiwiene som de selv kaller seg, er gjennomgående hyggelige, vennlige og åpne. De ligger så isolert at de setters stor pris på at folk reiser dit, og de er veldig opptatt av at vi skal skjønne forskjellen på dem om the Aussies - folk fra Australia. Det tar fire timer å fly til Australia fra New Zealand, samme tid som det tar å fly fra Oslo til Aquaba. Og i følge Kiwiene er forskjellene mellom aussiene og kiwiene enorme. Nice to know.

Forsettelse følger, neste gang tar jeg dere med på en av de mest utfordrende fjellturene jeg noen gang har tatt - etter sigende verdens tredje beste fjelltur.

God tur og god planlegging!

Ut på tur - Bath, England

Sønnen vår på 17 er utvekslingsstudent i Bath dette semesteret, og vi har vært på besøk. Bath er en fasinerende by, kanskje Englands vakreste, og et av høydepunktene var Jane Austen museet. Den desidert største opplevelsen var en flytur over området, i en liten mygg av et enpropells fly. I tillegg til å gå på skolen, tar sønnen min flysertifikat - såkalt teen pilot, ettersom han er såpass ung, og det var spesielt for mor å få bli med på flyving. Denne dagen øvet han til overmål på "emergency landings" på jorder og gresspletter rundt i landskapet. Jeg ble mektig imponert over både det fantastiske landskapet og (mest) over min unge lovende. Her er noen snapshots.

Priceless - helt enig. Mr. Darcy i Jane Austen museet

Romerne likte å ta spa i Bath. Derav navnet. Togstasjonen heter Bath Spa

Stemningsskaper

Mor og sønn. Airborn, looking for a spot for emergency landing.

Jeg fikk noen eksklusive flyrunder rundt huset til Charles og Camilla.

Bath Abbey. Vakkert.

Typisk husrekke i Bath

Street art (?)

Vi fløy med SAS til London, tok flytog expressen til Picaddily og tog videre til Bath. Det tok ca 1,5 time og togturen var veldig fin. Mye å se. Vi valgte å bo på Bed and Breakfast, men vi bodde ca 1,5 km utenfor sentrum og kunne med fordel bodd nærmere byen. Å se området fra luften gir det lille ekstra, og jeg ser frem til å se fremtidige reisemål fra denne vinkelen.

Bath anbefales, de skal blant annet ha et fint julemarked. Det er kort tid fra London, og et ypperlig alternativ for shopping, sight seeing or just plain get-away.

Glacier Express

Endelig, the Glacier Express. En av verdens mest berømte togstrekk. Ekspress er en smule misvisende, dette er det ekspresstoget i verden som går saktest av dem alle.

Turen er ubeskrivelig, når toget når Oberalp passet er vi på 2033 meter over havet.

Joho, Landwasser Viaduct en gang til.

Hele turen tar 8 timer, det serveres vin og middag ombord, jeg betalte 50 euro ekstra og fikk oppgradert til første klasse, dette er - tross alt - once in a lifetime.

Se om du får et sete, ved vinduet selvsagt, men på venstre side. Da får du den beste utsikten til høydepunktene på turen. Det er ikke om å gjøre, du har panorama utsikt fra du starter til du kommer frem til Zermatt, men dog. Nice to know.

Grappa after dinner, anyone?

Det er vanskelig å beskrive en tur som dette. Det er først og fremst en naturopplevelse av de sjeldne. Det er - akk og ve - så vakkert at det nesten ikke er til å holde ut. Og toget som sakte klatrer opp og ned de mest utrolige fjellpassene, det har en mediterende virkning - i en så stor grad at det oppleves som en eksistensiell erfaring. Ut fra det jeg kunne observere av de andre passasjerene var det ikke bare meg som opplevde det på denne måten. Det er deilig å sitte på toget, med panorama-vinduer, et glass god, sveitsisk vin, og bare la seg ta med. Det er guiding på toget, de har audioguide, og hver gang det plinger - det gjorde det mer enn 70 ganger - kommer det en behagelig stemme som forteller om jernbanen og området vi kjører gjennom. Verdt å lytte til, de gir masse spennende og fasinerende informasjon.

Bilde tatt opp, gjennom takvinduene

 Noe av det som som gjør inntrykk i Sveits er naturen og hvordan de har tilrettelagt for at den skal bli brukt på en god måte. Du kan gå hele strekningen, det er kjempefine turstier langs hele turen. Det er også lagt opp til sykling, rafting, paraglyding, kiting, ridning og løping. Flere steder - og vi er altså på rundt 2000 meter over havet, var det flotte golfbaner. Norge er bra, men sammenlignet med dette blir det fullstendig lilleputt. Fjellene er høyere, hotellene er finere, naturen er mer tilgjengelig, prisene er lavere, temperaturen er varmere, mulighetene er større. Det kan ikke sammenlignes. Det er utrolig at det ikke er flere nordmenn som bruker ferielandet Sveits om sommeren.

Matterhorn

Du kan google Glacier Express, det ligger blant annet en del video på youtube. Men - det er spesielt og noe helt annet å være der selv. Da vi kom til Zermatt, siste stopp og bratt, bratt oppover, forbi vingårder (på 2000 meter over havet!), feite, fine kyr, Julia Andrews kunne føles i det fjerne, og fikk det første glimtet av Matterhorn - ubeskrivelig! Breath taking. Jeg bodde på Hotel La Ginabelle, og fra verandaen på rommet hadde jeg utsikt rett på det staselige fjellet. Det var godt det ble mørkt, hvis ikke hadde jeg ikke kunne gått å lagt meg - jeg hadde blitt sittende ute hele natten for bare å nyte synet.

Jeg hadde kun 6 dager fri og kjøpte 6 dagers Swiss pass. Dagen etter skulle jeg ta toget tilbake til Geneve - det vanlige toget, det tar i underkant av fire timer - og stod tidlig opp for å rekke banen til Gornergrat før jeg reiste hjem. Men det lå et skylokk over vakre Matterhorn, og jeg rakk det ikke. Det er et godt tips - å ta banen opp på Gornergrat for å komme enda nærmere Matterhorn. Et annet tips er å gå noen av turstiene, du kan gå rundt Matterhorn - og det er masse andre alternativer.

Turen er over - men det har vært fantastisk fra første til siste dag. Jeg håper jeg har inspirert noen til å gjøre det samme. Turen kan kortes ned, du kan feks ta med deg familien på en litt annerledes tur og ta Glacier Express. Hvis du skal velge mellom Glacier og Bernina, holder jeg absolutt en knapp på Glacier. Turen er fin å ta alene, det må være veldig romantisk å ta den med kjæresten, og den er helt super for en venninne- eller vennegjeng. Passer med andre ord for alle (kanskje ikke for småbarn, til det er turen for lang). Send meg gjerne mail hvis du har spørsmål.

Glacier Express - anbefales herfra og bokstavelig talt inn i himmelen. Dette var en opplevelse som kommer i kategorien "peak travel experience". Ekstraordinært. God tur!

Ut på tur - Sveits med tog, The Bernina Express

Etter å ha fløyet til Geneve, tatt tog til Lucerne og deretter til Zurich, kom turen til Chur - en liten, koselig alpeby som flere nordmenn kjenner godt ettersom det er et bra skisted. I tillegg til å være en by for fritid og skigåing, er Chur startstedet for Bernina Express.

Dette var et av høydepunktene, noe jeg har drømt om

 i årevis!

Bernina Expressen er oppført på UNESCOs verdensarv liste. 122 kilometer jernbane, 55 tunneler og 196 broer - et av ingeniørfagets imponerende konstruksjoner. Jeg tok den hele

Hardangervidda? Ikke etter denne turen!

Utsikt fra hotellet i Chur. Romantik Hotel Stern. Anbefales.

veien fra Chur til Tirano i Italia - og tilbake. Det ble akkurat tid til lunch i Tirano, og hvis man har tid kan det være verdt å vente til dagen etter med å retunere. Jeg "back-tracket" tilbake til St.Morits - for å få med selve indrefileten dagen etter, The Glacier Express.

Berninabanen sto ferdig i 1910. Det er mye å bli imponert av, men det heftigste er at banen har 70% stigning, det laveste punktet på banen er i Tirano, 429 meter over havet. Det høyeste er på Ospizio Bernina, hele 2253 meter over havet.

 På Alp Grüm gjør toget et stopp på vei sørover. Her får du en vanvittig utsikt over Alpefjell og hele veien til Italia. Turen tar 4 timer fra Chur til Tirano, og to timer tilbake samme vei til St. Moritz.

Jeg hadde ikke maks hell med været, det var ganske lavt skydekke - eller lavt: alt er relativt, det lå på ca 3000

meter. Men når du toger mellom fjell på opp til 4000 meter er det legitimt å oppleve det som lavt.











 Jeg hadde hatt store forventninger til turen, og alle ble innfridd. Alpene er uvirkelig vakkert om sommeren. Det er turstier, fiskevann, tregrensen går på 1850 meter over havet, det er grønnsakshager langt oppe i høyden, du kommer ut av toget på nesten 2000 meter og det er varmt! Sveitsiske sterotypier som jeg husker fra Heidi-filmene stemmer. Feite, fine kyr langt oppe på viddene, tyrolerstemning og du forventer at du hvert øyeblikk skal se Julia Andrews komme dansende og syngende. Dette er Sound of Music land. Når du toger rundt får du også en klar forståelse av hvorfor Sveits er vanskelg å innta for de som skulle ønske å invadere - det fremstår som plett umulig.

Togene er scenic - det betyr at det er store vinduer, også i taket - og det er en sterk følelse å se opp i taket og der er det bare spitzen, spitzen, spitzen - alpetopper spisse som knivegger med et melisdryss på toppen.

Når du så kommer frem, etter 6 timer fantastisk togtur, er det litt nedtur å komme til snobbete St. Moritz. Tettstedet er absolutt ingenting å oppleve, her lever de rike og snobbete. Det eneste jeg vil trekke frem som positivt - og ganske så stilig, er at du kan finne hotellet ditt på en tavle på togstatsjonen. Trykk på knappen, si at du har kommet og noen minutter etter er hotelbilen der. I tillegg er det vakker natur, og stedet er et godt utgangspunkt for fotturer. Hotellet var greit, men ingenting å skrive om. Jeg sov der fra fredag til lørdag og tre mennesker på natterangling er nok til å holde byen våken. Det er sjeldent air condition på hotellene i Alpene, og det er varmt, varmt, veldig varmt om sommeren, selvom det er høyt oppe. Men med masse flotte inntrykk fra turen var det deilig å legge seg - og ikke minst, å glede seg til det jeg egentlig var kommet for: the Glacier. Og været skulle vise seg å være fantastisk, ikke en sky på himmelen dagen etter. Life is so good!


Bernina expressen anbefales - sett den listen over må-gjøre, og den går både vinter og sommer. Skal du til alpene for å gå på ski? Fly til Zurich eller Geneve og kombinere med togtur - da får du en naturopplevelse du aldri glemmer!

God tur!

Ut på tur -Sveits med tog, Zurich

Zurich med tre ord. Ren og ordentlig by, høflighet er forventet

Turen fra Lucerne til Zurich tok 45 minutter. Zurich ligger også ved en stor sjø, Lake of Zurich, og elven Limmat deler gamlebyen i to. Jeg hadde to overnattinger i Zurich, og fikk sett en del. Jeg ble ikke like begeistret for Zurich som for Lucerne, men byen er absolutt verdt et besøk.

For å få mest mulig ut av oppholdet startet jeg morgenen med å ta banen opp til universitetsområdet. det ligger på en høyde og gir fin utsikt over byen, elven og sjøen. Et alternativ - som jeg ikke tok - er å ta toget (gratis hvis du har Swiss-pass) til Uetilberg for å få panorma utsikt over byen. Jeg var innom turistkontoret på jernbanen og kjøpte en sightseeing tur med den gamle bussen (the tram), og en båttur på sjøen. I tillegg gikk jeg i gamlebyen i en hel dag, og den er akkurat passe stor til at det er lett å få god oversikt på noen timer.

Fra gamlebyen, full av sjarmerende smau, eller "gasse" .

Inntrykket av Zurich er at alt er veldig ordentlig og skikkelig. Noe av det som fasinerte meg var at de "pakker inn" båtene sine, sikkert fordi de ikke skal bli våte og skitne, men det så veldig merkelig ut. Masse båter - alle pent pakket inn. Jeg vet ikke om det er betegnende for "folkesjelen", men det passet på en måte inn i bildet jeg fikk av byen da jeg var der.

 Om kvelden spiste jeg på en restaurant som ligger ved sjøen. Det er litt utenfor bykjernen, og man kan enten ta taxi med fire hjul eller - og det er mye kulere - båt taxi. De har stopp hele veien langs Limmat-elven. Link til restauranten ligger her, og det som gjør den verdt et besøk er ikke bare den gode maten, men også den fantastiske beliggenheten. Reserver bord og be om å få sitte ved sjøen.

På rekke og rad, pent innpakket.

 Når du bestiller hotel i Zurich kan det være lurt å få et som ligger ved elven. Det jeg hadde var på ingen måte noe å skrive hjem om, men jeg innom et sted som skal være veldig bra. Det heter Storken, båt taxien har stopp på hotellets kai og de er plassert midt i hjertet av gamlebyen. Link til hotellet ligger her.

Zurich er, på samme måte som Lucerne, et supert valg for en lang- eller korthelg. Du kan få gode priser med SAS, og prisnivået ligger rett under det norske. God mat og stemning, og uvirkelig vakker beliggenhet med alpefjellene som omkranser byen. Det er ikke et sted for shopping - til det er det for dyrt, det ligger på norsk prisnivå.

Anbefales!
God tur!

Ut på tur - Sveits med tog, Lucerne

Mange nordmenn reiser til Sveits om vinteren, for å stå på ski i et av de mange skianleggene i alpene. Men Sveits er også et fantastisk land å besøke om sommeren. I august tok jeg en uke "husmorferie" og turnerte Sveits med tog. Det er et lite land, med et godt utbygget tognett og ikke minst kan Sveits tilby noen av de mest spennende togstrekningene i verden - Glacier express og The Bernina Express.

Jeg fløy til Geneve og hadde på forhånd bestilt et Swizz-pass, et togpass (en type interrail) som må kun selges til reisende fra utlandet. Ruten min så slik ut: Geneve-Lucerne - Zurich - Coire/Chur - St.Moritz - Zermatt - Geneve. Alle strekningene gikk med tog, og to av disse (Chur - St.Moritz og St.Moritz-Zermatt) tok jeg med Bernina ekspressen og Glacier express. Turen totalt, med tog og overnattinger - inkludert middag på Glacier express, kom på i underkant av 10.000 norske kroner. Flybillett med SAS til Geneve kom på toppen, i overkant av 3000 kroner. Jeg kommer til å blogge om hvert sted, og første stopp er Lucerne.

Toget fra Geneve til Lucerne tar 2 timer og 45 minutter. Toget kjører først langs Lake Geneva, til Lausanne og videre nordover. Jeg har vært i Geneve og Lausanne tidligere, og begge byene er vakre og verdt et besøk.

Lucerne blir av mange regnet som den vakreste byen i Sveits. Byen har 80.000 innbyggere og ligger vakkert til, omkranset av høye fjell - blant annet Pilatus fjellet. Hjerte i Lucerne er Lake Lucerne, også kalt The Lake of the four Cantons. Innbyggerne snakker sveitser-tysk og er særdeles vennlige.

Hovedattraksjonen i Lucerne er Kapell-broen og vanntårnet som går fra den ene siden av byen til den andre, 204 meter. Broen ble bygget i 1333, og formålet var å stoppe eventuelle angrep fra sjøen. Gamlebyen er vakker, og alt er sentrert rundt elven og sjøen.

Mange har latt seg sjarmere av Lucerne, Richard Wagner komponerte der og det er et Wagner museum. Mark Twain var der, og Goethe.

 Jeg hadde kun en overnatting i Lucerne og for å få mest ut av besøket startet jeg om morgenen med å gå opp på bymuren. Der er det flott utsikt over byen, sjøen og alpelandskapet. Deretter spaserte jeg noen timer i gamlebyen, for så å ta en times båttur på Lake Lucerne. Om ettermiddagen gikk jeg for å se den døende løve, et fantastisk monument som ble laget i 1821, til minne om de 800 sveitsiske soldatene som ble drept under den franske revolusjonen. Mark Twain uttalte i sin tid at det var "the saddest and most moving piece of rock in the world".

The Dying Lion

Det er lagt opp mange turveier i området, både oppe på fjellplatåene og rundt sjøen. Området er ideelt for de som liker å gå (hiking) og sykle.

Jeg bodde på et veldig bra hotel, faktisk et av de bedre noen sinne, det ligger helt nede ved elven, har koselge rom og et kjempebra kjøkken. Restauranten ligger helt ut mot elven, og du får praktfull utsikt over elven, Kapell-broen og byen. Link til Hotel des Balances ligger her.

Jeg ble totalt forelsket i Lucerne. Byen er vakker, sjarmerende og med nydelig beliggenhet. Prisene ligger i underkant av norske, og det er lite skandinaviske turister - men masse europeiske og japanske. Perfekt sted for en romaktisk get-away, jentetur, familietur eller for deg som reiser alene. Fly til Geneve eller Zurich (fra Zurich tar toget kun 46 minutter).

Anbefales på det varmeste!
God tur!

Nattog til Lisboa - Pascal Mercier

Jeg var helt henrykt da jeg begynte å lese denne boken. De første 100 sidene var utrolig bra! Det handler om en gammel lærer, som en dag møter en portugisisk kvinne. Han blir bergtatt - og like etter finner han en bok, skrevet av en portugisisk lege. Han blir besatt - reiser seg fra kateteret og går. Han tar toget til Lisboa. Ønsket er å finne legen som skrev boken, og å finne ut alt om han,

Utgangpunktet for historien er altså det beste. Men etter 100 sider skjer det noe. Og skuffelsen var enorm. Boken flater ut. Personene blir for konstruerte: spesielt den portugisiske legen. Det er to bøker i en - fortellingen om læreren som reiser til Lisboa - og boken legen har skrevet.

Dette er en bok om eksistensielle spørsmål. Men legens bok viser oss en mann som er selvopptatt nesten til det destruktive. Som er for perfekt, for låst i seg selv, og for pessimistisk. Jeg mistet troen og begeistringen.

Det er en lang bok, og jeg har da også brukt uvanlig lang tid. Jeg fortsatte å lese fordi jeg ventet på en form for vending som ga mening til det hele. Men den kom ikke. Det er ikke det samme som at boken ikke ga mening - men det ble for sakte for meg. For lite orginale tanker og på mange måter for nesten-naivt.

Det er vanskelig å si om jeg anbefaler eller ikke anbefaler denne boken. Den vil treffe noen midt i magen, mens andre, som meg selv, vil føle seg utslitt og en smule desillusjonert etter lesningen. Plusset var gode tog-beskrivelser.

God bok!

Togreiser - Håvard Rem

Jeg innrømmer det med en gang. Jeg syntes Håvard Rem er usannsynlig kul. Han er sånn som jeg ville ønske å være hvis jeg var mann. Bereist, klok, skrivende, avslappet, i det hele tatt. Men, det var ikke derfor jeg kjøpte den siste boken hans. Det er fordi jeg ikke får nok av tog. Jeg reiser med tog så ofte jeg kan, drømmer om tog, planlegger togturer, leser rutetabeller, er medlem i Railway Society, og jeg vil - og skal - gjøre store deler av verden by train. Så når Rem kommer med bok om sine togreiser, der han tar oss med på seks reiseruter i Norden, Europa og Asia - ja, da står jeg først i køen.

Og jeg har ikke blitt skuffet. Dette er en perle, intet mindre, for oss som er glad i å reise med tog. Nydelige bilder, mye informasjon om alt fra togets historie, hvor lang tid det tar å komme seg fra A til Å, hva det koster og ruteforslag.

Jeg har en del bøker om ulike togreiser, de fleste er internasjonale. Rem's bok er helt på høyde med de jeg har lest fra før - om ikke bedre. Jeg håper dette er en bok som blir oversatt til engelsk, for jeg er sikker på at andre togreiseentusiaster vil ha like stor glede av denne som jeg har.

Hvis du ikke har oppdaget togets sjarme - det skal litt til når man reiser med tog i Norge, det skumper, er ukomfortabelt og kaffen er dårlig - la deg forføre av denne boken! Gi den i det minste til en god venn som gave ved en eller annen anledning.

Anbefales,

God bok!

PS. Debatten om lyn-tog i Norge? Selvsagt må vi ha lyntog. Shinkansen i Japan er en drøm - og det hadde vært snadder å kunne reise med toget til Bergen på under tre timer.

Toget fra Ajaccio - Anne Oterholm

Etter et lynnedslag er jeg tilbake på nettet igjen - og i dag er det en norsk bok som står på bloggposten. Dette er den første boken jeg har lest av Oterholm. Jeg kjøpte den fordi jeg er togentusiast og tittelen ga en forhåpning om beskrivelser av togturer. Den gang ei.

Boken handler om 37 år gamle Sindre. En meget forvirret og destrutiv herremann, som har tatt med seg sine to sønner til Frankrike. Det er eks-konen som har omsorgsrett, så han tar altså med seg disse to guttene uten lov.

Sindre er rimelig aparte - og han er en fyr uten kjerne eller substans. Han er ikke i stand til å ta egne avgjørelser, i stedet går han hele tiden og kjenner på hva andre vil. Dette medfører blant annet at han innleder et homoseksuelt forhold til en usympatisk franskmann som tilfeldigvis havner i hans vei. Alt for å bli likt. Han har tydeligvis et anstrengt forhold til sin egen far, noe som skal forklare den destruktive atferden.

Jeg ble irritert da jeg leste boken. For det første var hovedpersonen en fjott. For det andre den ekstreme norske overtydeligheten - ingenting skal overlates til leserens egen tenkning. I stedet lar Oterholm tremenningen til hovedpersonen få en stemme i boken. Hun utdyper og forklarer, kommenterer og analyserer det som skjer. Gjesp!

Boken er utrolig stillestående, og den handler om personer med dype og alvorlige problemer. Det er mulig Oterholm mener at dette er eksietensielt, jeg for min del syntes det blir ekstremt kjedelig. Traust, norsk, like spennende som et tomt glass med vann. Forholdet mitt til Oterholm ble kortvarig, men det er mulig andre vil ha voldsomt utbytte av å lese denne boka. Uten at jeg helt kan forstå hvorfor.

Anbefales ikke - i hvert fall ikke i hardback, den er ikke verdt over 300 kroner. Går til nød i pocket, men som sagt: dette var ikke noe høydepunkt!

Bibelen for togentusiaster

Ingen over og ingen ved siden.

I mer enn 130 år har Thomas Cook Publishing trykket årlige tidtabeller for tog. Her snakker vi om tog på alle strekninger, fra de store høyhastighetstogene som går mellom Europas hovedsteder, til små skrangletog som går mellom den franske og spanske grensen. I tillegg til togrutene for Europa finner du også Overseas timetable for Afrika, Asia, Amerika og Australia.

Kjøpes på Nomaden.no. En må-ha for alle som liker å reise med tog, og alle som liker å planlegge togturer (uavhengig om turen faktisk finner sted :-)

God reise og god bok!

Top Railway Journeys of the world

Dette er en perle for alle som er hekta på å reise med tog. Tom Savio skriver om 26 utvalgte togturer - fra hele verden. Norge er representert med Flåm-banen.

De fleste togturene er arrangert av private togselskaper, og prisene er deretter. Så dette er en bok som beskriver turer for drømmeren, eller de med mye penger.

Uansett er det en nytelse å drømme seg bort til steppene i Sør-Afrika, høylandet i Skotland eller gjennom Asia med den transibirske jernbanen.

God Bok!