tirsdag 25. juni 2013

James Salter - Lysår


Vi er midt på femtitallet en gang, i USA, og entrer Viri og Nedras verden og liv. Det er assosiasjoner til Mad Man; hun vakker og hjemmeværende, han ung og lovende arkitekt, to skjønne døtre og et materielt sett rikt liv.  Tematikken kan også minne om Yates, men teksten er bedre, mer poetisk og handlingen mindre brutal.

Klassekampen hadde en to siders om Salter i Bokmagasinet 15.6.2013, og Salter presenteres som en forfatter som er opptatt av tidens virkning på følelseslivet (han sammenlignes med Virginia Woolf i så henseende). Vi følger ekteparet gjennom de forskjellige fasene i livet, fra tilsynelatende lykke, over til en sterkere likegyldighet og det godmodige, til seperasjonen. Vi går på denne måten gjennom et helt voksenliv, fra å være småbarnsforeldre, til de er godt voksen.


Boken er skrevet i 1975, men har stor aktualitet. Både Viri og Nedra føler seg gamle i en alder av 47, men utenom det er det ikke så mye som er endret i løpet av de tiårene som har gått etter boken ble skrevet. Behovet for å føle seg sterk og vakker, ettertraktet og fremtidsretttet er der på samme måten som nå. Europa er litt lenger borte og kvinnene var fremdeles i en søkende fase, bundet til hjemmet og avhengig av mannen og ikke minst mannens blikk. De er fremdeles i stand til å se fremover, vente på det som skal skje, den endringen som skal komme.

Historien om Viri og Nedras er gripende. Når et par går fra hverandre etter å ha levd sitt unge og deler av voksenliv sammen og fått barn, er det et helt liv man går fra. Nedra får et godt liv, hun finner en lykke som "ikke var blitt gitt henne, men (som) var noe hun hadde oppnådd (...) Livet var hennes eget. Det kunne ikke lenger tas av hvem som helst" (side 346) Viri strever mer enn Nedra - det er blant annet en passasje i boken hvor har er på teateret og ser Ibsen's Byggemester Solness. Viri opplever at han "mister kraften til å motstå" og stykket ble "etterhvert det farligste av alt: et uforglemmelig eksempel, uforglemmelig og falskt" (side 292).

Salter peker på menneskelige relasjoner i boken: foreldre og barn, kvinne og mann, hustru og ektemann, foreldre og barn. Vi er på grunnfjellet i et menneskes liv, og dette er beskrevet i et langsomt, vidunderlig detaljert og sanselig språk.

Salters bok er noe av det mest oppskakende og rystende jeg har lest. Det er vakkert og nært,  han skriver direkte på en ikke-direkte måte, alt er så bart og gjenkjennelig. Forellingene handler om nærhet, brudd og smerte, på en måte som det vanligvis er vanskelig å sette ord på. Aldri før, har jeg lest noe som ligner helt på dette.

Anbefales på det varmeste! God bok!


torsdag 20. juni 2013

Paul Auster og J.M. Coetzee - Her og nå. Brev 2008-2011

Auster og Coetzee, det bør ikke være behov for en introduksjon til disse to herrene. De skriver begge ypperlig litteratur, og begge har en skare begeistrede tilhengere. De to herrene er gode venner, og nå utgis brevene deres på norsk, som et samprosjekt mellom Aschehoug og Cappelen Damm. Den naturlige forklaringen er at de begge to er godt kjent for et norsk publikum, Auster har Ascehough som sitt norske forlag, Coetzee har Cappelen Damm.

De to herrene har ganske ulik skrivestil. Coetzees bøker er ofte fylt av en tung og dyster stemning - forsøk Vanære hvis du ikke har lest han. Den er fantastisk.  Austers bøker handler også ofte om alvorlige temaer, men han har en mer lett og "lystig" skrivestil. Dette gjenspeiles også i brevene mellom dem.

Brev er noe vi sjelden skriver lenger, og det er på mange måter trist. Vi sender hverandre mail og sms'er, men det blir ofte flyktig og om ikke upersonlig, og derfor forteller ikke de korte beskjedene vi sender hverandre veldig mye om oss selv. Hvem vi er. I denne boken får vi anledning til å bli godt kjent med disse to, ettersom det er brev som både er lange, personlige og nære.

Det er mange forskjellige saker og ting disse herrene diskuterer. Et tilbakevendende tema er sport. Et annet tema er all reisingen de bedriver. Så er det litt om kritikerne, og masse om deres favorittbøker, musikk og opplevelser. Og de henviser også, kjærlig og jevnlig, til sine respektive fruer. De byr på seg selv ovenfor hverandre, og vi får ta del i all herligheten. På samme måten som i bøkene er det to ulike stemmer som blir synlig. Coetzee er eldst, fra Sør-Afrika, med all ballasten det krever. Han har flyttet ut i et hjørne av verden, til Australia, og lever et rolig liv, unntatt når han reiser. Han plages av noe som kan virke som evig jetlag, men mumler kun om det. Paul Auster er den yngste av de to, bor i New York - midt i verden, og sover åpenbart godt om natten. Når han ikke gjør får sove står han opp, ser gjennom bokhyllene sine, tar en sigarillos (tror jeg) og bekymrer seg for vennen sin i Australia som ikke sover. To veldig ulike personligheter, Auster fremstår som den mest rause og spontane, mens Coetzee fremstpr som mer selvhøytidlig og bundet. Felles for dem er at de er elskelige begge to, og det er en fest å lese - fra første til siste side.

Dette er nok først og fremst en bok for alle oss som har et forhold til disse to gjennom bøkene de skriver. Men - det er mange kloke og vakre betraktninger av almenngyldig karakter.

Dette er kanskje den vakreste og varmeste boken jeg har lest på lenge, den er så fin, så fin. Det er en bok utenom det vanlige, og en bok som det er godt å lese. Den er klok og dyp, lett og ledig, et resultat av to eksepsjonelt dyktig skriveføre forfattere som kommuniserer med hverandre.

Det er kanskje ikke en viktig bok, men den er desto mer riktig og anbefales på det varmeste.

God bok!

tirsdag 18. juni 2013

Riikka Pulkkinen - fremmed

Dette er historien om Maria, en finsk prest som på en plutselig innskytelse reiser fra Finland og tar et lengre opphold i New York. Gjennom fortellingen får vi vite hvorfor hun reiser, og de eksistensielle og religiøse utfordringene Maria står overfor. Det sirkler rundt et lite barn, hennes egen barndom og morens død, tro og tvil, og forholdet mellom hodet og kroppen.

Det er en nydelig bok, fra første til siste side. Den er skrevet med en "stillferdig tyngde", og på et høyt intellektuelt nivå. Hvordan svarer vi på livets utfordringer og viktigheten av å la kroppen få tale, slik at vi kan lytte og bli veiledet, når utfordringene blir for store.

Det er mange kvinnelige temaer i boken, forholdet mor og datter, forholdet mellom biblelens Paulus og kvinnen, anorexi, ansvaret for andre, valget om å få barn eller ikke, å bli eller ikke i et ekteskap, å dele ordløs og fysisk kjærlighet med en man ikke kjenner. Det er forbausende, i lys av den unge forfatteren som har skrevet boken. Hun er født i 1980, men skriver med en klokskap som er relevant, skulle jeg tro, for voksne mennesker i alle aldre.

Unn deg denne, les den sakte, la den synke inn og kjenn at kroppen er med!

God bok!

søndag 16. juni 2013

Skriveopphold i Marbella

Arbeidsoppgaver krevde en reise bort, og valget falt på Marbella. Ikke det mest spennende stedet, men med direkte fly til Malaga, sol, god spansk mat og en hyggelig gamleby gjorde det til et hensiktsmessig sted å reise. Vi fikk alt vi forventet oss, og litt ekstra.

For det første fant min kollega et hotel som var helt eksellent, og som herved anbefales på det varmeste. Noe av det som gjør hotellet så bra er at det ligger rett nedenfor gamlebyen og appelsin-torget, og direkte på strandpromenaden som går hele veien ned til Puerto Banus. Fantastisk for "promenering", og ikke minst for de som liker å løpe. Det var stille og rolig om natten, og hotell-gjestene var mer eller mindre kun mennesker fra 35 år og oppover. Kjemisk fritt for ungeskrål og spruting fra "bomber" i bassenget. Helt nydelig! Hotellet heter Hotel Fuerte Marbella, du finner linken her.

Jeg fløy med SAS ned og Norwegian opp, flyturen tar ca 4 timer, og hvis du bestiller tidlig kan du få en veldig god pris. Mai-juni er perfekt, da er sesongen så vidt i gang, og du slipper alle turistene. Det er fremdeles rimelig å spise ute, regn ca 200 kroner for forrett, middag og vin (selvsagt avhengig av hvilken restaurant du spiser på). Glem guideboken, i hvertfall hvis du er en Lonely-Planet bruker. De skriver en side om Marbella, litt nedlatende - de mener tydeligvis at dette er en plass som i for liten grad er innenfor den autentiske reisen og derfor ikke verdt å skrive om. Det er kanskje ikke et sted du reiser for å sprenge grenser og oppdage verden, men det er et fint sted hvis du vil slappe av, spise og drikke godt og/eller få unna litt jobb, uten for mye styr og planlegging.


Marbella er veldig turistifisert, noe som blant gjør at det er pyntet til ære for turistene. Her fra Appelsin Torget

Katolisismen er synlig i Marbella

Restene etter en båt som tok turister ut på havet

Denne tar deg fra Marbella til Puerto Banus, Spanias mest "posh" og snobbete sted, for 8,5 euro. Fint for en middag, men ikke stedet å bo hvis du først reiser nedover.

Sommer og blomstrende trær.

Utsikt fra balkongen på rommet. Afrika, langt der borte.

Anbefales for total avslapping, jentetur eller jobb.
God tur!

torsdag 13. juni 2013

Christian Jungersen - Unntaket

Danske Jungersen's Unntaket har begeistret et stort antall lesere. Historien handler om fire kvinner som arbeider på Dansk Senter for Informasjon om Folkemord, og det ektremt vanskelige arbeidsmiljøet som preger arbeidsplassen etter to av de ansatte, Iben og Malene, får trusselmail av en anonym avsender.

Det er mange blogger som har blogget (begeistret) om denne boken, så det er ingen grunn til at jeg skal bruke masse tid på å skrive mer om hva som skjer. Men jeg tenkte jeg kan skrive litt om hva som skjedde med meg, som leser, da jeg leste denne.

For det første er boken alt for lang, og det blir altfor dramatisk, med mord og elendighet. Det gode plottet med boken er mobbingen som foregår på arbeidsplassen og de meget gode beskrivelsene av dynamikken som settes i gang når de første trusselmailene kommer. Hvorfor ikke bare holde seg til det, og ikke legge på en usannsynlig og veldig vanskelig å forstå historie på toppen? For hvem var det som drepte hvem, her? Og hvorfor? Og da er vi til kjernen i min kritikk av boken: hvem og hva og hvorfor. Hvorfor skriver han frem fire rigide og plagede kvinneskikkelser, flankert av utydelige og rasjonelle menn i historien? Hva er det med kvinner som gjør - eller mer korrekt - hvilket syn på kvinnelig interaksjon - er det som gjør at han  (i den forrige jeg leste av ham var det også en helt håpløs kvinne det handlet om) presenterer kvinner som enkle, ondskapsfulle, ukontrollerte og illojale? Mens mennene fremstår som de som kan skjære igjennom, sette ting på plass og ta en en rasjonell og moralsk tilnærming til saker og ting? Og hvorfor er det sannsynlig at en kvinne dreper folk fordi hun er forelsket i en mann, eller fordi han går fra henne? Hvem dreper hvem, i virkeligheten? Partnerdrap og drap er tradisjonelt menns greie, eller? Og hva er det med kvinners vennskap som skal tilsi at de er så "twisted" som i denne boken?

Boken er underholdende og lesevennlig (om ikke direkte leseverdig), men for meg er dette en bok som gjør meg provosert og som får meg til å bruke tid på å gruble på hvilke opplevelser denne Jungersen har med kvinner, ettersom han til de grader presenterer oss som fullstendig intetsigende, kombinert med evnen til å "gå over lik" når det er nødvendig. Og dette med at vi alle kan bli folkemordere hvis situasjonen legger til rette for det? Nei - for meg blir dette for enkelt, og til tross for at de fleste digger Jungersen - han og jeg er ingen god match.

Anbefales? Vel, les i vei, men vær bevisst på hvordan han konstruerer en form for kvinnetype som du bør stille deg kritisk til!

tirsdag 11. juni 2013

Matt Gross - The Turk who loved apples. Losing my way around the world

Matt Gross er reiseskribent og har i en årrekke skrevet for reisemagasiner som Lonely Planet og AFAR, og han hadde i mange år spalten The Frugal Traveler for New York Times.

Boken er en memoir fra hans lange liv som reisende. Reisen starter i Vietnam, hvor han bodde året etter han var ferdig med college. Han tar oss med jorden rundt og deler generøst opplevelser, tanker og møter. Ikke minst introduserer han oss for den kulinariske reisingen.

Boken er en skattekiste av gode reisehistorier, sladder fra reisejournalist verden og små dykk ned i de ulike kulturene han besøker. Han byr i tillegg på mange tanker som reisende ofte møter på reise, som for eksempel møtet med fattigdom, hvordan takle kulturelle ulikheter og hvem man er når man reiser.

Matt Gross er amerikansk og han er, noe steretypt sagt, typisk amerikaner. For mange europeere er verden nærmere enn for amerikanere. Vi i Skandinavia har for ekesempel mer fokus på verden i skolens pensum, vi er et mindre land og derfor mer påvirkelig for globale svingninger og vi har en annen måte å forstå oss selv i verden på. Han er mann - noe som preger reisebeskrivelsene, det er fremdeles slik at menn kan oppleve verden på en annen måte en enslige, reisende kvinner. Hans amerikanske verdensbilde blir veldig tydelig når han diskuterer forskjellen på en turist og en reisende, en distinksjon som også Theroux og Kapuscinski er opptatt av. Jeg er uenig med at dette er en fruktbar og hensiktsmessig distinksjon, og ser på det som en konstruksjon profesjonelle reisende gjør - antageligvis for å distansere seg fra det faktum at mange reiser og har lignende opplevelser og erfaringer som dem selv. Det er åpenbart at det finnes mange forskjellige typer reisende, men jeg vil hevde at opplevelsen i seg selv ikke trenger å være bedre, renere eller mer ekte, fordi man reiser mye. Å reise, som Gross også bruker tid på å diskutere i boken, kan skje på mange måter. Noen av de mest spennende reisende man tar er ikke de fysiske, men de litterærer, lesingen av en god bok og møtene vi som lesere kan ha med andre virkeligheter enn vår egen. Og - etter å ha lest Gross' bok, tenker jeg at den reneste form for reise kanskje ikke er den reisen, eller de reisene, den profesjonelle reisende tar. Kan man være profesjonell vagabond? Jeg er usikker på om dette ikke er to begreper som ligger i grensen til å utelukke hverandre. Jeg liker det han skriver om den meningsløse sight seeingen den reisende føler seg forpliktet til å ta, og hans tanker om å reise for å se det daglige, ikke kun det ekstraordinære.

Uansett, det er en knallbra bok, en reise inn i Matt Gross' spennende liv som profesjonell reisende. Anbefales for alle som har reisefot, uavhengig av hvor reisen går.

Matt Gross er i dag web-redaktør for Bon Appetit.

God bok og god litterær eller fysisk reise!

søndag 9. juni 2013

Hemingway and Gellhorn - filmen

Martha Gellhorn var den tredje av Hemingways fire koner, og den eneste som ikke ble forlatt, men forlot ham. De møtte hverandre i 1936, og Hemingway forlot Pauline, for å være sammen med Martha.

I filmen får vi historien om forholdet, som varte frem til 1944. Filmens versjon bygger på en rekke faktiske hendelser, og det som må være en fri (og tildels provoserende) tolkning av Martha.

Martha var veldig mye mer enn en av Hemingways kvinner. Hun nektet senere å kommentere sitt forhold til Hemingway og så på ham som en brutal, egoistisk og forfyllet, dog genial forfatter. Han taklet dårlig at hun ville ha sin egen karriere, og respektere i liten grad hennes talent som forfatter og krigskorrespondent. Med tanke på det hun fikk til i løpet av livet, og det eksepsjonelle livet hun levde, er dette en illustrasjon på en av Hemingways mørkeste sider - behovet for å være nummer en, midtpunktet og senter for alle begivenheter.

Det var Martha som kjøpte huset på Cuba, pusset det opp og fylte det blant annet med arvegods fra sin familie. Ingenting av dette fikk hun noen gang tilbake. Årsaken til at hun kjøpte det skal ha vært at hun trengte et sted som hun kunne holde ordentlig, og ikke bo på hoteller sammen med Hemingway - han levde som en "gris", og trengte noen som tok seg av alt det "huslige".

Martha Gellhorn.

Marta Gellhorn har en spesiell og spennende historie. Hun levde et fantastisk liv, klarte å påvirke politiske prosesser og skrev nydelige noveller. Hun var opptatt av mennesket, ikke politikken, krigens konsekvenser, ikke krigføringen. Filmen klarer ikke å vise Martha som det mennesket hun var, og som hun selv sier: hun er mye mer enn en fotnote i et annet menneskes liv. Les biografien om henne,
den er mye nærmere mennesket, Martha, enn filmen og den parentesen i livet hennes som filmen er bygget på.