Anita Diamant - The Red Tent

Denne boken ble jeg anbefalt av min venn i bokhandelen i Jerusalem. Den er fra 1997, og en av de bøkene det nesten er ubegripelig at ikke er oversatt til norsk. Danske Klimt Forlag har noen av Diamants titler, inkludert denne, men den finnes altså ikke på norsk. I lesingen av boken - og den etterfølgende jakten på lignende titler - har jeg oppdaget at denne kan legges inn i en bokkategori som har vært ukjent for meg, før nå: den såkalte christian fiction. Oversatt; kristne romaner, eller romaner som spiller på bibelske tema. Og det gjør denne, det er historen om Dina, som så vidt er nevnt Genesis 34. I en liten bok av Ann Finding, som analyserer The Red Tent, skriver Finding at "women in the Bible are mentioned only if they need to be" (side 20). Bibelen handler først og fremst om menn, og kvinnene er en form for kulisser, ofte knyttet til symbolske hendelser som får store konsekvenser.

Dina er nevnt i Bibelen som Jakob og Leas datter, som blir voldtatt og hevnet av sine brødre. Diamant spiller videre på dette og gir Dina og mange av de andre kvinnene i Bibelen, et selvstendig liv. I denne romanen, som tar opp i seg mange faktiske Bibelske hendelser, spinner Diamant videre og gir kvinnene en stemme og viser at kvinner, alltid, har forsøkt å ta egne valg.

Dette er en bok som er spennende for folk som liker å lese gode, meningsfulle historier - helt og holdent uavhengig av hvilket forhold man har til religion og religiøse tekster. Det er en fantastisk historie, basert på mange års forskning om hvordan kvinner levde på denne tiden. Samtidig tar den et stille oppgjør med den kvinnerollen som Bibelen forfekter, og setter mange religiøse hendelser inn i ikke metafysiske situasjoner. Drømmetydninger og overlevering av historier blir presentert på en annen måte hos Diamant enn i Bibelen, hele tiden med kvinnen som omdreingspunkt.

Tittelen, det røde teltet, henspeiler på kvinnenes telt. Det er rødt fordi kvinnene menstruerer, og menstruasjon og kvinnesfellesskapet i teltet blir bokstavelig talt feiret i boken. Vi følger Dina fra fødsel til død - ja, faktisk til etter hun er død. Hun lever et dramatisk liv, i en historisk viktig epoke. Dina vokser opp i et sterkt og kjærlig, kvinnelig fellesskap, og når hun tvinges ut av dette etter det som i Bibelen er en voldtekt, men i boken er kjærlighet, endrer livet seg fullstendig. Hun livnærer seg etterhvert som jordmor - et yrke som blir priset i boken - og hele handlingen dreier seg rundt kvinner, fødsler, liv og død.

Dette er noe av det beste jeg har lest - og den kommer til å bli stående som en av de virkelig store leseopplevelsene. Les den gjerne sammen med Findings korte analyse, den åpner for tolkninger og vi møter Diamant i intervjuer.

Anbefales!
God bok!

Colm Toibin - The testament of Mary

Jeg har blogget om Colm Toibin's Brooklyn tidligere, en bok jeg synes var helt grei, men ikke noe mer. The testament of Mary er en helt annen type bok, og fortellingen har skapt voldsomme reaksjoner blant annet i USA der den ble satt opp som teaterstykke.

Boken handler om Maria, Jesu mor. Vi møter henne som en eldre kvinne sterkt preget av sorg og fortvilelse. Hun forteller om sønnen sin og måten han døde på. Maria er ikke nevnt mange ganger i Bibelen, og det er en sterk fortolkning av hennes historie Toibin presenterer.

Boken innledes ved at vi treffer Mary, som hun heter på engelsk. Hun blir avhørt av to menn, og hun forteller følgende historie, om kaninene, når de vil vite om detaljene da Jesus døde på korset:

So when I a was telling him about the rabbits I was not telling him something that I had half forgotten and merely remembered because of his insistent present. The details of what I told him were with me all the years in the same way as my hands or my arms were with me. On that day, the day he wanted details of (...) a man came close to me who had a cage with a huge angry bird trapped in it, yhe bird all sharp beak and indignant gaze; the wings could not stretch to their full width and this confinement seemed to make the bird frustrated and angry. (...) Th eman also carried a bag, which I gradually learned was almost half full og live rabbits, little bundles of fierce and terrorized energy. And during those hours on that hill, during the hours that went more slowly than other hours, he plucked the rabbits one by one from the sack and edged them in to the barely opened cage. The bird went for some part of their soft underbelly first, opening the rabbit up until its guts spilled out, and then of course its eyes. (...) The bird did not seem to be hungry, although perhaps it suffered from a deep hunger that even the live flesh of writhing rabbits could not satisfy (...)An the man's face was all bright with energy, there was a glow from him, as he looked at the cage and then at the scene around him (korstfestelsen), almost smiling with dark delight, the sack not yet empty

Fortellingen er grotesk, og boken handler da også om det onde, og menneskets villighet - under de rette omstendighetene - til å utøve vold mot hverandre.

Maria fremstilles i boken som mor, enke og kvinnne. Hun forteller om den lille gutten sin, som kom til henne om natten, var kjærlig og vakker. Han blir voksen og stadig mer fremmed for henne. Han begynner å omgås det Maria omtaler som misfits, unge menn med forvirrede forestillinger om verden, hennes sønn og seg selv. Mennene hun omtaler er Jesu disipler. Etterhvert som ryktene om Jesus begynner å svirre, at han kan endre vann til vin, gå på havet, mette en stor mengde mennesker, blir Maria bekymret og advart om at styresmaktene vil ta ham. På et bryllup de er sammen forsøker hun å si til sin sønn at han er i fare og at de må reise bort, sammen. Jesus svarer sin mor "woman, what have I to do with thee?" Jesus vedkjenner seg ikke sin egen mor, noe som fører til stor fortvilelse - og rådvillhet hos Maria.

Maria blir sjokkert og fortvilet, og hun blir desperat når hun skjønner at Jesus skal korsfestes. Hun reiser for å være der med ham, men situasjonen utarter seg på en måte som gjør at hun flykter før han er død. Dette punktet i boken er av enkelte kritikere trukket frem som noe av det som  gjør boken lite troverdig - en mor blir med sitt barn, selv om det forårsaker at hun også blir drept. Jeg er uenig i denne kritikken, og mener den bygger på myten om moren og forsakelse. Mennesker kan tro at de vil handle på en bestemt måte i tenkte situasjoner, men det er ikke alltid det er mulig - når tragedien rammer. Også for en mor. Dessuten handler boken om barnet som blir fortapt for moren, hun er ikke lenger for ham - noe som også uttrykkes når disiplene etter Jesu død forklarer Maria at han er hos sin far. Hos sin far? svarer Maria, men han er død. Han blir aldri Guds sønn for Maria, men sønnen hun fikk med Josef.

Diskusjonene - som har vært veldig opphetet - om boken og teaterstykke, dreier rundt spørsmålene om dette er en blasfemisk bok. Særlig fra katolsk hold, de har et sterkt forhold til jomfru Maria, har latt seg opprøre. Jeg velger å lese boken først og fremst som en gammel historie belyst fra et annet perspektiv og en annen kontekst, om en mors fortvilelse når barnet endrer seg, utsetter seg for fare og setter sin egen væren i en ny og truende sammenheng. Det er en mor bak enhver sønn/mann, en historie ethvert menneske tar med seg, uansett hvem han er eller hva han gjør. Noen ganger tar han noen valg som bryter med forventningene. Det er også en bok om vold og grusomheter, og de blir løftet ut av en politisk og/eller religiøs kontekst og satt inn i en ny og individuell sammenheng. Når Maria blir fortalt at Jesus døde på korset, men har gjennoppstått fra de døde, klarer ikke Maria å ta det inn over seg. Hvorfor? spør hun. Da hun blir forklart at han skal redde menneskene fra evig fortapelse, svarer hun "det var ikke verdt det". For henne var det ikke verdt det.

Boken utfordrer vante forestillinger og er et kunsnerisk stykke arbeid som gjør akkurat det god kunst skal; den utfordrer eksisterende forestillinger, viser en annen side av en sak, drar frem viktige spørsmål om menneskets eksistens og utfordrer oss. Vi kan lese boken inn i mange sammenhenger; begrunnelsen for å gå til krig, konsekvensene politisert religion får for oss alle, menneskets evne og vilje til ondskap, miljøsaken, feminisme, familie, det er altså et universelt tema som tas opp. Få, om noen, kan stille seg likegyldig til en slik tekst som denne.

Anbefales!
God bok!

Anne Synnøve Simensen - Kvinnen bak fredsprisen. Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel

Anne Synnøve Simensen har skrevet boken om Bertha von Suttner og Alfred Nobel. De møttes første gang i Paris i 1875, da Bertha fikk jobb som sekretær for Nobel. Hun ble der kun en uke og reiste da han var ute av byen, fordi hennes hjertes utkårede sendte henne et telegram og skrev at han ikke kunne leve uten henne. Her kunne forholdet mellom Bertha og Nobel endt, men slik gikk det altså ikke.

Bertha var i utgangspunktet en kvinne som var typisk for sin tid. Hun var opptatt av sladder og vås, klær, hår og menn. Bertha tilhørte borgerskapet og kvinnens rolle var meget begrenset. Simensen skriver at kvinnens roller var "å være til behag for andre - og da spesielt ektemannen". Bertha var, som de fleste andre kvinner som tilhørte borgerskapet, overhodet ikke opptatt av politikk, hverken internasjonal eller nasjonal.

Det skjer ting i Berthas liv som endrer henne. Et viktig vendepunkt er oppholdet i Kaukasus og livet som fattig, nygift kvinne. Hun kommer tilbake til Wien og blir bevisst hvor fattige underklassen i Wien er, og hva krig og politisk uro gjør med mennesker.

Dette er en fasinerende bok. I innledningen møter vi Bertha på toget fra Wien til Paris, på vei for å møte sin nye arbeidsgiver, Nobel. På tre sider klarer forfatteren å presentere oss for Bertha, med enkle virkemidler. Jeg lot meg umiddelbart begeistre av Bertha, hun må ha vært et helt spesielt menneske.

Simensen bruker mange virkelmidler for å få frem historien. Hun viser til andre biografier om Bertha og om Nobel, bruker brevene de to sendte til hverandre, hun gir et fantastisk historisk bilde av tiden hun skriver om og hun klarer også å skape sterke, psykologiske portretter av både Bertha og Nobel. Simensen viser hvordan  individet og mennesket Bertha von Suttner blir helt sentral i den politiske og demokratiske utviklingen av Europa. Berthas ideal var verdensborgeren, på samme måte som Kant (Den Evige Fred).

Bertha har åpenbart spilt en stor rolle som pådriver for at Nobel skulle testamentere pengene sine til fredsformål. Selve utformingen sto han selv bak, men det spørs om vi hadde fått denne prisen hvis det ikke var for forholdet mellom disse to.

Det som fasinerer meg mest med boken er måten Simensen klarer å gi en dyptloddet beskrivelse av dannelsen av en politisk engasjert kvinne. Bertha von Suttners utvikling er utrolig, hun går fra å være en anonym og typisk kvinne av sin tid, til å bli bestselgende forfatter (Ned med våpnene), og en helt sentral skikkelse i fredsbevegelsen. Det er makeløst.

Det er en fasinerende historie som fortelles i boken, den er skrevet med et sikkert og lesevennlig språk, basert på kunnskap. Jeg har latt meg  begeistre og har allerede bestilt,  og mottatt, et eksemplar, attpåtil førsteutgaven, av Ned med våpnene, samt en biografi om Bertha.

Løp og kjøp, dette er historien om en helt spesiell kvinne og hennes fantastiske liv. Jeg skal sende deg mange tanker, Bertha, hvert år når fredsprisen deles ut. Og du er på min lille, eksklusive liste av eksepsjonelle kvinner, i selskap med personligheter som Martha Gellhorn, Frida Kahlo og Karen Blixen.

Anbefales på det varmeste!
God bok!

Jennifer Egan - Den svarte boksen

Jennifer Egan, forfatteren av Bølla på døren, har skrevet en roman som skiller seg veldig fra den forrige boken. Mens Bølla på døren var en lang og tett roman, er Den svarte boksen skrevet i twitterformat - altså som en rekke Twitter-meldinger.

Den svarte boksen henviser til boksen de alltid leter etter når et fly faller ned. I denne boksen registreres alt som skjer i cockpit og med instrumentene, og boksen har en sentral rolle når havarikommisjoner skal finne ut hva som forårsaket flyulykken. I boken er det et menneske som er den svarte boksen, hun blir ikke viktig - hvis hun dør vil de uansett ha den svarte boksen, stappfull med informasjon.

Hovedpersonen er en kvinnelig, amerikansk agent, som er ute på oppdrag. Hun har fått mange ulike implantat i kroppen; et fotoapparat med blitz som sitter i øyet, lytteutstyr i øret, datautstyr i føttene osv. Kroppen hennes er en beholder, og formålet med henne er å skaffe viktig informasjon om "fiender". For å fjerne seg fra seg selv, i ubehagelige situasjoner som uønsket sex eller vold, bruker hun dissosiasjonsteknikken, en teknikk som hjelper henne mentalt  å forlate sin egen kropp mens det pågår. På denne måten blir handlingene formålsrettet - de har en mening, og den er større enn henne selv, det er patriotismen til USA.

Boken kan leses som en sterk kritikk av amerikansk utenrikspolitikk, kanskje særlig i forhold til overgrepene som ble utført av amerikanske soldater i Abu-Ghraib fengselet i Irak. Det er mulig forfatteren ikke har ment det slik, men min tolkning av boken går i den retningen. Hun skriver blant annet:

"Som amerikanere setter vi menneskerettigheter
 over alt annet og kan ikke godkjenne
 at de krenkes."

"Når noen truer våre menneskerettigheter,
 blir det imidlertid nødvendig
 med et noe større slingringsmonn"

I tillegg til oevrgrepene amerikanerne gjør i "demokratiets navn",leser jeg denne som en sterk, feministisk tekst. Den rå volden, de seksualiserte maktdemonstrasjonene og skillet mellom å være den dumme, intetsigende skjønnheten, til å bli en fiende.

Mange av tekstbrokkene er poetiske og vakre, dog med en skremmende undertone. Her er et eksempel:

"Når du vet at en person er brutal og hennsynsløs,
begynner du  se denne brutaliteten i noe så
enkelt som måten han svømmer på"

Igjen en knallgod bok fra Egan, i et sært og kreativt format. Hun viser at hun behersker å skrive strålende historier, både gjennom de tykke fortellingene fulle av ord, og de tynne, ordknappe setningene. Effekten av å bruke lite tekst sammen med så sterke meldinger, er suveren.

Anbefales på det varmeste!
God bok!

Caroline Moorehead - Gellhorn. A twentieth-century life

Martha Gellhorn (1908-1998) var en av de beste krigsreporterne i det forrige århundrede. Hun dekket ikke mindre enn ni kriger, og reportasjene hennes var preget av hennes enestående evne til å komme i kontakt med menneskene som var rammet av krigen. I tillegg skrev hun en rekke romaner. Hun hadde en intens lidenskap for å reise, hun besøkte alle verdensdelene, bodde blant annet i Frankrike, England, Mexico, Cuba (det var Marha som fant og pusset opp Finca),Kenya, Italia og USA. Gellhorn var en nær venn av Eleanor Roosvelt, H.G. Wells og Robert Capa. Gellhorn bodde i flere peioder i det Hvite Hus, hun presset på for å få Roosvelt til å se alvoret i krigen i Spania og hun advarte i årevis mot Hitler of det tredje riket. Hun kommuniserte med både Kennedy og Clinton, og var derfor ekstremt indignert - med rette - for i mye av littteraturen om henne å bli redusert til at hun var Hemingways tredje kone. Ekteskapet varte i 5 år og hun var den eneste av Hemingways kvinner som forlot ham og ikke ble forlatt av han.

Martha var født og oppvokst i USA, men flyttet til Europa og bodde de siste 30 årene i London. Hun var svært opprørt over amerikanske innenriks og utenrikspolitikk. Hun var jøde og støttet Israel - i dagens klima hadde hun et litt problematisk syn på Palestina. Besøkene i konsentrasjonsleirene i Tyskland på slutten av andre verdenskrig endret henne for alltid og hun sluttet aldri å sette søkelyset på krigens ondskap og politikkernes korrupte maktmisbruk.Hun stolte aldri på Tyskland og tyskere igjen.

Martha Gellhorn var, fra barnsbein av, selvstendig, egenrådig og skrivende. Som kvinne var det ikke enkelt å jobbe seg opp innenfor journalistikk, men Gellhorn gjorde seg tidlig bemerket. Hennes detaljerte beskrivelser og gode øye for detaljene hun beskrev gjorde reportasjene hennes nære og sterke.

Gellhorn var rastløs, hadde vanskeligheter med å ha nære relasjoner til menn, og hun hatet å kjede seg. Hun var vakker, blond, høy og langbent - noe hun fikk fordeler av. Hun var ekstremt opptatt av vekten sin, utseende og klær. En ekte heltinne: vakker, smart, selvstendig, modig og pågående.

Hun skrev mange brev og i brevene er hun nådeløs med seg selv, tvilen på at hun er en god nok forfatter, ensomhet og mangel på stabilitet i livet. Hun skriver mye om det å skrive, og hvor vanskelig hun syntes det er å skrive gode skjønnlitterære tekster. I romanene og novellene bruker hun det hun har opplevd på reiser som bakgrunn for historien.

Det som fremstår som slående i biografien er Marthas nøkternhet, selvdisiplin og rasjonelle væremåte. Dette blir særlig tydelig når Moorehead beskriver at Martha, 80 år gammel, på en av sine morgenturer på stranden i Kenya blir overfalt og voldtatt. Kvinner blir voldtatt hver dag, i krig og fred, over hele verden, det er i følge Martha bare å komme seg videre, og ta det for det det var - et overgrep.

Boken til Moorehead er en murstein, og hun dekker hele livet til Gellhorn. Det gjør veldig inntrykk å lese om denne helt spesielle kvinnen og alt hun opplevde. Et bemerkelsesverdig liv og et beverkelsesverdig menneske. Hun advarte mot politikere, maktmisbruk og overgrep, hun levde et fantastisk liv, hun beskriver vanskelighetene med først å bli middelaldrende, deretter gammel. 89 år gammel kunne hun ikke lenger reise, hun var nesten blind og kunne ikke lese. Hun overlot ingenting til andre, og avsluttet livet i samme stil som levde: hun ryddet leiligheten, gjorde ferdig alt papirarbeid, avlyste avtaler, tok på seg en pysjamas i silke og tok en overdose med tabletter.

Boken fortjener å bli lest, Gellhorn har fremdeles mye viktig å bidra med når det gjelder journalistikk, reisebeskrivelser og politikk og hun har en plass som et forbilde både for kvinner og menn. Hun var makeløs!

Du får boken på amazon.

Ekstern lenke om Gellhorn her.

E.L.James - Fifty Shades of Grey

Jeg har, med en smule forundring, fulgt med på "diskusjonene" om årets litterære hit her i USA - mamma-porno-boken Fifty Shades of Grey. Første boken i en triologi som topper alle boklistene her borte. Den handler om Anastasia, 21 år gammel, student og vakker jomfru. Hun møter den søkkrike Christian Grey: vakker, mystisk og spennende. De føler en umiddelbar tiltrekning til hverandre og ballen ruller. Twisten  i historien er at Christian ønsker å få Anastasia med på en avtale der han dominerer og hun blir dominert. Seksuelt.

Den rike, vakre Christian henter Anastasia med helikopter, forfører hun med vanilje-sex ("vanlig sex"), hun får orgasme etter orgasme, og blir presentert for en juridisk kontrakt som beskriver forholdet de skal ha.

I England har det grå silkeslipset Grey binder Anastsia med blitt en best-selger. Kvinner gir det til mennene sine som erotiske signaler. Les mer  om dette i lenken her. Forfatteren av dette innlegget mener at det er Anastasia som har den egentlige makten - jeg kunne ikke vært mer uenig. Maktforholdet mellom disse to: kvinne-mann, rik-student, erfaren-jomfru, dette er kun noen eksempler som viser til det asymmetriske forholdet mellom hovedpersonene. he is picking her up in his private jet, god damm it!

Etter å ha lest halve boken måtte jeg gi meg. Jeg blir så irritert av mangelen på litterær kvalitet, seksuelle klisjeer og vanvittig kjønnet fremstilling av den unge vakre studenten  og den rike, vakre hingsten. Personene i fortellingen er flate som pappfigurer. Ana fremstår som ekstremt naiv og dum. Christian er en dominerende alfa-mann uten annet innhold enn å tilfredstille lystene sine. Senere får vi vite at han er sønn av en crack-hore, adoptert av en rik og velmenende familie, men 15 år gammel blir han forført/misbrukt - alt etter som hvordan man velger å se det, av morens venninne. Dette er et SM forhold som varer i 6 år, her er det Christian som er den som blir dominert.

Det er på grensen til bekymringsfullt at denne boken selger som den gjør. Damene (både her og i europeiske land som England og Tyskland) går av hengslene, de sluker bøkene, elsker Christian Grey (!) og får ifølge diskusjoner om boken på nettet spritet opp sitt eget seksualliv. Jeg kan ikke la være å lure på hvordan denne triologien blir mottatt i Skandinavia.

Boken er spekulativ, den er nedrig og representerer en objektivisert, pornografisk fremstilling av sex. En og annen amerikansk anmelder og leser har vært negativ til det stereotype og voldelige bildet av seksualitet, men som sagt: dennne triologien topper alle bestsellerlistene her. På den andre siden: Twilight bygger også på en stereotyp kvinneskikkelse, som lar seg dominere og forføre av en farlig og vakker mann.


Jeg hadde bestemt meg for å være åpen og uten fordommer da jeg bestilte boken på nettet. Det er vanskelig å stille seg likegyldig til den, etter som den er så populær. Men dette er en bok som jeg håper lager diskusjon hvis den kommer til Norge, og ikke bare blir tatt i mot uten motforestillinger. Trash-litteratur, pornofisert, voldelig og dårlig skrevet.  Bildet under taler for seg selv:

Forfatteren av boken er mot til to og bor i London. Du kan lese mer om henne her.

Halve himmelen. Hvordan kvinner kan forandre verden

Halve himmelen er skrevet at Nicholas D. Kristof og Sheryl WuDunn. Det er en svær bok, men lettlest, gripende og informativ. I korte trekk handler den om det forfatterne kaller vår tids slavehandel: behandlingen av kvinner i mange deler av verden.

Forfatterne tar for seg ulike former for utnyttelse og undertrykking av kvinner. Seksualisert vold, tvunget prostitusjon, krenkelse, brud på menneskerettigheter, kvinner som ikke får utdannelse og vold mot kvinner. Det er ingen diskusjon om omfanget av kvinnekrenkelse, den er overveldende. De skriver følgende om dødelig kjønnsdiskriminering:

"Den globale statistikken over dødelig kjønnsdiskriminering er skremmende lesning. Det ser ut til at flere jenter er blitt drept de siste femti årene, ene og alene fordi de var jenter, enn det totale antall menn som ble drept i det tjuende århundrets kriger."

Og, konkluderes det tidlig i boken: den store moralske utfordringen i vår tid er kampen for likhet mellom kjønnene.

Kvinner blir brutalt og hensynsløst behandlet over hele verden. I boken får vi inngående kunnskap om denne brutaliteten. Unge jenter som blir tvunget til å prostituere seg. Kvinner, jenter og små jentebarn som voldtas av mange menn samtidig. Jenter som ikke få rmulighet til å gå på skolen fordi de er jenter. Ektemenn som drikker opp 30% av et allerede lite budsjett, for så å banke konen når han kommer hjem. Kvinner som må dekke seg til og som ikke kan gå ut alene uten en mannlig anstand. Alt dette får vi detaljert informasjon om.

Jeg blir opprørt når jeg leser boken. Men samtidig blir jeg optimistisk. I god amerikansk ånd trekker forfatterne frem betydningen av sosialt entrepenørskap, altså det du og jeg kan gjøre for å hjelpe disse kvinnene. Vi får en rekke historier om skjebner som er snudd, flinke og dyktige kvinner som får en ny mulighet fordi et menneske på den andre siden av jorden bestemmer seg for at dette vil jeg gjøre noe med.

13000 dollar koster det å få satt opp en skole i Kambodsja gjennom organisasjoner skapt av ildsjeler som vil hjelpe. Mye penger også for oss, med mindre vi organiserer oss for å samle inn denne summen. Et alternativ er den utmerkede organisasjonen Kiva, som gir mikrolån til kvinner i fattige land. Giveren kan selv velge hvilken person han eller hun vil støtte. Boken gir en god innføring i alternative organisasjoner som drives av mennesker som deg og meg.

Forfatterne ber oss hjelpe kvinner fordi kvinners arbeider skaper økonomisk vekst, stabilitet og rikitge prioriteringer. Mens menn har en tendens til å kjøpe sex og drikke seg fra sans og samling når de har penger er kvinner flinke til å sørge for at pengene går til å sikre barnas utdanning og ernæring.

Mye kunne vært sagt om denne boken, men jeg avslutter med å oppfordre dere til å lese den. Hvis ikke - tenk i hvert fall på om du skal ønske deg gaver neste gang du feirer en dag, eller om du skal be gjestene bidra med penger til en organisasjon som kan gjøre en betydelig forskjell for en kvinne som ikke har samme privilegier som oss i Norden.

God bok!

PS. for et bra og spennede prosjekt som støtter sosial entrepenørskap i Norge, se Ferd.no

Min mosters migrene - eller hvordan jeg ble kvinne av Hanne-Vibeke Holst

Hanne-Vibeke Holst fra Danmark har blant annet skrevet Therese-triologien: Thereses tilstand, Det virkelige liv og En lykkelig kvinne. Jeg leste disse da de kom og var hemningsløst begeistret. I tillegg har hun skrevet Kronprinsessen og Kongemordet, bøker som har blitt filmatisert og vist på NRK.

Holst bøker tar for seg kvinners situasjon i arbeidslivet og politikken. Hun har treffsikre observasjoner og bøkene kan leses både som knallbra underholdning, men også som skarpe kommentarer til kvinners situasjon i Skandinavia.

I boken Min mosters migrene, eller hvordan jeg ble kvinne forteller Holst om kvinnene i sin egen familie. Min mosters migrene refererer til Holst tante som i over 20 år lå i sengen med migrene hver gang familien var på besøk eller andre fellesbegivenheter var i gang. Tanten skiller seg og vips, migrenen er borte.

Holst forteller åpenhjertig og ærlig om kvinnene i familien, inkludert seg selv. Hun viser det vi allerede vet, og som Beauvoir hevder i boken Det annet kjønn: vi fødes ikke som kvinner, vi blir det.

Jeg liker spesielt godt Holst egen historie, som jeg kjenner fra før fra Therese triologien. Episoder fra tiden hun bor med ektemannen i Russland, som ektefelle til en diplomat, er tøff lesning. Veldig mange kvinner er "ledsager" på grunn av mannens karriere, og Holst viser hvordan kvinner blir vingeklippet når oppgavene og forventningene fra henne er at huset er rent og pent, at hun kan konversere med konene til mannens kollegaer og ellers klare seg så godt hun kan.

Boken har mange referanser til både Virginia Woolf og Simone de Beauvoir.

Anbefales!
God bok!

Lee Miller

Jeg har slumpet borti en spennende dame som noen av dere kanskje kjenner fra før? Lee Miller var fotograf og i boken Portraits from a life vises mangfoldet i hennes kunstneriske virke.

Miller hadde en spennende omgangskrets og har blant annet tatt en rekke gode bilder av Picasso.

Spennende bekjentskap som anbefales! Godt utvalg av og om Miller på Amazon.
God bok!

Hege Duckert - Mitt grådige hjerte. Fire kvinneportretter

Hege Duckert har skrevet en nydelig bok om fire markante kvinneskikkelser. Karen Blixen, Simone de Beauvoir, Billie Holiday og Frida Kahlo. Fellesnevnerne for disse fire er flere; unge kunstnere, banebrytende, kreative og vakre. Og ikke minst - et meget problematisk forhold til menn.

Duckert har som målsetting å undersøke i hvilken grad forholdet til menn er pådriver for de fire kvinnenes kreative prosesser. Det kan syntes som om det er en sammenheng, samtidig som det er mer som taler for at disse kvinnene dyrker frem kunsten sin på tross av de forholdene de har. Men at de finner inspirasjon fra sitt eget følelsesliv, det er det ikke tvil om. Det gjelder kanskje de fleste kvinner, det er ofte en sammenheng mellom kvinners forpliktelser, følelsesliv og virke.

Hege Duckert skriver godt og hun byr på seg selv. Av de fire hun trekker frem er det Billie Holiday som er mest perifer for denne leseren, bortsett fra litt kjennskap til musikken og filmatisering av livet hennes- med utgangspunkt i de destruktive kreftene hun hadde i seg. De tre andre er kunstnere jeg har et forhold til, datteren min er sågar oppkalt etter den ene.

Det gjør inntrykk å lese om de kjærlighetsforholdene de fire kvinnene hadde. Med unntak av Billie Holiday, som hadde mange menn, knyttet de seg til sterke mannlige personligheter: menn som i all hovedsak var opptatt av seg selv og sitt eget. Blixen med sin Bror Blixen og deretter Finch Hatton, Beauvoir med sin Sartre og Frida med sin Diego. Jeg så filmen Mitt Afrika noen dager etter jeg leste boken og det gjør inntrykk å se den når vi vet hvordan Blixen omskaper livet i Kenya og klarer å fremstille det som et bedre liv enn det var. Forholdet mellom Sartre og Beauvoir har jeg blogget om tidligere, og det er vanskelig å få kvinnen som skrev Det annet kjønn til å stemme overens med den samme kvinnen som delte unge kvinner med Sartre i den såkalte famililen.

Boken inngår i mitt eget, private prosjekt om kvinner i litteraturen, et prosjekt som i utgangspunktet ikke var planlagt. Kvinner i kunst og litteratur er et emne som er spennende, til dels nedslående, og viktig. Disse kvinnene har kjempet hardt, møtt mye motstand og stått opp mot tidens forventninger. De har hatt et mot som er vanskelig å forstille seg i dag. For en leser er det et utfyllende bilde som gis, og Duckerts bok er en tilnærming som er relevant og som fyller ut kunnskapen om disse fire på en respektfull og kunnskapsrik måte.

Boken anbefales på det varmeste!

God bok!

Brit Bildøen - Litterær salong

Nok en godtepose, nå begynner det å bli veldig moro å lese bøker hvor kvinner skriver om sine kvinnelige favorittforfattere. Derfor vil jeg gjerne ha anbefalinger om lignende bøker hvis noen av dere har tips!

Brit Bildøen skriver vakkert om ti kvinnelige forfattere som hun har et litterært forhold til. Hver forfatter beskrives og diskuteres under en kapiteloverskrift som beskriver dyder. Gertrud Stein for eksempel er plassert under kapitel-tittelen "Stormannsgalskap", Carol Shieds under "Tydeleggjering" og Amaile Skram under "Råskap". Noen av forfatterne som Adrienne Rich har jeg ikke lest, men kommer til å lese etter å ha blitt tipset av Bildøen.

Bildøen har interessante betraktninger om kvinner og litteraturen, og det førte til en del ettertanke hos denne leseren. Bildøen skriver da også at dette er ambisjonen med boken:  "Dette bokprosjektet er eit forsøk på å synleggjere forfattarskaper eller delar av forfatterskapar som fortener fleire lesare eller betre lesningar". Hun ønsker at vi skal teke litt annerledes om tekstene (bøkene, lyrikken) vi leser og se om det er andre måter vi kan nærme oss det "ukjennelege, det rare, det framande, det overskridande".

Som med Vi er tiden er dette en bok som absolutt bør leses både av kvinner og menn. Den byr på noen betraktninger og nye bekjentskaper som kan berike en bokelsker.

Anbefales på det varmeste!

God bok!

Birgitte Huitfeldt Midttun - Vi er tiden. Møter med kvinner i skandinavisk litteratur

Dette er en godtepose av en bok - noe av det beste jeg har lest på lenge. Litteraturviter Huitfeldt Midttun har gjort en glimrende jobb og lar oss møte ti viktige, kvinnelige forfattere. Hver og en av dem, med unntak av Birgitta Trotzig, er intervjuet om sitt forhold til sine tekster og sitt virke som kvinnelig forfatter.

Utvalget er bredt. Fra Norge møter vi Herbjørg Wassmo og Eldrid Lunden. Vi får møte unge stemmer som Sara Stridsberg (Drømmefakultetet), Sofi Oksanen og Naja Marie Aidt (Bavian). Vi møter også Suzanne Brøgger og min personlige favoritt Märta Tikkanen.

I tillegg til intervjuene er hver forfatter presentert gjennom flere utdrag fra bøkene og/eller lyrikken de har skrevet. Dette gir et fint bilde av de ti, og det er en fornøyelse å lese. Dette er en må ha bok for alle bokelskere, både kvinner og menn.

Anbefales på det varmeste!

God bok!

Mammabloggerne får pepper.

Mammabloggene får pepper i media - de legger ut bilder og anekdoter fra livet som hemmefru og/eller dedikert mamma. I dag har jeg surfet litt på disse bloggene, og det er ikke småtterier som blir lagt ut. En fin blanding av bilder av barna, fortellinger om barnas spisevaner, raserianfall og andre saker og ting som alle barn gjør og sier. I tillegg har mange - dette er unge kvinner - glossy bilder av seg selv i diverse situasjoner (og av og til modell-lignende positurer). Vi får vite hvor gode brød de baker, hvilket sengetøy som er knæsjt og trendy, vi får bilder fra (mer elle rmindre vellykkede) interiører og betroelser fra ekteskapet.

Det er meg en gåte at disse bloggene er så populære - det må være tusenvis av dem. Det er ikke mulig å skille den ene mammaen, babyen, eller hunden fra hverandre. Hvor kommer dette ekstreme behovet for publisitet og intimisering fra? Og hva kjennetegner disse kvinnene?

Ut fra et begrenset besøk på disse bloggene ser det ut til at det er noen fellesstrekk. For det første er det unge kvinner. For det andre har de barn. For det tredje - og dette bekymrer meg - er de representanter for en form for motkultur til den kvinnerollen vi så hardt har tilkjempet oss. Her går det i idealisering av hus og heim, brødbaking, økologisk matlaging, hekling og strikking, rosebed og babygadgets. Unge kvinner som ikke skriver en døyt om jobben, ambisjoner, politikk, litteratur, kultur, - you name it. Klarer de å skille livet sitt i to helt seperate deler, eller er de bare mammaer og hjemmearbeidende?

En annen ting: har de overhodet ikke grunnleggende forståelse for nettvett? Hva i all verden får folk til å legge ut hele livet til den nære familien på nettet? Og - jada, jeg går i sirkel - hvor spennende er det for andre å lese om brødoppskrifter, babybleier og våkenetter?

Stakkars avkommet og stakkars mammaer - vent til barna nærmer seg tenårene. Jeg er under stadig trussel for å bli slettet som venn på Facebook av mine, og skulle jeg være så syndig at jeg trykker I like på noe de har lagt ut får jeg beskjed om at jeg er en stalker. De skulle bare visst hvordan det er for barn som er små i dag - en ting er når mamma eller pappa trykker I like på Facebook, en annen ting er at totalt fremmede diskuterer bleieutslettet, sovevanene og sengevætingen din på mammas blogg. Illustrert med bilder fra virkeligheten.

Tapte døtre - Xinran

Tapte døtre, fortellinger om savn og kjærlighet er en bok om kinesiske mødre som må gi fra seg sine døtre. De setter dem bort eller dreper dem. Bakgrunnen er naturligvis enbarnspolitikken i Kina. I boken møter vi ulike mødre som savner døtrene de ikke kunne beholde, og det er tragiske skjebner vi får lese om.

Kina er et land på full fart oppover. Det vi leser om i pressen er det moderne Kina, den økonomiske boomen og et helt vanvittig antall mennesker som utdanner seg, bygger det nye Kina og er på vei opp. Men Kina er et stort land og mye mer enn den urbane varianten vi vanligvis møter gjennom nyheter og fjernsyn. Størstedelen av Kina er ikke urban, moderne eller fremgangsrik. Millioner av mennesker bor i avsidesliggende strøk, analfabeter og lever som de har gjort de siste hundre årene. Det er tydeligvis disse menneskene som fremdeles lever etter tradisjoner som krever at den førstefødte skal være en gutt. Det er både statlige og lokale grunner til at det skal være en gutt - uansett; utfallet er tragisk. Tusenvis av jenter drepes ved fødselen ene og alene fordi de er jenter.

Det er nedslående lesning. Tragisk og meningsløst. Xinran har skrevet en troverdig tekst som beskriver forhold denne leseren ikke i min villeste fantasi ville trodd var mulig. Jeg opplevde todelt, på den ene siden med fortvilelse, på den andre siden med sinne.

Det må være fortvilende lesning for foreldre som har adoptert jenter fra Kina (tenk deg om; har du noengang truffet en familie som har adoptert en gutt fra Kina? Neppe!). I boken forsøker forfatteren å vise at disse foreldrene gjør en god og viktig gjerning, men dog. Bakgrunnen for at barna blir adoptert vekk er fryktelig.

Kina er et gjennomkorrupt land, og politikken de driver er umenneskelig. Det er åpenbart, ikke bare på grunnlag av denne boken men også andre kilder, at menneskeverdet i Kina ikke er som i vesten.

Boken er et viktig bidrag i historien om Kina, den er lettlest og henvende seg til leseren på en god måte. Anbefales!
God bok!

Kvinnelige forfatteres begrensninger?

I dagens Klassekampen intervjues forlagsredaktør Vidar Kvalshaug fra Kagge forlag. Han hevder at en kvinne ikke kunne skrevet MinKamp bøkene (Knausgård). Dette er en tanke som har slått meg fra lesningen av bok 1 - og frem til den boken jeg leser nå, nummer 3. Jeg er ikke enig med Kvalshaug kritikk av selve tekstene, men jeg er helt enig med han i at en kvinne antageligvis ikke kunne skrevet disse bøkene. Først og fremst fordi kvinner oftere anklages for intimisering enn menn. Det er interessant at det fremdeles er så mange begrensinger for kvinner, og så stor frihet for menn.

Knausgård skriver om situasjoner som både menn og kvinner kjenner seg igjen i. En ting er de familemedlemmene og vennene han utleverer. En annen ting, og kanskje viktigere, er hvordan han beskriver det å være far. Overgangen fra ikke å ha barn, til å få det, er kolossal og individuelt dyptgripende. For dagens moderne kvinner, med høy utdanning og ambisjoner, er det å få barn antageligvis livets største eksistensielle paradoks. Man går fra å være noe, til å bli noe helt annet. Det mest dyptgripende er for mange at dette ikke er et tema som kan løftes frem. Temaet undergraver kvinnen som "den gode mor". Derfor er det nesten sjokkerende at Knausgård tar det opp, og legitimerer det, på den måten han gjør i boka. Han gjemmer seg bak kunstner-rollen, en rolle de færreste av oss kan bruke.

Aarø kommenterer Kvalshaug, og mener at kvinner ikke er så selvhøytidlige som menn. Hun sier at "mange kvinner ville tenkt at dette er for dagligdags til å være interessant for andre". Dessuten, mener Aarø, er mange kvinner mer hensynsfull enn menn, og ville ikke ha utlevert andre slik Knausgård gjør.

Dette til tross, jeg tror mange kvinner kan kjenne seg igjen i noen av de temaene Knausgård tar opp. Det er noe av det som gjør bøkene så interessante, viktige og ekstremt leseverdige. Bøkene er på mange måter et pardigmeskifte i norsk litteratur, og det blir spennende å se om dette utvider grensene for hva også kvinner kan skrive, og hvordan kvinnelige forfattere eventuelt bruker denne utvidelsen.

En trekant - Dea Trier Mørch

En trekant er en liten bok, illustrert med 13 nydelige linoliumssnitt laget av forfatteren selv. Det er historie om Mette, 22 år, hennes kjæreste Anton på 24 år, og deres lille sønn Lille-Holger. Selve handlingen foregår på en fredagskveld. Paret har lagt sønnen, og vil ha litt voksentid. Dette blir som forventet avbrutt av barnets gråt.

Historien i seg selv er triviell og velkjent. Det som gir boken det lille ekstra er beskrivelsen, og romantiseringen, av den lille 70-talls familien. Boken er politisk og sosial-realistisk fra første side - og det er med nostalgi og en litt bitter smak jeg som barn av 70-årene leser den. Det som slår meg er at de trodde på prosjektet sitt, disse 68-erne, og til dels har vi trodd på det vi også. Kvinnenes frigjøringskamp, retten til utdanning, rett til barnehage for barna - alle disse viktige sakene som vi i dag tar som en selvfølge. Mørch gir også et bilde av hvor fattigslig det var å vokse opp på 70 tallet. Hvor lite penger våre foreldre hadde, og hvordan en flaske vin og eksotiske matvarer som ris og spinat var forbeholdt lørdagskveldene. Dette var voksengenerasjonen som skulle bli den nye, utdannede middelklassen, foreldregenerasjonen som utdannet seg, politiserte seg, og brøt veien for oss som kom etter.

Den generasjonen som disse nå er besteforeldre til kan ha godt av å lese noen av de mest kjente 70-talls bøkene. For eksempel Trier Mørch. Det er fortellinger om den nære historien som bidro til dagens mer rettferdige samfunn. Og det er historien om en tid som virker mye lengre borte i tid enn det den er - ikke minst pga. den teknologiske utviklingen og velferdssamfunnets vekst.

Anbefales sammen med et glass rødvin. Skål for 70-tallet!

God bok!

Hvite løgner - Dea Trier Mørch/Sara Trier

Dea Trier Mørch er en fantastisk forfatter. Hun døde av kreft, bare 59 år gammel i 2001, men før det rakk hun å skrive 15 romaner. Utgangspunktet for Mørch er ofte familiens indre liv, og da med et særlig fokus på kvinnen. Hun var plassert godt ute på venstresiden, og var en viktig stemme i den feministiske bevegelsen på 70- og 80tallet.

Bøkene til Mørch mister ikke aktualiteten. Hun tar for seg temaer som skilsmisse, aldring, forholdet mellom generasjoner og forholdet mellom ektefeller. I tillegg forholder hun seg til samfunnet og tiden bøkene skrives i, og litteraturen er politisk. I Hvite løgner er skilsmissens ringvirkninger på familien det sentrale.

Boken er et spennende prosjekt - fordi hun har skrevet den sammen med sin datter, Sara Trier. Dette skrivearbeidet gir boken en rytme og troverdighet. Boken handler om Bella, på 18 år, som reiser på kibbutz i Israel. I løpet av den perioden hun er der, brevveksler hun med sin mor Julia. Sara Trier skriver brevene fra datteren, og Dea Trier Mørch skriver morens brev. I brevene oppstår en kommunikasjon som ikke er tilstede når de omgås i det daglige, og datteren konfronterer moren med store spørsmål fra barndommen.

Julie er skilt fra Sylvester. De ble skilt da Bella var 4. Bella vil vite mer om hvorfor foreldrene ble skilt, hvorfor moren handler som hun gjør, og hvem moren egentlig er. I boken tegnes et bilde av skilsmissen slik den oppleves for barna, og hvordan barna spinner på en historie de egentlig ikke kjenner, men som angår dem selv på fundamentale måter.

Boken setter søkelyset på de problematiske sidene ved en skilsmisse, og barnas hjelpeløshet når foreldre skiller lag. Forfatterne klarer å nyansere bilde av den lykkelige skilsmissen, og den rådende oppfatningen av at barna klarer seg bra bare foreldrene har det bra. Den kan leses som et innlegg i diskusjonen om skilsmisse, familie og samhold. Det som er åpenbart er at Trier Mørch gir gode perspektiver på hvordan foreldrene forsømmer viktige oppgaver når de skiller seg. For hva vet barna? Har de det bra fordi om de tilsynelatende ser ut til å takle bruddet bra? Hvordan er det for barn å ha to hjem? Og hva gjør det med forholdet mellom barn og foreldre når nye partnere entrer banen? Og hva er forskjellen på et ungdomsopprør som resultat av hormoner og løsrivelse på den ene siden, og som et resultat av frustrasjoner og sorg på den andre siden.

Nå når jeg selv har blitt voksen ser jeg Julia bedre enn jeg ville gjort i en alder da jeg identifiserte meg med datteren. Og jeg ser utfordringene med å skulle forholde seg både til en tidligere ektefelle og sorgen over å mistet det samholdet - og det å skulle forholde seg til barnas reaksjoner, eller mangel på reaksjoner. I denne boken klarer forfatterne å gi et bilde av både mor og datters forklaringer og forståelser av det som hendte.

En bonus i boken er det danske, naturlige forholdet til kulturelle objekter som design og bruksting. PH-lampene, Børge Mogensen og 7-ern stolene er alle med. Objektene har en kulturell symbolsk forklaringsverdi som jeg liker godt, og som de ikke har i norsk litteratur. Kunstnerens villkår er som alltid i Trier Mørchs bøker sentralt, det samme er arbeidsfordelingen mellom kjønnene.

Anbefales!
God bok!

Persepolis - Marjane Satrapi

Persepolis av Marjane Satrapi er en annerledes fortelling om Iran. Først og fremst fordi det er en fortelling sett gjennom en ung kvinnes øyne. Deretter fordi det er en tegneserie. Satrapi er født i 1968, og bodde i Iran til hun var 14. Hun er oppvokst i en overklassefamilie, med intellektuelt"dannede" og politisk bevisste foreldre. 14 år gammel blir hun sendt til Wien, og 4 år senere retunerer hun til Iran. I boken forteller Satrapi Irans historie på en annen måte enn det vi er vant til, spesielt siden den er sett gjenom en jentes øyne.

Satrapi er en rebell, som instinkt reagerer på den politiske, intellektuelle og kulturelle undertrykkelsen i Iran. Møtet med vesten fører til at hun føler seg alene, fremmedgjort, misforstått og ikke-anerkjent. Tilbake i Iran føler hun det samme. Motsetningene mellom vesten og det islamske Iran beskrives glimrende gjennom fine illustrasjoner og korte, presise tekster.

Dagens situasjon i Iran gjør denne boken enda mer spennende, og etter å ha lest denne mener jeg at det vil være et fornuftig forslag at denne settes på pensum for norske skoleelever. Og for oss som er ferdig med skolen bør denne boken være obligatorsik lesning. Jeg har lånt mitt eksemplar på biblioteket, men dette er en bok jeg vil ha til odel og eie, og den er satt opp på listen over må-ha-i-hyllen litteratur. Satrapi er den forfatteren jeg har lest som kommer nærmest betegnelsen kosmopolitisk. Unikt og utfordrnede lesning!

Anbefales!

God bok!

Suggesjoner - Marie Darrieussecq

Dette er noe av det ekleste, mest surrealistiske og fantasifulle jeg har lest. Den unge forfatterinnen (født 1969) debuterte med denne boken, som kom på norsk i 1998. Hun fikk en rekke priser for boken, og begikk en brakdebut.

Jeg er litt usikker på hvor Darrieussecq egentlig vil. Boken handler om en ung kvinne som får arbeid i et parfymeri. Dette parfymeriet er "mer" enn et parfymeri - kundene tilbys massasje og det er aktiv, og dyrisk lignende sex i parfymeriet. Den unge kvinnen blir behandlet fullstendig respektløst, og etter som tiden går og nedverdigelsene øker i omfang, forvandles kvinnen gradvis til en purke. Historien fortelles av kvinnen, som ser tilbake på sin egen historie. Formen er nøktern, ting blir fortalt uten dramatikk og med en selvfølgelighet. Kvinnen er ikke den skarpeste kniven i skuffen - og selve fremstillingen er naiv og uten analyser.

Jeg er usikker på om dette er feminisme, om det er et varsko om det økologiske misbruket av verden, eller om det er en skarp samfunnskritikk. Antageligvis er det en blanding av alt sammen. Det som syntes klart er at forfatterens budskap på en eller annen måte advarer mot det tyranniske patriarkiet, og hva som skjer med mennesker når de over tid behandles dårlig.

Den nærmeste assosiasjonen jeg får er Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood - og kanskje litt til den fabelaktige Penetrering av Unni Drougge. Suggesjoner er en ekkel, annerledes og god leseopplevelse!

Anbefales!

God bok!

Kvinner - Marilyn French

Kvinner er en murstein av en bok. Den siste uken har jeg atter en gang befunnet meg i Mira og Marilyn French' univers.

For de av dere som ikke har lest den er den verdt å få tak i. Det gjelder både kvinner og menn. Fordi det er en viktig bok, ikke bare for kvinnebevegelsen og feminister, men også for alle de ektemennene som ble "rammet" av kvinners selvrealisering på 70-tallet. Og det er under enhver tvil at French tilhører den leiren som mente at (den vanlige, borgerlige) mannen hadde skylden for det meste. I dag ser vi at det er en forholdsvis lettvint forklaring på ekteskapsproblemer. Kvinner og menn er fremdeles ikke likestilte, men jeg mener at det ikke nødvendigvis hovedsaklig er et par-problem: heller et strukturelt og kulturelt problem. Den gang og nå.

Jeg liker best første del av boken. Altså før Mira skiller seg og blir bohem i Boston. Den andre delen skildrer Mira's seksuelle frigjøring, nye parforhold, møte med universitetet og selvstendiggjøring. Og det er rett og slett ikke veldig interessant av flere grunner. Jeg skal trekke frem noen her:

For det første er det mange bøker som skildrer kvinner som begynner på nytt. All usikkerheten, problemfokuseringen, skuffelsene, angsten og så videre. Jeg er ganske lei av traurige kvinneskjebner fortalt i en monoton og navlebeskuende tone. For det andre bygger French på en stereotyp fremstilling av akademia. Hun arbeidet selv på Harvard, og jeg tror på at universitetet var så sjåvinistisk den gangen. Jeg mener at akademia - også i Norge - fremdeles er sjåvinistisk. Gamle professorer som knytter til seg unge, manlige stidenter og stipendiater - det har noe "platonisk homoerotisk" over seg - en form for intellektuell selvmastrubering som en viss type menn elsker. Jada - jeg skjærer kanskje for mye over en kam nå, men mitt inntrykk er at kvinner dengang og nå må prestere bedre enn menn for å komme seg opp og frem i akademia. Men dette er det mye gøyere å lese om i bøker som Helen Uri eller Langeland. Begge tar akademia på kornet, og de er hylende morsom. French fremstilling blir for kjedelig, for opplagt og for problemfiksert. Det fungerte da hun skrev boken, men vi har kommet et lite stykke videre nå. Syntes jeg.

For det tredje er det ikke her French styrke som forfatter ligger. Styrken ligger i første halvdel av boken, der hun ananlyserer det som kanskje kan leses som overgangen fra konservativ modernitet til mer liberal senmodernisme. Det gjør inntrykk å lese hvordan kvinner ble betraktet og betraktet seg selv i denne tiden. Og man blir forbannet på vegne av en hel generasjon kvinner som så systematisk ble holdt nede.

En annen ting som slår meg er Mira's forhold til sønnene sine. Hun sender dem på privatskole, og de ses i feriene. Forholdet mellom dem blir lite utforsket, og på mange måter legitimerer French det som ble skjebnen for mange barn som ble offer for feministisk inspirerte skilsmisser på 70-tallet: barna ble neglisjert. French beskriver Miras venninne Val, som bor sammen med datteren sin Chriss. De representerer kroneksempelet på hvordan barn mer eller mindre ble betraktet som en byrde, noe mor hadde måtte ofre seg for. Og French fremstiller dette langt på vei som bra og riktig.

Jeg liker boken godt, og det er som sagt mye viktig her. Men jeg tar meg i å spørre meg selv om French er en god forfatter. Hun er sint, og hun er skarp, men god? Tja, jeg vet ikke. Men hun var i tiden, og hun tok tendensen bra - meget bra, må man vel kunne hevde.

Så til slutt. Hva er gyldig i dag, i lys av French dirrende oppgjør med mannen? Vel, jeg tror at den store endringen i familien 2000, sammenlignet med familien 1960-70, er at mannen har et mye nærmere forhold til sine barn. Det blir forventet at mannen skal engasjere seg. Forholdet mellom kjønnene er jeg litt mer usikker på. Spesielt i arbeidslivet. Det gir fremdeles bonuspoeng å være mann. Og det er kvinnen som fremdeles har det største ansvaret for de kjedelige oppgavene som ingen ser blir gjort, som husarbeid og organisering av de daglige tingene. Så det er fremdeles et stykke igjen. Derfor hadde det vært kjempespennende om det kom en ny bok som kunne beskrive de samme historiene som Kvinner. Fortellingen ville blitt annerledes, men dessverre, ikke mindre viktig i dag enn på 70-tallet!

God bok!