Lanzarote - Michel Houellebecq

Houellebecq har provosert og begeistret et stort antall lesere i mange land. Jeg likte godt Utvidelse av kampsonen og Plattform, men har tilgode å lese Muligheten av en øy. I år kom Lanzarote, en kortroman, og omslagsfotoet er umiskjennelig Houllebecq'sk, med bilde av kroppshår - dog er det litt vanskelig å si hvor disse hårene befinner seg på kroppen - antageligvis er det en kvinnes lett barberte kjønnsorgan.

Lanzarote er en slags reiseroman, og den starter veldig bra. Det er en franskmann som reiser til Lanzarote, etter nok en "moderne" nyttårsaften, alene og tidlig i seng. Han bestemmer seg for å reise sydover, men ønsker ikke å reise til et arabisk land. Da blir det Lanzarote.

Nordmenn er et av mange tema i boken og det er fornøyelig å lese hans beskrivelser av norske Lanzarote-farere:

"Med så få naturlige fortrinn er det ikke overraskende at Lanzarote besøkes av en brokete forsamling av angelsaksiske pensjonister, flankert av spøkelsesaktige norske turister (som later til å komme hit ene og alene fordi de tror på myten om at her har det vært folk som har badet i januar). Ja, hva finner vel ikke nordmenn på. Etter at de hadde funnet opp turismen på Lanzarote i 1950-årene, flyktet de fra øya - som lå helt i sydspissen av deres begjær, som Andre Breton kanskje ville sagt på en god dag. De fastboende blir rørt av å tenke tilbake på dem, og på enkelte restauranter, som oftest folketomme, bevares dette sentimentale minnet i form av nesten helt utviskede menyer på norsk ved inngangsdøra."

Hovedpersonen er i en gruppe av turister, som sammen utforsker det golde Lanzarote. Her treffer han Rudy, en bebartet fyr fra Belgia:
"Jeg hadde støtt på ham mens han sto totalt urørlig med blikket festet på en diger blårød kaktus som hadde form som en pikk, og som sto kunstferdig plassert midt mellom to mindre kaktuser med rund form, som antagelig skulle forestille ballene".

I tillegg til Rudy er det et lesbisk par som (selvsagt) vekker hovedpersonens oppmerksomhet, og de er (sevsagt) tyske, og (selvsagt) seksuelt villige.

Romanen er kort, og som sagt starter den bra. Beskrivelsen av den reisende og reisemålet er morsomt, ironisk og direkte. Men så skjer det liksom ikke mer. Vi får den obligatoriske sexen med detaljerte beskrivelser, men handlingen stopper opp. Jeg kjenner i tillegg litt på at jeg blir litt sliten av Houllebecqs ironiske penn, - kanskje fordi ironien ikke ser ut til å ha en retning eller et budskap.

Jon Øystein Flink skrev i Klassekampen at "Lanzarote er et sardonisk mesterverk, og etter min mening står den helt sentralt i Houellebecqs forfatterskap". (Jeg måtte slå opp sardonisk, som betyr hånlig, bitter, spydig, krampaktig). Jeg er uenig med Flink. Boken er en del av H's forfatterskap, men at den er sentral? Nei, les heller Utvidelse av kampsonen eller Plattform - de er mye bedre. Jeg vet ikke om Houllebecq ville fått samme oppmerksomhet hvis dette hadde vært førsteboken hans.

Et siste "dislike" er det evig mannete sexblikket som går igjen i bøkene hans. Jeg har lest det før og nå er det litt med et gjesp at jeg leser at han klør seg på balla, det strammer seg i pungen, han runker i hytt og dynevær og (selvsagt) tilfredstiller kvinner på en måte de sjeldent har opplevd.

Les den gjerne, men som jeg allerede har skrevet: ikke la dette være den første boken hvis du ikke har lest han tidligere.

God bok!

Michel Houellebecq - Kartet og terrenget

Houellebecq har kommet med en ny bok, og denne skiller seg fra de andre jeg har lest tidligere. Sex-fokuset er ikke dominerende, men hovedpersonen er som alltid en desillusjonert, sosialt distansert mann. Jed Martin er kunstner og får gjennombrudd på kunst scenen på grunn av fotografiene han tar av Michelin-kart. Etter å ha fotografert går han over til malerier og maler store bilder av kjente personligheter.

Handlingen er (som vanlig) dypt samfunnskritisk og mens tidligere bøker har hatt sekusalitet som nerve i handlingen er hovedtemaet i denne boken arbeidet og industrialisering. Mennene vi treffer i boken forholder seg til verden gjennom arbeidet de gjør - og når de blir for gamle eller av en eller annen grunn ikke kan arbeide mister livet mening.

I handlingen skrives Hoellebeck selv inn som aktør - en kjent forfatter som skal skrive en tekst til en brosjyre om Jed Martin. De to utvikler en form for venneskap, og Martin maler et portrett av forfatteren. Å skrive seg selv inn i historien er et artig grep, men det er umulig å si om det er personen Houellebecq vi møter eller om han er en konstruksjon.

Boken er god, men det skjer noe i siste del av boken som jeg syntes ikke henger helt sammen. Houellebecq blir myrdet på bestialsk vis, men jeg forstår ikke motivet til personen eller hvorfor det skjedde. Jeg forstår ikke hvorfor Jed velger som han gjør videre og heller ikke hvorfor han gjør som han gjør i Zurich. Dette er noe som har kvernet og gått i hodet siden jeg var ferdig med boken, og jeg blir litt irritert av ikke å forstå hva han forsøker å fortelle. For han er en forfatter med et prosjekt, og jeg forsøker alltid å forstå - lese - prosjektet i bøkene hans. Denne gangen blir kritikken av samfunnet litt for spiss og hovedpersonene tar litt for "solitære" valg.

Som vanlig har det vært en stor leseopplevelse, det er vanskelig å stille seg likegyldig til en forfatter som Houllebecq - han skriver godt, politisk, sint og i en kulturell kontekst som er relevant. Han stiller noen spørsmål i bøkene sine som jeg som leser tvinges til å forholde meg til, og som gjør noe med meg. Derfor: boken anbefales selvsagt, har du ikke lest han før bør du starte med De Grunnleggende Bestanddeler, deretter Plattform og så denne. Lanzarote score ikke særlig høyt hos denne leseren, uten at det er grunn til å skygge unna den siste boken.

God bok!