Hamsun - På gjengrodde stier

Det føles litt som å banne i kirken. Jeg har kun lest positive omtaler av På gjengrodde stier. Nå har jeg lest den - igjen. Jeg skal ikke skrive noe særlig om innholdet - det kjenner de fleste. Jeg skal skrive litt om selvrepresentasjon i denne boken.

Min lesing av den gamle mannen Hamsun, når han forteller "sin historie" om sin opplevelse av behandlingen han fikk sine siste år, er at dette er en gammel, selvtilfreds og til dels manipulerende mann. Han var en brilliant forfatter. La oss legge det til side for et øyeblikk. For fakta er at han antageligvis var en tyrann av en far og ektemannen "fra helvete". Han var ekstremt selvopptatt - kunsten gikk foran menneskeligheten. Og det fikk antageligvis familien føle på kroppen. Alt dette vet vi fra før. Men når jeg leser han nå, fremdeles påvirket av French lesingen, syntes jeg ikke Hamsun fremstår i et fordelaktig lys. Han sutrer. På en stille, manipulerende måte. Han fremstiller seg selv som en stakkars liten mann som blir behandlet på en ufin måte av alt fra sykepleiere til bestyrere. Noen unntak er det, og de bukker og neier og forteller hvor mye forfatterskapet har betydd for seg og sine foreldre. Og han, stakkars, tusler rundt i dårlige sko, han finner seg i det, og han legger mellom linjene - hele veien - hvor stor en forfatter han er.

Han var en stor forfatter - det er under enhver tvil. Men var han et stort menneske? I boken fremstår han som en sånn type mann jeg liker særs dårlig. Han står ikke inne for hvem han er - som menneske. Han viser ingen anger, ingen selvrefleksjon, ingen kritisk distanse, til hvem han var for sine nærmeste og som medborger. Og dette er gammelmodig og "mannete".

Jeg leser med fornøyelse forfatteren Hamsun. Han har gitt meg store leseopplevelser. Men når det gjelder mannen Hamsun? Nei - not my cup of tea. Hans måte å presentere seg selv på overbeviser meg: vi hadde ikke kommet overens. Til det er han for kynisk, for lite villig til å se seg selv, og for manipulerende.

God bok!

Kvinner - Marilyn French

Kvinner er en murstein av en bok. Den siste uken har jeg atter en gang befunnet meg i Mira og Marilyn French' univers.

For de av dere som ikke har lest den er den verdt å få tak i. Det gjelder både kvinner og menn. Fordi det er en viktig bok, ikke bare for kvinnebevegelsen og feminister, men også for alle de ektemennene som ble "rammet" av kvinners selvrealisering på 70-tallet. Og det er under enhver tvil at French tilhører den leiren som mente at (den vanlige, borgerlige) mannen hadde skylden for det meste. I dag ser vi at det er en forholdsvis lettvint forklaring på ekteskapsproblemer. Kvinner og menn er fremdeles ikke likestilte, men jeg mener at det ikke nødvendigvis hovedsaklig er et par-problem: heller et strukturelt og kulturelt problem. Den gang og nå.

Jeg liker best første del av boken. Altså før Mira skiller seg og blir bohem i Boston. Den andre delen skildrer Mira's seksuelle frigjøring, nye parforhold, møte med universitetet og selvstendiggjøring. Og det er rett og slett ikke veldig interessant av flere grunner. Jeg skal trekke frem noen her:

For det første er det mange bøker som skildrer kvinner som begynner på nytt. All usikkerheten, problemfokuseringen, skuffelsene, angsten og så videre. Jeg er ganske lei av traurige kvinneskjebner fortalt i en monoton og navlebeskuende tone. For det andre bygger French på en stereotyp fremstilling av akademia. Hun arbeidet selv på Harvard, og jeg tror på at universitetet var så sjåvinistisk den gangen. Jeg mener at akademia - også i Norge - fremdeles er sjåvinistisk. Gamle professorer som knytter til seg unge, manlige stidenter og stipendiater - det har noe "platonisk homoerotisk" over seg - en form for intellektuell selvmastrubering som en viss type menn elsker. Jada - jeg skjærer kanskje for mye over en kam nå, men mitt inntrykk er at kvinner dengang og nå må prestere bedre enn menn for å komme seg opp og frem i akademia. Men dette er det mye gøyere å lese om i bøker som Helen Uri eller Langeland. Begge tar akademia på kornet, og de er hylende morsom. French fremstilling blir for kjedelig, for opplagt og for problemfiksert. Det fungerte da hun skrev boken, men vi har kommet et lite stykke videre nå. Syntes jeg.

For det tredje er det ikke her French styrke som forfatter ligger. Styrken ligger i første halvdel av boken, der hun ananlyserer det som kanskje kan leses som overgangen fra konservativ modernitet til mer liberal senmodernisme. Det gjør inntrykk å lese hvordan kvinner ble betraktet og betraktet seg selv i denne tiden. Og man blir forbannet på vegne av en hel generasjon kvinner som så systematisk ble holdt nede.

En annen ting som slår meg er Mira's forhold til sønnene sine. Hun sender dem på privatskole, og de ses i feriene. Forholdet mellom dem blir lite utforsket, og på mange måter legitimerer French det som ble skjebnen for mange barn som ble offer for feministisk inspirerte skilsmisser på 70-tallet: barna ble neglisjert. French beskriver Miras venninne Val, som bor sammen med datteren sin Chriss. De representerer kroneksempelet på hvordan barn mer eller mindre ble betraktet som en byrde, noe mor hadde måtte ofre seg for. Og French fremstiller dette langt på vei som bra og riktig.

Jeg liker boken godt, og det er som sagt mye viktig her. Men jeg tar meg i å spørre meg selv om French er en god forfatter. Hun er sint, og hun er skarp, men god? Tja, jeg vet ikke. Men hun var i tiden, og hun tok tendensen bra - meget bra, må man vel kunne hevde.

Så til slutt. Hva er gyldig i dag, i lys av French dirrende oppgjør med mannen? Vel, jeg tror at den store endringen i familien 2000, sammenlignet med familien 1960-70, er at mannen har et mye nærmere forhold til sine barn. Det blir forventet at mannen skal engasjere seg. Forholdet mellom kjønnene er jeg litt mer usikker på. Spesielt i arbeidslivet. Det gir fremdeles bonuspoeng å være mann. Og det er kvinnen som fremdeles har det største ansvaret for de kjedelige oppgavene som ingen ser blir gjort, som husarbeid og organisering av de daglige tingene. Så det er fremdeles et stykke igjen. Derfor hadde det vært kjempespennende om det kom en ny bok som kunne beskrive de samme historiene som Kvinner. Fortellingen ville blitt annerledes, men dessverre, ikke mindre viktig i dag enn på 70-tallet!

God bok!

Marilyn French er død

Det begynner å tynnes i rekkene av betydningsfulle skrivende feminister av den gamle sorten - og det er trist. Først Susan Sontag, og nå altså French.

Jeg leste Kvinner da jeg var ganske ung, og boken gjorde et uslettelig inntrykk på meg. Mira's liv og (selv-)utvikling, de poengterte ytringene om at det å være hjemme var fullstendig meningsløst, morsrollen, det å være noens kone og det å være kvinne. French bidrag til debatten på slutten av 70-tallet og langt ut i 80-årene var fundamental.

French forfatterskap har blitt anklaget for å være for svart-hvitt, for anti-mann, og for unyansert. Men man kan spørre seg selv om denne kritikken er berettiget. For eksempel når French fremstiller rollen som hjemmeværende som verre enn døden. Gjelder det også i dag? Vel - det er ikke tvil om at bidrag i form av økonomi blir pris satt mye høyere enn å passe egne barn og vaske hus. Kvinners innsats er i mye mindre grad synlig og håndfast når hun går hjemme. Det er en konsekvens, blant annet av en ideologi som fremdeles fremhever de maskuline bidragene som makt og penger, som det mest essensielle.

I tillegg har det kommet angrep på mange av kvinners rettigheter i de senere årene. Eksempler på dette er abort-motstanden som er økende - se feks debatten som har gått i Morgenbladet. Motstanden er ikke kun fra kristenfolket, men også fra kvinner som regner seg selv som feminister. Så har vi lesbiskes rettigheter, som i den grand finalen sist uke fikk et skikkelig skudd for bauen da Nina Karin Monsen fikk Fritt Ords Pris. I det mer daglige finner vi ungdomsmiljøer der muslimske ungdommer ikke tar 5 øre for å omtale jenter og medelever for horer hvis de går i klær som de mener er utfordrende. I visse områder av Oslo har det blitt sånn at norske jenter kler seg på en måte som muslimske gutter anerkjenner. Så er det innvandrerkvinners (manglende) rettigheter, omskjæring, kontantstøtten - det er bare å ramse opp. Det er tydelig at kvinnekampen hele tiden må holdes oppe.

French bidrag var viktig, og er fortsatt viktig. Vi kommer alltid til å trenge forfattere som skriver om likestilling og likeverd. Det er sørgelig at vår generasjon kvinner i så liten grad har videreført den feministiske diskursen som French deltok i.

Det er vedmodig at French nå er død. Samtidig er den en anledning til å oppfordre lesere om å børste støv av bøkene hennes. Det skal jeg gjøre. Og jeg gleder meg til å treffe Mira igjen, og til å ergre meg over Det blødende hjerte. Alle titlene hennes skal legges i en fin liten bunke på bordet. Rapporter kommer fortløpende.

God bok!

Tristan og Isolde - Joseph Bèdier

Middelalderverket Tristan og Isolde besto opprinnelig av noe sånn som 3000 vers. De er skrevet mellom 1160 og 1170. I 1900 kom rekonstruksjonen av diktene, og det er denne versjonen jeg har lest. Det utmerkedeThorleif Dahls Kulturbiblioteket (Aschehoug) publiserte den norske versjonen opp i 1997, basert på den forrige utgaven fra 1967.

Tristan og Isolde er en intens, fantastisk, dramatisk og vakker historie om den umulige kjærligheten. Tristan er den vakreste av alle menn. Han er modig, sterk, edel og heltemodig. Både drager og kjemper blir drept av Tristian. Han sinn er rent som sne og hans tale er veloverveid og klok. Isolde er vakrere enn vakrest. Det skinner og lyser når hun viser seg. Ingen kvinne i verden og historien er vakrere enn Isolde.

Kortversjonen er at Tristan henter Isolde hjem til sitt land, for at hans gode venn og onkel kong Marc skal ta Isolde til ekte. I båten på vei til kongen drikker ved et uhell Isolde og Tristan en drikk som var tiltenkt Isolde og kongen. Det er intet mindre enn en kjærlighetsdrikk og de som sammen drikker av denne flasken vil elske hverandre over all forstand. Det er så vakkert, så vakkert - så forførende nydelig at jeg blir helt matt.

I forordet til boken heter det:

Tristan og Isolde er begge unntagelsesmennesker; så blir da også deres kjærlighet en unntagelse i verden, det blir naturlig og selvfølgelig at de to må elske hinnanen, det deres kjærlighet aldri kan vendes til noen annen, og selv i døden kan de ikke skilles ad. (...) Det som gjør fortellingen om T og I til et enestående verk, det som hevet det opp til en plass for seg selv, høyt over de andre høviske romaner, det er styrken, det er det dødelige alvor i deres lidenskap (side: 13).

Det er med andre ord en bok om den totale kjærligheten, den totale underkastelsen og den nådeløse konsekvensen: Døden.

Isolde finne sin elskede død: Hun vendte seg mot øst og bad til Gud. Så tok hun kledet litt til side, la seg ned hos sin venn, tett ved hans side, kysset hans munn og ansikt og trykket ham hårdt inn til seg: legeme mot legeme, munn mot munn, således oppgir hun sin ånd, hun døde ved hans side av sorg over sin venn.

Denne boken er en perle. Helt enestående. Hvis du ikke unner deg boken bør du i hvert fall unne deg Stein Mehrens nydelig dikt basert på boken.

Jeg anbefaler boken med hemningsløs begeistring!

God bok!

Samfunnets støtter - Henrik Ibsen

I dag har jeg storkost meg med radioteaterets fabelaktige innspilling av vår egen Ibsens Samfunnets støtter. Jeg husker godt første gang jeg så oppsetningen på teateret i Bergen, da jeg gikk på ungdomsskolen. Dengangen ble jeg dypt grepet og gikk inn i en form for Ibsensk-psykose. Her ble grunnlaget lagt for en ubegrenset fasinasjon av Ibsen - og for Bergmann og de beste Woody Allen filmene. Det menneskelige dramaet om svakhet, skyld, kjærlighet og livets nådeløse kraft. Vel, nok om det! Gjenhøret med Ibsen står ikke tilbake for mitt møte med de samme karakterene på teateret i Bergen den gang for lenge siden.

Historien handler om konsul Bernick som har svingt seg opp til rikdom gjennom skruppelløse valg i sin ungdom. Kjærlighet, svik, død og begjør er hovedtemaer i dette stykket. Og det skal ende med anger og forsoning.

Bernick er en kynisk mann. Han er gift med Betty og sammen har de Olaf på 13 år. Bettys yngre bror, Johannes, er i USA - og når han kommer hjem blusser gamle historier opp. Det viser seg at Bernick har villledet andre til å tro at Johannes rømte fra Norge, på grunn av et kjærlighetsforhold og pengeunderslag som han ikke har gjort. Dette faller sammen med viktige økonomiske forhandlinger som forder at Bernick fortsetter å fremstå som borgerlig uklanderlig. Det er duket for drama.

Både kapitalister og sosialister/kommunister får passet sitt påskrevet av Ibsen. For ikke å snakke om borgerskapet. Ibsen er forut for sin tid når han beskriver det skillet som Bourdieu teoretiserer: skillet mellom de som har økonomisk og symbolsk kapital og dem som har kulturell kapital. Ibsen gir også en glimrende fremstilling av borgerskapets redsel for "de andre" og kommunistenes redsel for ny kunnskap og teknologi. USA blir beskrevet som det forgjettede land, der sannhet og frihet er de bærende verdiene.

Kvinnesynet som karikeres i stykket er modig og også forut for sin tid. Det gjør det til en xtra fornøyelse - Ibsen er så åpenbart kritisk til det rådende synet på kvinnen. Hun som sitter der "og pusler med sitt sytøy" og som har familien som sitt område.

Jeg liker best å høre eller se Ibsen - jeg er ikke så glad i å lese han. Teaterbesøkene blir ikke så ofte prioritert for tiden, men NRK's lydbøker fra radioteateres innspillinger av Ibsen er en god erstatning. Dette er lydbøker jeg har kjøpt til odel og eie, slik at jeg når jeg har anledning kan få en dose Ibsen. Og det fikk jeg i dag. Lucky me!

God bok!

Ps. Her kan du blant annet lese anmeldelsene som kom da stykket første gang ble utgitt.

Den fremmede - Albert Camus

Som et alternativ til den tradisjonelle påskekrimmen anbefaler jeg denne boken. Albert Camus' bøker er utrolig lesning, og bøkene hans griper leserne med full styrke.

Den fremmede handler om Meursault, en mann som er en fremmed på jorden. All mening og sammenheng han måtte ha i livet splintres da hans mor dør. Alt han gjør er meningsløst for han, både arbeid, kjærlighet og andre mennesker. Han dreper et menneske og blir tatt for drapet. Gjennom rettsaken sitter han passiv, som en uintressert tilskuer følger han det som skal bli hans skjebne. Sterkt, eksistensielt, tankevekkende, uforståelig og vakkert. Rett og slett. Anbefales!

God bok!

84 Charing Cross Road - Helene Hanff

Jeg børster støv av mine gamle favoritter. Jeg var endel yngre enn jeg er nå, da jeg første gang leste denne boken, og den står fremdeles som en av mine aller, aller beste leseopplevelser.

Dette er en STOR klassiker for bokelskere! Det er historien om og av Helene Hanff fra New York, som i 1949 setter en annonse i den engelske avisen Saturday review of litterature med forspørsel om en bok hun ikke finner på det amerikanske markedet. Frank Doel - som jobber i et lite antikvariat som heter Marcks & co svarer på henvendelsen. Dette er starten på et 20 år langt vennskap.

Gjennom brevveksling med forespørsel om bøker utvikler Helene et vennskap, ikke bare til Frank, men også til de andre som jobber i butikken. Etterhvert som vennskapene utvikles begynner de også å diskutere bøker. I tillegg diskuterer de andre viktige saker, som feks oppskrifter på typisk engelske matretter (alt dette pr brev!). Det er mangel på det meste i England, det er like etter 2dre verdenskrig, så Helen sender gaver til de ansatte til jul og bursdager, med digg fra Amerika.

Helen reiser til slutt til England, men da hun kommer dit er Frank død. Butikken står enda, men den er tom.

Åh - denne boken er så utrolig vakker! Hvis du ikke har lest den må du få tak i den. det er en liten perle for bokelskere!

Det øverste bilde er av førsteutgaven. Det andre bildet er fra den boken jeg selv har, fra 1992.

Anbefales! Både for sin klassikerstatus, men også som en bok å bli ordentlig glad i! Og vi aner en lovestory mellom linjene. Som sagt: vakker, vakkert, vakkert!!

God bok!!

En anden - Tom Kristensen

Jeg har igjen og igjen forsøkt meg på En anden av Tom Kristensen. Jeg husker at jeg reiste helt til København for å få tak i boken. Vel hadde jeg den gang tilgang til såkalte ID-billetter med SAS til en latterlig lav pris - det var billigere enn å ta taxi fra Nesttun til byn - men dog. Jeg gjorde litt for å få tak i boken.

Og så kommer jeg ikke gjennom den. Jeg forsøkte siste gang forrige uke. Noop!

De gangen jeg treffer menn som er beleste (det er sjeldnere enn jeg treffer beleste kvinner) er dette en av de forfatterne de trekker frem. Fantastisk bok. På linje med Bjørneboe. Politisk. For en skildring. Forandret livet mitt. Genial penn. Osv. Og jeg sitter igjen som et spørsmålstegn. Hæ? Hva er det jeg ikke får tak i.

Med dette hjertesukket åpnes herved diskusjonen. Er det bøker som er typisk manne-bøker? Henvender eller appellerer bøker seg ulikt til kvinner og menn? Er det flest menn som liker Lolita? Mest kvinner som godter seg med Pippa Lees hemmelige liv? Og hvis det er slik: hvorfor? Er ikke vi, likestilte kvinner og menn - opptatt av de samme temaene? Er det slik at kvinner er opptatt av prosess og problematisering, analyse, mens menn er mest opptatt av resultat?

Kjære venner - debatten er åpen - fyr løs!

Isslottet - Tarjei Vesaas

I løpet av min korte blogg-karriere har det blitt helt klart for meg at det er mange som har et sterkt forhold til denne boken. Nå har jeg lest den, og har ingen plausibel forklaring på hvorfor jeg ikke har lest denne tidligere.

Siss og Unn er 11 år. De er helt forskjellige, men føler en ekstrem tiltrekning mot hverandre. De får et møte alene før Unn går seg vill i Is-slottet og dør. Fra å være livlig og utadvendt blir Siss innesluttet og trist. Siss "blir" Unn.

Boken bygger på mye symbolikk, som feks da Siss går til Unn om kvelden. Hun er ikke redd, tolker lyder positivt og går med faste skritt. På veien hjem løper hun, redd for mørket og alle lydene. Når Siss er hos Unn ber Unn om at de skal kle av seg. Naken står de foran hverandre og Unn spør Siss om hun kan se det. Hva det er vites ikke - og det blir hengende åpent for oss som lesere om Unn kan ha vært utsatt for seksuelle overgrep. Det lesbiske temaet - som jeg leser inn i boken på lik linje med boken om Siss og Unn er sterkt nærværende.

Sammenlignet med Siss og Unn er bøkene veldig ulike. Bråtvedt skriver ikke som Vesaas, og hun får heller ikke til den samme symbolske dimensjonen. Til tross for at Bråtvedt bygger videre på Vesaas' historie er det lite som hekter de to bøkene sammen. I Bråtvedts versjon lever Unn til hun blir ung kvinne, hos Vesaas dør Unn før forholdet mellom de to får en felles historie. Vesaas beskriver et møte (et eksistensielt møte som forandrer begge jentenes liv, en Bollnowsk tilnærming til møtebegrepet), mens Bråtvedt skriver om to jenters historie. Til tross for dette er det de samme jentene man leser om - men Bråtvedts tolkning kan nok virke litt "forstyrrende" for noen Is-slottet lesere.

Siss og Unn ga en fin leseopplevelse. Is-slottet er en rystende, eksistensiell og kraftfull leseopplevelse, for meg en av de helt sjeldne. Det er en bok som treffer leseren i magen, den har eksistensielle spørsmål som ikke besvares, og den er uendelig trist.

Takk til Aina og Lille Søster for anbefalingene!!

Anbefales!

God bok!!

Din stund på jorden - Vilhelm Moberg

Jeg har nettopp avsluttet boken Din stund på jorden av svenske Vilhelm Moberg. Han er kanskje mest kjent i Norge for i tillegg til å ha skrevet denne, å ha skrevet Utvandrerne, Innvandrerne og Nybuggerne.

Din stund på jorden handler om Albert Carlson på 64 år. Han er svensk, men reiste som ung til USA. Nå sitter han i en liten by ved havet i California - Laguna Beach - og tenker tilbake på sin stund på jorden.

Albert er skilt to ganger, har to sønner som han har lite eller ingen kontakt med, og er en ensom mann. Samme tema som Hvermann av Philip Roth. Jeg fikk mange assosiasjoner til den boken da jeg leste denne.

Alberts bror Sigfrid dør da Albert er 14 år. De to brødrene var sterkt knyttet til hverandre, og boken kan leses som en form for samtale mellom Albert i nåtid og hans fortid, spesielt knyttet til Sigfrid. Det er en bok om å vokse opp som bondesønn i et fattig Sverige, og drømmen om et bedre liv i Amerika. I tillegg er det historien om forholdet (eller mangelen på forholdet) mellom en ung gutt og hans foreldre. Og selvsagt, og kanskje det viktigste: en bok om å se seg tilbake etter et langt liv.

Albert sier at man har et fedreland, og at man ikke kan få ett nytt. Til tross for at han aldri retunerer til Sverige, med unntak av noen korte besøk, blir han aldri amerikaner. Det er ikke nødvendigvis Sverige som er avgjørende, men det minnene fra det sterke og nære forholdet mellom brødrene.

Dette er en fin liten bok. Jeg kan ikke forstå hvorfor den kun finnes som bruktbok i Norge, for det er en bok som mange vil ha glede av. Men den står i mange bokhyller, - hvem var vel ikke medlem av Den norske bokklubben på 1970-tallet?

God bok!