mandag 20. desember 2010

Julelektyre

Nå nærmer julen seg og julegavene er forhåpentligvis handlet inn. Nå er det endelig tid for å senke skuldrene, spise god mat, hyggelig samvær med familie og venner og ikke minst: lese en god bok. Jeg har samlet mine "best of 2010" som jeg anbefaler hjerteligst. Hver anbefaling er behørig omtalt på bloggen og ligger lenket til den enkelte tittel.


Vidunderbarn, av Roy Jacobsen
Nydelig bok om barndom i Norge på 1950-tallet.
Tjuendedagen  Forenkling Geir Gulliksen
To bøker fra en glimrende forfatter. Om å være, om forhold og om fremmedgjøring
Glassrommet Simon Mawer
Fantastisk bok om Europa under andre verdenskrig. En av mine 2010-favoritter
Imot kunsten Tomas Espedal
Tomas Espedal skriver vakkert om oppvekst i Bergen, om å skrive og det å bli eldre
Nederland  Joseph O'Neill
Kanonbok fra O'Neill som skrev denne på Chelsea Hotel i New York
Ingenting å angre på Trude Marstein
Om utroskap. 
Karin og Kareen  Mattis Øybø
En av mine norske favorittforfattere. Jeg venter på oppfølgeren
Snakk til meg  Vigdis Hjorth
Frustrert og ensom norsk kvinne reiser til Cuba og finner kjærligheten
Solar  Ian McEwan
Om miljøvern og mye mer
Nede i himmelen  Tove Nilsen
Tove og Goggen. Retrospektiv.
OSV Johan Harstad
Om krig, tap, ansvar og ensomhet
M. Kanne & Søn  Einar O. Risa
Fantastisk historie om familien Kanne i Stavanger.


God jul og god leseglede!

onsdag 15. desember 2010

Lanzarote - Michel Houellebecq

Houellebecq har provosert og begeistret et stort antall lesere i mange land. Jeg likte godt Utvidelse av kampsonen og Plattform, men har tilgode å lese Muligheten av en øy. I år kom Lanzarote, en kortroman, og omslagsfotoet er umiskjennelig Houllebecq'sk, med bilde av kroppshår - dog er det litt vanskelig å si hvor disse hårene befinner seg på kroppen - antageligvis er det en kvinnes lett barberte kjønnsorgan.

Lanzarote er en slags reiseroman, og den starter veldig bra. Det er en franskmann som reiser til Lanzarote, etter nok en "moderne" nyttårsaften, alene og tidlig i seng. Han bestemmer seg for å reise sydover, men ønsker ikke å reise til et arabisk land. Da blir det Lanzarote.

Nordmenn er et av mange tema i boken og det er fornøyelig å lese hans beskrivelser av norske Lanzarote-farere:

"Med så få naturlige fortrinn er det ikke overraskende at Lanzarote besøkes av en brokete forsamling av angelsaksiske pensjonister, flankert av spøkelsesaktige norske turister (som later til å komme hit ene og alene fordi de tror på myten om at her har det vært folk som har badet i januar). Ja, hva finner vel ikke nordmenn på. Etter at de hadde funnet opp turismen på Lanzarote i 1950-årene, flyktet de fra øya - som lå helt i sydspissen av deres begjær, som Andre Breton kanskje ville sagt på en god dag. De fastboende blir rørt av å tenke tilbake på dem, og på enkelte restauranter, som oftest folketomme, bevares dette sentimentale minnet i form av nesten helt utviskede menyer på norsk ved inngangsdøra."

Hovedpersonen er i en gruppe av turister, som sammen utforsker det golde Lanzarote. Her treffer han Rudy, en bebartet fyr fra Belgia:
"Jeg hadde støtt på ham mens han sto totalt urørlig med blikket festet på en diger blårød kaktus som hadde form som en pikk, og som sto kunstferdig plassert midt mellom to mindre kaktuser med rund form, som antagelig skulle forestille ballene".

I tillegg til Rudy er det et lesbisk par som (selvsagt) vekker hovedpersonens oppmerksomhet, og de er (sevsagt) tyske, og (selvsagt) seksuelt villige.

Romanen er kort, og som sagt starter den bra. Beskrivelsen av den reisende og reisemålet er morsomt, ironisk og direkte. Men så skjer det liksom ikke mer. Vi får den obligatoriske sexen med detaljerte beskrivelser, men handlingen stopper opp. Jeg kjenner i tillegg litt på at jeg blir litt sliten av Houllebecqs ironiske penn, - kanskje fordi ironien ikke ser ut til å ha en retning eller et budskap.

Jon Øystein Flink skrev i Klassekampen at "Lanzarote er et sardonisk mesterverk, og etter min mening står den helt sentralt i Houellebecqs forfatterskap". (Jeg måtte slå opp sardonisk, som betyr hånlig, bitter, spydig, krampaktig). Jeg er uenig med Flink. Boken er en del av H's forfatterskap, men at den er sentral? Nei, les heller Utvidelse av kampsonen eller Plattform - de er mye bedre. Jeg vet ikke om Houllebecq ville fått samme oppmerksomhet hvis dette hadde vært førsteboken hans.

Et siste "dislike" er det evig mannete sexblikket som går igjen i bøkene hans. Jeg har lest det før og nå er det litt med et gjesp at jeg leser at han klør seg på balla, det strammer seg i pungen, han runker i hytt og dynevær og (selvsagt) tilfredstiller kvinner på en måte de sjeldent har opplevd.

Les den gjerne, men som jeg allerede har skrevet: ikke la dette være den første boken hvis du ikke har lest han tidligere.

God bok!

mandag 13. desember 2010

M. Kanne & Søn - Einar O. Risa

Risa har skrevet tre bind om familien Kanne i Stavanger. I første bok møter vi M.Kanne som 21 år gammel bryter med familien i København og flytter til Stavanger. Han er nyutdannet fotograf og etablerer i Kongensgate i Stavanger. Butikken heter M.Kanne & Søn.

M. Kanne kommer til Stavanger i 1889 og vi følger Kanne-familien gjennom tre bøker og tre generasjoner,  frem til 1970. Gjennom to verdenskriger og diverse andre kriger, månelandinger og oljeboring leser vi oss gjennom tiden med denne sjarmerende familien. Bøkene er triste, varme, morsomme og utrolig godt skrevet. Alle bøkene er knallgode, selv om det ikke er like lett å holde styr på alle etter hvert som barnebarn og oldebarn popper opp.

Risa har skrevet en utrolig vakker og leseverdig historie. Vi får et nært følge med den etter hvert så store familien gjennom mer enn 100 år. Risa klarer å skrive oss inn i historien på en måte som gjør at alt blir nært og han viser hvordan alt henger sammen med alt. Jeg liker også måten han skriver om det å høre til, hva som er hjemme, og hvordan familie virker inn på enkeltindivdet.

Dette er må-lese.bøker, og de passer like godt til en ung leser og lesere som nærmer seg 100 år. Kannes juletradisjoner blir behørig beskrevet, noe som ga denne leseren etterlengtet julestemning. Men kjære Risa, jeg vil gjerne ha mer. Jeg vil vite hvordan det går med Søren og de andre fra hans generasjon. Du kan ikke for alvor stoppe her?

Dropp å kjøpe ett og ett bind. Give your self a treat; kjøp alle tre, sørg for at det kun er deg og bøkene, en god kopp te eller kanskje et glass rødvin. Disse er høyt på listen over årets aller beste bøker!

Anbefales med begeistring!
God bok!

søndag 12. desember 2010

Litterære forberedelser og reisetips - Istanbul

Istanbul er en stor by, med en fantastisk historie. Byen er forbausende lett å få oversikt over - i hvert fall hvis du er ute etter en storbyferie på noen dager. Det historiske sentrum er på 1 kvadratkilometer, noe som gjør at du kan få deg mange av høydepunktene i løpet av en langhelg. Og en langhelg i Istanbul gir mersmak, så mens du er der kan du planlegge for alt du skal gjøre neste gang. Jeg er totalt forelsket i denne vakre byen, og i helgen var jeg der nede - igjen.
Her er mine beste tips, og det er velg og vrak - det som passer deg best.

Historie
 Les Thorvald Steen, Historier om Istanbul.

For den som vil vite mer om historien:
- Thorvald Steen har skrevet en bok om Konstantinopel
- Les Håvard Kjønns bok om Harald Hardråde
- Sjekk denne linken for en superrask innføring om Miklagard



Guider
Thorvald Steens bok gir en artig og farverik innføring i historien om Konstantinopel, den er spekket med detaljer, men ikke gi opp - les den og høst fruktene når du kommer til Istanbul.

Hvis du kun skal være noen dager kan det bli litt i overkant å bruke Lonely Planet. Et godt tips er å bruke Gyldendals utmerkede "Istanbul". Hvis du vil være enda mer effektiv, ta med Gyldendals "Topp ti: Istanbul" - den fungerer helt supert!

Det har i tillegg kommet noen fiffige små lommeguider med kart (eyewitness)- de er så små at du kan putte den i lommen eller i lommeboken. Kartet fungerer veldig bra! Da slipper du å dra på kartene du får på flyplass/hotell - som kan være rene IQ-testen å legge sammen hvis man først har åpnet dem,

Guide i Istanbul:
Bruk guide i Istanbul! De står utenfor sentrale steder som Haga Sofia og Den Blå Moskeen. De skal ha autorisasjon, se etter skilt rundt halsen. Jeg brukte en hr. Erdal, tyrker, og for 50 tyrkiske lire (200 kroner) fikk vi en fin gjennomgang av Haga Sofia i 50 minutter. Og ja, han viste oss viking-taggingen. Verdt hver eneste krone!

Skjønnlitteratur:
Det er mye bra litteratur skrevet av tyrkere, og min favoritt er Pamuk.
Noen titler er allerede blitt omtalt i denne bloggen, andre vil komme til etter hvert som jeg leser. Listen er lang!

Er det dyrt?
Nei, det er ikke dyrt å ta en helg i Istanbul. Det er på grensen til å være veldig billig. Du får en fin tur med vingreiser for rundt 3000 kroner, da er hotel, fly og avgifter betalt. Jeg har bodd to steder i Istanbul, et flottesen sted (Kampinsky) og et rimelig sted. Jeg anbefaler det rimelige, som du kan få gjennom Ving. Nettsiden til hotellet ligger her. Beliggenheten er perfekt, midt i gamlebyen - og du bruker kun noen minutter hvis du går opp til Haga Sofia. Trikken går rett utenfor.
En ekstra bonus i gamlebyen er at du hører bønneropene fra Minaretene.

Det er billig og god mat i Istanbul, regn ca 150 kroner på en middag inkludert drikke.
Prøv restauranten i 2dre etg på krydder markedet. Du går opp trappen til høyre på vei ut av markedet - med nesen mot sjøen.

Når?
Jeg har vært i Istanbul i juli, november og desember. Juli var stekende varmt, og denne desemberhelgen var det isende kaldt. I november var det mellom 18 og 20 grader, og helt perfekt. Deilig temperatur og ikke for mange turister.

Gjøre/se.
Få med deg Haga Sofia og Den Blå Moskeen, sisternene, den gamle hippodromen, kryddermarkedet og basaren. Alle disse stedene er i gangavstand fra hotellet som er anbefalt - om du ikke bruker dette hotellet så finn deg noe i samme området. Unn deg noen timer i tyrkisk bad!
Det er veldig mye å gjøre i Istanbul, finn dine toppattraksjoner ved hjelp av topp ti guiden!

Kjøpe
Shoppingparadis!
Et tips er til deg som skal kjøpe teppe. Gå til Istanbul Handicraft center. De introduserer deg for basiskunnskap om tepper og de gir deg gode priser på skikkelige tepper. Send dem en mail så du er sikker på å få en seanse - få evt. hotellet til å ringe slik at du får en avtale. De ligger like ved Grand Bazar. I tillegg til tepper har de smykker og skinnvarer.

Du kan gjøre vestlig shopping i Taksim - da må du over broen og over på "den nye siden". Fra gamlebyen, med takstometertaxi (bestill gjennom hotellet) koster det mellom 15 og 18 tyrkiske lira (1 tyrkisk lira er 4 kroner)

Eplete, eplete, eplete. Du får det overalt og den er kjempegod.

Flyselskap:
billigst og veldig bra: Turkish airlines. De er med i Star Allianse, så hvis du har eurobonus får du poeng på turen. Direkteflight fra Oslo daglig klokken 12.10, flyturen tar i underkant av 4 timer. Retur til Oslo klokken 12.10 fra Atatürk flyplass i Istanbul.

Tips:
Har du gode tips om Istanbul og Tyrkia er du velkommen til å legge dem igjen her.

God tur!!

onsdag 8. desember 2010

Affektlære - Agnar Lirhus

Transitt handler om en ung kvinne på vei inn i voksenlivet. Affektlære handler om en ung mann som også er på søken etter seg selv i transformasjonen fra ung til voksen.

Hovedpersonen studerer gitar ved musikkhøyskolen, er i ett forhold til en jente fra hjembyen og har en stor vennekrets. Til tross for alt tilsynelatende går på skinner er han grunnleggende selvbevisst og usikker. Mens vennene hans er kreative og fremadstormende ser han på seg selv som disiplinert og hardtarbeidende. Han ser med undring på vennene som lykkes, han trodde at vennene og ham selv delte en "kollektiv usikkerhet".

Boken er lang, i  betydningen at det skjer mye. Vi følger hovedpersonene et godt stykke i tid, og vi får en rekke tilbakeblikk fra hovedpersonens ungdoms- og barnetid. Musikk står sentralt i boken, og på en måte er det noe litt "Knausgårdsk" over romanen ved at det er en ung følsom mann på søken etter "mening" og samhørighet.

Hovedpersonen tar en rekke dristige valg som igjen får konsekvenser. Han er en sympatisk fyr og lett å like for meg som leser. Tankene hans er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i, og gjennom handlingen får vi et nært portrett av denne sammensatte unge mannen.

Lirhus var ukjent for meg, og jeg skjønner at jeg har gått glipp av noe. Han har tre andre bøker bak seg: Skogen er grønn (2005), Til øya (2006) og Mount Tupelo (2009).  Heldigvis - jeg vil ha mer Lirhus!

Anbefales! Og det var helt supert å lese denne etter først å ha lest Transitt - de er i samme gate!
God bok!

tirsdag 7. desember 2010

mandag 6. desember 2010

Besøkende på bloggen

Jeg registrer at jeg nærmer meg 20000 sidevisninger. Det er et bra tall, men misvisende. Det er sikkert ikke bare meg som "plutselig" fikk en ny fane på bloggsidene, der det står statistikk. For min del er denne statistikken fra juni 2010 - så alle som har vært innom bloggen min mellom november 2008 og mai 2010 er altså ikke registrert. Det spiller i bunn og grunn ikke så stor rolle, men det hadde vært litt stas å få vite hvor mange sidevisninger jeg faktisk har hatt, siden telleverket nå tikker og går.

Det som er det artigste med det nye statistikkprogrammet er at jeg kan se hva folk søker på. Her om dagen tok det helt av, jeg hadde nesten 800 sidevisninger - og 500 av disse var på Vigdis Hjorth. Den "internasjonale Vigdis Horth dagen" med andre ord. Tidlig på dagen tenkte jeg at det var en klasse et eller annet sted i landet som jobbet med Vigdis Hjorth, utpå dagen begynte jeg å tro at noe måtte være galt med tellesystemet. Det får jeg aldri vite - men ett eller annet skjedde den dagen.

En annen moro sak er at jeg kan se hvilke land i verden bloggen min leses fra. Det er antageligvis boklige nordmenn på tur, og folk er flinke å reise. Fra de fjerneste avkroker leses bloggen. Jeg har hatt et innlegg der jeg ba folk om å tipse om litteratur fra andre land - nettopp fordi jeg registrerte at det var lesere i mange hjørner av verden. Foreløbig har det ikke kommet inn et eneste tips.

Det gir en liten ekstra motivasjon å vite at bloggen blir lest, og det er motiverende å lese andre bokblogger. Nå er jeg ute etter å finne ut om det er noen som blogger mye om sakprosa - men har ikke funnet noen enda. Kanskje en besøkende kan hjelpe?

Uansett: takk til dere som er stamgjester i mitt lille litterære enevelde, og til alle dere som popper innom i ny og ne. Popp gjerne innom bloggvennene mine også - det er lenker til mange av dem på bloggen min.

Janke

fredag 3. desember 2010

Transitt - Kathrine Nedrejord

Kathrine Nedrejord er født i 1987, og debutterer med denne boken på Oktober forlag. Boken handler om en ung norsk kvinne som etter flere år i Paris reiser hjem til Norge. Hun reiser fra Paris fordi kjæresten hennes som er 15 år eldre, venter barn nummer to med sin kone.

I utgangspunktet tenkte jeg at dette er ett litt slitent tema, forutsigbart og muligens fylt av klisjeer. Da jeg hadde lest de første sidene var inntrykket bekreftet; lange, kortpustede setninger og mange hopp frem og tilbake i tid. Men etter hvert som jeg leste ble boken bedre og bedre, og da jeg leste de siste sidene var jeg enig meg selv om at dette var en riktig god bok. Til tross for tema ung kvinne - eldre gift mann, forsmådd hustru og frustrert elskerinne, følger ikke boken opp klisjeene.

Boken handler om flere ting enn kun formådd kjærlighet. Nedrejord skriver godt om de tre kvinnene i boken; hovedpersonen, søsteren og moren, og forholdet mellom disse. Hun beskriver på en fin måte følelsene som ligger i slike forhold, og hvordan forventninger fra hverandre påvirker og provoserer. Nedrejord skriver også veldig godt om å møte noen i en ny kontekst, og hvordan alt endrer seg i slike møter. Den franske elskeren som var sjef på kontoret kvinnen arbeidet på i Paris kommer til Oslo. Han endrer seg for kvinnen, nettopp fordi hun ser ham i en ny setting. Han snakker dårlig engelsk, er ikke kjent, tar stor plass i leiligheten, og kysser henne mens søsteren ser på. De er i utakt, og selv om begge ønsker å fortsette forholdet blir utfordringene åpenbare.

Først og fremst handler kanskje boken om motvillig å bli voksen, finne frem til hvem man er og akseptere livet som det er her og nå.

Kathrine Nedrejord har skrevet en god historie, og det blir spennende å følge med henne videre. Jeg gleder meg allerede til neste bok, og håper vi fortsatt kan følge den unge kvinnen litt fremover i tid.

Anbefales,
God bok!

torsdag 2. desember 2010

Skuggen og Dronninga - Lars Amund Vaage

Skuggen og Dronninga har fått meget gode kritikker, ikke ufortjent. På overflaten er dette en stille og var tekst, med urovekkende undertoner.

I boken møter vi Mikal, en voksen mann, utdannet lege, som er tilbake i barndomsbygda etter mange år. Han har pusset opp en gammel hytte, og tar med seg kjæresten Inger for første gang. Han har selv pusset opp den falleferdige hytta og satt inn vakre møbler fra bestemoren og bestefaren sitt hjem. I lesningen av boken fremstår denne oppussingen av hytten symbolsk som en rekonstruksjon av en barndom sammen med bestemor Sara og onkel Sam.

Vaage skriver vakkert og med en lavmælt kraft, som feks når han skriver om Sam, navnet som bare mangler en K for å bli Skam.

Første del av handlingen er skrevet fra et barns perspektiv. Lille Mikal er alltid sammen med Sam, og han tilbringer mye tid hos Sara og Sam. Så mye at foreldrene og hans eget hjem ikke blir nevnt med ett ord - Mikal eksisterer i sitt forhold med besteforeldrene og Sam. Både Sam og Sara er psykisk syke. Vi skjønner det ganske tidlig, men barnets uendelige lojalitet og toleranse for de voksne de elsker gjør at Mikals fortelling blir mer enn en historie om to, etter hvert meget syke mennesker - en historie om barnets grenseløse kjærlighet og jeg-perspektiver.

Mikal har båret med seg  kjærligheten til Sara og Sam gjennom livet, han føler seg åpenbart sviktet og han føler skyld. Når han så kommer tilbake som voksen er det denne skylden han føler på, og følelsen av ikke å ha den betydningen han burde hatt. Han følte seg avvist, han fikk ikke lenger komme inn, og for et lite barn ble ikke dette satt i sammenheng med sykdommen til Sara og Sam.

Når vi får Sara og Sams historie forstår vi at begge har vært og er tunge psykiatriske pasienter. Det er sterkt å lese den voksne historien opp mot barnets historie.

Boken er trist, vakker og viktig. Vaage skriver på nynorsk, og det gir teksten en nesten poetisk karakter.
For alle som arbeider med barn er dette en obligatorisk bok. Den viser hvor sårt det er for barn når de som står nær blir syke, endrer seg og forsvinner. I tillegg er boken en liten perle som du fortjener å lese selv, eller putte under treet som gave til en av de du er glad i.

Anbefales!

God bok!

tirsdag 30. november 2010

OSV. - Johan Harstad

Helt på tampen av året kom den virkelig store leseopplevelsen. Jeg har sovet dårlig, følt meg uvel, gremmet meg (mest over OL på Lillehammer) og samtidig hatt uendelig tilfredstillelse av å lese en bok av dette formatet. Jeg har blogget om Johan Harstad tidligere, og er hemningsløst begeistret for denne spesielle forfatteren. Han har en helt unik penn som ikke ligner på noe annet jeg har lest. Med OSV viser han hvor varierte tema han skriver om, og at han er en forfatter som behersker å flytte seg mellom ulike nivåer.

På ryggen av boken står det Vietnam, Bosnia, Rwanda, Tsjetsjenia, Somalia, Darfur, Afghanistan, Irak, OSV. Vi møter Alan som er krigsfotograf. Året er 1994, bakteppet er Tony Harding og OL på Lillehammer, og verden er bokstavelig talt et helvete på jord. Mens vi nordmenn leker vetter, nisser og troll og oppfører oss som idioter ruller den ene krigen verre enn den andre rundt omkring på kloden - den egen i vår egen hage, det tidligere Jugoslavia (hvem var ikke innom der på Sydentur på 80-tallet?).

Alans far er vietnamveteran og mistet seg selv i jungelen. 30 år etter flytter han hjemmefra og bosetter seg på en park ved krigsmonumentet i Washington. Han fordriver dagene med å vaske granittveggen med navneinskripsjonene. Søsteren Nora bor i London og mister den lille sønnen og mannen sin på tragisk måte. I Bosnia blir Petter, en dansk journalist drept, og så videre, og så videre. Alle mister noen og noe, og tapet er like grusomt, uavhengig av hvor det skjer.

Boken er skrevet som et skuespill, noe som har en helt spesiell effekt på leseopplevelsen. Leseren får dialogene og korte scenebeskrivelser, men må selv "fylle" ut rommet rundt handlingen. Dette gjør at man skaper bilder, hentet fra det man har sett på TV og personlige opplevelser med tematikken. For meg fungerer dette veldig bra.

Boken er en skikkelig knytteneve, og det gjør vondt å lese. Den har også den effekten at selv om handlingen blir råere etter hvert som man leser og får mer informasjon, så fikk, i hvert fall jeg, følelsen av å bli herdet til en viss grad. Jeg tenkte på det da jeg så på nyhetene i dag, ett innslag fra Sudan. Det blir for mye til at man kan ta det helt inn, det er så jævlig at man ikke helt klarer å forholde seg til det som skjer.

Dette er årets råeste bok. Den har gjort et sjeldent inntrykk på meg og jeg har delte følelser om at jeg er ferdig med den. Jeg vil ha mer Harstad, men jeg orker ikke mer. Og er det så mye mer å fortelle? Tittelen sier mer enn tusen ord, dette bare fortsetter og fortsetter.

Dropp Herbjørg Wassmo på pensumlistene for skoleelever og la de heller lese denne. Dette er så bra skrevet: Harstad krever mye og han gir enda mer tilbake. Hvis du skal lese en bok i år, la det bli denne - og til alle dere som leser mye: ikke gå glipp av OSV. Dette er en av de sjeldne bøkene som gjør at man tenker i kategoriene før og etter. Det er ikke mye som kan måle seg med denne boken - den er rett og slett en av årets beste bøker!

Anbefales!
God bok!

torsdag 25. november 2010

Ut på tur! Vilnius og Istanbul herved anbefalt!

Det har blitt populært å ta en sving til utlandet før jul, både til diverse julemarkeder i Sverige og Tyskland eller en tradisjonell shoppinghelg til London eller Paris. Noen venter til etter jul og reiser i januar eller februar. Det er slett ikke så dumt - mange storbyer er out of season i disse månedene, og det kan lønne seg å reise når ikke alle andre gjør det. Her er to anbefalinger på byer som er billige og litt mer spennende enn Oxford Street og andre "typiske" reisemål.

Istanbul er en klar vinner, og du kan få turer med Ving for under 3000 kroner. Da er fly, hotell og alle skatter/avgifter inkludert. Hvis man skal ha maksimalt ut av en sånn tur er det et tips å velge et hotel som ligger sentralt, i gamlebyen. Ha oppe to browsere samtidig - sjekk hotellene som ligger på Ving.no opp mot anbefalingene på de aktuelle hotellene som er lagt inn på http://www.hotels.com/. På den måten kan du se hva andre har skrevet om de hotellene som ser bra ut. Det som er det viktigste å se etter er hva folk skriver om beliggenheten, om det er rent på rommet og om det er eventuell støy fra gaten. Er man en familie kan det også være en ide å se hva folk skriver om størrelsen på rommet.

Istanbul er eksotisk by, med noe sånn som 15 millioner innbyggere. Byen ligger både i Europa og Asia, delt av Bosporusstredet. Den asiatiske delen er ikke veldig spennende, men man kan ta båt over, sette bena i Asia og reise tilbake. Hvis man ønsker det.

Istanbul er spennende både historisk og kulturelt. Det er i tillegg et shopping-mekka for dem som liker tyrkiske kelimtepper, spennende krydder, keramikk, messing og diverse tesorter med mer. Maten er veldig god, og billig. Gamlebyen er strukturert på en måte som gjør at det er lett å få oversikt og det er greit å komme seg fra A til B med trikken som koster ca 7 kroner. Flyet til Istanbul tar ca 4 timer fra Oslo, med direkteflyvning (Turkish Airlines, Star Alliance).

Hvis du ønsker et litt nærmere reisemål, som er eksotisk, rimelig, med mye kultur og bra shopping er Vilnius i Litauen er veldig bra alternativ. Vilnius er den sydligste av de baltiske hovedstedene. Litauen er katolsk, og Vilnius skiller seg litt fra Tallin og Riga. Vingreiser har helgeturer kun til Riga, men det er mange flyruter fra Norge til Vilnius. Hvis du reiser til Vilnius må du sørge for å få Vilnius in your pocket når du lander på flyplassen (det gjelder forøvrig en rekke andre byer også, inkludert de andre baltiske hovedstedene). Den selges også i kiosker i sentrum. Her får du oppdatert kunnskap om alt som skjer i byen når du er der. Du kan ogå gå inn på nettsiden for å sjekke hoteller og privat innlosjering. Jeg anbefaler det siste - jeg har leid meg inn privat flere ganger og det er en litt annen måte å være i byen på. Uavhengig hvor du velger å bo, se etter beliggenhet. Gamlebyen er det beste stedet å bo, da bor du nær alt og har kort vei uansett hvor du skal. Vilnius har et utmerket transportsystem, og det er ikke nødvendig å bruke drosje.

Prøv noen av de sentralasiatiske restaurantene. Achtamar er en kaukasisk restaurant som har spennende og god mat, og den ligger sentralt i gamlebyen. Hvis du skal ha en riktig fin (og dyr - norske priser)  middag skal du gå på den tradisjonsrike Stikilai, som er en kulturinstitusjon i Vilnius. Den ligger i Gaono gatve 7, og er en del av Stikilai hotel. Her kan det være lurt å bestille bord. Bestill Blini (russiske pannekaker) til forrett hvis de fremdeles har det på menyen - serveres med rømme og rogn, fantastisk godt!

Du kan ikke reise til Vilnius uten å ta en tur på KGB-museet. Få museer har gjort så stort inntrykk på undertegnede som nettopp dette. Det ligger sentralt i byen, og var fengsel under Sovjetperioden. Be om en guide, det er studenter og pensjonister som guider rundt og det koster ikke mye. Guiden vil fortelle deg om sentrale hendelser fra Litauisk historie, og det gjør inntrykk at et land som ligger et steinkast unna Norge har en så dramatisk fortid. Hvis du er heldig får du en guide som selv var innesperret her - og du får virkelig føle den kalde krigen på nært.

Litauerne er et fasinerende folkeslag. Etter den kalde krigen skulle alle Staliner ned fra sokkelen. I en park (1 K. Kalinausko gatvė) skulle Stalinstatuen byttes ut med en person som var viktig for Litauen. Hvem de satt på sokkel? Selveste Frank Zappa!!  Zappa står 200 meter fra den amerikanske ambassaden og symboliserer det ultimate brudd med kommunistperioden. Artisten var viktig for frihetsbevegelsen i Øst-Europa (etter sigende digger Havel også Zappa) og blir altså hyllet med en egen statue. Zappas forhodl til Litauen? Han har aldri vært der..
Det er forøvrig en park med alle de gamle statuene ett eller annet sted utenfor Vilnius, der har jeg aldri vært så den kan jeg ikke si noe om.

Shopping i Vilnius er superb. Foruten smykker i rav kan du få fine linduker, broderte duker, nydelig glassarbeid i diverse varianter og ulike typer trearbeid - alt utført lokalt. Litauen er hardt rammet av finanskrisen og du slår to fluer i en smekk: en fin reiseopplevelse sammen med et bidrag til den lokale økonomien. Maten er god, litauerne er utpreget hyggelige, og Vilnius er en av Europas vakreste byer. Som et apropos litt på siden: visste du at Europas sentrum, altså midt i Europa, ligger like utenfor Vilnius?

Begge disse destinasjonene er alternative og fine reisemål. Har du barn så ta dem med - dette er turer de virkelig har noe igjen for, i hvertfall hvis de er i skolealder. Kunnskap, kultur og kos i Vilnius, eller Kunnskap, kultur, kos og kebab i Istanbul!

God reise!

onsdag 24. november 2010

En norsk tragedie - Jonny Halberg

Jonny Halberg er en etablert forfatter som leverer hver gang. Min favoritt er den hylende morsomme All verdens ulykker som jeg har blogget om her. Nå ligger En norsk tragedie i bokhandlerne - en helt klar favoritt under juletreet.

En norsk tragedie handler om en liten bygd ett eller annet sted i Norge. Mattis Grini og Pastoren har fortellerstemmene og historien starter med at Håkon Sundin's hun går opp i flammer. Igjen sitter hans vakre(?) kone Fay Erle. Håkon er forsvunnet, antageligvis i skogen ett eller annet sted. Fay Erle flytter midlertidig inn hos Mattis Grini, Håkons beste venn fra barndommen. Håkon er nærværende gjennom hele teksten, og det blir en nesten krim-aktig stemning etterhvert som handlingen skrider frem.

Det skjer mye i den lille bygda, og på samme måte som i tidligere bøker møter vi bygdedyret. Denne gangen er det Finn Sletta, den rike innbyggeren som kjøper opp de andre etter hvert som det går dårlig med gårdsdriften i området. Vi møter andre sambygdinger, tause, innesluttet, og lite kommunikative. Noen av disse er tidvis bygdedyr de også, men lettere å like enn Finn og Marion Sletta.

Bygdas historie rulles opp gjennom vekselvis Mattis og Pastorens fortellerstemmer. Halby skriver på en måte som gjør at leseren får klare bilder av bygda, bygdingene og naturen.

Hvis du ikke har lest Halberg har du gått glipp av noe stort og har noe å glede deg til. Har du lest han tidligere er du antageligvis stort fan og kan se frem mot enda en Halberg-trip.

Anbefales! God bok!

tirsdag 23. november 2010

Snapshots from Istanbul

Kryddersalg i Bazaren


Haga Sofia



Fish for dinner, anyone?



Inskripsjon over inngangen til den Blå Moskeen



Den Blå Moskeen


Minaret - en av 100-vis



Shopping paradis i Grand Bazar


Simit
Trykk på bildet for å se det i stor størrelse. Spesielt detaljene fra Den Blå Moskeen er nydelige!

mandag 22. november 2010

Snø - Orhan Pamuk

Ka, en tyrkisk poet som har flyttet til Frankfurt er tilbake i Istanbul i forbindelse med sin mors begravelse. Han har hørt at flere kvinner har begått selvmord i byen Kars. Han har også blitt fortalt at den vakre Ipec er skilt, og med et ønske om å få med seg Ipec tilbake til Frankfurt som sin kone, reiser Ka til Kars. Påskuddet for å reise er at han skal skrive om pikene som tar selvmord, for en tysk avis.

Romanen er ufattelig kompleks, og vi blir presentert for en by og en (manns-)kultur som er helt ukjent og fremmed. Det snør i kars, det er kaldt, folk er fattige, og i opprør til de sentrale myndighetene i Ankara som forbyr jenter som går med slør å gå på skolen. Konflikten mellom det sekulariserte Tyrkia og den reaskjonære muslimske befolkningen teamtiseres på ulike måter gjennom hele boken. En annen slående side ved lesningen er kvinnenes rolle - og mannens behandling av kvinner.

Jeg må innrømme at jeg blir deprimert av å lese denne boken. Det er så usannsynlig håpløst, meningsløst, voldelig og annerledes. Samtidig er det så langt fra det Tyrkia vi møter som turister i metropolen Istanbul og i møte med tyrkere her i Norge. Etter årevis med forskning om demokratisering og medborgerskap blir det hele grelt og fullt av motstand mot de verdiene vi i vesten tror er riktige og viktige.

På en konferanse i London denne helgen traff jeg noen (vestlige) forskere som har Tyrkia som forskningsfelt. Noen av disse bor i Istanbul, har reist rundt i hele Tyrkia - og vært i Kars. En av dem jobber sågar på samme universitetet Pamuk jevnlig foreleser på. De forsikret meg om at dette var den mest depressive boken til Pamuk, at den var viktig for forfatterskapet hans og at jeg hadde mer lystig lesning foran meg når jeg gikk over til andre av bøkene hans. Jeg håper det er riktig. For tiltross for at han skriver vakkert og godt, temaet er interessant: dette blir i overkant depressiv og krevende lesning. Jeg har også blitt smertelig klar over hvor vanskelig det er å forstå reaksjonær islamisme - på samme måte som jeg ikke klarer å forstå reaksjonær og fundamentalistisk kristendom. Det skal være litt motstand i leseprosessen, men dette var heftig.

Jeg leser Pamuk av flere grunner, en av de viktigste er for å forstå Tyrkia. Nå håper jeg at de neste bøkene viser et Tyrkia fylt av optimisme og pågangsmot, et Tyrkia som ser Istanbul som sin by og som omfavner alle de pluralistiske og kosmopolitiske verdiene Istanbul preges av. Til tross for dette: det er en bok jeg likte veldig godt, og som skiller seg ut på mange måter fra mer "mainstream" litteratur.

Anbefales!
God bok!

onsdag 17. november 2010

Jonathan Franzen i Bokprogrammet

Det var en meget interessant reportasje om Jonathan Franzen i Bokprogrammet i går. Vel verdt å se!
Han kommer med mange innspill i forhold til boken, og forteller blant annet at ingen i USA har vært opptatt av konkurranse-elementet, som gjennomsyrer hele boken. Det er først i Europa han har fått spørsmål om det. Jeg syntes også det er interessant at han sier at alle hovedpersonene er hentet fra han selv.
At dette er den store amerikanske romanen høres rimelig ut, sett i forhold til de kriteriene som skisseres i begynnelsen av reportasjen.
Jeg syntes Siss Vik kunne gått enda nærmere intervjupersonen, men det er kanskje lettere sagt enn gjort. Det blir mange kosespørsmål, men vi får en del info som  for meg er artig i forhold til egen opplevelse av boken.

mandag 15. november 2010

Cagaloglu Hamam - Istanbul

Man ligger på den store sirkelen. Vaskene er langs veggen
Kate Moss har vært der, John Travolta har vært der, og jeg har vært der. Cagaloglu Hamam i Istanbul er ett av de stendene du i følge 1000 places to see before you die må besøke. Som anbefalt, så gjort.

Et Hamam er tyrkisk bad. Cagaloglu ligger like ved Den Blå Moske og ble bygget i 1741, som det siste i det ottomanske riket. I Istanbul er alt som var mer mindre enn 500 år gammelt nytt - så dette er en av de nye bygningene i den ulildelig vakre byen.

I dette badet fungerte det på følgende måte: kvinner og menn hadde seperate bad, og kvinner ble massert og badet av tyrkiske kvinner. Det er ikke slik i alle bad, så hvis du er kvinne og vil være sikker på at det er en kvinne som utfører alle øvelsene: sjekk på forhånd. Jeg har forsøkt den andre varianten, og fått en mann, og det var ingen udelt god opplevelse. Men denne gangen var det altså for kvinner, med kvinner.

Du kommer inn og får tildelt en liten bås. Her tar du av deg alt av klær og dekker deg til med et lite, tyrkisk håndkle. Deretter får du en slags slippers i tre, som er kjempevanskelig å gå på. Du blir ført inn i et fantastisk rom (bildet over), og legger deg ned i dampende hete. Når du ser opp i taket på hamamet er det dekket av vinduer formet som stjerner og sirkler, så vakkert at man begynner å meditere umiddelbart. Deretter blir du hentet av en tyrkisk kvinne som tar deg forsiktig under armen, slik at du ikke sklir på det våte gulvet, og bort til en steinvask som er hogget inn i steinveggen. Der tømmer hun vann over deg, før hun forsiktig fører deg tilbake. Så legger du deg ned for å bli skrubbet med hampvott. Når du er skrubbet ferdig - åh det var deilig å bli skrubbet - blir du på nytt ført forsiktig bort til vasken og vasket en gang til. Deretter er det tilbake på "benken" for å bli massert med olje. Ny runde med vasking og tilbake igjen. Så kommer høydepunktet: du blir vasket med en stor myk kost, så du skummer av såpe. Avslutningsvis får du foam-massage - åh det var balsam for en sliten kropp.

Jeg følte meg vekselsvis som en olding - tatt forsiktig under armen - og som en baby - vasket til jeg var gullende ren. Alt foregikk total nude, og jeg trodde i utgangspunktet at det ikke var min greie. Men det var det. De tyrkiske damene hadde noen svarte baderdaktlignende saker på seg, men alle gjestene var pip nakne. Og det var helt greit. I sånne omgivelser glemmer man å tenke på hvordan man tar seg ut.

Hvis du skal til Istanbul er dette en må-ha-opplevelse. Bygningen, arkitekturen, stemningen, opplevelsen - det er helt ekstraordinært. Sjekk ut nettsiden på linken jeg har lagt ut og noter det i boken din. Og hvis du ikke skal til Istanbul: det er lov å drømme, og det er også en mulighet til å fortelle deg selv at jo, jeg vil til Istanbul jeg også!

Mange andre byer har Hammam, i Paris ligger det ved moskeen. Disse er dog litt mer hardcore, jeg har en mistanke om at vi fikk en versjon som var tilpasset besøkende.

God tur og god Hamam!!

søndag 14. november 2010

Bloggaward

Tusen takk til Rose-Marie for award!!!


Til rewarden følger det noen regler:
1. Takk den du har fått awarden fra.
2. Lim awarden inn på siden din.
3. Fortell om tre av dine favorittforfattere, og trekk frem en bok fra hver av disse.
4. Send prisen videre til fem mottakere. Eller la være - det er punkt 3 som er det viktigste!

Favorittforfattere:

1. Akkurat nå leser jeg Orhan Pamuks Snø. Jeg tror han kan få komme høyt på listen over favorittforfattere. Jeg kom hjem fra fantastiske Istanbul i dag, og det er ekstra moro å lese han nå, med føttene på en nydelig hjembrakt kelim og en kopp tyrkisk eplete på bordet.

2. Vigdis Hjorth!! Hun er fenomenal. Jeg liker mange av bøkene hennes, og syntes det er vanskelig å trekke frem en spesiell. Men, siden hun nettopp har kommet med en ny bok som handler om Cuba, syntes jeg at denne kan passe til formålet. Snakk til meg, skriver Vigdis Hjorth - en helt spesiell leseopplevelse.

3. Murakami. Japan er et nydelig land og japanerne er et helt spesielt folkeslag som jeg har tapt hjertet mitt til. Murakami, som både er japaner og skriver historier som utspiller seg i Japan har en deilig miks av vest og øst. Trekkoppfuglen er en favoritt, men jeg tillater meg å plusse på Dans, Dans, Dans og Den Store Sauejakten.

Jeg har mange bloggere som jeg liker godt, og det er vanskelig å velge. Jeg velger meg Thauke2, Skrift, Dispolitteraten, Forskning fryder og Marianne leser.

Frihet - Jonathan Franzen

Franzen fikk store ovasjoner for sin bok Korrigeringer - en bok jeg syntes var grei nok, men kanskje noe overvurdert. Det var derfor med moderate forventninger jeg leste Frihet. Hovedpersonene er et ektepar, Walter og Patty, som vi følger fra de treffes i college-tiden, til de er midt i 40 årene.

Boken handler om dette dysfunksjonelle ekteparet. Franzen er tydeligvis begeistret for psykoanalyse, og i god amerikanske stil lar han både Walter og Patty utvikle sine identiteter på grunnlag av sine respektive fryktelige barndommer. Jeg syntes dette er et litt for enkelt grep, til tross for at det er så trist, så trist å lese om disse menneskene. Som seg hør og bør følger denne historien et forholdvis enkelt mønster. Gutt møter pike, gutt vil ha pike, piken vil ha guttens mye kulere kompis, velger så gutten og ikke kompisen. Giftemål, to barn, hus og hage. Forfatteren lar familien få noen fine år, deretter går det til helvete på første klasse. Mann og kvinne kommuniserer ikke, kvinne blir nervete og ubehagelig, ingen kommunikasjon mellom foreldre og barn, foreldrene kan ikke lenger gjøre hverandre lykkelige, og så videre og så videre.

Walter er åpenbart i utgangsgpunktet en ok fyr, men sørger over at han og Patty har det fælt. Derfor legger han hele sjelen sin i et - for å si det forsiktig - tvilsomt miljøprosjekt. Forfatteren kommer med noe som kanskje er en samfunnskritikk, gjennom en litt twisted beskrivelse av det politiske (Bush-)miljøet i Washington. Patty er en gjennomført destruktiv person, som kunne fått et helt ok liv uten å gjøre de helt store anstrengelsene. I stedet trener hun, blir tynn og lekker, uten at dette (som kjent) er et botemiddel for å kurerer mismot og bitterhet.

Det er kanskje ikke et krav en leser kan stille, men det er veldig rart å lese en bok av en murstein uten å kunne identifisere seg med en av romankarakterene eller de valgene de tar. Jeg opplever hele persongalleriet som flate og karikerte "amerikanere" og blir en smule provosert over det. Men Frantzen skriver meget bra, og på slutten av boken tar historien seg opp.

Boken er en typisk god-å-snakke-med-andre-om-bok, og det er kanskje derfor den har fått så mange gode anmeldelser. Jeg syntes den var litt mer enn grei nok, i den forstand at jeg fremdeles irriterer meg over personene i boken. Anbefales som lett lektyre, men med forbehold om at anmelderne muligens har latt seg rive litt med av Frantzen-hypen.

God bok!

tirsdag 9. november 2010

Bok i P2 9.11.2010 - om blogging

Hvis du taster deg inn på nrk.no kan du høre dagens Bok i P2, der temaet er bokblogging. Der kan du bli bedre kjent med amatørene Knirk og undertegnede, samt Bokelskerinnen.

Enjoy!

mandag 8. november 2010

Sex, død og ekteskap - Jon Øystein Flink

Wow! Dette var litt av en tekst. Jeg er litt usikker på hva jeg skal mene om den, men fengende er den. Boken handler om en forholdsvis ung forfatter som gjør alt han kan for å ødelegge det kjipe livet sitt. Det vil si, han har det egentlig ganske greit: han er etablert som forfatter, forlovet med en kvinne han elsker, og lever det som kunne vært et normalt og ok liv. Romanpersonen er mer enn selvdestruktiv. Han går til prostituerte, drikker, doper seg og har sex med mindreårige. Han har bestemt seg for at Oslo er en møkkaby, Norge er et møkkaland og alt er i det hele tatt bånn i bøtta.

Jeg vet ikke om Flink, som er godt plassert på venstresiden, skriver denne som et forsøk på en samfunnskritikk, om det er en beskrivelse av en mann i krise eller om det kun er skriving for skrivingen sin skyld. Hvis det er en samfunnskritikk syntes jeg den er feilslått. Familien til forloveden representerer den hjernedøde høyresiden, bor på Tåsen (i parantes bemerket: Tåsen ligger i Nordre Aker, en fin bydel i Oslo, midt mellom øst og vest. Den er bebodd av stort sett akademikere, politikere, forfattere og byråkrater. Bydelen grenser mot marka, og folk er over gjennomsnittet aktive friluftsfolk. Skolene i bydelen er gode, og bydelen er gjennomgående preget av et godt miljø. I tillegg er det en bydel som er lite snobbete sammenlignet med andre steder vest i Oslo.) Uansett: den familien Flink skriver om virker en smule karikert, og det blir ikke mer troverdig når hovedpersonen har sex med husets 13-åring.

Hvis Flink's formål har vært å vise hvor fælt det er for en mann i 30-årsalderen å vippe over i et A4liv med kone og barn, treffer han kanskje litt bedre. Hovedpersonene bestemmer seg for å være lykkelig når han får vite at han skal bli far. Det som ikke er helt troverdig er at en ålright dame, fra Tåsen (?), vil ha barn med en sånn drittsekk som hovedpersonen er. Men, hvem vet. Vi kvinner tar merkelige valg når det gjelder menn.

Med henvising til noen av de debattene som har gått på litteraturbloggen,no: hovedpersonen skriver en novelle til en novellekonkurranse. Han sender novellen til en ukjent kvinne i Balestrand - og hun vinner selvsagt hele konkurransen. Fordi hovedpersonen er forfatter, må vite, og vet akkurat hva de ønsker i konkurransen. Dette er arrogant skrevet - men antagelivis ikke mindre troverdig enn andre deler av boken. Samtidig er det mulig at Flink har plukket opp strømninger fra enkelte mannlige forfatteres nedlatenhet for oss dødelige og sin egen fortreffelighet. Hvis det er dette perspektivet Flink har er det slett ikke så verst.

Tiltross for at boken er forutsigbar, i betydning at Flink rakker ned på Tåsen, middelklassen og en kvinne i Balestrand: dette er en annerledes og leseverdig bok. Super som lektyre på toget  (eller T-banen fra Tåsen til sentrum) , som tidstrøyte og ferielektyre.

God bok!

lørdag 6. november 2010

Historier om Istanbul - Thorvald Steen

De intensive forberedelsene til Istanbul turen er i gang, og jeg leser blogger, reiseguider og romaner som har forankring i og om Istanbul. Jeg ble anbefalt den lille, men innholdsrike boken Historier om Istanbul av Thorvald Steen, og ble ferdig med den sent i natt. Jeg har vært i Istanbul tidligere, er en over gjennomsnittet erfaren globetrotter, og det er mange år siden jeg hadde reisefeber før en tur. Men nå har jeg det til de grader. Takket være Thorvald Steen. Han skriver utrolig bra og på en nesten suggererende måte om byen som han helt åpenbart elsker. Da jeg leste om Sigurd Jorsalfar og hans reise til Konstantinopel fikk jeg en nesten kriblende følelse av tanken på at Konstantinopel, eller Istanbul som byen heter i dag, er den metropolen den er - og at den har vært det over så lang tid. Til uken skal jeg få kjenne på atmosfæren, sighte og være turist der - med Steen-boken som den viktigste guiden.

Uavhengig av om du skal til Istanbul eller ikke, boken er viktig og lærerik lesing. Tyrkia er et land mange har vært på ferie i, det bor masse tyrkere i Norge, diskusjonen om Tyrkia skal inn i EU - bruk boken som en introduksjon til dette spennende landet. Historien om Konstantinopel har påvirket også Norge, og Steen gir en fin introduksjon for videre bekjentskap med landet.

Jeg har selvsagt kjøpt boken Konstantinopel av Steen, og den gleder jeg meg til å lese.

Historier om Istanbul anbefales!
God bok

En musikal anbefalelse for å komme i rette stemningen, fin som bakgrunnsmusikk når man skriver, slapper av eller leser:

tirsdag 2. november 2010

Hva har skjedd med Blogspot??

Er det bare meg som har masse rot med bloggen? Ikke får jeg lagt ut bilder, på det forrige innlegget mitt skulle jeg svare på kommentarer og ble "behandlet" som om jeg var en annen enn jeg er - jeg måtte moderere min egen kommentar?
Jeg vurderer å flytte hele bloggen over på Wordpress - er det noen av dere andre som har gjort det som kan gi meg noen tips? Er det mye mas, eller er det bare å skifte? Google har gjort dette utrolig komplisert - jeg bruker uforholdsmessig mye tid på å publisere innlegg..

Fritt Ords bloggstipender

Ja, her var nok terskelen og det politisk korrekte høyt oppe. Jeg merker med at litteraturbloggen var den innenfor vår sjanger som fikk støtte. De allerede godt etablerte litteratene. Vi amatører får fortsette vårt utrettelige arbeid. Var det noen som søkte om midler?
Se link til Fritt Ord her.

mandag 1. november 2010

Et mord i Kongo - Morten A. Strøksnes

Morten Strøksnes var, i tillegg til Lasse Midthun, min favoritt i Morgenbladet. Jeg syntes at han ofte hadde gode vinklinger, han hadde brodd, han fant gode saker og han skrev godt. Det var derfor med en viss skuffelse jeg fikk vite at han hadde sluttet i Morgenbladet. Skuffelsen var helt ubegrunnet. Jeg syntes Strøksnes er den beste reportasjeforfatteren vi har, og jeg setter han lik e høyt og helt på linje - kvalitetsmessig -  med Ryszard Kapuscinski som jeg har skrevet om tidligere.

Et mord i Kongo tar for seg dramaet i Kongo. Et drama som alle kjenner til, men som det er vanskelig å begripe. Ikke bare et mord som tilsynelatende ikke har et motiv, men også dette fasinerende, skremmende, annerledeslandet Kongo. Strøksnes gjør det ingen andre gjør, han reiser til Kongo for å få vite mer. Han ønsker å finne ut mer om Moland og French, og om landet de sitter fengslet i.

I boken blir vi ganske mye bedre kjent med de to nordmennene. Vi blir kjent med to eventyrere som begge har spesielle livshistorier og en eksepsjonell reisebiografi. De er tydeligvis to cowboyer, og det er helt sikkert mye rart de har drevet med rundt omkring i verden. Det visste jeg fra før - media har skrevet masse om cowboy-tendensene til disse to. Men vi får et bredere blikk på dem, og det er ikke til å komme fra at de har en historie som skiller seg fra den typiske nordmannen - i den grad en typisk nordmann eksisterer. Og de er spennende og sammensatte personligheter, uavhengig av hva man mener om skyld og motiver.

Jeg har lest blogginnlegg som slakter Strøksnes, som går på den "vanlige" kritikken om at vi ikke forstår Afrika, at vi er kolonister og så videre. Jeg er ikke enig. Strøsnes bruker sin forståelseshorisont (som er større enn en gjennomsnittsborgers horisont) og forsøker å skape mening om det han ser og opplever. Og for meg funker det veldig bra. Han bruker seg selv som betrakter, han deler sine erfaringer og opplevelser, og han skriver hele tiden ut fra et sted, nemlig seg selv.

Strøksnes er gudebenådet når det kommer til skrivekunst. Jeg har lest flere av de andre reportasjebøkene hans, og han har en letthet i språket som er helt glimrende, uten at han noen gang mister tyngden. Spesielt episoden i regnskogen i møte med de pot-røykende pygmeene er ubetalelig. Redselen han opplever og følelsen av å være sliten, så sliten før han kommer seg hjem - det er glimrende.

For oss som liker å reise og gjerne skulle våget det Strøksnes våger er dette obligatorisk litteratur. Vi er alle, i større og mindre grad, nyfikne på de to eventyrene som sitter i Kongo, og jeg syntes informasjonen Strøksnes er relevant, opplysende og aldri for nærgående eller spekulativ. Jeg så på et NRK-klipp at faren til Moland, Knut Moland, ikke ønsket at Størksnes skulle skrive boken. Argumentasjonen var at Kongo-farerne skulle skrive boken selv, og at Strøksnes kun var ute etter å tjene penger på historien deres. Helt urimelig, spør du meg. Etter å ha lest boken til Strøksnes er Moland og French's versjon en selvfølge - hvis og når den kommer i bokform.

Hvem som drepte sjåføren? Det blir vi ikke klokere på. Motivet til de to nordmennene er ikke-eksisterende, men det er kanskje hold i Strøksnes magefølelse når det gjelder diamantmafiaen. Jeg håper vi får vite det på ett eller annet tidspunkt, for det som virker klart er at Strøksnes kun skraper i overflaten av et eventyr vi antageligvis ikke har fantasi til å forestille oss.

Løp og kjøp! Unn deg en annerledes leseopplevelse, som både gir innblikk i den personlige tragedien de to Kongo-farerne opplever, et spennende og korrupt land, og en nordmanns erfaringer fra møte med dette landet. Anbefales!!

God bok!

søndag 31. oktober 2010

Nede i himmelen - Tove Nilsen

Tove Nilsens siste romen Nede i himmelen er en sår, vakker og vond bok. Den handler om Tove, 16 år, som vokser opp i drabantbyen på Bøler. Tove Nilsen skriver på en intens og nær måte som gjør at det hun skriver blir gjenkjennelig, også for oss som ikke er oppvokst på Bøler. Foreldrene til Tove har et på mange måter dysfunksjonelt forhold. Avstanden mellom dem preger datteren. Tove er sterkt knyttet til andre barn i blokken, spesielt Goggen. Historien om Goggen er hjerteskjærende. Han har en voldelig far, en mor som ikke er i stand til å beskytte ham og lærere som tillegger han egenskaper og skyld som han strengt tatt ikke fortjener.

Vi vet at det går bra med Tove, det er nærliggende å lese teksten dithen at bokens hovedfigure er Tove Nilsen. Tove Nilsen har fulgt sine egen veier, og stolt på sin egen dømmekraft. Hun ville bli forfatter, og har da også blitt en forfatter av ypperste klasse. Den unge Tove som vi møter i boken har på samme måte en indre styrke og fluktstrategier som gjør henne i stand til å overleve, tross foreldrenes destruktive forhold og tenårenes frusterende utfordringer. Goggen på den andre siden er på mange måter dømt før han i det hele tatt får forsøkt å skape sin egen virkelighet. Det er hjerteskjærende å lese om hvordan han bokstavelig talt skubbes, presses og forventes inn i sitt eget personlige helvete.

Flere av personene gjør inntrykk. De voksnes betroelser, måten de har nok med seg selv på, de problemene de møter og de individuelle skjebnene er finstemt beskrevet i boken. Avstanden mellom unge Tove, hennes foreldre og andre voksne hun møter. Tittelen på boken leser jeg som historien om hvordan Goggen ligger i sneen, rekker en hånd mot kameraten for å få hjelp til å reise seg, mens kameraten vender ryggen til ham og går.

Boken er nydelig. Les den, del den og sett den på listen over julegavetips.

God bok!

fredag 29. oktober 2010

Forenkling - Geir Gulliksen

I fjor kom boken Tjuendedagen av Geir Gulliksen. Nå har han skrevet en bok til, Forenkling, en bok som på mange måter følger i samme sporet og tar opp i seg de samme temaene. Vi møter det unge paret Kristin og Kim. De bor sammen og vil bare være de to, hele tiden. Da de flytter inn i første etasjen av et hus blir de venner med eierne, ett par som heter Anna og Per. Anne og Per er eldre enn Kristin og Kim og barnløs. Kristin og Kim får en liten datter, og mye av handlingen er om det angstfylte møtet med seg elv som foreldre.

Handlingen i boken er fortettet og det ligger en undertone i teksten. Jeg opplevde et litt trykkende ubehag da jeg leste den - en følelse av at noe var galt. Gulliksen skrev også i den forrige boken om individets ensomhet. Fremmedgjøringen mellom to mennesker som elsker hverandre, men som på et tidspunkt befrir seg fra den andre og slutter å elske. Det er Kim som forteller, og det er vanskelig å like han, og ikke å like han. Han trår over noen grenser med babyen og selv om handlingene ikke er gode leser jeg dem som en form for frustrert kommunikasjon mellom han selv og alt det andre, symbolisert av babyen, som han ikke klarer å forhold seg til.

Kristin fremstår som den sterke og sunne i forholdet, til tross for at hun på mange måter setter standarden for forholdet. Kim heter egentlig noe annet, men han liker ikke navnet sitt og Kristin gir han et nytt navn. Paret forsøker å skape sin egen virkelighet som går utenpå eller forbi den felles virkeligheten de eksisterer i, noe som er dømt til å mislykkes.

Igjen en meget bra bok fra Gulliksen, anbefales på det varmeste!

God bok!

torsdag 14. oktober 2010

Til Paris?


Hotel Best Western Aramis St. Germain

Skal du til Paris? Jeg syntes ofte det har vært vanskelig å finne et ok hotel i Paris, men nå har jeg funnet stedet! Det ligger på 124 Rue de Rennes - i 6.arr St. Germain. Hotellet heter Best Western Aramis St. Germain. Midt i smørøyet. Cafe de Flore ligger et steinkast unna, på hjørnet av Boulevard Saint- Germain og Rue St. Benoit. Cafeen er mest kjent for å være hang-ut for Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir (Sartre bodde litt lenger nede i gaten, like ved Les Deux Magots). Les Deux Magots, som fremdeles sies å være det foretrukne stedet for byens Litterære og intellektuelle elite ligger ved siden av Cafe de Flore. Rett over veien ligger Brasserie Lipp. (Tips: i den lille sidegaten mellom Cafe de Flore og Les Deux Magots ligger det en liten restaurant på venstre side (Le Relais de l'Èntrecote). Der selger de byens beste entrecote med pommes frites. Du får alle varianter, og min favoritt er den grillete som kommer i strimler. Himmelsk deilig og bra pris!)


Rommene på hotellet er små, rene og koselige. Hvis du reiser alene: be om rom 67. (Det er et dobbeltrom, men det er lite - passer også for ett par, men litt trangt for to venninner) Da bor du helt oppe på kvisten, og det er så stille og rolig at du kan ha vinduet åpent om natten, uten å bli forstyrret.


Hvis du liker jazz kan du kombinere middagen med jazz på jazz-klubben Le Petit Journal (71, bld. Saint-Michel). Ok mat til en grei pris, og kjempebra musikk.
God tur!

torsdag 30. september 2010

Vekten av snøkrystaller - Thorvald Steen

Jeg har ingen forklaring på hvorfor i all verden jeg ikke har lest Steen tidligere. Av en eller annen ubegripelig grunn har jeg innbilt meg at han skriver bøker som ikke er i min preferansegruppe. Etter å ha lest Vekten av snøkrystaller må jeg bare fastslå at dette er en bok som i aller høyeste grad treffer mine preferanser. Dette er en av de vakreste, såreste og opprivende barndomsskildringene jeg noen gang har lest.

Hovedpersonen, en gutt på snart 15 år, er enebarn. Han bor sentralt i Oslo med sine foreldre. Lidenskapen er skihopp. Skildringene av følelsene rundt hoppingen er mesterlig, og neste gang jeg ser disse gutta hopper er det med en helt ny forståelse av hva de driver med og hva som driver dem.

En gutt på 14, snart 15 år, er i en spesiell fase i livet. Ingenting teller mer enn å få drive med det de elsker og brenner for - som regel er det en eller annen form for sport. Livet er fullstendig åpen og alt er mulig. Også å bli en verdensmester innen den sporten han driver. Samtidig er dette en skjør alder. Vennskap som varer livet ut etableres, jenter fremstår på en ny måte og forholdet til foreldrene endrer seg. 14 åringen er fremdeles tett knyttet til foreldrene, og forholdet til mor og far er kanskje spesielt viktig i denne perioden. For foreldre kan dette forholdet være litt ambivalent - fordi barnet ønsker nærhet samtidig som barnet ønsker å frigjøre seg. Noe av det som kanskje er viktigst for det store barnet er forholdet mellom mor og far, stabiliteten hjemme og følelsen av at hjemmet er borgen som alltid skal bestå.

Hovedpersonen i Vekten av snøkrystaller elsker å hoppe på ski. Det er det han tenker på, trener for og ikke minst er hoppingen knyttet til kjernen i det han tror, føler, opplever og ønsker skal være han. Når han begynner å falle, få blåmerker og bli vissen i en fot, er ikke dette noe som truer denne identiteten før han kommer til doktor Lange og får beskjed om at han har fått en sjelden og nådeløs muskelsykdom. Han får, som Steen selv fikk da han var 15 år, beskjed om at han antageligvis blir rullestolbruker om få år.

Beskjeden legen gir er traumatisk, og må føles som et dødsstøt. Det som gjør det hele ekstra sterkt å lese er hvordan hovedpersonen forsøker å skjule dette for foreldrene, han ønsker å skåne dem. Samtidig er foreldrene så opptatt av hva som skjer med mor, at de ikke ser hvordan gutten kjemper og stadig blir dårligere. Foreldrene skyver gutten fra seg, de forsøker å redde seg selv og de evner ikke å se at han er en del av det som skal reddes. Historien om Sverigeturen og overnattingen hos naboen er sterke fortellinger om dette.

Dette er en bok som virkelig ryster denne leseren. På en stillferdig måte tar den grep om kjernen i familieprosjektet, om ungdomstid og identitet. Grepet klemmes til det ytterste, og illustrerer hvor skjørt familielivet er. Jeg ble usedvanlig grepet av denne boken, og den kommer til å ligge i meg lenge. Jeg har så vondt av dem alle sammen, far som ser at alt han har forsøkt å holde sammen går i oppløsning, mor som sliter og forsøker å holde seg selv samlet, og ikke minst gutten. En ting er den nådeløse sykdommen som tar fra han den store drømmen. Det vondeste er kanskje den ensomheten han beskriver og erfarer. En ensomhet av så store dimensjoner som bare et barn i denne alderen kan oppleve.

En må-lese bok som anbefales på det varmeste!

God bok!

tirsdag 28. september 2010

Solar - Ian McEwan

Det har vært mye skriverier om McEwan - han var stjerne på Litteraturhuset i Oslo for ikke lenge siden. Jeg har et litt ambivalent forhold til ham, men likte både Kjærlighet ved første blikk, Ved Chesil beach og Sementhagen. Nå har jeg lest den mye omtalte Solar, en bok som ble unnfanget under et (også behørig omtalt) opphold på Svalbard.

Hovedpersonen, Micheal Beard, er en ufyselig, feit, usympatisk, selvopptatt, nobelprisinnehaver, og fysiker. Mannen er skilt 5 ganger, og han feier over de kvinnene han kan. Han tar noen valg i livet som skal vise seg å bli hans skjebne - vel fortjent, men dog litt trist. Vår mann, Beard, forsøker å slå seg opp på solenergi og miljøvern. Han er i bunn og grunn ikke spesielt opptatt av å redde verden, men blir motvillig trukket inn i prosjekter som peker den veien. Etter som tiden går er det slett ikke så verst, og Beard begynner å ane at han kan gjøre både penger og prestisje.

Jeg leste ett eller annet sted en eller annen kritisk røst som mente at dette var ingen bok om miljøvern og verdens klaustrofobiske utvikling, men heller en bok om en litt komisk og litt tragisk fysiker. Jeg er ikke helt enig i denne kritikken. Jeg tror nemlig at den godeste mr. Beard kan leses som en metafor for oss alle og hvordan vi behandler moder jord. Med andre ord - hvis jeg har rett - en politisk bok fra McEwan. Mr. Beard formelig propper seg med mat, alkohol, søtsaker og sex. Han blir feitere og feitere, eklere og eklere - og til slutt "sprekker" han. Ikke bokstavlig talt, men vekt, usunn livsstil, lite trening og et altfor stort alkoholinntak, får konsekvenser. Både mat, alkohol og lite trening/et behagelig sofaliv er faktorer som kan knyttes til nytelse og velvære. Der er jeg på linje med mr. Beard. Men det er fråtsingen, den manglende viljen til å stoppe før det er for mye og ta ansvar som blir poenget. Sammen med fullstendig mangel på innlevelse med andre, empati og indre moral, en dydsetisk tilnærming til moralske spørsmål, som gjør at alt bærer så helt galt av sted. Og dette, mener jeg, kan leses som et bilde på hvordan vi utpiner jorda. Og konsekvensen? Vel, vi blir syke, vi blir stilt til veggs og vi dør.

Boken er til tider hysterisk morsom. Et eksempel er chipsposen på toget, ett annet er når Beard argumentere, i full offentlighet, for at kvinner og menn har ulike biologiske betingede faglige preferanser. Det er sånn at jeg får vondt av fæle, men akk så stakkarslige Beard.

Anbefales hjertelig!

God bok!

mandag 27. september 2010

Litteratur om Istanbul!

Meget oppmuntret av fantastisk respons på forrige blogginnlegg kommer ett med samme oppfordring, men denne gangen om Istanbul. Turen går dit om bare noen uker, og min elskede tilbringer tid med Orhan Pamuks' Istanbul hver eneste kveld under dynen. Jeg har det fornøyelig med den siste av McEwan, men begynner å bli litt bekymret for at mitt reisefølge skal opparbeide seg slitsom mye kunnskaper om Istanbul, mens jeg ikke er på samme høyde. Derfor, kjære venner, har dere tips om litteratur om Istanbul - veldig gjerne noe som kanskje ikke er blant de mest  kjente titlene?

søndag 26. september 2010

Litteratur om og fra Cuba

Jeg skal til Cuba etter jul. Jeg har allerede litt litteratur om Cuba, men jeg har lite som er skrevet av cubanske forfattere. Har du gode litteraturtips? Jeg leser ikke spansk, men leser gjerne engelske bøker. Primært ønsker jeg å lese samtidslitteratur skrevet av cubanere som bor på Cuba.

PS. Takk til Ståle, han har en glimrende litteraturanbefalelse knyttet til Cuba på sin blogg.

fredag 24. september 2010

Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve - Ann Heberlein

Ann Heberlein, en kjent svensk kulturpersonlighet for oss som ser på svensk TV, doktor i teologi og mor til tre. I denne boken skriver hun om en annen side ved sitt eget liv. Heberlein fikk diagnosen manisk depressiv da hun var rundt 20 år. I lange perioder er hun frisk, for så å bli rammet nådeløst av maniske og depressive perioder. I boken tar hun oss med på denne "reisen" og diskuterer meningen med å fortsette livet. Det er først og fremst de tre barna som gir mening.

Heberlein skriver om sin egen skriving og tenkning. Det er fasinerende lesning, og Knausgårds bekjennelser blekner sammenlignet med det Heberlein forteller. Samtalene hun har med Gud, med seg selv og ikke minst med andre intellektuelle er glimrende, og hun gir ett sjeldent bra bilde av det depressive.

Knallbra bok som anbefales på det varmeste.

God bok!

fredag 17. september 2010

Hotel Chelsea - New York

Skal du til New York og er usikker på hvor du skal bo? Da er kanskje Hotel Chelsea et alternativ. Her har kjente forfattere, kunstnere og musikere bodd i lengre og kortere perioder. Noen av disse er Eugene O'Neil, Thomas Wolfe, Janis Joplin, Leonard Cohen, Bob Dylan, Jimi Hendrix, Patti Smith, Arthur Miller og Dylan Thomas, Virgil Thompson, Larry Rivers, William Burroughs, Willem de Kooning, Jasper Johns, Patti Smith, Arthur Miller og Dylan Thomas (han døde på hotellet).


Fancy lobby!

Bildet over er tatt i lobbyen, og alle vegger er dekket med kunstverk fra kjente og ikke så kjente kunstnere som har gjestet hotellet.
Hotel-besøket var uten overdrivelse en eksotisk og minnerik opplevelse.
Prima beliggenhet, ikke langt fra Empire State Building. Penn Station ligger rett rundt hjørnet, for de som skal videre med toget til andre destinasjoner i USA.
 
Jeg har hørt rykter om at Joseph O'Neill skrev Nederland (fantastisk bok!!) på dette hotellet, og det har vist seg å være sant. Han flyttet til USA og Hotel Chelsea i 1998, med kone og tre barn.
Vi var fire stykker (2 voksne og 2 barn), og bodde der i tre netter. Vi fikk en såkalt Junior-Suite, som viste seg å være tilsvarende en gammel bygårdsleilighet. Skikkelig sliten og sjarmerende 60-70 talls innredning, store vinduer og en liten kjøkkenkrok. Svær, gammel peis på rommet og attpåtil en sjeselong. Ungene er vant med mer kommersielle hoteller og var litt småbetenkt (no pool???), mens vi voksne tok en hallelulja av glede og begeistring.
 
Vi reiste rundt på Øst-kysten, og alle steder vi kom ville amerikanere vite hvor vi hadde vært og hvor vi skulle. Og ikke minst hvor vi hadde bodd. Samtlige nikket og applauderte da de hørte vi hadde bodd på Chelsea, og mange hadde bodd der selv. Oh, you're a reader? Do you write yourself? Are you into music and art? The Chelsea is the best!! Så derfor: say no more, go and try it your self!!


Cohen was here!




Anbefales på det varmeste!!

onsdag 15. september 2010

Hva har skjedd med Sue Miller??

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om en av mine amerikanske favorittforfattere, Sue Miller. Begeistringen var stor da jeg fant en bok av henne på et tilbudsbord på Tanum. Riktignok var det et ubehagelig glosset cover, og tittelen Senatorens hustru burde kanskje fått det til å ringe noen bjeller hos meg. Men prisen kan jeg ikke klage på: 39 kroner.

På vaskeseddelen står dette at dette er "medrivende om ekteskapelige liv". Medrivende er kanskje å ta litt hardt i, men det er en bok om ekteskap og samliv, rett skal være rett.

Meri er den unge kvinne som flytter innn vegg i vegg med den eldre, vakre Delia. Sistnevnte er gift med en kjent og karismatisk senator, derfor bokas tittel. Det viser seg snart at denne senatoren er en kvinnejeger av høy klasse, og har vært sammen med alt mulig fra datterens venninne til konens bekjente. Not good. Men, denne Delia elsker tross alt mannen sin svært høyt, og slev om de ikke fortsetter å leve sammen fortsetter de å ha et aktivt seksualliv og nær kontakt. Not good at all!

Meri er på sin side en ordentlig skrulle, og avslutningscenene mellom henne og Tom er ikke til å tro. Jeg tviler på om denne boken får en hærskare av lesere, men jeg skal ikke gi etter for fristelsen og fortelle hva som skjer. Det er simpelthen for stupid det hele!

Det som opprører meg med denne boken er at Sue Miller - i mitt hode - var en feministisk forfatter. Vi er en hel generasjon som husker Den gode mor - en bok som ble film, og som var fantastisk god! Det er mulig at hun i den siste boken forsøker å sammenligne hvordan kvinner hadde det for kun to generasjoner siden med kvinners valg og selvstendighet i dag, men det flopper totalt. Senatorens hustru er kiosk-litteratur, trash - som ikke er den engang så gode forfatteren verdig. Jeg forstår ikke hva hun vil med denne boken, og hvorfor hun fortsetter å skrive når hun åpenbart går på tomgang. Hun forsøker seg på en eller annen form for samlivsfilosofi, noe sånn som "bit tenna sammen, tilgi deg selv, hang in there - what ever happens" - en filosofi som ikke appellerer til meg i det hele tatt.

Jeg anbefaler de tidligere bøkene av Sue Miller, men de to siste: styr unna!! Trist, men sant - noe har skjedd med Sue Miller, og hun er ikke lenger den inspirerende, glitrende forfatteren hun en gang var.

tirsdag 14. september 2010

Vakkert!


Your secret from Jean-Sebastien Monzani on Vimeo.

Snakk til meg - Vigdis Hjorth

Vigdis Hjorth skuffer ikke. Snakk til meg er historien om Ingeborg, bibliotekar, med en meget grå og under gjennomsnittet hverdag. Hun er enke og har en sønn som studerer i Stockholm. Forholdet til sønnen må kunne beskrives som dårlig, og da hun forstår at han ikke kommer hjem til jul bestiller hun billett og tar ett tre ukers ferieopphold på Cuba. Der skjer det som ofte skjer, hun forelsker seg - om noe motvillig, i en cubaner. Enriqu er en del yngre enn Ingeborg, jurist med internasjonal rett som spesiale, men som så mange andre cubanere jobber han ikke som det han er utdannet til. Han er musiker på hotellet der Ingeborg bor, og etter noen dager er de i gang med et kjærlighetsforhold.

Dette er en bok om Cuba, om fattigdom, og om ett skakkjørt mor-sønn forhold. Ingeborg som bor i en liten sørlandsby, jeg tipper Risør, er en konvensjonell og ensom kvinne, opptatt av hva de andre skal si, og usikker på seg selv. Historien om et "kjærlighets"-forhold mellom en voksen norsk ("rik") kvinne og en cubaner som drømmer om ett bedre liv. Det er en trist bok på alle måter, og den reiser noen av de helt store spørsmålene. Dette er Vigdis Hjorth på sitt beste, en sørgelig, men godt fortalt historie til ettertanke.

Anbefales!

God bok!

mandag 6. september 2010

Paul Auster - Usynlig


Om den siste boken av Paul Auster, Usynlig, heter det at det er en krimlignende atmosfære som varer til siste punktum. På coveret er det sitert fra Dagens Nyheter som hevder at dette er Austers fineste roman. New York Times Book Review skriver at "så fort du har lest Paul Austers Usynlig, vil du lese den om igjen. (...) Dette er Paul Austers beste roman noensinne". Jeg er helt uenig. Dette er ikke den beste jeg har lest av Auster - jeg vil heller plassere den på den nederste delen av listen. Og i mitt hode surret hele veien: hva har skjedd med Paul Auster? Hva er dette for noe?

Innledningsvis er boken grei og i god Auster-tradisjon. Vi møter unge Adam som møter en suspekt professor med navnet Rudolf  Born. Unge Adam Walker er i overkant nerdete og belest, mer enn en intellektuell spire, overbelest og med en egen evne til å huske lange passasjer fra dikt utenat. So far so good. Etter et mord i en mørk bakgate tar handlingen av, bokstavlig talt, og det går i alle retninger. Vi møter Adam igjen, via en studievenn, når han åresvis etter ligger på dødsleie. Hans siste handling er å skrive sin egen selvbiografi. Her røres alt mulig sammen, fra sex mellom søsken (er det dette som fasinerer de antagelig mannlige litteraturanmelderene?), endeløse dager i Paris, utvisning fra samme byen og merkelige møter med en gammel venn.

Jeg skjønte ikke hvor Auster vil. Hva er det egentlig denne boken handler om? Hvorfor har den tittelen Usynlig? Er Born troverdig? Er egentlig noen av disse personene troverdig? Er boken ferdig - var ikke den slutten noe snål? Nei, jeg ble lett forvirret og ikke så lite skuffet over denne. Som ihuga Auster-fan har jeg to alternativer: Auster har hatt en "dårlig dag på jobben", eller så er det meg som mister grepet..

Anbefales som obligatorisk for Auster-lesere, men er du ikke kjent med han fra før bør du velge en annen bok fra denne ellers så ekstraordinære forfatteren.

God bok!

onsdag 1. september 2010

Lite blogging..

Beklager, det har blitt lite blogging i de siste. Det skjer så mye annet for tiden, noe som tar opp en del tid som jeg normalt bruker til å lese skjønnlitteratur. Takk for noen fremdeles popper innom bloggen min - jeg kommer sterkere tilbake.

mandag 19. juli 2010

Ferielektyre

I sommer skal en flik av den amerikanske østkysten utforskes by train.