Wislawa Szymborska - Livet er den eneste måten.

Wislawa Szymborska fikk Nobels Litteraturpris i 1996 og er kjent for mange norske lesere. Nå har diktene hun skrev fra 2002 og frem til hun døde i 2012 kommet på norsk, oversatt av Christian Kjelstrup. Jeg var på lanseringen av boken på Litteraturhuset i Oslo og så heldig at jeg fikk en samtale med Kjelstrup. Jeg spurte ham hvordan han oppdaget diktene hennes og hvordan han klarte å få i stand et møte med kvinnen som sjeldent lot seg intervjue. Her er det han fortalte:

 Jeg husker ikke nøyaktig når og hvor jeg leste Szymborska for første gang, men det var Ole Michael Selbergs oversettelse fra 1996. Diktene traff meg umiddelbart. Jeg deler hennes verdenssyn: At livet er ufattelig, i positiv forstand. At det av den grunn er en stor glede å ta den i bruk, nærme seg den fra flest mulige vinkler. Hun skriver om ting jeg har sett eller tenkt på eller kan kjenne meg veldig igjen i, og som 
jeg skulle ønske jeg 

Wislawa Szymborska

kunne ta mer inn over meg, men som jeg har lagt til side. Så hun gir meg konstante aha-opplevelser. Også skriver hun veldig bra, da. Også har hun humor. Blant hennes mange fans er Woody Allen, som har sagt at "hun klarer å fange tilværelsens meningsløshet og tristhet, men likevel være livsbekreftende."

Hvis du tenker på hvordan jeg fant henne som fysisk person:

Det var ikke enkelt. Szymborska var kjent for aldri å gi intervjuer. Ikke fordi hun var menneskefiendtlig, tvert imot. Men hun skydde publisitet, hun satte ikke seg selv i sentrum. Utstyrt med et anbefalelsesbrev fra den polske ambassaden i Norge kom jeg til slutt innenfor, i leiligheten hennes i Krakow. Jeg fikk ca. halvannen time med henne, en av den beste halvannen timene i mitt liv. Det var så behagelig å være i hennes nærvær. Hun serverte konjakk midt på dagen og var akkurat som diktene sine: Interessert, morsom, ikke belærende, ikke moralistisk.

Ikke lenge etter at jeg var hjemme hos henne, døde hun. Jeg tror det var da jeg bestemte meg for å gjendikte henne. Jeg følte jeg ikke hadde noe valg, jeg måtte, ut fra en slags takknemlighet. Samtidig var jo dette egoistisk: Jeg har tatt en interesse (å lese Szymborska) et hakk videre (å jobbe med språket hennes). Det har rett og slett vært en stor nytelse.
Det spesielle ved diktene hennes er kanskje hvordan så å si alle jeg har møtt, som har lest henne for første gang, blir truffet av dem. Hun er så klok, men samtidig fullstendig tilgjengelig. Også er hun aldri kjedelig, aldri abstrakt.

Christian Kjelstrup

Det er en nydelig bok Kjelstrup har oversatt, og med dikt som helt sikkert kommer til å bli brukt i anledninger som dåp, konfirmasjon, bryllup, begravelser og andre merkedager. Bevingede ord som tar utgangspunkt i og hyller den mest fundamentale kjensgjerning av dem alle:  Livet er den eneste måten.

Takk til Christian Kjelstrup som har gjort denne tilgjengelig for et norsk publikum, og for samtalen.

Anbefales på det varmeste, dette er en liten perle!
God bok!

Gullfisken - J.M.G. Le Clèzio

Le Clèzio fikk Nobels litteraturpris for 2008, og dette er mitt første møte med han. Jeg avsluttet 2008 med denne boken, og flere titler av han står klar i hyllen.

Dette er en fantastisk og hjerteskjærende fortelling om lille Laila. Hun kidnappes som 6 åring og selges som slave. I flere år jobber hun for kvinnen som kjøpte henne, men da denne dør er Laila prisgitt andre mennesker.

Laila rømmer fra Marokko til Europa og det er i Paris store deler av fortellingen utspiller seg. Laila er illegalt i Frankrike og lever livet der på skyggesiden. Le Clèzio guider oss gjennom et liv som man skulle ønske ikke var mulig. Laila treffer en rekke personligheter som har det like røft som hun selv.

Gullfisken er en god tittel og metafor for historien. Når det gjelder Nobelprisen henviser jeg til innlegget i Sjeldnere enn sorte svaner om leseopplevelser. Jeg er enig med han når han skriver at man blir mer og mer kresen etter hvert som man har lest en del - jeg syntes vel kanskje ikke denne boken utpeker seg som en klar Nobel-vinner. Men tatt i betraktning at jeg kun har lest denne ene sier det seg selv at grunnlaget for å si om dette er et godt valg av litteraturkomiteen ikke er der. Og det var mange som applauderte valget av Le Clèzio.

Boken er viktig og aktuell. Den beskriver en virkelighet som mange lever under i dagens Europa - inkludert i Norge. Jeg sender en hilsen til den rød-grønne regjeringen som har gjort sitt for å stenge Norge ytterligere og for å forenkle og banalisere debatten om innvandring. Til alle dere andre - boken anbefales varmt.