Vekten av snøkrystaller - Thorvald Steen

Jeg har ingen forklaring på hvorfor i all verden jeg ikke har lest Steen tidligere. Av en eller annen ubegripelig grunn har jeg innbilt meg at han skriver bøker som ikke er i min preferansegruppe. Etter å ha lest Vekten av snøkrystaller må jeg bare fastslå at dette er en bok som i aller høyeste grad treffer mine preferanser. Dette er en av de vakreste, såreste og opprivende barndomsskildringene jeg noen gang har lest.

Hovedpersonen, en gutt på snart 15 år, er enebarn. Han bor sentralt i Oslo med sine foreldre. Lidenskapen er skihopp. Skildringene av følelsene rundt hoppingen er mesterlig, og neste gang jeg ser disse gutta hopper er det med en helt ny forståelse av hva de driver med og hva som driver dem.

En gutt på 14, snart 15 år, er i en spesiell fase i livet. Ingenting teller mer enn å få drive med det de elsker og brenner for - som regel er det en eller annen form for sport. Livet er fullstendig åpen og alt er mulig. Også å bli en verdensmester innen den sporten han driver. Samtidig er dette en skjør alder. Vennskap som varer livet ut etableres, jenter fremstår på en ny måte og forholdet til foreldrene endrer seg. 14 åringen er fremdeles tett knyttet til foreldrene, og forholdet til mor og far er kanskje spesielt viktig i denne perioden. For foreldre kan dette forholdet være litt ambivalent - fordi barnet ønsker nærhet samtidig som barnet ønsker å frigjøre seg. Noe av det som kanskje er viktigst for det store barnet er forholdet mellom mor og far, stabiliteten hjemme og følelsen av at hjemmet er borgen som alltid skal bestå.

Hovedpersonen i Vekten av snøkrystaller elsker å hoppe på ski. Det er det han tenker på, trener for og ikke minst er hoppingen knyttet til kjernen i det han tror, føler, opplever og ønsker skal være han. Når han begynner å falle, få blåmerker og bli vissen i en fot, er ikke dette noe som truer denne identiteten før han kommer til doktor Lange og får beskjed om at han har fått en sjelden og nådeløs muskelsykdom. Han får, som Steen selv fikk da han var 15 år, beskjed om at han antageligvis blir rullestolbruker om få år.

Beskjeden legen gir er traumatisk, og må føles som et dødsstøt. Det som gjør det hele ekstra sterkt å lese er hvordan hovedpersonen forsøker å skjule dette for foreldrene, han ønsker å skåne dem. Samtidig er foreldrene så opptatt av hva som skjer med mor, at de ikke ser hvordan gutten kjemper og stadig blir dårligere. Foreldrene skyver gutten fra seg, de forsøker å redde seg selv og de evner ikke å se at han er en del av det som skal reddes. Historien om Sverigeturen og overnattingen hos naboen er sterke fortellinger om dette.

Dette er en bok som virkelig ryster denne leseren. På en stillferdig måte tar den grep om kjernen i familieprosjektet, om ungdomstid og identitet. Grepet klemmes til det ytterste, og illustrerer hvor skjørt familielivet er. Jeg ble usedvanlig grepet av denne boken, og den kommer til å ligge i meg lenge. Jeg har så vondt av dem alle sammen, far som ser at alt han har forsøkt å holde sammen går i oppløsning, mor som sliter og forsøker å holde seg selv samlet, og ikke minst gutten. En ting er den nådeløse sykdommen som tar fra han den store drømmen. Det vondeste er kanskje den ensomheten han beskriver og erfarer. En ensomhet av så store dimensjoner som bare et barn i denne alderen kan oppleve.

En må-lese bok som anbefales på det varmeste!

God bok!