Colm Toibin - The testament of Mary

Jeg har blogget om Colm Toibin's Brooklyn tidligere, en bok jeg synes var helt grei, men ikke noe mer. The testament of Mary er en helt annen type bok, og fortellingen har skapt voldsomme reaksjoner blant annet i USA der den ble satt opp som teaterstykke.

Boken handler om Maria, Jesu mor. Vi møter henne som en eldre kvinne sterkt preget av sorg og fortvilelse. Hun forteller om sønnen sin og måten han døde på. Maria er ikke nevnt mange ganger i Bibelen, og det er en sterk fortolkning av hennes historie Toibin presenterer.

Boken innledes ved at vi treffer Mary, som hun heter på engelsk. Hun blir avhørt av to menn, og hun forteller følgende historie, om kaninene, når de vil vite om detaljene da Jesus døde på korset:

So when I a was telling him about the rabbits I was not telling him something that I had half forgotten and merely remembered because of his insistent present. The details of what I told him were with me all the years in the same way as my hands or my arms were with me. On that day, the day he wanted details of (...) a man came close to me who had a cage with a huge angry bird trapped in it, yhe bird all sharp beak and indignant gaze; the wings could not stretch to their full width and this confinement seemed to make the bird frustrated and angry. (...) Th eman also carried a bag, which I gradually learned was almost half full og live rabbits, little bundles of fierce and terrorized energy. And during those hours on that hill, during the hours that went more slowly than other hours, he plucked the rabbits one by one from the sack and edged them in to the barely opened cage. The bird went for some part of their soft underbelly first, opening the rabbit up until its guts spilled out, and then of course its eyes. (...) The bird did not seem to be hungry, although perhaps it suffered from a deep hunger that even the live flesh of writhing rabbits could not satisfy (...)An the man's face was all bright with energy, there was a glow from him, as he looked at the cage and then at the scene around him (korstfestelsen), almost smiling with dark delight, the sack not yet empty

Fortellingen er grotesk, og boken handler da også om det onde, og menneskets villighet - under de rette omstendighetene - til å utøve vold mot hverandre.

Maria fremstilles i boken som mor, enke og kvinnne. Hun forteller om den lille gutten sin, som kom til henne om natten, var kjærlig og vakker. Han blir voksen og stadig mer fremmed for henne. Han begynner å omgås det Maria omtaler som misfits, unge menn med forvirrede forestillinger om verden, hennes sønn og seg selv. Mennene hun omtaler er Jesu disipler. Etterhvert som ryktene om Jesus begynner å svirre, at han kan endre vann til vin, gå på havet, mette en stor mengde mennesker, blir Maria bekymret og advart om at styresmaktene vil ta ham. På et bryllup de er sammen forsøker hun å si til sin sønn at han er i fare og at de må reise bort, sammen. Jesus svarer sin mor "woman, what have I to do with thee?" Jesus vedkjenner seg ikke sin egen mor, noe som fører til stor fortvilelse - og rådvillhet hos Maria.

Maria blir sjokkert og fortvilet, og hun blir desperat når hun skjønner at Jesus skal korsfestes. Hun reiser for å være der med ham, men situasjonen utarter seg på en måte som gjør at hun flykter før han er død. Dette punktet i boken er av enkelte kritikere trukket frem som noe av det som  gjør boken lite troverdig - en mor blir med sitt barn, selv om det forårsaker at hun også blir drept. Jeg er uenig i denne kritikken, og mener den bygger på myten om moren og forsakelse. Mennesker kan tro at de vil handle på en bestemt måte i tenkte situasjoner, men det er ikke alltid det er mulig - når tragedien rammer. Også for en mor. Dessuten handler boken om barnet som blir fortapt for moren, hun er ikke lenger for ham - noe som også uttrykkes når disiplene etter Jesu død forklarer Maria at han er hos sin far. Hos sin far? svarer Maria, men han er død. Han blir aldri Guds sønn for Maria, men sønnen hun fikk med Josef.

Diskusjonene - som har vært veldig opphetet - om boken og teaterstykke, dreier rundt spørsmålene om dette er en blasfemisk bok. Særlig fra katolsk hold, de har et sterkt forhold til jomfru Maria, har latt seg opprøre. Jeg velger å lese boken først og fremst som en gammel historie belyst fra et annet perspektiv og en annen kontekst, om en mors fortvilelse når barnet endrer seg, utsetter seg for fare og setter sin egen væren i en ny og truende sammenheng. Det er en mor bak enhver sønn/mann, en historie ethvert menneske tar med seg, uansett hvem han er eller hva han gjør. Noen ganger tar han noen valg som bryter med forventningene. Det er også en bok om vold og grusomheter, og de blir løftet ut av en politisk og/eller religiøs kontekst og satt inn i en ny og individuell sammenheng. Når Maria blir fortalt at Jesus døde på korset, men har gjennoppstått fra de døde, klarer ikke Maria å ta det inn over seg. Hvorfor? spør hun. Da hun blir forklart at han skal redde menneskene fra evig fortapelse, svarer hun "det var ikke verdt det". For henne var det ikke verdt det.

Boken utfordrer vante forestillinger og er et kunsnerisk stykke arbeid som gjør akkurat det god kunst skal; den utfordrer eksisterende forestillinger, viser en annen side av en sak, drar frem viktige spørsmål om menneskets eksistens og utfordrer oss. Vi kan lese boken inn i mange sammenhenger; begrunnelsen for å gå til krig, konsekvensene politisert religion får for oss alle, menneskets evne og vilje til ondskap, miljøsaken, feminisme, familie, det er altså et universelt tema som tas opp. Få, om noen, kan stille seg likegyldig til en slik tekst som denne.

Anbefales!
God bok!

Gjesteblogger: Drømmen om det fullkomne samfunn. Fire totalitære ideologier – én totalitær mentalitet?

 Gjesteblogger Kjell Lars Berge har anmeldt boken "Drømmen om det fullkomne samfunn" av Øystein Sørensen for NRK.

Kjell Lars Berge skriver at dette er en viktig bok, og «Drømmen om det fullkomne samfunn» gir en faglig oppdatert og meget troverdig framstilling av den totalitære tenkemåten enten den manifesterer seg som fascisme, nazisme, marxisme eller islamisme.

God lesning!

For noen dager siden forlot professor Bernt Hagtvet – under full pressedekning - Bjørnson-festivalen i protest mot at den svenske forfatteren og maoisten Jan Myrdal var blitt invitert som foredragsholder.

Den politisk interesserte som er opptatt av å forstå de mer fundamentale begrunnelsene for Bernt Hagtvets tydelige reaksjon, bør lese historie-professoren Øystein Sørensens bok «Drømmen om det fullkomne samfunn. Fire totalitære ideologier – én totalitær mentalitet?»

Boka er unnfanget i forskningsmiljøet ”Nettverk for totalitarismeforskning” der blant andre Hagtvet, Terje Emberland og Lars Gule inngår sammen med forfatter Sørensen. «Drømmen om det fullkomne samfunn» er en meget viktig bok. Den gir en faglig oppdatert og meget troverdig framstilling av den totalitære tenkemåten enten den manifesterer seg som fascisme, nazisme, marxisme eller islamisme.

Det som kjennetegner de menneskene som lar seg styre av den totalitære tenkemåten, er at de alltid og uansett har rett, enten begrunnelsen hjemles i vitenskap (som i marxismen og nasjonalsosialismen) eller i religion (slik som islamismen og de kristne protestantiske anabaptistene).

Noen ganger forsøker de totalitære å framstille seg som et alternativ til religionen, slik som i den italienske fascismen. Med støtte i arbeider av den fremragende italienske historikeren Emilio Gentile dokumenterer Sørensen den kvasi-religiøse sakraliseringen av totalitarismen som var typisk for fascismen. Imidlertid kunne Sørensen også brukt marxismen som eksempel. Fortsatt ligger ”folkets” fremste representanter Lenin og Mao mumifisert og utstilt som gude-like faraoer til offentlig helgendyrkelse i sine hjemlands hovedsteder.

Henrettelser

Et annet kjennetegn ved totalitarismen er at alle dem som ikke er enige med de totalitære marxistene, fascistene, nasjonalsosialistene og islamistene ofte utsettes for vold av de rettroende. Ja, henrettelser av avvikere er en selvsagt del av det politiske totalitære prosjektet. Det 20. hundreåret var den epoken da folkemord og menneskeslakting i stor stil ble gjennomført fullt og helt med rasjonelle og vitenskapelige begrunnelser.

Sørensen viser detaljert, og med mange fotnoter og et imponerende antall referanser, at myrderiene og menneskeslaktingene ikke var tilfeldige eller preget av et irrasjonelt og ustyrlig raseri. De var og er rett og slett annonsert og foregrepet av de totalitære ideologienes filosofer, enten det var tyskeren Friedrich Engels, den russisk-jødiske Leo Trotsky, den hegelianske italienske filosofen Giovanni Gentile eller islamisten Sayyid Qutb.

Tittelen på boka - «Drømmen om det fullkomne samfunn. Fire totalitære ideologier – én totalitær mentalitet?» - ender med et spørsmålstegn. Det spørsmålstegnet kunne Sørensen uten videre droppet. Sørensen viser ingen tegn til tvil om at de fire ideologiene uten videre kan sorteres under den samme totalitarisme-kategorien. Han synliggjør så å si ikke de motforestillinger som leseren måtte ha til påstanden om at marxisme og nasjonalsosialisme var – og er - to sider av samme sak.

Setter på plass

Debatten etter Hagtvets boikott viser imidlertid at det er sammenstilling som flere framstående intellektuelle i Norge overhodet ikke vil akseptere. Forfatteren Edvard Hoem for eksempel hevdet nylig i et innlegg i Dagbladet at en slik sammenstilling av de to ideologiene er ”hårreisande og reaksjonær”. Med solid retorisk kraft og en ikke helt ueffen polemisk teft setter Sørensen de som fortsatt finner håp i det marxist-leninistiske politiske prosjektet, på plass.

Skal man argumentere i mot, bør man lese seg grundig opp på både den filosofiske litteraturen, samt sette seg grundig inn i den historiske dokumentasjonen på hva som faktisk har skjedd.

En annen gruppe som kan føle seg støtt, er alle dem som i islamismen mener å finne en legitim motkraft til Vestens og Israels nakketak på den arabiske verden allment og det palestinske folket særskilt. Heller ikke for dem kan Sørensen tilby noen trøst. I motsetning til utenriksminister Jonas Gahr Støre, og i (riktignok stilltiende) tilslutning til den nå så uglesette og beryktede idealisten Tony Blair, framstilles den palestinske folkebevegelsen Hamas som totalitær og en potensiell kraft bak et nytt folkemord, understøttet av Iran og det khomenistiske regimet der.

Litterært og retorisk sett er Øystein Sørensens bok en solid prestasjon. Sørensen henfaller, trass i sin tydelige politiske kritikk av totalitære bevegelser, ikke til billig og tarvelig polemikk mot alle de begavede og idealistiske unge som en gang har søkt trygg havn i totalitære bevegelser. Har man en gang i livet opplevd og ment at AKP(m-l) for eksempel var – eller kunne bli - en anstendig politisk bevegelse med et program som kunne gjøre samfunnet bedre, kan man lese Sørensens bok, være enig med konklusjonene og synspunktene, og likevel ikke måtte gi slipp på selvrespekten. 

Kjell Lars Berge.

Simon Mawer - The Glass Room

Merk deg forfatternavnet og tittelen på boken. Dette er intet mindre enn genial skrivekunst. En leseopplevelse av de helt sjeldne.

Først om forfatteren. Mawer er født i England i 1948, men bor nå i Roma. Han ga ut sin første bok Chimera i 1989 - da han var 40 år gammel. The Glass Room er hans åttende bok - så her er det forhåpentligvis flere perler å hente.

Bokens omdreiningspunkte er the Landauer house, et hus som bygges i Tsjekkia i 1930. Eierne, Viktor og Liesel Landauer, er et ektepar som har store visjoner for sitt husbyggeprosjekt. De treffer en arktiekt som er inspirert av modernismen, og som bygger det fantastiske huset for dem.

Symbolikken med huset er at det er moderne, det er åpent, bygget med store glassflater og typiske moderninstiske elementer. Huset representerer et brudd med det "vanlige", eller om du vil: med den gjengse smak og oppfatningen av estetikk. Huset er på mange måter gjennomsiktig: vi kan se inn i det og gjennom det. Husets symbolikk får en dyp dobbelbunn, i opptakten til den andre verdenskrig og tiden etterpå.

Viktor er jøde. Etterhvert som krigen kommer nærmere Tsjekkia forstår ekteparet at de må ta med seg barna sine og komme seg bort. De reiser først til Sveits, før de i siste liten kommer seg til USA, der de blir boende resten av livet. Ekteparet tilhører overklassen, de er kultiverte, kritiske og opptatt av politikk. Huset er et uttrykk både for ekteparets selvstendige tenkning, men også for den stemning som rådet i Europa før krigen. Optimisme, fremgang, politisk engasjement og et blomstrende kulturliv.

Vi følger huset etter at ekteparet har flyktet, og vi følger menneskene som overtar det. Først tyskerne, som bruker som et surrealistisk laboratorium for raseforskning. Deretter blir det ballettskole, for til sist å bli omgjort til et museum. På denne måten speiler huset ulike epoker og ulike verdensanskuelser. Vi følger menneskenes skjebner og det er sterke møter med sterke mennesker som lider personlige skjebner i en svart historisk periode i Europas historie.

Boken åpner med at Liesel kommer tilbake til huset, etter invitasjon fra myndigheten i den lille Tsjekkiske byen der huset er bygget. Huset er gjort om til museum, og myndighetene ønsker tydeligvis å legitimere at eierne ble frattat huset og alle rettigheter da de måtte flykte. Deretter flytter vi oss over til begynnelsen, til 1930, og blir fortalt en gripende og troverdig historie om huset og de som har bodd i det.

Det som er så vakkert med boken er at den viser hvordan krigen påvirket enkeltindividene og samfunnet rundt. Europa var en verdensdel som var i fremgang. Kulturlivet og akademia representerte alt det fantastiske som lå i Europa, mulighetenes verdensdel - kanskje enda mer enn USA. Så det er så trist, så trist, å lese om all ondskapen og vrangforestillingene nazistene brakte med seg.

Nå tenker du kanskje: åh, nei - ikke enda en bok om andre verdenskrig. Men dette er ikke bare enda en bok om andre verdenskrig. Det er en annerledes bok om Europa - før og etter andre verdenskrig. I tillegg til krigen, er det en bok om mennesker og deres skjebner. Og om hvordan tilfeldigheter, muligheter, personlige valg og karaktertrekk blir avgjørende for det som skjer med dem under og etter krigen.

Europa er uten sammenligning min favorittverdensdel. Når jeg er i Europa, og ute av Norden, slår det meg hver gang hvor imponerende denne delen av verden er. Europa har alt. Spesielt det å reise med tog gjennom Europa er som å reise i tiden og i det som er "verden". Det må ha vært hardt for alle dem som flyktet til USA, bare tanken på at det var deres Europa som til de grader ble destruert, fra innsiden - det er nesten ikke til å holde ut. Alt dette ble følbart i lesningen av boken. Det var en av de sterkeste leseopplevelsene jeg har hatt på lang tid.

Jeg leste boken i Frankrike, på engelsk, og ble ferdig med den da jeg satt i flyet, høyt over yndlingskontinentet mitt. Jeg gråt da jeg var ferdig med den, og jeg tenker mye på den fremdeles. Jeg håper at den generasjonen som vokser opp nå forstår hvor viktig demokratiet er, muligheten for det enkelte individ får til å leve sitt liv, uavhengig av en stat eller dispot som ødelegger det skjøre systemet vi lever i. Og samtidig er tanken på all den uretten som fremdeles er, dypt fortvilende.

Dette er en bok med et formål som går langt utover det litterære. Det er som en kavalkade over Europas utvikling fra 30-tallet, fortalt ut fra et byggeprosjekt som var ment å representere nytenkning og nye muligheter. Boken er intet mindre enn fantastisk.

Anbefales!
God bok!

Morten Bremer Mærli

Atomvåpen - Det du ikke vet, det du ikke vil vite er ingen bok for pyser. All min angst fra 80-tallet er reaktivert - det var faktisk så ille og farlig som vi trodde. Ikke nok med det: faren er der enda, enda sterkere enn før.

Du har sett Morten Bremer Mærli på nyhetene. Han er en av disse unge, kjekke og tillitsvekkende mennene som kan mye om viktige ting som krig, våpen, terror og annen elendighet. Kunnskapsnivået er så høyt at vi må ta det han sier på alvor. Og boken burde blitt allemanns-lesing. Vi lytter nemlig oppmerksomt til sånne som Mærli!

Mærli gir en god og pedagogisk introduksjon og fordypning (ikke dårlig - den kunsten er det ikke alle som behersker) i spørsmål om og historien om atomvåpen. Han skriver på en måte som gjør at til og med jeg (og du) kan forstå de faglige dimensjonene innenfor det han driver med. Han forteller oss hvordan de store linjene er - og hvilke konsekvenser dette har for det mer intrikate nettverket i atomvåpenverden. Boken tegner et bilde over den politiske sammenhengen mellom makt og våpen.

Mærli's bok er ikke bare grøss og gru. Den gir håp om optimisme, og forfatteren har ikke gitt opp håpet om at atomkappløpet kan stoppes.

Boken gir en følelse av nostalgi - i betydningen av at dette var svært aktuelt for oss som vokste opp på 80-tallet. På en måte er det en god nostalgi, på den måten at jeg kjenner at det gamle engasjementet for nei til atomvåpen fremdeles er der. Og det er ikke så mange bøker av denne typen som klarer å vekke til live gamle glør. Men det klarer altså Mærli. Så sett boken på listen over den tyngre delen av sommerlektyre - tyngre forstått som meningsfull litteratur. Den er også en fin gavebok: klok, engasjerende, godt skrevet og en bok som gir kunnskap.

Jeg tror det var Dagsavisen som mente at boken kunne vært enda mer spisset. At forfatteren kunne gjort mer ut av hovedpoengene sine. Det er jeg helt uenig i. Du skal være passe tett i hodet for ikkeå få med deg at dette er alvor, at forfatteren har et viktig budskap og at dette budskapet ikke kun går til politikere, men også til alle aktive demokratiske medborgere.

Forord av en annen kjekk, klok og tillitsvekkende - om ikke like ung mann med et budskap og en visjon: Jonas Gahr Støre.

For utfyllende kommentar om forfatteren og atomvåpen se feks. denne linken.

Anbefales!!

God bok!

Kunnskapsløftet

I august 2006 fikk vi en ny læreplan for skolen - det såkalte Kunnskapsløftet. I denne beskrives hva barna våre skal lære på skolen. Det er altså et viktig dokument - i den forstand at det forteller hva vi kan forvente fra skolen.

Barna tilbringer mye tid på skolen - og skolen har sterk påvirkning på elevenes liv her og nå - og videre i livet. Derfor - alle som har barn i skolen - er dette et dokument du skal ha lest og forstått.

Politiske dokumenter kan være krøkkete å lese, men her kommer en kort bruksanvisning som skal gjøre det hele litt enklere for de som ikke er kjent med denne typen tekster.

Kunnskapsløftet er delt inn i tre deler som sammen er det som heter læreplanverket. Delene heter Generell del, Prinsipper for opplæringen og Læreplaner for fag.

Generell del er den samme som i forrige læreplanen, og her står det masse om hvilke rolle skolen skal ha i samfunnet. Det var Hernes som skrev denne delen, og han definerer målet for skolen som det integrerte menneske. Det er mye som kan sis om denne delen, men den harmonerer utrolig dårlig med resten av den nye læreplanen, så skum igjennom den - men vit at dette kun er er retorikk. La de tusen blomster blomstre.

I neste del derimot - begynner det å skje saker og ting. Prinsipper for opplæringen tydeliggjør skoleeiers ansvar for opplæringen. Her listes reglene opp i det som kalles for Læringsplakaten. Her står det hvilke regler som gjelder for rektor :-) og akkurat hva du som forelder kan forvente av skolen.

Læringsplakaten var en smule knapp og business-aktig da Clemet fikk bestemme, så da Djupedal og SV tordnet inn i regjeringslokalene ble det tilføyd litt ekstra tekst i prinsippene for opplæringen. Ikke overraskende handler dette om Kardemommeby - vi skal være snille med hverandre, at alle skal lære av hverandre og at alle skal verne om den norske kulturen og så videre. Ispedd litt forretningsaktige begreper som virksomhet og bedriften viser SV at de er med på moroa.

Til slutt kommer fagplanene, og det er i disse læreplanen realiseres. Her står det hva barna dine skal kunne. De skal tilegne seg såkalte grunnleggende ferdigheter. I læreplanen er det fem grunnleggende ferdigheter og disse må du kjenne til:

eleven skal

- kunne lese

- kunne uttrykke seg skriftlig

- kunne regne

- kunne uttrykke seg muntlig

- kunne bruke digitale verktøy

Alle fagplanene har såkalte kompetansemål - disse kjenner man igjen fra arbeidsplanene og ukeleksa hvor ukas mål skal være spesifisert. Hold deg oppdatert på ukeplanene - og vit at de tas ikke ut av thin air, men er en direkte konsekvens av det fagplanene sier at barna skal ha lært.

Det er forbausende få foreldre som har lest læreplanverket, men nå har jeg gjort et stakket forsøk på å pipe om hvor viktig det er at den blir lest. Last ned fra nettet eller kjøp i utvalgte bokhandlere. Og følg med - senere skal jeg tipse om hvordan ditt barn blir en vinner i Kunnskapsskolen .....

God lesning!

Per Olov Enquist - Livlegens besøk

Jeg er en svoren tilhenger av Enquist og liker alt jeg har lest av han. Derfor blir det antageligvis flere innlegg om han etter hvert.

Livlegens besøk handler om Johann Friedrich Struensee som i 1768 ble ansatt som danske kong Christian den syvendes livlege. Kongen var både ung og sinnsyk, og snart skulle legen få stor innflytelse både på kongens liv og på politiske reformer i Danmark.

I utgangspunktet er jeg ikke spesielt glad i historiske romaner, men denne boken kan ikke reduseres til kun å være det. Dette er historien om hvordan Struensee, sterkt påvirket av opplysningstiden og Voltaire bidrar til å reformere Danmark på en måte som legger grunnlaget for den videre demokratiske utviklingen i Skandinavia - tyve år før den franske revolusjon.

En aldeles nydelig skrevet bok, historisk - men dog politisk aktuell på sin måte, historien om et kongehus preget av maktkamp og splid, kjærlighetshistorien som involverer legen og Kong Christians kone og til slutt henrettelsen av Struensee.

Jeg kan ikke tro annet enn at Struensee er en av de viktigste karakterene i Skandinavias utvikling mot demokratiet - en mann forut for sin tid med visjoner som er aktuelle den dag i dag.

God bok!