Tjuende dagen - Geir Gulliksen

Tjuende dagen er en mye omtalt roman, med god grunn. Den handler om to mennesker som treffer hverandre som studenter i Bergen. I boken møtes disse igjen etter 20 år, og i opptakten til dette møtet får vi høre deler av hans historie.

Han gifter seg for andre gang med en kvinne han treffer i barnehagen der de begge har barn. De har et godt forhold, som virker solid på alle måter. Av en eller annen grunn begynner de å sprenge grensene for forholdene, ved å trekke inn en tredje seksualpartner. Dette forholdet varer i tjue dager, og det som begynner grensesprengende, eller omstyrtende som han kaller det, ender i forferdelse. Det er nedrig, subjektene reduseres til objekter, og seksualiteten blir på en måte symbolet på fremmedgjøring.

Den andre hovedpersonen er Liv. Det er hun som skriver boken, som forteller historien om mannen og kvinnen, og sin egen historie. Liv's historie er sår og brutal. Hun er tilsynelatende den svake, eller den fortapte, men er allikevel den som overlever. Hun er den som virker mest fremmedgjort, men når alt kommer til atl er det hun som viser seg å være nærmest seg selv. Kanskje. Vi møter Liv midt i boken, og her "møtes" de to historiene.

Gulliksen henviser mye til samfunnsvitenskaplig teori, og det er en fornøyelse å lese. De tekstene han bruker peker tilbake på en tid som har endret seg på mange punkter, men som samtidig predikerte hvilken retning samfunnsutviklingen kunne ta. Ziehe er et eksempel. Habermas et annet.

Språket er vakkert, og Gulliksens roman er noe av det bedre jeg har lest på lenge. Beskrivelsene er så nære, og så vonde, for eksempel passajen der Liv har bestemt seg for å ta livet sitt. En berøring fra en sosiologiforeleser får henne til å skrinlegge planene, i stedet fortsetter hun på sosiologi mellom fag.

Beskrivelsene fra Bergen, med Cafe Opera som sentralt møtepunkt, er som å bli satt tilbake til egen studietid. Festene, miljøet, teoriene, og alle følelsene som man husker fra den gangen.

Dette er en erotisk bok, uten at det erotiske er det sentrale i boken. Det spiller en hovedrolle, men det er ikke en erotisk roman ment for å pirre eller forlyste. I hvert fall er det sånn jeg leser boken. I stedet viser Gulliksen at seksualitet kan være begrensende for individet, og å alminneliggjøre hver og en av oss, helt frem til fremmedgjøring.

Anbefales!

God bok!