fredag 26. mars 2010

Din næstes hus - Jette Kaarsbøl


Jette Kaarsbøl skrev Den lukkede bok. En fantastisk historie som hadde mange lag. Først var det den personlige og tragiske historien til hovedpersonen. Den like tragiske historien til hennes mann. Og den fantastiske historien om demokratisering og opplysningstid i Norden.
Nå har hun skrevet Din næstes hus. Det er historien om arkitekten Laus, en desillusjonert, ironisk, hip og vellykket mann, som tilsynelatende har det meste (hvis vi ser bort fra familie, barn og kone - og det er jo ikke lite). Laus mister sin far, enda om mulig enda mer deillusjonert arkitekt, som aldri fikk det helt til. Når faren dør bestemmer laus at han skal begraves i St. Randing, en liten og mistrøstig by, fordi det var her faren den ene gangen fikk til et byggeprosjekt.
Etter mye om og men, og heller uklare motivasjoner, reiser Laus til St.Randing for selv å være arkitekt for et bygg der. Han har et ambivalent forhold til stedets prest, Stig, men de utvikler en eller annen form for vennskap. Stig har en vakker (?) kone - og Laus liker tydeligvis denne kvinnen.
Så langt kom jeg. På trass og vilje. Fordi dette er Kaarbøl. Men nå er det nok. Det går så sakte, Laus er så uinteressant, det samme er Stig, jeg kjeder vettet av meg. Jeg er egentlig likegyldig med hvordan det skal gå med Laus, jeg syntes han er en intetsigende japp. St. Randing høres ut som et fryktelig sted: grått og kjedelig, for ikke å snakke om de som bor der.
Livet er for kort. Det er mulig jeg går glipp av noe, men jeg tar sjansen.

mandag 22. mars 2010

Ida Jessen - Børnene


Børnene er en frittstående fortsettelse av Den der lyver og Det første jeg tenker på. Frittstående i betydningen at det overhodet ikke er fortsettelser av de andre bøkene. Vi er i den samme oppdiktede byen Hvium, men vi møter andre mennesker.
Solvej er sykepleier og reiser til Hvium for å være i nærheten av sin 5 år gamle datter, Christiane. Datteren bor i Hvium med faren og hans nye kjæreste. Solvej har mistet omsorgen for datteren etter å ha innledet et forhold til en gift mann. Vi følger Solvej gjennom to perioder: i den første vanskelige og i den andre perioden når Solvej har slått seg til ro og fått et godt liv i Hvium.
Handlingen tematiserer morskapet. Solvej mister nesten datteren sin, til fordel for en mann. I boken beskrives sorgen, raseriet, fortvilelsen og frustrasjonene Solvej har - på en overbevisende og bra måte. Jeg opplevde å forstå hva Solvej gjorde, og hvorfor hun i noen tilfeller tok noen alvorlige feilvurderinger.
Denne boken er på høyde med ABC. Jessen har en skrivemåte og en tilnærming som er helt spesiell, og inviterer leseren til å bli kjent med hovedpersonene, som ikke så mange andre forfattere klarer.
Se link for dansk anmeldelse.
Anbefales!
God bok!


søndag 21. mars 2010

Sony reader


Jeg har fått den mest fantastiske gadget jeg kunne drømme om. Den er så lekker at det nesten ikke er til å holde ut! Foreløbig har jeg fått handlet to e-bøker, den siste til Coetzee og den siste til Byatt. Dette er forhåpentligvis et før og etter kapitel i mitt liv som leser! Den gir akkurat samme følelsen som en bok, er superb å lese på, jeg kan notere, søke på navn, høre på lydbøker og laste inn alt fra fagbøker, romaner, diktsamlinger til reisehåndbøker. Forbausende bra utvalg av englske titler.
Ferier preget av desperasjon over å ikke ha tatt meg nok eller de rette bøkene er en saga blott. Den har perfekt størrelse og kan tas med overalt. Og så er den utrolig smekker og elegant. Her og nå kan det ikke bli bedre!!

torsdag 18. mars 2010

Takk til Thauke 2

Jeg må bare legge ut denne hilsenen fra Thauke. Akkurat den medisinen jeg trengte dagen før dagen. Den er kjempefin og jeg ble hoppende glad og begeistret:

For jenter fra Bergen er disputaser suksess
de blogger med gjengen frie for stress
om opponenten på flankenslett ikkje forstod
det bryr ikkje Janken
hon tar det med ro!
Tusen Takk, Thauke!!

Karl Ove Knausgård - Min Kamp 4

Knausgård holder stilen!

Jeg er helt uenig med dem som mener at denne boken er den svakeste - den er i samme klasse som de andre tre. Tematikken er kanskje ikke like snerten, men han er nådeløst ærlig. Det er tydeligvis like komplisert å være hormonell og ung for gutter som for jenter.

I boken beskriver Knausgård sitt år som lærervikar i Nord-Norge. Han underviser, skriver, fester og drikker. Jeg syntes kanskje han er litt vel hard på flasken, og ble flere ganger urolig for en del av de tingene han gjorde som lærervikar. Nei, nei - ikke gjør det der, dette endre med katastrofe. Men det gjorde det ikke.

Vi har alle blitt vraket da vi var ung, og Knausgård vraker den ene etter den andre. Jentene sitter tilbake og lurer på hva de gjorde galt, hvorfor de ikke var gode nok. Så - tyve år senere kan de lese at det var fordi Knausgård ikke fikset å ha sex, hadde altfor tidlig sædavgang, og følte seg mislykket og ydmyket.

Mellom linjene peker Knausgård på store utfordringer for den norske skolen, utfordringer som er der den dag i dag. For mange vikarer, mobbing i skolen, skoletrøtte og umotiverte elever. Han viser også at læreren spiller en stor rolle for hvordan elevene har det. Han har en røff, men hengiven tone overfor elevene sine, men han er der kun ett år, så det spørs om ikke elevene merker han mer enn han merker dem.

En fin bok, med mange høydepunkter. Jeg gleder meg hemningsløst til femmeren, Knausgård har kommet inn på skriveakademiet i Bergen.

Anbefales!
God bok!

onsdag 17. mars 2010

Sveve over vatna - Ragnar Hovland

Det er noen bøker jeg ikke kan fatte og begripe at jeg ikke har lest tidligere. Denne er prakteksempelet.
Sveve over vatna er kostelig lesning. Absurd, morsom og helt uforutsigbar. Dr. Munk er en sann helt, det politiske prosjektet er like absurd i boken som det var i virkeligheten - og sentralkomiteen som holder til ved lille Lundgården, ja de har jeg da vitterlig sett hver gang jeg har vært på besøk i byen.
Alle referansene til litteratur, musikk og popkultur gir boken det lille ekstra, men for meg er beskrivelsene fra Bergen også en del av det som løfter denne boken opp, svevende over mye annet.
Løp og kjøp - du får den blant restene fra Mammut.
Anbefales!
God bok!

mandag 15. mars 2010

Simon Mawer - The Glass Room

Merk deg forfatternavnet og tittelen på boken. Dette er intet mindre enn genial skrivekunst. En leseopplevelse av de helt sjeldne.

Først om forfatteren. Mawer er født i England i 1948, men bor nå i Roma. Han ga ut sin første bok Chimera i 1989 - da han var 40 år gammel. The Glass Room er hans åttende bok - så her er det forhåpentligvis flere perler å hente.

Bokens omdreiningspunkte er the Landauer house, et hus som bygges i Tsjekkia i 1930. Eierne, Viktor og Liesel Landauer, er et ektepar som har store visjoner for sitt husbyggeprosjekt. De treffer en arktiekt som er inspirert av modernismen, og som bygger det fantastiske huset for dem.

Symbolikken med huset er at det er moderne, det er åpent, bygget med store glassflater og typiske moderninstiske elementer. Huset representerer et brudd med det "vanlige", eller om du vil: med den gjengse smak og oppfatningen av estetikk. Huset er på mange måter gjennomsiktig: vi kan se inn i det og gjennom det. Husets symbolikk får en dyp dobbelbunn, i opptakten til den andre verdenskrig og tiden etterpå.

Viktor er jøde. Etterhvert som krigen kommer nærmere Tsjekkia forstår ekteparet at de må ta med seg barna sine og komme seg bort. De reiser først til Sveits, før de i siste liten kommer seg til USA, der de blir boende resten av livet. Ekteparet tilhører overklassen, de er kultiverte, kritiske og opptatt av politikk. Huset er et uttrykk både for ekteparets selvstendige tenkning, men også for den stemning som rådet i Europa før krigen. Optimisme, fremgang, politisk engasjement og et blomstrende kulturliv.

Vi følger huset etter at ekteparet har flyktet, og vi følger menneskene som overtar det. Først tyskerne, som bruker som et surrealistisk laboratorium for raseforskning. Deretter blir det ballettskole, for til sist å bli omgjort til et museum. På denne måten speiler huset ulike epoker og ulike verdensanskuelser. Vi følger menneskenes skjebner og det er sterke møter med sterke mennesker som lider personlige skjebner i en svart historisk periode i Europas historie.

Boken åpner med at Liesel kommer tilbake til huset, etter invitasjon fra myndigheten i den lille Tsjekkiske byen der huset er bygget. Huset er gjort om til museum, og myndighetene ønsker tydeligvis å legitimere at eierne ble frattat huset og alle rettigheter da de måtte flykte. Deretter flytter vi oss over til begynnelsen, til 1930, og blir fortalt en gripende og troverdig historie om huset og de som har bodd i det.

Det som er så vakkert med boken er at den viser hvordan krigen påvirket enkeltindividene og samfunnet rundt. Europa var en verdensdel som var i fremgang. Kulturlivet og akademia representerte alt det fantastiske som lå i Europa, mulighetenes verdensdel - kanskje enda mer enn USA. Så det er så trist, så trist, å lese om all ondskapen og vrangforestillingene nazistene brakte med seg.

Nå tenker du kanskje: åh, nei - ikke enda en bok om andre verdenskrig. Men dette er ikke bare enda en bok om andre verdenskrig. Det er en annerledes bok om Europa - før og etter andre verdenskrig. I tillegg til krigen, er det en bok om mennesker og deres skjebner. Og om hvordan tilfeldigheter, muligheter, personlige valg og karaktertrekk blir avgjørende for det som skjer med dem under og etter krigen.

Europa er uten sammenligning min favorittverdensdel. Når jeg er i Europa, og ute av Norden, slår det meg hver gang hvor imponerende denne delen av verden er. Europa har alt. Spesielt det å reise med tog gjennom Europa er som å reise i tiden og i det som er "verden". Det må ha vært hardt for alle dem som flyktet til USA, bare tanken på at det var deres Europa som til de grader ble destruert, fra innsiden - det er nesten ikke til å holde ut. Alt dette ble følbart i lesningen av boken. Det var en av de sterkeste leseopplevelsene jeg har hatt på lang tid.

Jeg leste boken i Frankrike, på engelsk, og ble ferdig med den da jeg satt i flyet, høyt over yndlingskontinentet mitt. Jeg gråt da jeg var ferdig med den, og jeg tenker mye på den fremdeles. Jeg håper at den generasjonen som vokser opp nå forstår hvor viktig demokratiet er, muligheten for det enkelte individ får til å leve sitt liv, uavhengig av en stat eller dispot som ødelegger det skjøre systemet vi lever i. Og samtidig er tanken på all den uretten som fremdeles er, dypt fortvilende.

Dette er en bok med et formål som går langt utover det litterære. Det er som en kavalkade over Europas utvikling fra 30-tallet, fortalt ut fra et byggeprosjekt som var ment å representere nytenkning og nye muligheter. Boken er intet mindre enn fantastisk.

Anbefales!
God bok!

søndag 14. mars 2010

Little Bee - Chris Cleave

Nei - nok for være nok. Jeg vet at jeg sa etter påske, men nå begynner det å tårne seg opp med bøker her hos meg. Og jeg blir liksom ikke ferdig med boken, før jeg har delt opplevelsen av den med dere. Dessuten, hvem er det jeg forsøker å lure? Disputas får være disputas, jeg kommer ikke til å gjøre det bedre av å late som om jeg ikke leser skjønnlitteratur fordi jeg forbereder meg til å disputere, for det gjør jeg. Og etter den kjipe bølgen av dårlige bøker, har jeg nå hatt en opptur av de sjeldne og lest den ene perlen etter den andre. Jeg lovet å skrive en liste over de dårlige, men det ligger langt inne. Men: denne tok jeg meg meg på en kort oppladningsuke i Frankrike, i et lite sted oppe i fjellene der utvalget av bokhandlere og engelske bøker var ytterst begrenset. Det gjorde at jeg hadde valget mellom å fullføre denne fæle boken, eller å ligge og stirre tomt i luften hver eneste kveld når resten av familine koste seg med sitt gode utvalg av medbragt - som jeg hadde plukket ut for dem. Så jeg starter bloggingen igjen med en dårlig. Men, hold ut - nå kommer blogginnleggene som perler på en snor de neste dagene - med den ene boken bedre enn den andre.




Jeg vet at noen av dere liker denne, og den har fått kjempegode anmeldelser. Men for meg var dette skikkelig dårlig. Jeg plukket den med meg på Gardemoen fordi flyet til København var forsinket. Jeg flyr alltid via København, om jeg må eller ikke, for der har de en knallgod bokhandel. Men denne gangen skulle vi med flyet klokken 6:30 om morgenen, og jeg gamblet på at flyet skulle gå på tid. Det betød 90 gyldne minutter på Kastrup før flyet gikk videre. Jeg skulle plukke med meg Politiken, Weekend-avisen, Informationen, den siste til Jette Kaarsbøl og Ida Jessen, og annet digg som jeg regnet med å finne. I stedet måtte vi løpe fra en gate til den neste, og da vi heseblesende fikk satt oss i setene på flyet i København var jeg redd for at ferien var kjørt. Jeg hadde en bok i kofferten, The Glass Room av Simon Mawer - som jeg ikke ante hva var for noe (og som jeg plukket opp i flyplassen på Kastrup noen uker tidligere), Dagbladet og siste utgave av "Sopp og Nyttevekster". Og denne her: Little Bee av Chris Cleave. Dramatikk på høyt nivå. Og det stopper ikke der: Jeg visste at MK4 skulle slippes, mens jeg var borte, og at jeg kom til å gå hvileløst rundt, i en pitteliten by, langt oppe i fjellene, i Frankrike, prisgitt en Mr. Cleave og en mister Mawer, mens jeg kunne vært hjemmei Oslo, liggende på sofaen, med en kopp Kusmi-tea (som jeg har blitt hekta på etter å ha blitt tipset av en annen blogger) og Karl Ove. Akk, mitt elendige menneske. Det eneste lyspunktet var at jeg skulle ha ferie, at jeg skulle være sammen med barna og kjæresten, og at jeg kunne få tak i mer av den franske Kusmi-teen. Dessuten, jeg hadde lest på andre blogger at Little Bee var strålende, og til tross for min egen magefølelse om at dette kanskje ikke var min greie: den hadde jeg klart å nappe med meg på Gardemoen.
Jeg merker at jeg nesten har litt vegring mot å skrive om den, og at jeg faktisk kunne fortsatt å utbrodere min egen fortvilelse, der og da, i flysete på vei til målet for turen, men jeg skal spare dere. Det ble en fantastisk tur, jeg fikk tak i mer Kusmi-tea, bøkene jeg hadde plukket ut til resten av familien ble en inner-tier, og den godeste Simon Mawer skal vise seg å bli et bekjentskap ut av de sjeldne.
Little Bee er noe av det simpleste, spekulative og kjipe jeg har lest på lang tid. Her har Mr. Cleave, ung og lovende (født i 1973 - bare unggutten etter min tidsregning) spaltist i The Guardian, skrevet en bok som ikke bare en skikkelig dårlig, men som til alt overmål skal filmes. med Nicole Kidman i hovedrollen! Ikke nok med det, den forrige boken hans, som også ble en internasjonale bestseller, heter "Kjære, Osama". Hva er det for en tittel? Kjære? Snakker vi om Bin Laden?? I hope not!
Vel, over til saken. Little Bee handler om en nigeriansk jente som snakker som en gammel mann. En kvinne, Sarah, som tilhører en annen tid og en kvinnetype som det burde vært skuddpremie på. Og som en birolle, og en ramme rundt fortellingen, Sarahs mann Andrew, som henger seg i stuen, desillusjonert og halvgal etter opplevelsene på en ferietur i Nigeria.
Plottet er at Sarah og Andrew har tatt en ferietur (!!) til Nigeria. De har bodd inngjerdet - bokstavlig talt - et av disse ferieoppleggende der turistene bor på et inngjerdet område fordi lokalbefolkningen massakrerer hverandre på den andre siden av gjerdet.
Nigeria er et land med mye kriminalitet, korrupsjon, store sosiale forskjeller og mangel på respekt for menneskerettighetene. Senest i høst hadde Amnesty en kampanje som satte søkelyset på forholdene i landet. Shell tjener masse penger i Nigeria, på oljeutvinning, uten at dette kommer lokalbefolkningen til gode. I tillegg skaper oljesøl og forurensning fra utslipp problemer for fiske og natur. Så situasjonen i Nigeria er ikke bra. Derfor kunne boken bidratt til å opplyse lesende mennesker om den generelle situasjonen, og vi kunne bidra til økt påtrykk på feks. Shell, gjennom såkalt consumer citizenship - forbrukerens makt og påvirkning. Men, nei da. I stedet skriver Cleaver en historie om dette vettløse ekteparet som reiser på ferie til Nigeria. På stranden møter de to unge jenter, Little Bee og søsteren, som flykter fra en bande med nigerianske psykopatiske mordere. De har utryddet hele landsbyen til jentene, og nå skal de også drepes, fordi de ikke skal fortelle noen om hva som har skjedd. Hvem som har fått i gang drapene. Jo, det er Shell det - som de sier i reklamen. Det er et oljeselskap som vil ha landet til landsbybefolkningen.
Det vettløse ekteparet møter altså jentene. En vakt fra hotellet forsøker å få ekteparet til å gå tilbake til hotelområdet, men det ignorante, engelske (hvit og vestlig) og komplett uvitende ekteparet bare blåser av hva han sier. Det ender med at vakten blir drept og at den engelske bimboen får kuttet av en finger. Den ene jenta, Little Bee, slipper unna - det var prisen for fingeren - mens den andre blir voldtatt før de knekker hvert ben i kroppen hennes. Selvsagt med den lille bien som vitne.
Så ruller det videre. Sarah er redaktør i et kjempepopulært kvinneblad - som selvsagt er like vettløst og må ha hjernedøde lesere, og hun klarer glatt å legge det som har skjedd bak seg. Mannen derimot henger seg til slutt hjemme i stuen når han ser Little Bee igjen. For hun har klart å komme seg til England, og etter to år, innesperret i en interneringsleir, møter hun opp hjemme hos Andrew og Sarah.
Nei, dette er virkelig ille. Og slutten, beklager til de som ikke har lest den - og som fortsatt tenker på å lese den etter denne omtalelsen - slutten er helt begredelig. Tror dere ikke Sarah reiser tilbake til Nigeria, sammen med Little Bee, til den samme stranden, der de "samme" gærningene leter etter hun. Og the creaming of the cake: Little Bee har egentlig nesten sluppet unna. Men så ser det dårlig ut for den lille gutten til Sarah - som selvsagt er med han også - hva tar man ikke barna med på i dag - og hun avslører seg for å redde Sarahs sønn.
Denne boken er så dårlig at jeg blir sinna når jeg skriver om den. Det er så ekstremt stigmatisert og fullstendig overkill. Alle blir karikert helt ut og bort i tåka. Vesten, den kvinnelige kvinnerollen, de rike hvite barna - guttungen tror han er Batman og taler som en gammel konservativ gubbe, ukebladbransjen, asylinstituttet, og sist, men ikke minst, kvinner som blir utsatt for grove brudd på menneskerettighetene. HVordan i all verden kan dette bli en bestselger? Er resten av verden gått helt av skaftet, og jeg den eneste som ser at dette er jo fullstendig ute og kjøre? I do not believe so. Dette er - eller rettere: dette må være målrettet markedsføring. Men dog: hør hva som står bakpå boken:
"Det svinger og suser i mine historiske antenner, denne boken er virkelig en leseopplevelse for alle romanelskere" (libris) og "Dette er en svært god roman, og den bør leses av alle som ikke har kolonihagehytta som verdens grense" (Weekendavisen)
Dette er kanskje en god roman - for folk som ikke leser romaner - for folk som for første gang leser en bok som viser de at verden er fylt opp av urettferdighet, elendighet, drap og overgrep. Men dog. Denne boken tar det for langt ut. Og nå skal den hollywoodiseres til å bli en feel-good film med snørr og tårer. Nei, styr unna folkens, dette er ikke bra. Hvis du vil lese og forstå hva som skjer i Nigeria er dette ikke kilden. Gå heller inn på nettsidene til Amnesty, så får du en oppdatering som kan brukes til noe fornuftig. I beste fall kan filmen kanskje bevisstgjøre og sette trykk på Shell og andre som ikke implementerer menneskerettighetshensyn i de landene de er for å tjene seg fete og rike.