mandag 25. juli 2011

Nordahl Grieg - Til Ungdommen

Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menneskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

søndag 10. juli 2011

Pascal Mercier - Lea

Forfatteren av Nattog til Lisboa, har skrevet nok en nydelig bok. Lea er en  historie om to menn som tilfeldig  møtes og har det som filosofen Bollnow så vakkert beskriver som viljen til å skape bånd, i sin eksistensfilsofofi fra 1969. Jeg får en sterk fornemmelse av at Mercier er inspirert av møtefilosofien til Bollnow, hvis bok desverre synes umulig å oppdrive.

To menn, begge fra Bern, møtes tilfeldigvis i Provence i Frankrike. De skal samme vei og velger å ta følge. Den førtidspensjonerte legen Adrian er forteller, og tilhøreren til Martijns eksistensielt gripende og tragiske historie. Martijn var lykkelig gift med sin Cecilie, og sammen hadde de datteren Lea. Når Lea er 8 år dør Cecilie av leukemi, og far og datter sitter alene tilbake. Martijn er en mann som tenker mye, som elsker sin datter og som er villig til å gjøre alt for at hun skal ha det godt.

Etter morens død er Lea stille, sorgtung og ulykkelig. Dette varer frem til far og datter tilfeldigvis hører en kvinne som spiller fiolin på en stasjon på u-banen. Lea blir som besatt og fra den dagen er det fiolinen som blir det viktigste i Leas liv. Hun blir en utmerket fiolinist og knytter seg sterkt til mesteren som bidrar til å utvikle hennes talent.

Faren til Lea er ikke en mann som føler at det faller lett å kommunisere med sin datter. Han føler at han har mistet henne og at det ligger noe truende over hele situasjonen. Intuisjonen hans viser seg å stemme og det er smertefullt å lese hvordan Lea gradvis oppløses eller faller fra hverandre som person.

I Nattog til Lisboa var det som om Merciers tekst gradvis sluttet å fenge. Lea er en leseopplevelse av de sjeldne, fra første til siste side. Det er en sterk fortelling som jeg tror på, og som jeg kan forestille meg som virkelig, i den forstand at følelser og eksistens, møte mellom mennesker og eksistensielle kvaler blir sterkt og troverdig formidlet gjennom teksten. Dette er intet mindre enn vakkert, betagende, gripende og sjelsettende lesning. Musikken og sentral-Europa ligger som et nydelig bakteppe i historien, og i underteksten  er fremmedgjøring og hva som er meningen med menneskets liv og dialogens betydning for kjærlighet og det å ta ansvar for hverandre helt sentralt.

Dette er så langt i år en av de aller beste bøkene jeg har lest, og en bok som er vond å lese, men så vakker akk, så vakker.

Anbefales.
God bok!

onsdag 6. juli 2011

David Vann - Legender om et selvmord

David Vann har skrevet en selvbiografisk bok som handler om farens selvmord og påvirkningen selvmordet har hatt på han som menneske. Det er en sterk tekst, og rystende lesning. Vann eksperimenterer med alternative hendelser og det kommer som en sjokkartet dreining midt i boken.

Vann har bygget opp boken som 5 noveller og en langnovelle i to deler. Delene henger sammen, så det er ikke snakk om noveller i vanlig forstand, men boken ligger et sted sjangermessig mellom noveller og roman.

Vann skriver ekstremt godt og presist, og med en klar psykologisk og tildels mørk undertone. Her er et eksempel:

"Så de la i vei opp fjellryggen, utsatt for vinden igjen. Roy kjempet for å holde følge og ikke miste faren. Han visste at hvis han mistet ham av syne bare et minutt, ville faren aldri høre ham rope, og han ville ikke vite hvor han var og aldri finne veien tilbake. Der han fulgte med på den mørke skyggen som beveget seg foran ham, virket det som om det var dette han hadde følt lenge, at faren var noe uhåndgripelig for ham og hvis han så bort selv bare for et øyeblikk eller glemte seg eller ikke fulgte fort nok på og ønsket han der, kunne han forsvinne, som om det bare var Roys vilje som holdt ham der. Roy ble mer og mer redd, og sliten, og fikk følelsen av at han ikke kunne fortsette, og han begynte å synes synd på selv selv, sa til seg selv: det er for mye for meg å måtte gjøre dette."

Legender om et selvmord var en ualminnelig gripende leseopplevelse, en av de bøkene som sitter i lenge og som jeg vil anbefale, gi bort i gave og sette på en særlig plass i bokhyllen.

Anbefales!

God bok!

mandag 4. juli 2011

Colum McCann - La kloden spinne

I denne boken møter vi en rekke mennesker som treffes på ulike måter. Handlingen veves sammen rundt den irske munken Corrigan i New York. Menneskene vi møter er mennesker med en historie: prostituerte, mennesker som har mistet noe eller noen og mennesker som lever i en tøff virkelighet. Midt i alt dette står den tålmodige og i ordets rette forstand fromme Corrigan.

Boken minner ikke om mye annet jeg har lest, det er noe med boken som gjør at den kjennes som "noe nytt". Et kort søk på forfatteren viser at han er en spesiell mann. Han er født i Irland i 1965 og reiste til USA med ambisjonen om å skrive den store amerikanske romanen. Han har skrevet 5 bøker og er oversatt til 30 språk. McCann arbeider som forfatter og professor i forfatterstudier og har mottatt en rekke priser.

McCann skriver  om en tøff amerikansk virkelighet, men med en form for - i mangel av et bedre ord: ømhet for New York og mennesker på utsiden (selvvalgt eller ufrivillig) som er gripende. Anbefales på det varmeste!

God bok!

lørdag 2. juli 2011

Michel Houellebecq - Kartet og terrenget

Houellebecq har kommet med en ny bok, og denne skiller seg fra de andre jeg har lest tidligere. Sex-fokuset er ikke dominerende, men hovedpersonen er som alltid en desillusjonert, sosialt distansert mann. Jed Martin er kunstner og får gjennombrudd på kunst scenen på grunn av fotografiene han tar av Michelin-kart. Etter å ha fotografert går han over til malerier og maler store bilder av kjente personligheter.

Handlingen er (som vanlig) dypt samfunnskritisk og mens tidligere bøker har hatt sekusalitet som nerve i handlingen er hovedtemaet i denne boken arbeidet og industrialisering. Mennene vi treffer i boken forholder seg til verden gjennom arbeidet de gjør - og når de blir for gamle eller av en eller annen grunn ikke kan arbeide mister livet mening.

I handlingen skrives Hoellebeck selv inn som aktør - en kjent forfatter som skal skrive en tekst til en brosjyre om Jed Martin. De to utvikler en form for venneskap, og Martin maler et portrett av forfatteren. Å skrive seg selv inn i historien er et artig grep, men det er umulig å si om det er personen Houellebecq vi møter eller om han er en konstruksjon.

Boken er god, men det skjer noe i siste del av boken som jeg syntes ikke henger helt sammen. Houellebecq blir myrdet på bestialsk vis, men jeg forstår ikke motivet til personen eller hvorfor det skjedde. Jeg forstår ikke hvorfor Jed velger som han gjør videre og heller ikke hvorfor han gjør som han gjør i Zurich. Dette er noe som har kvernet og gått i hodet siden jeg var ferdig med boken, og jeg blir litt irritert av ikke å forstå hva han forsøker å fortelle. For han er en forfatter med et prosjekt, og jeg forsøker alltid å forstå - lese - prosjektet i bøkene hans. Denne gangen blir kritikken av samfunnet litt for spiss og hovedpersonene tar litt for "solitære" valg.

Som vanlig har det vært en stor leseopplevelse, det er vanskelig å stille seg likegyldig til en forfatter som Houllebecq - han skriver godt, politisk, sint og i en kulturell kontekst som er relevant. Han stiller noen spørsmål i bøkene sine som jeg som leser tvinges til å forholde meg til, og som gjør noe med meg. Derfor: boken anbefales selvsagt, har du ikke lest han før bør du starte med De Grunnleggende Bestanddeler, deretter Plattform og så denne. Lanzarote score ikke særlig høyt hos denne leseren, uten at det er grunn til å skygge unna den siste boken.

God bok!