Ut på tur - Jerusalem

Jeg trodde jeg skulle til Israel, men skjønte at dette er Palestina. Aldri før har jeg vært i en by som til de grader er preget av historie, politikk, religion, lidelse og fortvilelse. Jeg har heller aldri vært i en vakrere by enn Al-Quds, eller Jerusalem som vi sier.

Israelsk check point. Denne i Ramallah

Etter landing med SAS i Tel Aviv, på vei mot Jerusalem, ble vi med en gang introdusert for smerten i dette området. Muren som går langs hovedveien, nybyggerne som bor i åsen ovenfor, og kontrollen på vei inn i Jerusalem. Unge, skvetne israelske  militære - jenter og gutter, overlesset med tunge maskingevær og blå berret på hodet. Minibussen vi reiste i var full av europeiske passasjerer. Stemningen ved det første Check-pointet var til å ta og føle på, og en tysker som satt ved siden av oss spurte om ikke vi var engstelige. Are you worried? Haben Sie angst? Ingen svarte - hva skal man svare til det? Vi var ikke redde, Russland hadde forhindret bombing i Syria og vi visste at hvis noe kom til å skje var det antagelig først og fremst Tel Aviv som var målet, ikke Jerusalem. Men møtet med den israelske militærposten var ubehagelig, og jeg kunne ikke la være å føle fortvilelse på vegne av disse ungdommene. De kan ikke ha vært mer enn 18-19 år gamle og allerede i krigsberedskap. Hvilket liv er det disse ungdommene har å se frem til?

Etter stopp ved flere av byens hoteller kom vi til vårt hotel, American Colony. Vi hadde valgt hotellet fordi det er en institusjon i Jerusalem, det foretrukne hotellet for diplomater og journalister, og ikke minst fordi bokhandelen på hotellet er kåret til den beste bokhandelen i Midt-Østen. Hotellet ligger like ved gamlebyen, sentralt i Øst-Jerusalem, som er den palestinske delen av byen. Det har en deilig hage, nydelige rom og er tilpasset gjester som ønsker å skrive eller jobbe.

The Bookstore - en av mange gode grunner til å velge American Colony

Jerusalem er en by som fasinerer på mange måter, kanskje først og fremst fordi alle de store religionene er representert her og fordi det religiøse til de grader er politisert. Trossamfunnene ligger bokstavlig talt vegg i vegg og oppå hverandre. Oljeberget, Klagemuren, Tempelhøyden, Golgata, Via Dolorosa hvor Jesus gikk med korset, Davidtårnet, soukene og de ulike kvarterene. Det er helt uvirkelig. Gatene var preget av jøder, muslimer, kristne, katolikker, koptere og munker. I gamlebyen var det kun politi og militære i det jødiske området, alle andre steder var atmosfæren vennlig, rolig og hverdagslig. Vi kom i en jødisk høytid, det de kaller sukkot, og liberale jøder hadde forlatt byen, mens ortodokse og ultra-ortodokse jøder kom på pilgrimsreise. På grunn av situasjonen i Syria var det nesten ikke turister.

På Tempelhøyden

På Tempelhøyden var det stengt. Noen hadde kastet stein på en israelsk militær, og han var skadet. Politiet var hyggelige, men bestemte. Nordmenn er populære blant palestinere fordi vi er kjent for å være Palestina-vennlig, Israelerne, som jeg trodde var som de litterære og vitenskapelige jødene, traff vi kun som politi, sikkerhetsvakter og militære. Jeg er nesten sjokkert over min egen naivitet - jeg som elsker Hannah Arendt, reiser mye og har lest masse. Hvilke mentale bilder var det jeg reiste til Jerusalem med?

I Jesu fotspor

Gamlebyen er delt inn i fire hoveddeler: den jødiske, den armenske, den kristne og den muslimske. Jesus var i alle delene, - i betydningen at vi finner ham overalt. Alle forholder seg til ham, og alle vet hvor han gikk - inkludert alle muslimene vi traff. Når de skulle forklare oss veien kunne de for eksempel si at det var i nærheten av andre stasjon, der han sa farvel til og trøstet Maria.

Sukkot

 Jeg skrev innledningsvis at jeg var i Palestina. Dette fordi vi kun fikk kontakt med palestinere. Det var de som arbeidet på hotellet, kjørte bussene og taxiene, guidet oss, snakket med oss - ønsket oss velkommen og inviterte oss med ut på middag, konserter og annet. De ortodokse jødene (som er er mer moderate enn de ultra ortodokse) jeg snakket med hadde en ting felles: de var amerikanere. Det kan ha vært tilfeldig, men alle jeg spurte om veien, stilte spørsmål om synagogene og andre ting - var uten unntak amerikanere. De hadde kledd seg i svarte dresser, hatter og kvinnene var kledd i det som antageligvis er forventet: tekkelige svarte kjoler, perlekjeder og flate sko - og de så helt ut sånn som jeg tenker meg at jødene i Israel ser ut. Men når jeg spurte dem om noe, var de på pilgrimsreise, de var fra LA, New York, Alaska - overalt i USA. De ultra ortodokse jødene var et annet kapitel. De hadde merkelige habitter, som bildet under, løp gjennom gamlebyen - forklaringen er visst at de ikke skal ha kontakt med det som er verdslig - leste i Toraen og så helt forstyrret ut. Vi gikk gjennom bydelen de bor i og det var fattslig, fullt av søppel og med en truende atmosføre. I guideboken står det at du som kvinne risikerer å bli spyttet på og kastet stein på hvis du går i t-skjorte og ikke langt skjørt. Jeg mitt elendige menneske hadde tatt på meg langbukse, men pirat-varianten. Og jeg følte meg ikke særlig høy i hatten. Liberale jøder fant jeg ikke noe sted. Jeg hadde egentlig en avtale med en forsker i Tel Aviv, men han måtte til England, så der røk den. Fordelen er at jeg må tilbake til Tel Aviv, for å treffe ham.

Ultra ortodoks jøde på vei til Sabbath

Bymuren, like ved Jaffa Gate

Vakker kveld i Jerusalem

Jerusalem sett fra Mount Olives

Det må være utrolig sterkt for troende å komme til Jerusalem. Jesus, Mohammed - de er overalt. Det er også ekstremt sterkt for oss som kommer inn fra "en annen side". Fra et menneskerettslig synspunkt er et besøk i Jerusalem - eller riktigere bør ikke et besøk i Jerusalem, Palestina, Israel - uansett hva man kaller det - være så sjokkartet. Vi som er 70-tallsbarn, vi vokste opp med Øst-Berlin, Sovjetunionen, kald krig og elendigheten som ble toppet med den forferdelige krigen på Balkan. Opplevelsen av å gå gjennom check-point'en, bli pekt på med maskingevær, nesten ikke komme ut av Israel på returen (kollegaen min har vært i Pakistan, det skapte masse problemer - takk og lov at jeg har fått nytt pass, hvis ikke hadde jeg antageligvis vært på flyplassen i Tel Aviv fremdeles), oppleve Jerusalem - det gjør noe med deg.

Dette innlegget blir alt for langt. Jeg må skrive mer - først og fremst for å forsøke å skape en slags orden i mitt eget hode. Og jeg må anbefale dere bøker, filmer, musikk - ting som kan skape en klarhet, eller en form for oversikt.

Halve himmelen. Hvordan kvinner kan forandre verden

Halve himmelen er skrevet at Nicholas D. Kristof og Sheryl WuDunn. Det er en svær bok, men lettlest, gripende og informativ. I korte trekk handler den om det forfatterne kaller vår tids slavehandel: behandlingen av kvinner i mange deler av verden.

Forfatterne tar for seg ulike former for utnyttelse og undertrykking av kvinner. Seksualisert vold, tvunget prostitusjon, krenkelse, brud på menneskerettigheter, kvinner som ikke får utdannelse og vold mot kvinner. Det er ingen diskusjon om omfanget av kvinnekrenkelse, den er overveldende. De skriver følgende om dødelig kjønnsdiskriminering:

"Den globale statistikken over dødelig kjønnsdiskriminering er skremmende lesning. Det ser ut til at flere jenter er blitt drept de siste femti årene, ene og alene fordi de var jenter, enn det totale antall menn som ble drept i det tjuende århundrets kriger."

Og, konkluderes det tidlig i boken: den store moralske utfordringen i vår tid er kampen for likhet mellom kjønnene.

Kvinner blir brutalt og hensynsløst behandlet over hele verden. I boken får vi inngående kunnskap om denne brutaliteten. Unge jenter som blir tvunget til å prostituere seg. Kvinner, jenter og små jentebarn som voldtas av mange menn samtidig. Jenter som ikke få rmulighet til å gå på skolen fordi de er jenter. Ektemenn som drikker opp 30% av et allerede lite budsjett, for så å banke konen når han kommer hjem. Kvinner som må dekke seg til og som ikke kan gå ut alene uten en mannlig anstand. Alt dette får vi detaljert informasjon om.

Jeg blir opprørt når jeg leser boken. Men samtidig blir jeg optimistisk. I god amerikansk ånd trekker forfatterne frem betydningen av sosialt entrepenørskap, altså det du og jeg kan gjøre for å hjelpe disse kvinnene. Vi får en rekke historier om skjebner som er snudd, flinke og dyktige kvinner som får en ny mulighet fordi et menneske på den andre siden av jorden bestemmer seg for at dette vil jeg gjøre noe med.

13000 dollar koster det å få satt opp en skole i Kambodsja gjennom organisasjoner skapt av ildsjeler som vil hjelpe. Mye penger også for oss, med mindre vi organiserer oss for å samle inn denne summen. Et alternativ er den utmerkede organisasjonen Kiva, som gir mikrolån til kvinner i fattige land. Giveren kan selv velge hvilken person han eller hun vil støtte. Boken gir en god innføring i alternative organisasjoner som drives av mennesker som deg og meg.

Forfatterne ber oss hjelpe kvinner fordi kvinners arbeider skaper økonomisk vekst, stabilitet og rikitge prioriteringer. Mens menn har en tendens til å kjøpe sex og drikke seg fra sans og samling når de har penger er kvinner flinke til å sørge for at pengene går til å sikre barnas utdanning og ernæring.

Mye kunne vært sagt om denne boken, men jeg avslutter med å oppfordre dere til å lese den. Hvis ikke - tenk i hvert fall på om du skal ønske deg gaver neste gang du feirer en dag, eller om du skal be gjestene bidra med penger til en organisasjon som kan gjøre en betydelig forskjell for en kvinne som ikke har samme privilegier som oss i Norden.

God bok!

PS. for et bra og spennede prosjekt som støtter sosial entrepenørskap i Norge, se Ferd.no

Georgs bok - Halvor Stenstadvold (red.)

I anledning Georg Apenes' 70 års dag kom en meget interessant antologi. 19 kjente politikere og/eller akademikere har bidratt til antologien som er delt inn i to deler: Grunnlaget og Politikken.

Vi kjenner alle Apenes, datatilsynets høvding gjennom 20 år, Høyremannen og debattanten. I utgangspunktet tenkte jeg at dette kanskje var en litt kjedelig bok, kanskje veldig Høyre-intern og ikke veldig aktuell for meg som ikke kan puttes i kategorien "særlig Apenes eller Høyre interessert". Men akk, atter en gang har jeg trukket forhastede slutninger.

Innledningsvis møter vi Apenes gjennom noen subjektive betraktninger om mannen, blant annet fra Ivo De Figueiredo og Lars Roar Langslet. Men så begynner det å utmeisle seg en tematikk som er interessant for de fleste. Mannen, Apenes, har vært en ihuga talsmann og forkjemper for individets frihet - den ypperste av de liberale friheter (sammen med ytringsfriheten og eiendomsretten). Stenstadvold har samlet et variert og, om jeg må få lov: farverikt galleri av personer som bidrar til boken. Det er kapitler om liberale rettigheter, demokrati, menneskerettigheter, samfunnsansvar og ytringsfrihet. Og jommen fant jeg ikke vår egen gjesteblogger, Kjell Lars Berge, som en av bidragsyterne.

Boken er spennende lesning på flere plan: vi blir bedre kjent med Apenes, vi treffer vennene hans, og vi kan lese om det brede spektere av innfallsvinkler til demokratiet som Apenes forfektet.

Bidragsytere i boken er som følger:
Kjell Lars Berge,
Odd Bondevik,
Kirsti Strøm Bull,
Ivo de Figueiredo,
Arne Fliflet,
Reidun Førde,
Bernt Hagtvet,
Anne Holt,
Torbjørn Jagland,
Per Edgar Kokkvold,
Lars Roar Langslet,
Tore Lindholm,
Janne Haaland Matlary,
Harald Norvik,
Halvor Stenstadvold,
Lars Fr. H. Svendsen,
Henrik Syse og
Ingrid I. Willoch

Anbefales!
God bok!

Papirløse i Norge

Saken om Maria Amelie har bidratt til at de papirløses situasjon er satt på dagsordenen. Nå ser det ut til at regjeringen kommer med et forslag som ikke er verdt noe for dem det gjelder - Maria skal retuneres til Russland, men kan få søke om arbeid i Norge derfra.

De siste dagene har vi fått møte flere papirløse gjennom TV og aviser. De har fått et ansikt og vi har fått høre hva de tenker. Med respekt å melde syntes jeg mange av dem får lite taletid, - de får endelig sjansen til å bli hørt, men må si alt de har på hjerte i løpet av to minutter. Det som er slående er at alle vi har blitt presentert for er folk som burde få blitt. Jeg tror ikke dette er fordi de er håndplukket for å tale saken, men heller at det er veldig mange papirløse som nordmenn stort sett ville latt bli. I går på Debatten i NRK møtte vi en afrikansk mann som hadde vært her i 10 år, han har arbeidet her i 8 år. Han har to barn og er veletablert. Spør hvem som helst og jeg tipper at 90% av oss vanlige folk ville ment at han skulle få bli. Eller den unge kvinnen som har vært her fra hun var 4 år - ingen oppegående mennesker kan mene at hun skal sendes ut?

Jeg skulle ønske at vi fikk vite mer om hvem de papirløse er. Desto mer informasjon som blir fremlagt og flere menneskers skjebne vi får innsikt i - desto mer overbevist blir jeg om at vi som har norske pass ser at de papirløse bør få bli.

Jeg håper Maria får bli her, det samme gjelder samtlige av de andre vi har fått kjennskap til gjennom media. De papirløse er nederst på rangstigen innenfor asylpolitikken - til tross for at dette er ressurssterke mennesker som vil være i Norge. Dette er folk vi trenger - ikke bare i et kynsik nytteperspektiv fordi de kan jobbe her, men fordi de er mennesker som er vel integrerte. Når de erså  integrerte bidrar de til å dempe den fremmedfrykten som Norge gjennomsyres av.

For en gjennomsnittsnordmann fremstår mye av innvandringspolitikken som skremmende og uforståelig. Vi hører stadig vekk om afrikanske menn som voldtar norske kvinner, øst-europeere som kommer hit og plyndrer butikker og driver med innbruddsraid, muslimer som kan sprenge seg selv i luften og kvinner som sprer HIV og det som verre er gjennom prostitusjon. Folk som bor utenfor Oslo sier ofte "at du tør å bo i Oslo, der er det så mange innvandrere".

Oslo er en by som kan bli internasjonal og flerkulturell. Provinspreget som vi ser i andre byer er i ferd med å forsvinne i Oslo. En vanlig trikketur er en tur fra et stopp til et annet sammen med folk fra alle verdensdeler. I Oslo kan du gå på restauranter og spise mat fra alle verdensdeler. Når jeg har vært i Istanbul, Tokyo, USA eller Malaysia kan jeg treffe på nordmenn fra disse landene i grønnsaksbutikker, på restauranter og noen ganger på jobben. I Oslo kan jeg gå på konserter, se filmer og se teaterstykker som speiler verden, ikke bare Norge. Dette gjør at Oslo er den beste byen å bo i av alle byene i Norge. Oslo er mer. Oslo er farverikt. Oslo er pluralistisk. Oslo gir rom for annerledeshet. For mange nordmenn er et besøk i Oslo eksotisk, nesten som å være i utlandet. Oslo har t-bane og trikk, mangfold og musikk, og ikke minst nordmenn fra alle verdensdeler.

80% av nordmenn stemte på partier som er for en strengere innvandringspolitikk. Kun to partier, SV og Venstre, er for en liberalisering av innvandringspolitikken. Dette er to av de minste partiene. Nordmenn flest ser på ulempene ved innvandring og kjøper skremmebildet som presenteres i aviser og på TV. Vi glemmer ofte at folk er folk, mennesker flest er som deg og meg uavhengig av hvor i verden de kommer fra.

Norge er en del av det internasjonale samfunnet og økende innvandring er noe vi må forholde oss til. Maria Amelie saken har vist at vi har en for streng innvandrings og asylpolitkk, at humanitære hensyn i for liten grad tas og at det er for vanskelig å få opphold i Norge. Vi må forholde oss til at tusenvis av mennesker bor i Norge uten å ha en eneste rettighet. Vi bør i mye større grad ønske disse velkommen, la de sette sitt preg på Norge og få bidra med alt det de har. Vi som bor i Oslo bør sette pris på hvordan det flerkulturelle er med på å gjøre byen til den fantastiske byen den er, så får de andre byene komme etterhvert.





Pedram Z

Maria Amelie må få bli!

 Som noen av dere har fått med dere er jeg opptatt av blogging som et demokratisk og politisk verktøy - og jeg mener at en litteraturblogg, på samme måte som en hvilken som helst annen blogg - kan bidra til å sette ting på dagsordenen, til å ta opp saker, til å protestere og til å politisere. Dette blogginnlegget er en protest. På samme måte som Maria Amelie utførte en politisk handling da hun skrev boken Ulovlig norsk er dette blogginnlegget en politisk handling. I tillegg er det en meget personlig ytring. Det Maria Amelie og jeg har til felles er at vi bruker retten til å ytre. Der slutter også det vi har felles. Jeg er norsk og har norsk pass og kan fortsette å blogg til lenge etter noen gidder å høre på meg. Hvis jeg ønsker det. Maria Amelie er norsk, men har ikke pass. Hun har kanskje provosert noen ved å bruke ytringsfriheten sin, og nå betaler hun prisen.

Prisen Maria Amelie betaler føyer seg inn i et regnskap som startet da hun kom til Norge. Maria Amelie forteller i boken hvordan det er å være asylsøker i Norge. Og det hun forteller er slett ikke bra. Asylsøkere har det kjipt. Mye kjipere enn jeg kunne forestille meg. Hun og foreldre blir behandlet gjennomgående dårlig og respektløst av norske myndigheter.

Maria Amelie og hennes foreldre er ressurssterke mennesker. De gjør det beste ut av en umulig situasjon. Et gjennomgående trekk er at den situasjonen de er i tvinger dem til å begå lovbrudd. De lyver ved grensen for ikke å bli retunert umiddelbart. De oppgir ikke sine riktige navn, ettersom passene deres ligger igjen i Finland. Hvis de oppgir navnene sine vil de bli retunert der og da.

Maria's foreldre har vært noen en gang. De er utdannet, har arbeidet, bidratt til lokalmiljøet. De har integritet. Å måtte lyve koster, og de bærer den børen med seg den dag i dag. Maria's foreldre har ett barn som de elsker, og det gjør at det blir balanse i regnskapet. De er redde for at det skal seg selv og/eller datteren noe, derfor flykter de. De må lyve, men de redder datteren - det balansere det hele.

Maria og foreldrene blir behandlet som om de er snyltere, løgnere og forbrytere. Allikevel utvikler de en sterk kjærlighet for Norge. Ikke fordi mydighetene legger til rette for det, men fordi dette landet er fullt av mennesker som fremdeles tror på nestekjærlighet og demokrati. Mange, mange nordmenn begår sivil ulydighet for å hjelpe familien som trenger det. Det skal vi nordmenn være stolte av, dette er borgere som utøver demokrati og medborgerskap som kommer fra hjertet fordi de kjenner familien og ser at situasjonen er uvirkelig urimelig.

La oss stoppe litt her et øyeblikk. Når vi nå vet hvordan mennesker som kommer hit blir behandlet - hvordan er det for dem som blir behandlet dårlig når de får pass? Glemmer de måten de har blitt møtt på og takker og neier for at de endelig har fått opphold? Jeg tror ikke det - jeg kan ikke tro at den prosessen de har vært gjennom, med venting, umenneskelige intervjusituasjoner og fortvilelse lar seg stryke ut ved et pennestrøk. Jeg tror at dette er en erfaring som preger dem det gjelder resten av livet. Noen takler det. Noen takler det ikke.

I skrivende stund sitter Maria Amelie fengslet. Hun venter på å bli retunert til et Russland hun ikke kjenner, ikke har relasjoner til og ikke ønsker å være i. Det ville være uriktig av meg å nevne navn, men vi har fått vite at en person har avgjort Maria Amelies skjebne. Jeg vet hvem han er, mange av dere vet hvem han er. Han gjør bare jobben sin, sier mange. Ja, han gjør jobben sin. Men det er noen sider ved jobben han gjør som bør nevnes.

På lik linje med de som kommer hit og får erfaringer som preger dem, har denne mannen et liv, erfaringer og en kontekst han handler innenfor. Som samfunnsviter er det naturlig for meg å reflektere litt over det denne mannen har som jeg ikke har, du har det kanskje ikke og Maria Amelia har det definitivt ikke. Han har makt. Han har rett til å utøve makt. Han kan - som han har gjort - sette igang en Kafkalignende prosess. Hvem er han? Hvit, noen og femti år, byråkrat, middelklasse, mann, bor på vestkanten. Hvem er Maria? Mørkhudet kaukaser, noen og tjue år, ikke bemidlet, kvinne, bor ikke på vestkanten, radikaler, og statsløs. Han har brukt skjønn, hun har brukt ytringsfriheten sin. Hun har håpet på menneskelighet, han har brukt makt.

Byråkraten og Maria er i en asymmetrisk relasjon. Han utfører sitt embede, uten ett øyeblikk å kjenne etter, tenke over, ta hensyn til, handlingen. Er det fordi han trodde han var usynlig? Mannen uten ansikt? Han er skremmende, og han representerer noe vi vanlige mennesker tror ikke finnes i Norge. Mennesker uten empati. Roald Nygård skrev en gang en pedagogikkbok som heter "Aktør eller brikke?". Det er en  bok som var populær den gang jeg var student. Nygård satt navn på byråkratene, han viste hvordan de opptrådde som brikker i et system, uten ansvar. Nygår viste også at de tok feil. De var aktive aktører. De utøvde makt.

Regjeringen vår har ikke nese for våre verdier. Det får nå så være. Vi skal tåle mye, vi er et lydig folk. Men nå har de tråkket over en grense som er ugrei. Mer enn ugrei, den er uakseptabel. Og mange av oss reagerer. Nok er nok, vi beskytter våre egne og hun er en av oss. Maria er norsk, med eller uten pass, og vi vil ha Maria her. Jeg vil i tillegg ha foreldrene hennes her. Jeg syntes de har vært modige, og når vi leser hvor mange som har ønsket å hjelpe dem den tiden de har vært her er det mye som taler for at datteren representerer foreldrenes verdier og mot.

Det er en rekke papirløse mennesker i Norge og det er mange nordmenn med pass som har knyttet seg til disse statsløse menneskene. Det er altså mange vi kan gå i tog for. Hva forteller dette? Det forteller klinkende klart at mange av oss ikke vil ha den asylpolitikken politikerne forfekter. Vi er ikke redd for at det skal komme tusenvis av Maria Amelier til Norge. Det er sånne som hun vi vil ha. Vi vil ha sånne som vi kan bli venner med, studere sammen med, være veileder for under studietiden. møte på arbeidsplassen. Vi har allerede mange av disse, men vi tar gjerne i mot flere. De er mennesker som oss, de er integrerte, de er tålmodige og modige.

Stoltenberg (ja, jeg strøk "kjære" foran navnet ditt - det er du ikke) - du må lytte! Det sitter en samlet flokk av organisasjoner som arbeider med menneskerettigheter som sier at dette er galt. Ingen som har lest boken til Maria Amelie er uberørt, de sier at dere tar feil i denne saken. Hvis vi får vite hvem de andre papirløse er det mulig at vi sier det igjen: dere tar feil! Dette er ikke riktig.

Stoltenberg - du er her for oss, det er vi som har valgt deg. Vi er demokratiet, borgeren - husker du? Demokratiets minste, men viktigste enhet. Vi er opplært til å opptre som demokrater. Vi er oppvokst med Bjørneboes bøker og  Øverland som har lært oss "at du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv". Vis ansvar, vilje og handlekraft!

Kjære Maria Amelie. Jeg håper så inderlig at du får bli her. Du har gitt mange mennesker et ansikt og tro på et bedre liv. Du har våget, og kanskje vunnet. Vit at vi er mange som vil ha deg her og at vi er mange som ikke gjemmer oss bak fraser om likebehandling, lik rett for loven og så videre, men tør å tenke selv. Hvert menneske er unikt og fortjener å bli behandlet deretter.

Maria Amelie må få bli!


----------------

Østlandssendingen i går. Rasende bokblogger

Her er en link til undertegnedes kommentar til Østlandssendingen under demonstrasjonen i går.

Politisk protest - les og blogg om Ulovlig norsk

Det er ikke mye som kan gjøres når UDI og en firkantet regjering har bestemt seg. Derfor oppfordrer jeg alle bokbloggere til å bruke sin demokratiske frihet til å blogge om denne saken. Kjøp boken, les den og blogg om den. Bruk litteraturen som en verdig protest mot det som nå skjer. Vi skal ikke godta inhuman behandling av mennesker, og dette er en av "våre".
Mail blogginnleggene dine til regjeringen - se denne siden. Legg også ut lenke til blogginnlegget ditt på Facebooksiden eller Twitter hvis du har. Du kan i tillegg maile innleggene til UDI. Hvis du allerede har blogget om boka oppfordrer jeg deg til å legge den ut igjen en gang til - og å legge den på evt. facebooksiden din.

Little Bee - Chris Cleave

Nei - nok for være nok. Jeg vet at jeg sa etter påske, men nå begynner det å tårne seg opp med bøker her hos meg. Og jeg blir liksom ikke ferdig med boken, før jeg har delt opplevelsen av den med dere. Dessuten, hvem er det jeg forsøker å lure? Disputas får være disputas, jeg kommer ikke til å gjøre det bedre av å late som om jeg ikke leser skjønnlitteratur fordi jeg forbereder meg til å disputere, for det gjør jeg. Og etter den kjipe bølgen av dårlige bøker, har jeg nå hatt en opptur av de sjeldne og lest den ene perlen etter den andre. Jeg lovet å skrive en liste over de dårlige, men det ligger langt inne. Men: denne tok jeg meg meg på en kort oppladningsuke i Frankrike, i et lite sted oppe i fjellene der utvalget av bokhandlere og engelske bøker var ytterst begrenset. Det gjorde at jeg hadde valget mellom å fullføre denne fæle boken, eller å ligge og stirre tomt i luften hver eneste kveld når resten av familine koste seg med sitt gode utvalg av medbragt - som jeg hadde plukket ut for dem. Så jeg starter bloggingen igjen med en dårlig. Men, hold ut - nå kommer blogginnleggene som perler på en snor de neste dagene - med den ene boken bedre enn den andre.

Jeg vet at noen av dere liker denne, og den har fått kjempegode anmeldelser. Men for meg var dette skikkelig dårlig. Jeg plukket den med meg på Gardemoen fordi flyet til København var forsinket. Jeg flyr alltid via København, om jeg må eller ikke, for der har de en knallgod bokhandel. Men denne gangen skulle vi med flyet klokken 6:30 om morgenen, og jeg gamblet på at flyet skulle gå på tid. Det betød 90 gyldne minutter på Kastrup før flyet gikk videre. Jeg skulle plukke med meg Politiken, Weekend-avisen, Informationen, den siste til Jette Kaarsbøl og Ida Jessen, og annet digg som jeg regnet med å finne. I stedet måtte vi løpe fra en gate til den neste, og da vi heseblesende fikk satt oss i setene på flyet i København var jeg redd for at ferien var kjørt. Jeg hadde en bok i kofferten, The Glass Room av Simon Mawer - som jeg ikke ante hva var for noe (og som jeg plukket opp i flyplassen på Kastrup noen uker tidligere), Dagbladet og siste utgave av "Sopp og Nyttevekster". Og denne her: Little Bee av Chris Cleave. Dramatikk på høyt nivå. Og det stopper ikke der: Jeg visste at MK4 skulle slippes, mens jeg var borte, og at jeg kom til å gå hvileløst rundt, i en pitteliten by, langt oppe i fjellene, i Frankrike, prisgitt en Mr. Cleave og en mister Mawer, mens jeg kunne vært hjemmei Oslo, liggende på sofaen, med en kopp Kusmi-tea (som jeg har blitt hekta på etter å ha blitt tipset av en annen blogger) og Karl Ove. Akk, mitt elendige menneske. Det eneste lyspunktet var at jeg skulle ha ferie, at jeg skulle være sammen med barna og kjæresten, og at jeg kunne få tak i mer av den franske Kusmi-teen. Dessuten, jeg hadde lest på andre blogger at Little Bee var strålende, og til tross for min egen magefølelse om at dette kanskje ikke var min greie: den hadde jeg klart å nappe med meg på Gardemoen.

Jeg merker at jeg nesten har litt vegring mot å skrive om den, og at jeg faktisk kunne fortsatt å utbrodere min egen fortvilelse, der og da, i flysete på vei til målet for turen, men jeg skal spare dere. Det ble en fantastisk tur, jeg fikk tak i mer Kusmi-tea, bøkene jeg hadde plukket ut til resten av familien ble en inner-tier, og den godeste Simon Mawer skal vise seg å bli et bekjentskap ut av de sjeldne.

Little Bee er noe av det simpleste, spekulative og kjipe jeg har lest på lang tid. Her har Mr. Cleave, ung og lovende (født i 1973 - bare unggutten etter min tidsregning) spaltist i The Guardian, skrevet en bok som ikke bare en skikkelig dårlig, men som til alt overmål skal filmes. med Nicole Kidman i hovedrollen! Ikke nok med det, den forrige boken hans, som også ble en internasjonale bestseller, heter "Kjære, Osama". Hva er det for en tittel? Kjære? Snakker vi om Bin Laden?? I hope not!

Vel, over til saken. Little Bee handler om en nigeriansk jente som snakker som en gammel mann. En kvinne, Sarah, som tilhører en annen tid og en kvinnetype som det burde vært skuddpremie på. Og som en birolle, og en ramme rundt fortellingen, Sarahs mann Andrew, som henger seg i stuen, desillusjonert og halvgal etter opplevelsene på en ferietur i Nigeria.

Plottet er at Sarah og Andrew har tatt en ferietur (!!) til Nigeria. De har bodd inngjerdet - bokstavlig talt - et av disse ferieoppleggende der turistene bor på et inngjerdet område fordi lokalbefolkningen massakrerer hverandre på den andre siden av gjerdet.

Nigeria er et land med mye kriminalitet, korrupsjon, store sosiale forskjeller og mangel på respekt for menneskerettighetene. Senest i høst hadde Amnesty en kampanje som satte søkelyset på forholdene i landet. Shell tjener masse penger i Nigeria, på oljeutvinning, uten at dette kommer lokalbefolkningen til gode. I tillegg skaper oljesøl og forurensning fra utslipp problemer for fiske og natur. Så situasjonen i Nigeria er ikke bra. Derfor kunne boken bidratt til å opplyse lesende mennesker om den generelle situasjonen, og vi kunne bidra til økt påtrykk på feks. Shell, gjennom såkalt consumer citizenship - forbrukerens makt og påvirkning. Men, nei da. I stedet skriver Cleaver en historie om dette vettløse ekteparet som reiser på ferie til Nigeria. På stranden møter de to unge jenter, Little Bee og søsteren, som flykter fra en bande med nigerianske psykopatiske mordere. De har utryddet hele landsbyen til jentene, og nå skal de også drepes, fordi de ikke skal fortelle noen om hva som har skjedd. Hvem som har fått i gang drapene. Jo, det er Shell det - som de sier i reklamen. Det er et oljeselskap som vil ha landet til landsbybefolkningen.

Det vettløse ekteparet møter altså jentene. En vakt fra hotellet forsøker å få ekteparet til å gå tilbake til hotelområdet, men det ignorante, engelske (hvit og vestlig) og komplett uvitende ekteparet bare blåser av hva han sier. Det ender med at vakten blir drept og at den engelske bimboen får kuttet av en finger. Den ene jenta, Little Bee, slipper unna - det var prisen for fingeren - mens den andre blir voldtatt før de knekker hvert ben i kroppen hennes. Selvsagt med den lille bien som vitne.

Så ruller det videre. Sarah er redaktør i et kjempepopulært kvinneblad - som selvsagt er like vettløst og må ha hjernedøde lesere, og hun klarer glatt å legge det som har skjedd bak seg. Mannen derimot henger seg til slutt hjemme i stuen når han ser Little Bee igjen. For hun har klart å komme seg til England, og etter to år, innesperret i en interneringsleir, møter hun opp hjemme hos Andrew og Sarah.

Nei, dette er virkelig ille. Og slutten, beklager til de som ikke har lest den - og som fortsatt tenker på å lese den etter denne omtalelsen - slutten er helt begredelig. Tror dere ikke Sarah reiser tilbake til Nigeria, sammen med Little Bee, til den samme stranden, der de "samme" gærningene leter etter hun. Og the creaming of the cake: Little Bee har egentlig nesten sluppet unna. Men så ser det dårlig ut for den lille gutten til Sarah - som selvsagt er med han også - hva tar man ikke barna med på i dag - og hun avslører seg for å redde Sarahs sønn.

Denne boken er så dårlig at jeg blir sinna når jeg skriver om den. Det er så ekstremt stigmatisert og fullstendig overkill. Alle blir karikert helt ut og bort i tåka. Vesten, den kvinnelige kvinnerollen, de rike hvite barna - guttungen tror han er Batman og taler som en gammel konservativ gubbe, ukebladbransjen, asylinstituttet, og sist, men ikke minst, kvinner som blir utsatt for grove brudd på menneskerettighetene. HVordan i all verden kan dette bli en bestselger? Er resten av verden gått helt av skaftet, og jeg den eneste som ser at dette er jo fullstendig ute og kjøre? I do not believe so. Dette er - eller rettere: dette må være målrettet markedsføring. Men dog: hør hva som står bakpå boken:

"Det svinger og suser i mine historiske antenner, denne boken er virkelig en leseopplevelse for alle romanelskere" (libris) og "Dette er en svært god roman, og den bør leses av alle som ikke har kolonihagehytta som verdens grense" (Weekendavisen)

Dette er kanskje en god roman - for folk som ikke leser romaner - for folk som for første gang leser en bok som viser de at verden er fylt opp av urettferdighet, elendighet, drap og overgrep. Men dog. Denne boken tar det for langt ut. Og nå skal den hollywoodiseres til å bli en feel-good film med snørr og tårer. Nei, styr unna folkens, dette er ikke bra. Hvis du vil lese og forstå hva som skjer i Nigeria er dette ikke kilden. Gå heller inn på nettsidene til Amnesty, så får du en oppdatering som kan brukes til noe fornuftig. I beste fall kan filmen kanskje bevisstgjøre og sette trykk på Shell og andre som ikke implementerer menneskerettighetshensyn i de landene de er for å tjene seg fete og rike.

Arkivarens fortelling - Travis Holland

Jeg har lest flere gode anmeldelser av denne boka, og regnet med at dette skulle bli en god opplevelse. Boka handler om Pavel, en ung arkivar, som arbeider i Lubjanka-fengselet i Mosva. Vi er i 1939, og opptrappingen av det russiske terror-helvete er godt fungerende. Pavels jobb er å lese og rydde i tekster skrevet av forfattere som har blitt tatt som politiske fanger. I utgangspunktet er det altså duket for en god, engasjerende fortelling. Men den gang ei. Jeg har slitt meg gjennom halve boka, og jeg har brukt ualminnelig lang tid. For dette er rett og slett ubegripelig kjedelig. Det går så sakte. Det skjer så lite. Det dveles for mye.

For unge lesere, som ikke er kjent med litteraturen som beskriver forholdene i det tidligere Øst-Europa, er det mulig at dette er en bok som legger grunnlaget for et langt og lidenskaplig forhold til dette temaet. Men for meg blir dette rett og slett litt for "på overflaten", for gjenkjennelig og som sagt: altfor sakte. Det er så mye bra litteratur om Øst-Europa, og det er lite denne bidrar med. det er i hvertfall ikke noe nytt, det som skrives.

Derfor; for meg var dette en langtekkelig og frustrerende opplevelse.

Drømmen om Europa - Rune Eraker

I morgen åpner utstillingen Drømmen om Europa. Det er fotografen Rune Eraker som stiller ut bilder i Nobels fredssenter lokaler på Rådhusplassen i Oslo.

Eraker lar oss møte mennesker mellom 13 og 30 år fra Algerie, Cuba, Marokko, Norge, Romania, Tyrkia, Uganda og Zambia. Felles for disse menneskene er at de alle sammen ser sin fremtid og sitt liv i forhold til en drøm om Europa.

Bildene i denne utstillingen skiller seg fra tidligere bildere av Eraker ved at de denne gangen ikke er like "brutale" - i betydningen at dette er historier om mennesker som drømmer, og har håp om et bedre liv ett annet sted enn der de befinner seg. Bildene har en sårhet over seg. Eraker sier selv:

Drømmen om Europa er et forsøk på å se vår virkelighet fra et annet ståsted. Fra ståstedet til unge mennesker som står utenfor og som drømmer om noe annet enn det de har"

Bente Erichsen, direktør for Nobels Fredssenter sier om Eraker:

Rune Eraker er en fotokunstner som opererer i spenningsfeltet mellom kunst og politikk, og ofte er politiske situasjoner eller strømninger drivkraften i hans arbeid. Så også i drømmen om Europa.

Det er en flott utstilling, noen vil kjenne igjen noen av historiene fra Dagbladets Magasinet, der Eraker har vært bidragsyter.

Utstillingen gjør et sterkt inntrykk, og den gir gode perspektiver på situasjoner som ofte omtales nedlatende og mangel på empati i media. Og blant politikere. Den peker på mangelen av grunnleggende menneskerettigheter i en rekke land.

Bildeserien fra Marokka tar oss rett inn i virkeligheten til Laila i Gullfisken, bloggomtalen kan du lese her.

Er det en utstiling du bør få med deg i år, så er det denne. Linken til Nobels Fredssenter finner du her. I tillegg til utstillingen foreligger bildene og historiene i bokform.

Anbefales!!

BIlde lastet ned fra Nobel fredssenter sine nettsider