Gode hoteller i Paris

Jeg får jevnlig mail fra lesere av bloggen som spør om gode overnattingssteder i Paris. Jeg har anbefalt et hotel tidligere, men her er anbefalinger på to til som kanskje er enda bedre - litt avhengig av om du skal til Paris alene eller sammen med noen. 

Før jul var jeg på tur til Paris med sønnen min, vi skulle gå i Hemingways parisiske fotspor. Da var det naturlig å ta inn på hotellet han har bodd på og som ihuga Hemingway-fans besøker jevnlig. Rom nummer 14 er det mest populære, det var der han sov da han var der. Det er som regel lang ventetid for å få det rommet, og vi var hoppende glade da de oppgraderte rommet vårt og ga oss nummer 14. Jeg hadde mailet dem før jeg reiste, fått bekjed om at det kostet mer enn det jeg hadde betalt og at det var opptatt. Så fikk de en kansellering, og vips - tre netter i rommet til den litterære helten. Hotellet ligger i St.German de Pres og heter D'Angletter.

Inngangen til hotellet, samt undertegnedes favorittreisebag med hjul. Fra Osprey, selvfølgelig.

Hotellet ligger i 44 Rue Jacob, rett rundt hjørnet fra Cafe Flore og andre litterære landemerker. Det er gåavstand til Shakespear and company.

Ikke lov å ta bilder inne i bokhandelen, men skaden var allerede skjedd

 

Neste uke skal jeg til Paris igjen, denne gangen med min datter. Som seg hør og bør skal vi få lagt inn litt tid til shopping, så derfor har vi bestemt oss for å bo i Magasin-området, like ved den gamle operaen og La Fayette. Her har vi bestilt på hotel St Petersbourg, et hotel jeg har bodd på veldig mange ganger de siste 25 årene. Prisene har gått en del opp siden jeg var student, beliggenheten er helt super - midt i Rue Caumartin. Flybussen stopper ved Operaen, og det er kort vei til hotellet (så sant du har hjul på kofferten). Felles for begge hotellene er at det kan lønne seg å ha et rom som ikke vender ut mot gaten. Det gjør rom nummer 14 på D'Angleterre, og det er litt gatestøy hvis du liker å sove med vinduet åpent, Men det er det verdt.

Da sier jeg som en annen har sagt tidligere: God tur til Paris!

Delphine de Vigan - Underjordiske timer

Underjordiske timer handler, på samme måte som Alt må vike for natten en bok om ensomhet. Den kvinnelige hovedpersonen Mathilde er enke og har tre gutter. Hun har en jobb hun liker og trives i, men etter at hun åpent er uenig med sjefen sin gjør han alt for å ødelegge henne som menneske. Han fratar henne arbeidsoppgaver, lar være å informere om møter og det ender til slutt opp ed at hun blir fratatt kontoret. Mathilde bestemmer seg for å ikke bøye av, men etter som kollegaene også vender henne ryggen blir det vanskelig å stå rakrygget gjennom arbeidsdagene.

Thibault er lege. Han elsker sin Lila, men er ensom. I jobben sin møter han mange triste skjebner og felles for disse er ensomheten.

Delphine de Vigan skriver fantastisk bra. Hun klarer å beskrive de kalde, vonde sidene ved å leve i en storby i et moderne samfunn. På samme måte som i Alt må vike for natten er dette en bok som setter seg i magen, den er trist, vond og realistisk.

Anbefales!
God bok!

Snapshots - Paris

Ny og gammel Louvre

Julestemning på LaFayette

Delphine de Vigan - Alt må vike for natten

Jeg ble tipset om denne boken av Bokdama, Anette Garpestad. Tusen takk Anette  - dette var strålende. Delphine de Vigan var et helt ukjent navn for meg, men etter noen runder på nettet og engelskspråklige bokblogger har jeg forstått at jeg har mye mer å glede meg til. Den beste boken hennes er etter sigende No og Jeg, da er det bare å sette kryss i taket for Alt må vike for natten var helt superb.

Boken er selvbiografisk og Delphine forsøker å forstå bakgrunnen for at moren ble syk tidlig i 30-årene. Moren er bipolar, bor alene med de to døtrene sine og strever med å få livet til å henge sammen. Hun havner flere ganger på psykiatrisk institusjon, og det er i dette kaoset de to jentene vokser opp.

Delphine er oppvokst på 70-tallet og hun beskriver tiden og ungdomsproblemstikken fra den tiden på en overbevisende og gjenkjennelig måte. Det var mer opprør den gang enn det er nå - vi kan se tilbake på et komplisert politisk maktspill på internasjonalt nivå, punken, freakerne og en mulighet for å se for seg et liv uten topp innsats for å tilegne oss grunnleggende ferdigheter. Livet var komplekst på en annen måte enn det er i dag. Psykiatriske problemer ble ofte skjøvet under teppet, pasientene fikk ikke alltid god behandling og incest var mer tabubelagt enn i dagens samfunn.

Delphines mor er de vakre, mystiske, drømmende, litt innesluttede typen. Hun blir tidlig gravid og har et kort ekteskap med Delphines far. Etter hvert som døtrene blir eldre blir moren sykere, og beskrivelsene av aggresjonen datteren føler mot sin mor, måten hun tar avstand fra moren og morens liv, hvordan hun forsøker å beskytte søsteren, sorgen over tapet av moren og fortvilelsen over morens sykdom er smertefull lesing.

I boken, som starter med at hun finner moren død, sjonglerer Delphine med sine egen følelser, familiens reaksjoner på det hun skriver, fortvilelsen over det hun finner i morens fortid og forståelsen av hvorfor hun selv har blitt som hun har blitt.

Det er en sterk historie skrevet i et nydelig og annerledes språk. Delphine er poetisk, teksten er forsiktig, men samtidig sterk. For frankofile er den et must, på samme måte som Michel Rostains Sønnen, en bok med samme tema, her er det en sønn som dør, og fra Frankrike i dag.

God bok!

N.R.Fitch - Walks in Hemingway's Paris

Jeg kom tilfeldig over denne her om dagen, en reiseguide for den litterære reisende. Midt i blinken. Jeg har holdt på med Hemingway i ukesvis nå, noe bloggen er preget av, og i denne boken gir forfatteren en fyldig og god introduksjon til gatene og stedene Hemingway trakterte i de årene han bodde i byen. Paris forble Hemingways favorittby hele livet, ikke uten grunn.

De litterære skikkelsene fra denne perioden gikk på cafeer og steder som fremdeles eksisterer i dag. Derfor er dette en bok som kan være artig for Paris-elskere generelt og ikke bare Hemingway-groupies spesielt. For bok-elskere er den et funn, vi blir ikke bare introdusert for Hemingways Paris, men også Sylvia Beach, Fitzgerald, Gertrud Stein, og alle de andre som var der samtidig med Hemingway.

Bildene i boken kunne med fordel vært bedre, men boken er et aldri så lite kupp. Neste tur til Paris blir sammen med denne passelig store og ikke tunge boken. Når jeg setter meg på en av Hemingways favorittcafeer og slapper av med et glass god, fransk vin, kan jeg lese de artige fortellingene som presenteres til hver adresse. Litterært gossip av det gode slaget.

God tur og god bok!


Du finner boken  på amazon.

Hemingway - et liv i bilder

Hemingway hadde (heldigvis og stort sett) et godt forhold til media og fotografer. Det er masse bilder av han, fra alle de ulike stedene han har bodd. James Plath's bok "Historic photos of Hemingway" er et flott bidrag til alle fotobøkene om han. Bildene er organisert kronologisk og billedtekstene er skrevet på en måte som gjør at vi er der Plath vil ha oss. Boken er et flott supplement til generell lesning av bøker skrevet av Hemingway og om Hemingway. I A moveable feast og The Paris Wife møter vi igjen mange av de personene som er avbildet i fotobøkene. Veldig artig!

En annen fin bok er "Hemingway, A life in pictures" av Boris Vejdovsky og Mariel Hemingway. Ettersom Mariel er Hemingways barnebarn har boken mange personlige bilder som ikke finnes i "Historic Photos", familiebilder og bilder av passet hans og andre kuriositeter.

Teksten i denne boken bærer preg av at det er barnebarnet som forteller om sin bestefar. Inntrykket som gis av han er kanskje en smule mildere og mer forsonlig enn i de andre bøkene.

Det blir litt smak og behag, men jeg likte veldig godt denne siste (hvis jeg måtte velge), antageligvis fordi den går enda tettere på, og fordi jeg elsker Mariel i rollen som Woody Allens purunge kjæreste i Manhatten.

Anbefales, God bok!

Ernest Hemingway - A Moveable Feast. The restored edition

Jeg leste noe av Hemingway da jeg var veldig ung og syntes det var ok. Det siste året har han blitt reaktualisert for meg, av ymse grunner. For det første besøkte vi hjemmet hans utenfor Havanna, det var en opplevelse i seg selv. Så så jeg filmen Midnight in Paris,der Hemingway presenteres på en ganske festlig måte. For noen uker siden leste jeg om hans første kone, Hadley, i The Paris Wife, en bok som virkelig gjorde inntrykk på meg. Da jeg leste Two Lives, om Gertrude Stein, forsto jeg at jeg litterært har forelsket meg i den umulige, mannsjåvinistiske, troløse, fordrukne figuren Ernest Hemingway.

A Moveable Feast handler om årene i Paris. Det er en samling av korte fortellinger fra hendelser han opplevde og mennesker han traff. Blant andre Gertrude Stein. Hun kommer dårlig ut i min lesning. Han skriver vakkert om sin gode venn Scott Fitzgerald og, hans ikke så gode venn, Zelda Fitzgerald (ting kan tyde på at de to ender opp med å hate hverandre). Beskrivelsene har gir av Paris er av en annen verden. Og han skriver om Hadley og bruddet med henne. Jeg er tilbøyelig til å tro at hun var den store kjærligheten. Men det akter jeg å finne ut gjennom andre tekster om han og av han.

Hemingways skrivestil er tilgjengelig, ettertenksom og presis. Man blir nesten litt beruset av å lese han, kanskje fordi det alltid er en flaske vin eller scotch på bordet der han sitter. Sammenlignet med mange av de andre han skriver om klarte han seg rimelig bra ganske lenge - før alkoholismen, depresjoner og demoner tok han.

A Moveable Feast er intet mindre enn fantastisk. Jeg har funnet en "ny" favorittforfatter - han elsket Paris - det var og ble hans favorittby, reiste til Cuba og forelsket seg i jakt i Kenya. Jeg gleder meg til å lese safaribeskrivelsene hans, tekstene hans er både personlige beretninger, (litteratur og kunst)historie, tekster om det å skrive og fantastiske reisebeskrivelser.

Anbefales! God bok!

Janet Malcolm - Two lives. Gertrude and Alice

I filmen Midnight in Paris møter hovedpersonen mange kjente forfattere og malere i leiligheten til Gertrud Stein i Paris. Hun var åpenbart en muse og en maktperson i det kunstneriske miljøet i Paris gjennom første halvdel av det forrige århundrede. I denne boken, som både er en fasinerende fortelling om miljøet i Paris, litteraturkritikk og et portrett av Stein, får vi et større bilde av musen Stein, litteraturen hun skrev og hennes partner Alice B. Toklas.

I boken blir vi kjent med begge kvinnene og det litt merkelige forholdet de hadde. Stein var den sterke og kunstneriske, mens Toklas var den oppoffrende kvinnen som administrerte og organiserte Steins liv og virke. Vi får innblikk i Steins tilsynelatende litt infantile og nedlatende holdning til mange av dem hun omgås. Stein var åpenbart ingen enkel kvinne, og hun likte ikke å bli motsagt. Hun var selektiv, i The Paris Wife er det åpenbart at Hadley, Hemingways første kone, føler seg dårlig behandlet av Stein - hun var alltid henvist til Toklas - fordi hun bare var konen til kunstneren.

Stein og Toklas var begge jøder, dog hadde de fine dager utenfor Paris gjennom krigen. De hadde noen tvilsomme venner høyt oppe i nazi-apparatet som sørget for å få dem "fredet" og vel tatt vare på på alle måter. Dette problematiseres i boken og vi får en forklaring som kan ses i lys av blikket forfatteren har på disse to kvinnene.

I boken beskrives hvordan Toklas faller sammen og blir fratatt rettigheter og verdighet før hun dør. Arven etter Stein skal gå til nevøen hennes, med en klausul om at Toklas blir godt tatt vare på. Det blir hun ikke. En annen fasinerende historie er om professor Katz, den gang en ung stipendiat, som fikk inngående kontakt med Toklas. Han intervjuet henne i timesvis og forskere venter fremdeles spent på informasjonen han fikk. Men alt tyder på at Katz hverken vil dele eller publisere intervjuene han har fått med Toklas.

Dette er en fin bok som tildels klarer å gi et bilde av disse to kvinnene. Med tanke på hvor viktig Stein var - blant annet for Hemingway (før de ble uvenner), og hennes betydning for modernistisk litteratur, er dette en liten godtepose av en bok.

Anbefales! God bok!

Alexander Maksik - You deserve nothing

Etter å lest An Aavailable Man var jeg klar for en bok med litt trøkk og tyngde. Etter litt tid på amerikanske bokblogger falt valget på denne. Det skulle vise seg å være mer enn et bra valg: Wow, for en bok! En av disse sjeldne opplevelsene som setter seg i hele kroppen og det er umulig å legge fra seg boken.

Dette er Maksiks debutroman - og Alice Sebold er redaktør. Maksik er fra USA, men har bodd og bor fremdeles delvis i Paris. Boken er utgitt på Tonga books (som jeg aldri har hørt om før) og er i en serie som heter Europa editions. Her i USA har de åpenbart et ambivalent forhold til Europa: verdensdelen representerer mye dårlig, men også alt som er fantastisk: liberale holdninger, politisk diversitet, god mat, høyverdig klassisk litteratur, gode viner og ikke minst: eksistensialisme.

Maksik er en belest forfatter og han kan sin filosofi. Bokens filosofiske utgangspunkt er eksistensielle forfattere som Sartre og Camus. Hovedpersonen, William Silver, er lærer på den internasjonale skolen i Paris, han underviser i litteratur. Elevene hans er på high school, altså fra 15 til 18 år. Han er en populær lærer og bruker litteratur for å få elevene til å tenke de virkelig store, eksistensielle, viktige tankene.

Det geniale med boken er hvordan Maksik klarer å "oversette" filosofiske problemstillinger til en praktisk kontekst. Eller med andre ord: hvor vanskelig det er å overføre teori til praksis. Sentrale begreper elevene diskuterer er frihet og valg. I følge Sartre er vi et resultat av de valgene vi tar, det er ingenting utenfor oss selv som predestinerer vår skjebne (feks. Gud). Elevene, som lar seg forføre både av litteraturen og læreren, skal gjennom boken få førstehånds erfaring med de paradoksene livet faktisk bygger på.

Elevene er i en periode hvor de søker etter sannhet. En ting de aldri vil er å bli som foreldrene. De ser hvem foreldrene var og hvem de ble. Læreren, som tar dem på alvor og behandler dem som unge voksne, blir et ideal. Men også dette står for fall.

En av bokens mest viktige scener foregår på metroen i Paris. Det er en fryktelig hendelse og den illustrerer noen av utfordringene med eksistesialismen. Et annet gjennomgående tema er lærerens fatale valg: hva får en lærer på 32 til å gå inn i et seksuelt forhold med en elev på 17 år? 

Dette var virkelig en av de store bøkene så langt i år. Den er så bra skrevet og dilemmaene han trekker opp er til de grader oversatt til virkelighet i boken. Som del av elite-laget for googling har jeg selvsagt googlet forfatteren og det var med vantro jeg leste at boken antageligvis ikke er fiksjon, men basert på Maksiks egne opplevelser som lærer på den amerikanske skolen i Paris. Han ble sparket etter å ha hatt et forhold til en elev. Hva dette gjør med lesningen? Vel, Knausgård blir bare blåbær i forhold. Hvis dette er en historie som faktisk har skjedd er den så totalt og skamløst utleverende at det nesten ikke er til å fatte.

Jeg vet ikke om dette er en bok som et eller annet norsk forlag har hatt vett nok til å kjøpe inn - jeg ville ha gjort det. Særlig i etterkant av Knausgård og diskusjonene om bruk av virkelige personer. Og i tillegg er dette en bok som studenter burde lese, spesielt hvis de er interessert i eksistensialisme. De pedagogiske aspektene, i betydningen hva god undervisning er, er strålende! Og selvfølgelig: for Paris-elskere er denne boken et must.

Men du venter på at boken kanskje kommer på norsk, nyt nettsidene til Maksik (se filmsnutten fra Metroen) eller bestill boken omgående fra Amazon.

Anbefales hemningsløst!
God bok!

Paula McLain - The Paris Wife

I denne boken får vi  historien om Ernest Hemingways første kone, Hadley. Hun og Ernest Hemingway traff hverandre da hun var 28, han 21 år gammel. Hadley er en konvensjonell kvinne, fra en konvensjonell familie. De gifter seg og flytter sammen til Paris der Ernest Hemingway skriver sine første bøker.

Det er en fasinerende historie som trekkes opp i boken. Forholdet dem i mellom, kunstnerlivet i Paris, den gryende kvinnefrigjøringen og Ernest kamp for å bli en anerkjent forfatter.

Som kjent hadde Ernest ikke mindre en fire ekteskap og et utall elskerinner. Han var en strong-headed mann og det som dypest sett var viktig for han var å skrive. Hadley er den første kvinnen han er gift med, dog ikke den første han elsker, og en person som kom til å bety mye for ham hele livet.

Livet i Paris i de glade 20-åra er vanskelig for det nygifte paret. De har lite penger, bor dårlig og ser andre lykkes. Hadley arbeider ikke, hun spiller piano daglig, og de lever på 3000 dollar i året, penger hun har fra et fond. Det er gitt at historien ender dårlig, vi vet for mye om Hemingways kvinnehistorier fra før til å tro noe annet. Men det er vakkert bilde av de to som tegnes opp, og et hjerteskjærende vendepunkt som bidrar til å ødelegge forholdet deres. Hadley mister på et tidspunkt alt Hemingway har skrevet, hun blir gravid mot hans ønske og han trenger for mye bekreftelse fra andre.

Hemingways kone nummer 2, Pfife (Pauline) var Hadleys gode venninnne og det er sterkt å lese hvordan Hadley blir utmanøvrert av venninnen. Hadley har til slutt ikke annet valg enn å forlate Hemingway, til tross for at hun elsker han mer enn noe annet. En skikkelig heartbreaking historie med andre ord.

Hadley er bestemor til Mauriel Hemingway (for meg best kjent fra Woody Allens fantastiske film Manhatten). Amerikanske kritikere mener at Hadley fortjener boken The Paris Wife, fordi hun har spilt en så stor rolle i Hemingways første fase som forfatter - den viktige fasen da gjennombruddet hans kom.

Anbefales for alle  som er opptatt av Hemingway, av Paris og miljøet der på 20-tallet - blant annet med Gertrud Stein som var en viktig mentor for Hemingway og av alle som liker en god kjærlighetshistorie.

Midnight in Paris - en kjærlighetserklæring til vakre Paris

For alle Paris-elskere! En fantastisk film! En ting er alle de nydelige "postkortene" fra Europas (og kanskje verdens) vakreste by - i tillegg møter vi mange de store litteratene og kunstnerne fra 20-tallet. Og selvsagt en må-se film for alle Woody Allen fans.

Til Paris?

Hotel Best Western Aramis St. Germain

Skal du til Paris? Jeg syntes ofte det har vært vanskelig å finne et ok hotel i Paris, men nå har jeg funnet stedet! Det ligger på 124 Rue de Rennes - i 6.arr St. Germain. Hotellet heter Best Western Aramis St. Germain. Midt i smørøyet. Cafe de Flore ligger et steinkast unna, på hjørnet av Boulevard Saint- Germain og Rue St. Benoit. Cafeen er mest kjent for å være hang-ut for Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir (Sartre bodde litt lenger nede i gaten, like ved Les Deux Magots). Les Deux Magots, som fremdeles sies å være det foretrukne stedet for byens Litterære og intellektuelle elite ligger ved siden av Cafe de Flore. Rett over veien ligger Brasserie Lipp. (Tips: i den lille sidegaten mellom Cafe de Flore og Les Deux Magots ligger det en liten restaurant på venstre side (Le Relais de l'Èntrecote). Der selger de byens beste entrecote med pommes frites. Du får alle varianter, og min favoritt er den grillete som kommer i strimler. Himmelsk deilig og bra pris!)

Rommene på hotellet er små, rene og koselige. Hvis du reiser alene: be om rom 67. (Det er et dobbeltrom, men det er lite - passer også for ett par, men litt trangt for to venninner) Da bor du helt oppe på kvisten, og det er så stille og rolig at du kan ha vinduet åpent om natten, uten å bli forstyrret.


Hvis du liker jazz kan du kombinere middagen med jazz på jazz-klubben Le Petit Journal (71, bld. Saint-Michel). Ok mat til en grei pris, og kjempebra musikk.

God tur!