OSV. - Johan Harstad

Helt på tampen av året kom den virkelig store leseopplevelsen. Jeg har sovet dårlig, følt meg uvel, gremmet meg (mest over OL på Lillehammer) og samtidig hatt uendelig tilfredstillelse av å lese en bok av dette formatet. Jeg har blogget om Johan Harstad tidligere, og er hemningsløst begeistret for denne spesielle forfatteren. Han har en helt unik penn som ikke ligner på noe annet jeg har lest. Med OSV viser han hvor varierte tema han skriver om, og at han er en forfatter som behersker å flytte seg mellom ulike nivåer.

På ryggen av boken står det Vietnam, Bosnia, Rwanda, Tsjetsjenia, Somalia, Darfur, Afghanistan, Irak, OSV. Vi møter Alan som er krigsfotograf. Året er 1994, bakteppet er Tony Harding og OL på Lillehammer, og verden er bokstavelig talt et helvete på jord. Mens vi nordmenn leker vetter, nisser og troll og oppfører oss som idioter ruller den ene krigen verre enn den andre rundt omkring på kloden - den egen i vår egen hage, det tidligere Jugoslavia (hvem var ikke innom der på Sydentur på 80-tallet?).

Alans far er vietnamveteran og mistet seg selv i jungelen. 30 år etter flytter han hjemmefra og bosetter seg på en park ved krigsmonumentet i Washington. Han fordriver dagene med å vaske granittveggen med navneinskripsjonene. Søsteren Nora bor i London og mister den lille sønnen og mannen sin på tragisk måte. I Bosnia blir Petter, en dansk journalist drept, og så videre, og så videre. Alle mister noen og noe, og tapet er like grusomt, uavhengig av hvor det skjer.

Boken er skrevet som et skuespill, noe som har en helt spesiell effekt på leseopplevelsen. Leseren får dialogene og korte scenebeskrivelser, men må selv "fylle" ut rommet rundt handlingen. Dette gjør at man skaper bilder, hentet fra det man har sett på TV og personlige opplevelser med tematikken. For meg fungerer dette veldig bra.

Boken er en skikkelig knytteneve, og det gjør vondt å lese. Den har også den effekten at selv om handlingen blir råere etter hvert som man leser og får mer informasjon, så fikk, i hvert fall jeg, følelsen av å bli herdet til en viss grad. Jeg tenkte på det da jeg så på nyhetene i dag, ett innslag fra Sudan. Det blir for mye til at man kan ta det helt inn, det er så jævlig at man ikke helt klarer å forholde seg til det som skjer.

Dette er årets råeste bok. Den har gjort et sjeldent inntrykk på meg og jeg har delte følelser om at jeg er ferdig med den. Jeg vil ha mer Harstad, men jeg orker ikke mer. Og er det så mye mer å fortelle? Tittelen sier mer enn tusen ord, dette bare fortsetter og fortsetter.

Dropp Herbjørg Wassmo på pensumlistene for skoleelever og la de heller lese denne. Dette er så bra skrevet: Harstad krever mye og han gir enda mer tilbake. Hvis du skal lese en bok i år, la det bli denne - og til alle dere som leser mye: ikke gå glipp av OSV. Dette er en av de sjeldne bøkene som gjør at man tenker i kategoriene før og etter. Det er ikke mye som kan måle seg med denne boken - den er rett og slett en av årets beste bøker!

Anbefales!
God bok!