Min døde mann - Arne Lygre

I omslaget til denne boka står det at teksten "fanger enkeltindividets ensomhet, avstanden som ikke er til å forsere, men likevel nærheten som uventet vekkes, lidenskapen som plutselig oppstår." Det er mulig det er det teksten gjør, men for meg blir denne boka litt trøblete.

Hovedpersonen er gift og har to barn. Konen og barna er ikke inkludert i handlingen, så vi får ikke noe inntrykk av hvordan han er som ektemann og far. De møtene vi som lesere får med hovedpersonen er når han er sammen med andre menn.

Det er uklart hvorfor mannen er gift. Hvorfor fortsetter han å være gift når han er så oppptatt av andre menn? Han har et langt forhold, og han har korte forhold. Han nevner barna ved et par anledninger, men det virker lite troverdig, alt han sier og tenker handler om han selv. Jeg leser hovedpersonenens ensomhet som en form for valgt ensomhet. Han er ikke snill, han er selvopptatt og han er utrolig feig. Den avstanden som ikke kan forseres - men nærheten som vekkes - jeg får ikke helt tak i det. Eller - jeg ville brukt andre ord for å beskrive det jeg leser. Avstanden skapes ved at disse mennene ikke snakker sammen, ikke behandler hverandre bra. Hovedpersonen skriker flere ganger til den andre. Roper og skriker. Og nærheten, det er hard og brutal sex.

I Tjuende dagen var sex mellom samme kjønn også tematisert, og det som slår meg er at disse beskrivelsene, av menn som har sex med menn, virker så kalde. Mennene som beskrives fremstår som så sinte, så hensynsløse og så fiksert på selve handlingen. Ydmykelsen, dominansen, utløsningen. Når jeg leser boken tenker jeg, flere ganger, "hvem er Arne Lygre?". "Hvorfor skriver han dette?" Hva er det han forsøker å fortelle meg som leser?" Jeg har altså hatt en særdeles utfordrende leseopplevelse som trigger mye. Er det meg som har fått et for snevert blikk? Er de feminine verdiene så gjennomtrengende at kommunikasjon mellom menn blir så totalt forskjellig uten kvinner til stede? Er sex mellom menn så forskjellig fra sex mellom mann og kvinne? Er boken representativ - og hvis den er det; representativ for hva og for hvem?

Språket fikk meg inni mellom til å tenke på Dag Solstads skriving. Lange, sakte, tenkende beskrivelser.

Dette er en bok jeg anbefaler - den ga meg noen utfordringer på veien. Jeg har bevisst ikke lest anmeldelser av den - nettopp fordi jeg vil surre litt med den før jeg får andres perspektiver på det jeg har lest. Og jeg skal helt klart være åpen for Arne Lygre, selv om jeg ikke forstår hva han vil og hvorfor det var viktig for han å skrive denne boken.

God bok!