I 1989 kjøpte jeg den da omdiskuterte boken om Andy Warhols liv og død (se her for referanse) Boken gjorde dypt inntrykk, spesielt historien om Valerie Solanas, en meget spesiell kvinne som kan betegnes som en "stalker". Hun forfulgte Warhol pga manuset Up your Ass som hun hadde skrevet og gitt til Warhol. Andy Warhol hadde ingen interesse i å sette opp dette stykket, og gjorde den feilen at han ikke retunerte manuskriptet. Dette var innledningen på en terror-periode, Solanas ringte Warhol ustanselig, hun plaget han og hun skremte han. Det endte da også med at hun skjøt han.
Konsekvensene av Solanas truende atferd var at den paranoide Warhold til slutt lukket The Factory. Tidligere hadde dette vært et møtested for alle typer mennesker, en av stamgjestene var Lou Reed. Biografien om Warhol og The Factory gjorde stort inntrykk på en den gang ung sjel - og særlig den delen som omhandlet Solanas.
Det var med spenning jeg startet på Sara Stridsbergs bok om Valerie Solanas Drømmefakultetet. Den fikk meget gode anmeldelser, både for historien, men også for selve skrivegrepet som er benyttet. Stridsbergs grep er at hun er med i livet til Valerie og lar hovedpersonen fortelle fritt sin opplevelse av sitt eget liv. Alt imaginært, men med referanser til de faktaopplysninger som foreligger om Solanas.
Solanas er ekstremfeminist om dannet i sin tid det såkalte Society for Cutting Up Men - SCUM. Hun skrev et manifest som beskrev en verden uten menn. Solanas var blitt seksuelt misbrukt fra hun var liten, og hun levde livet fra hun var 15 til hun døde som prostituert.
Boken er heavy reading. Alle menn hun møter er haier - de er ute etter å utnytte kvinner seksuelt. De som ikke er det får grove tilbud fra Solanas. På denne måten viser Stridsberg hvordan Solanas makter å skape en endimensjonell verden, der bildet av menn formes inn slik at det passer i Solanas forståelse av dem.
Solanans var lesbisk og hennes forhold til sex virker manisk og tvangsmessig. Warhol, som selv var en homoseksuell eksentriker kan ikke ha vært en trussel for Solanas, og hennes opptatthet av manuskriptet som forsvant (det ble forøvrig funnet igjen i Warhols ting etter at han døde) kan kanskje tolkes som et intens behov for anerkjennelse.
For Solanas var i følge Stridsberg en over normalen intelligent kvinne. I følge Strisberg var Solanas stipendiat i psykologi - jeg har ikke klart å finne ut om dette stemmer. Men hvis det stemmer er det en utrolig prestasjon - sett i lys av den bakgrunnen Solanas har.
Helt til siste tredjedel av boken er det Solanas som snakker - det er hennes versjon som skrives. Det er et vendepunkt i siste del av boken, da får de andre deltagerne en stemme. Deres reaksjoner på Solanas - både fremtoning og ytringer - gir en sterk korreks til det bilde som til da er presentert. Jeg likte dette grepet godt - fordi det plasserer historien slik den faktisk var - Solanas var en plaget sjel, med en rekke vrangforestillinger, og hun må ha vært en pest for omgivelsene. Samtidig makter Stridsberg å gi en fremstilling av Solanas som er kjærlig og ømt.
Absolutt en bør-lese-bok. Anbefales herfra til himmelen!
God bok!
