Caroline Moorehead - Gellhorn. A twentieth-century life

Martha Gellhorn (1908-1998) var en av de beste krigsreporterne i det forrige århundrede. Hun dekket ikke mindre enn ni kriger, og reportasjene hennes var preget av hennes enestående evne til å komme i kontakt med menneskene som var rammet av krigen. I tillegg skrev hun en rekke romaner. Hun hadde en intens lidenskap for å reise, hun besøkte alle verdensdelene, bodde blant annet i Frankrike, England, Mexico, Cuba (det var Marha som fant og pusset opp Finca),Kenya, Italia og USA. Gellhorn var en nær venn av Eleanor Roosvelt, H.G. Wells og Robert Capa. Gellhorn bodde i flere peioder i det Hvite Hus, hun presset på for å få Roosvelt til å se alvoret i krigen i Spania og hun advarte i årevis mot Hitler of det tredje riket. Hun kommuniserte med både Kennedy og Clinton, og var derfor ekstremt indignert - med rette - for i mye av littteraturen om henne å bli redusert til at hun var Hemingways tredje kone. Ekteskapet varte i 5 år og hun var den eneste av Hemingways kvinner som forlot ham og ikke ble forlatt av han.

Martha var født og oppvokst i USA, men flyttet til Europa og bodde de siste 30 årene i London. Hun var svært opprørt over amerikanske innenriks og utenrikspolitikk. Hun var jøde og støttet Israel - i dagens klima hadde hun et litt problematisk syn på Palestina. Besøkene i konsentrasjonsleirene i Tyskland på slutten av andre verdenskrig endret henne for alltid og hun sluttet aldri å sette søkelyset på krigens ondskap og politikkernes korrupte maktmisbruk.Hun stolte aldri på Tyskland og tyskere igjen.

Martha Gellhorn var, fra barnsbein av, selvstendig, egenrådig og skrivende. Som kvinne var det ikke enkelt å jobbe seg opp innenfor journalistikk, men Gellhorn gjorde seg tidlig bemerket. Hennes detaljerte beskrivelser og gode øye for detaljene hun beskrev gjorde reportasjene hennes nære og sterke.

Gellhorn var rastløs, hadde vanskeligheter med å ha nære relasjoner til menn, og hun hatet å kjede seg. Hun var vakker, blond, høy og langbent - noe hun fikk fordeler av. Hun var ekstremt opptatt av vekten sin, utseende og klær. En ekte heltinne: vakker, smart, selvstendig, modig og pågående.

Hun skrev mange brev og i brevene er hun nådeløs med seg selv, tvilen på at hun er en god nok forfatter, ensomhet og mangel på stabilitet i livet. Hun skriver mye om det å skrive, og hvor vanskelig hun syntes det er å skrive gode skjønnlitterære tekster. I romanene og novellene bruker hun det hun har opplevd på reiser som bakgrunn for historien.

Det som fremstår som slående i biografien er Marthas nøkternhet, selvdisiplin og rasjonelle væremåte. Dette blir særlig tydelig når Moorehead beskriver at Martha, 80 år gammel, på en av sine morgenturer på stranden i Kenya blir overfalt og voldtatt. Kvinner blir voldtatt hver dag, i krig og fred, over hele verden, det er i følge Martha bare å komme seg videre, og ta det for det det var - et overgrep.

Boken til Moorehead er en murstein, og hun dekker hele livet til Gellhorn. Det gjør veldig inntrykk å lese om denne helt spesielle kvinnen og alt hun opplevde. Et bemerkelsesverdig liv og et beverkelsesverdig menneske. Hun advarte mot politikere, maktmisbruk og overgrep, hun levde et fantastisk liv, hun beskriver vanskelighetene med først å bli middelaldrende, deretter gammel. 89 år gammel kunne hun ikke lenger reise, hun var nesten blind og kunne ikke lese. Hun overlot ingenting til andre, og avsluttet livet i samme stil som levde: hun ryddet leiligheten, gjorde ferdig alt papirarbeid, avlyste avtaler, tok på seg en pysjamas i silke og tok en overdose med tabletter.

Boken fortjener å bli lest, Gellhorn har fremdeles mye viktig å bidra med når det gjelder journalistikk, reisebeskrivelser og politikk og hun har en plass som et forbilde både for kvinner og menn. Hun var makeløs!

Du får boken på amazon.

Ekstern lenke om Gellhorn her.