Pascal Mercier - Lea

Forfatteren av Nattog til Lisboa, har skrevet nok en nydelig bok. Lea er en  historie om to menn som tilfeldig  møtes og har det som filosofen Bollnow så vakkert beskriver som viljen til å skape bånd, i sin eksistensfilsofofi fra 1969. Jeg får en sterk fornemmelse av at Mercier er inspirert av møtefilosofien til Bollnow, hvis bok desverre synes umulig å oppdrive.

To menn, begge fra Bern, møtes tilfeldigvis i Provence i Frankrike. De skal samme vei og velger å ta følge. Den førtidspensjonerte legen Adrian er forteller, og tilhøreren til Martijns eksistensielt gripende og tragiske historie. Martijn var lykkelig gift med sin Cecilie, og sammen hadde de datteren Lea. Når Lea er 8 år dør Cecilie av leukemi, og far og datter sitter alene tilbake. Martijn er en mann som tenker mye, som elsker sin datter og som er villig til å gjøre alt for at hun skal ha det godt.

Etter morens død er Lea stille, sorgtung og ulykkelig. Dette varer frem til far og datter tilfeldigvis hører en kvinne som spiller fiolin på en stasjon på u-banen. Lea blir som besatt og fra den dagen er det fiolinen som blir det viktigste i Leas liv. Hun blir en utmerket fiolinist og knytter seg sterkt til mesteren som bidrar til å utvikle hennes talent.

Faren til Lea er ikke en mann som føler at det faller lett å kommunisere med sin datter. Han føler at han har mistet henne og at det ligger noe truende over hele situasjonen. Intuisjonen hans viser seg å stemme og det er smertefullt å lese hvordan Lea gradvis oppløses eller faller fra hverandre som person.

I Nattog til Lisboa var det som om Merciers tekst gradvis sluttet å fenge. Lea er en leseopplevelse av de sjeldne, fra første til siste side. Det er en sterk fortelling som jeg tror på, og som jeg kan forestille meg som virkelig, i den forstand at følelser og eksistens, møte mellom mennesker og eksistensielle kvaler blir sterkt og troverdig formidlet gjennom teksten. Dette er intet mindre enn vakkert, betagende, gripende og sjelsettende lesning. Musikken og sentral-Europa ligger som et nydelig bakteppe i historien, og i underteksten  er fremmedgjøring og hva som er meningen med menneskets liv og dialogens betydning for kjærlighet og det å ta ansvar for hverandre helt sentralt.

Dette er så langt i år en av de aller beste bøkene jeg har lest, og en bok som er vond å lese, men så vakker akk, så vakker.

Anbefales.
God bok!