Gjesteblogger: Drømmen om det fullkomne samfunn. Fire totalitære ideologier – én totalitær mentalitet?

 Gjesteblogger Kjell Lars Berge har anmeldt boken "Drømmen om det fullkomne samfunn" av Øystein Sørensen for NRK.

Kjell Lars Berge skriver at dette er en viktig bok, og «Drømmen om det fullkomne samfunn» gir en faglig oppdatert og meget troverdig framstilling av den totalitære tenkemåten enten den manifesterer seg som fascisme, nazisme, marxisme eller islamisme.

God lesning!

For noen dager siden forlot professor Bernt Hagtvet – under full pressedekning - Bjørnson-festivalen i protest mot at den svenske forfatteren og maoisten Jan Myrdal var blitt invitert som foredragsholder.

Den politisk interesserte som er opptatt av å forstå de mer fundamentale begrunnelsene for Bernt Hagtvets tydelige reaksjon, bør lese historie-professoren Øystein Sørensens bok «Drømmen om det fullkomne samfunn. Fire totalitære ideologier – én totalitær mentalitet?»

Boka er unnfanget i forskningsmiljøet ”Nettverk for totalitarismeforskning” der blant andre Hagtvet, Terje Emberland og Lars Gule inngår sammen med forfatter Sørensen. «Drømmen om det fullkomne samfunn» er en meget viktig bok. Den gir en faglig oppdatert og meget troverdig framstilling av den totalitære tenkemåten enten den manifesterer seg som fascisme, nazisme, marxisme eller islamisme.

Det som kjennetegner de menneskene som lar seg styre av den totalitære tenkemåten, er at de alltid og uansett har rett, enten begrunnelsen hjemles i vitenskap (som i marxismen og nasjonalsosialismen) eller i religion (slik som islamismen og de kristne protestantiske anabaptistene).

Noen ganger forsøker de totalitære å framstille seg som et alternativ til religionen, slik som i den italienske fascismen. Med støtte i arbeider av den fremragende italienske historikeren Emilio Gentile dokumenterer Sørensen den kvasi-religiøse sakraliseringen av totalitarismen som var typisk for fascismen. Imidlertid kunne Sørensen også brukt marxismen som eksempel. Fortsatt ligger ”folkets” fremste representanter Lenin og Mao mumifisert og utstilt som gude-like faraoer til offentlig helgendyrkelse i sine hjemlands hovedsteder.

Henrettelser

Et annet kjennetegn ved totalitarismen er at alle dem som ikke er enige med de totalitære marxistene, fascistene, nasjonalsosialistene og islamistene ofte utsettes for vold av de rettroende. Ja, henrettelser av avvikere er en selvsagt del av det politiske totalitære prosjektet. Det 20. hundreåret var den epoken da folkemord og menneskeslakting i stor stil ble gjennomført fullt og helt med rasjonelle og vitenskapelige begrunnelser.

Sørensen viser detaljert, og med mange fotnoter og et imponerende antall referanser, at myrderiene og menneskeslaktingene ikke var tilfeldige eller preget av et irrasjonelt og ustyrlig raseri. De var og er rett og slett annonsert og foregrepet av de totalitære ideologienes filosofer, enten det var tyskeren Friedrich Engels, den russisk-jødiske Leo Trotsky, den hegelianske italienske filosofen Giovanni Gentile eller islamisten Sayyid Qutb.

Tittelen på boka - «Drømmen om det fullkomne samfunn. Fire totalitære ideologier – én totalitær mentalitet?» - ender med et spørsmålstegn. Det spørsmålstegnet kunne Sørensen uten videre droppet. Sørensen viser ingen tegn til tvil om at de fire ideologiene uten videre kan sorteres under den samme totalitarisme-kategorien. Han synliggjør så å si ikke de motforestillinger som leseren måtte ha til påstanden om at marxisme og nasjonalsosialisme var – og er - to sider av samme sak.

Setter på plass

Debatten etter Hagtvets boikott viser imidlertid at det er sammenstilling som flere framstående intellektuelle i Norge overhodet ikke vil akseptere. Forfatteren Edvard Hoem for eksempel hevdet nylig i et innlegg i Dagbladet at en slik sammenstilling av de to ideologiene er ”hårreisande og reaksjonær”. Med solid retorisk kraft og en ikke helt ueffen polemisk teft setter Sørensen de som fortsatt finner håp i det marxist-leninistiske politiske prosjektet, på plass.

Skal man argumentere i mot, bør man lese seg grundig opp på både den filosofiske litteraturen, samt sette seg grundig inn i den historiske dokumentasjonen på hva som faktisk har skjedd.

En annen gruppe som kan føle seg støtt, er alle dem som i islamismen mener å finne en legitim motkraft til Vestens og Israels nakketak på den arabiske verden allment og det palestinske folket særskilt. Heller ikke for dem kan Sørensen tilby noen trøst. I motsetning til utenriksminister Jonas Gahr Støre, og i (riktignok stilltiende) tilslutning til den nå så uglesette og beryktede idealisten Tony Blair, framstilles den palestinske folkebevegelsen Hamas som totalitær og en potensiell kraft bak et nytt folkemord, understøttet av Iran og det khomenistiske regimet der.

Litterært og retorisk sett er Øystein Sørensens bok en solid prestasjon. Sørensen henfaller, trass i sin tydelige politiske kritikk av totalitære bevegelser, ikke til billig og tarvelig polemikk mot alle de begavede og idealistiske unge som en gang har søkt trygg havn i totalitære bevegelser. Har man en gang i livet opplevd og ment at AKP(m-l) for eksempel var – eller kunne bli - en anstendig politisk bevegelse med et program som kunne gjøre samfunnet bedre, kan man lese Sørensens bok, være enig med konklusjonene og synspunktene, og likevel ikke måtte gi slipp på selvrespekten. 

Kjell Lars Berge.