mandag 1. november 2010

Et mord i Kongo - Morten A. Strøksnes

Morten Strøksnes var, i tillegg til Lasse Midthun, min favoritt i Morgenbladet. Jeg syntes at han ofte hadde gode vinklinger, han hadde brodd, han fant gode saker og han skrev godt. Det var derfor med en viss skuffelse jeg fikk vite at han hadde sluttet i Morgenbladet. Skuffelsen var helt ubegrunnet. Jeg syntes Strøksnes er den beste reportasjeforfatteren vi har, og jeg setter han lik e høyt og helt på linje - kvalitetsmessig -  med Ryszard Kapuscinski som jeg har skrevet om tidligere.

Et mord i Kongo tar for seg dramaet i Kongo. Et drama som alle kjenner til, men som det er vanskelig å begripe. Ikke bare et mord som tilsynelatende ikke har et motiv, men også dette fasinerende, skremmende, annerledeslandet Kongo. Strøksnes gjør det ingen andre gjør, han reiser til Kongo for å få vite mer. Han ønsker å finne ut mer om Moland og French, og om landet de sitter fengslet i.

I boken blir vi ganske mye bedre kjent med de to nordmennene. Vi blir kjent med to eventyrere som begge har spesielle livshistorier og en eksepsjonell reisebiografi. De er tydeligvis to cowboyer, og det er helt sikkert mye rart de har drevet med rundt omkring i verden. Det visste jeg fra før - media har skrevet masse om cowboy-tendensene til disse to. Men vi får et bredere blikk på dem, og det er ikke til å komme fra at de har en historie som skiller seg fra den typiske nordmannen - i den grad en typisk nordmann eksisterer. Og de er spennende og sammensatte personligheter, uavhengig av hva man mener om skyld og motiver.

Jeg har lest blogginnlegg som slakter Strøksnes, som går på den "vanlige" kritikken om at vi ikke forstår Afrika, at vi er kolonister og så videre. Jeg er ikke enig. Strøsnes bruker sin forståelseshorisont (som er større enn en gjennomsnittsborgers horisont) og forsøker å skape mening om det han ser og opplever. Og for meg funker det veldig bra. Han bruker seg selv som betrakter, han deler sine erfaringer og opplevelser, og han skriver hele tiden ut fra et sted, nemlig seg selv.

Strøksnes er gudebenådet når det kommer til skrivekunst. Jeg har lest flere av de andre reportasjebøkene hans, og han har en letthet i språket som er helt glimrende, uten at han noen gang mister tyngden. Spesielt episoden i regnskogen i møte med de pot-røykende pygmeene er ubetalelig. Redselen han opplever og følelsen av å være sliten, så sliten før han kommer seg hjem - det er glimrende.

For oss som liker å reise og gjerne skulle våget det Strøksnes våger er dette obligatorisk litteratur. Vi er alle, i større og mindre grad, nyfikne på de to eventyrene som sitter i Kongo, og jeg syntes informasjonen Strøksnes er relevant, opplysende og aldri for nærgående eller spekulativ. Jeg så på et NRK-klipp at faren til Moland, Knut Moland, ikke ønsket at Størksnes skulle skrive boken. Argumentasjonen var at Kongo-farerne skulle skrive boken selv, og at Strøksnes kun var ute etter å tjene penger på historien deres. Helt urimelig, spør du meg. Etter å ha lest boken til Strøksnes er Moland og French's versjon en selvfølge - hvis og når den kommer i bokform.

Hvem som drepte sjåføren? Det blir vi ikke klokere på. Motivet til de to nordmennene er ikke-eksisterende, men det er kanskje hold i Strøksnes magefølelse når det gjelder diamantmafiaen. Jeg håper vi får vite det på ett eller annet tidspunkt, for det som virker klart er at Strøksnes kun skraper i overflaten av et eventyr vi antageligvis ikke har fantasi til å forestille oss.

Løp og kjøp! Unn deg en annerledes leseopplevelse, som både gir innblikk i den personlige tragedien de to Kongo-farerne opplever, et spennende og korrupt land, og en nordmanns erfaringer fra møte med dette landet. Anbefales!!

God bok!

1 kommentar:

  1. og nå er den nominert til Brageprisen. ;o)

    SvarSlett