Solar - Ian McEwan

Det har vært mye skriverier om McEwan - han var stjerne på Litteraturhuset i Oslo for ikke lenge siden. Jeg har et litt ambivalent forhold til ham, men likte både Kjærlighet ved første blikk, Ved Chesil beach og Sementhagen. Nå har jeg lest den mye omtalte Solar, en bok som ble unnfanget under et (også behørig omtalt) opphold på Svalbard.

Hovedpersonen, Micheal Beard, er en ufyselig, feit, usympatisk, selvopptatt, nobelprisinnehaver, og fysiker. Mannen er skilt 5 ganger, og han feier over de kvinnene han kan. Han tar noen valg i livet som skal vise seg å bli hans skjebne - vel fortjent, men dog litt trist. Vår mann, Beard, forsøker å slå seg opp på solenergi og miljøvern. Han er i bunn og grunn ikke spesielt opptatt av å redde verden, men blir motvillig trukket inn i prosjekter som peker den veien. Etter som tiden går er det slett ikke så verst, og Beard begynner å ane at han kan gjøre både penger og prestisje.

Jeg leste ett eller annet sted en eller annen kritisk røst som mente at dette var ingen bok om miljøvern og verdens klaustrofobiske utvikling, men heller en bok om en litt komisk og litt tragisk fysiker. Jeg er ikke helt enig i denne kritikken. Jeg tror nemlig at den godeste mr. Beard kan leses som en metafor for oss alle og hvordan vi behandler moder jord. Med andre ord - hvis jeg har rett - en politisk bok fra McEwan. Mr. Beard formelig propper seg med mat, alkohol, søtsaker og sex. Han blir feitere og feitere, eklere og eklere - og til slutt "sprekker" han. Ikke bokstavlig talt, men vekt, usunn livsstil, lite trening og et altfor stort alkoholinntak, får konsekvenser. Både mat, alkohol og lite trening/et behagelig sofaliv er faktorer som kan knyttes til nytelse og velvære. Der er jeg på linje med mr. Beard. Men det er fråtsingen, den manglende viljen til å stoppe før det er for mye og ta ansvar som blir poenget. Sammen med fullstendig mangel på innlevelse med andre, empati og indre moral, en dydsetisk tilnærming til moralske spørsmål, som gjør at alt bærer så helt galt av sted. Og dette, mener jeg, kan leses som et bilde på hvordan vi utpiner jorda. Og konsekvensen? Vel, vi blir syke, vi blir stilt til veggs og vi dør.

Boken er til tider hysterisk morsom. Et eksempel er chipsposen på toget, ett annet er når Beard argumentere, i full offentlighet, for at kvinner og menn har ulike biologiske betingede faglige preferanser. Det er sånn at jeg får vondt av fæle, men akk så stakkarslige Beard.

Anbefales hjertelig!

God bok!