Som noen av dere har fått med dere er jeg opptatt av blogging som et demokratisk og politisk verktøy - og jeg mener at en litteraturblogg, på samme måte som en hvilken som helst annen blogg - kan bidra til å sette ting på dagsordenen, til å ta opp saker, til å protestere og til å politisere. Dette blogginnlegget er en protest. På samme måte som Maria Amelie utførte en politisk handling da hun skrev boken Ulovlig norsk er dette blogginnlegget en politisk handling. I tillegg er det en meget personlig ytring. Det Maria Amelie og jeg har til felles er at vi bruker retten til å ytre. Der slutter også det vi har felles. Jeg er norsk og har norsk pass og kan fortsette å blogg til lenge etter noen gidder å høre på meg. Hvis jeg ønsker det. Maria Amelie er norsk, men har ikke pass. Hun har kanskje provosert noen ved å bruke ytringsfriheten sin, og nå betaler hun prisen.
Prisen Maria Amelie betaler føyer seg inn i et regnskap som startet da hun kom til Norge. Maria Amelie forteller i boken hvordan det er å være asylsøker i Norge. Og det hun forteller er slett ikke bra. Asylsøkere har det kjipt. Mye kjipere enn jeg kunne forestille meg. Hun og foreldre blir behandlet gjennomgående dårlig og respektløst av norske myndigheter.
Maria Amelie og hennes foreldre er ressurssterke mennesker. De gjør det beste ut av en umulig situasjon. Et gjennomgående trekk er at den situasjonen de er i tvinger dem til å begå lovbrudd. De lyver ved grensen for ikke å bli retunert umiddelbart. De oppgir ikke sine riktige navn, ettersom passene deres ligger igjen i Finland. Hvis de oppgir navnene sine vil de bli retunert der og da.
Maria's foreldre har vært noen en gang. De er utdannet, har arbeidet, bidratt til lokalmiljøet. De har integritet. Å måtte lyve koster, og de bærer den børen med seg den dag i dag. Maria's foreldre har ett barn som de elsker, og det gjør at det blir balanse i regnskapet. De er redde for at det skal seg selv og/eller datteren noe, derfor flykter de. De må lyve, men de redder datteren - det balansere det hele.
Maria og foreldrene blir behandlet som om de er snyltere, løgnere og forbrytere. Allikevel utvikler de en sterk kjærlighet for Norge. Ikke fordi mydighetene legger til rette for det, men fordi dette landet er fullt av mennesker som fremdeles tror på nestekjærlighet og demokrati. Mange, mange nordmenn begår sivil ulydighet for å hjelpe familien som trenger det. Det skal vi nordmenn være stolte av, dette er borgere som utøver demokrati og medborgerskap som kommer fra hjertet fordi de kjenner familien og ser at situasjonen er uvirkelig urimelig.
La oss stoppe litt her et øyeblikk. Når vi nå vet hvordan mennesker som kommer hit blir behandlet - hvordan er det for dem som blir behandlet dårlig når de får pass? Glemmer de måten de har blitt møtt på og takker og neier for at de endelig har fått opphold? Jeg tror ikke det - jeg kan ikke tro at den prosessen de har vært gjennom, med venting, umenneskelige intervjusituasjoner og fortvilelse lar seg stryke ut ved et pennestrøk. Jeg tror at dette er en erfaring som preger dem det gjelder resten av livet. Noen takler det. Noen takler det ikke.
I skrivende stund sitter Maria Amelie fengslet. Hun venter på å bli retunert til et Russland hun ikke kjenner, ikke har relasjoner til og ikke ønsker å være i. Det ville være uriktig av meg å nevne navn, men vi har fått vite at en person har avgjort Maria Amelies skjebne. Jeg vet hvem han er, mange av dere vet hvem han er. Han gjør bare jobben sin, sier mange. Ja, han gjør jobben sin. Men det er noen sider ved jobben han gjør som bør nevnes.
På lik linje med de som kommer hit og får erfaringer som preger dem, har denne mannen et liv, erfaringer og en kontekst han handler innenfor. Som samfunnsviter er det naturlig for meg å reflektere litt over det denne mannen har som jeg ikke har, du har det kanskje ikke og Maria Amelia har det definitivt ikke. Han har makt. Han har rett til å utøve makt. Han kan - som han har gjort - sette igang en Kafkalignende prosess. Hvem er han? Hvit, noen og femti år, byråkrat, middelklasse, mann, bor på vestkanten. Hvem er Maria? Mørkhudet kaukaser, noen og tjue år, ikke bemidlet, kvinne, bor ikke på vestkanten, radikaler, og statsløs. Han har brukt skjønn, hun har brukt ytringsfriheten sin. Hun har håpet på menneskelighet, han har brukt makt.
Byråkraten og Maria er i en asymmetrisk relasjon. Han utfører sitt embede, uten ett øyeblikk å kjenne etter, tenke over, ta hensyn til, handlingen. Er det fordi han trodde han var usynlig? Mannen uten ansikt? Han er skremmende, og han representerer noe vi vanlige mennesker tror ikke finnes i Norge. Mennesker uten empati. Roald Nygård skrev en gang en pedagogikkbok som heter "Aktør eller brikke?". Det er en bok som var populær den gang jeg var student. Nygård satt navn på byråkratene, han viste hvordan de opptrådde som brikker i et system, uten ansvar. Nygår viste også at de tok feil. De var aktive aktører. De utøvde makt.
Regjeringen vår har ikke nese for våre verdier. Det får nå så være. Vi skal tåle mye, vi er et lydig folk. Men nå har de tråkket over en grense som er ugrei. Mer enn ugrei, den er uakseptabel. Og mange av oss reagerer. Nok er nok, vi beskytter våre egne og hun er en av oss. Maria er norsk, med eller uten pass, og vi vil ha Maria her. Jeg vil i tillegg ha foreldrene hennes her. Jeg syntes de har vært modige, og når vi leser hvor mange som har ønsket å hjelpe dem den tiden de har vært her er det mye som taler for at datteren representerer foreldrenes verdier og mot.
Det er en rekke papirløse mennesker i Norge og det er mange nordmenn med pass som har knyttet seg til disse statsløse menneskene. Det er altså mange vi kan gå i tog for. Hva forteller dette? Det forteller klinkende klart at mange av oss ikke vil ha den asylpolitikken politikerne forfekter. Vi er ikke redd for at det skal komme tusenvis av Maria Amelier til Norge. Det er sånne som hun vi vil ha. Vi vil ha sånne som vi kan bli venner med, studere sammen med, være veileder for under studietiden. møte på arbeidsplassen. Vi har allerede mange av disse, men vi tar gjerne i mot flere. De er mennesker som oss, de er integrerte, de er tålmodige og modige.
Stoltenberg (ja, jeg strøk "kjære" foran navnet ditt - det er du ikke) - du må lytte! Det sitter en samlet flokk av organisasjoner som arbeider med menneskerettigheter som sier at dette er galt. Ingen som har lest boken til Maria Amelie er uberørt, de sier at dere tar feil i denne saken. Hvis vi får vite hvem de andre papirløse er det mulig at vi sier det igjen: dere tar feil! Dette er ikke riktig.
Stoltenberg - du er her for oss, det er vi som har valgt deg. Vi er demokratiet, borgeren - husker du? Demokratiets minste, men viktigste enhet. Vi er opplært til å opptre som demokrater. Vi er oppvokst med Bjørneboes bøker og Øverland som har lært oss "at du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv". Vis ansvar, vilje og handlekraft!
Kjære Maria Amelie. Jeg håper så inderlig at du får bli her. Du har gitt mange mennesker et ansikt og tro på et bedre liv. Du har våget, og kanskje vunnet. Vit at vi er mange som vil ha deg her og at vi er mange som ikke gjemmer oss bak fraser om likebehandling, lik rett for loven og så videre, men tør å tenke selv. Hvert menneske er unikt og fortjener å bli behandlet deretter.
Maria Amelie må få bli!
----------------
Jeg ønsker ikke at Maria Amelie skal tvangsutsendes, men jeg mener at en del av kritikken som er kommet frem, er urimelig. Det mener jeg også du er når du skriver: "Han utfører sitt embede, uten ett øyeblikk å kjenne etter, tenke over, ta hensyn til, handlingen." Det tror jeg du strengt tatt ikke kan uttale deg om? Og det er mange av oss som er uenige med regjeringen i den norske asylpolitikken, det er sant, men den ble ikke presset frem med makt, for den har hatt nok av støttespillere i alle samfunnslag. I liberale representative demokratier som Norge mener jeg at vi får de politikerne og den politikken vi fortjener, og å bruke dem som syndebukker når vi ser hvor feilslått enkelte avgjørelser blir, blir lett litt uverdig.
SvarSlettMan etterlyser mer skjønn, men det er det regelstyrte byråkratiet som gjør det demokratiet vi snakker så varmt om mulig, som jo bygger på likeverd og likebehandling. Mer bruk av skjønn (som er det som etterlyses hver gang enkeltsaker løftes frem i mediene - dem som forblir ansiktsløse er det gjerne ikke så farlig med), lager også mer forskjellsbehandling. Alle som kommer hit som asylsøkere, alle papirløse flyktninger, har en historie å fortelle, og ideelt sett skulle vi utøvd dette berømmelige skjønnet for dem alle. Men da undergraver vi også både lovverk og den demokratiformen vi praktiserer.
Jeg mener at asylpolitikken i dag ikke bare er for dårlig, men også usolidarisk og umenneskelig, og jeg ønsker en politikk som vil la slike som Maria Amalie bli - uten behov for "skjønn". Det jeg derimot ikke ønsker, er et liksomdemokrati der saker presses igjennom utenfor ordinære kanaler - da tar man ikke valgdemokratiet på alvor. Bloggere bør ta i bruk sin holdningsskapende makt, men vår makt bør også stoppe der.
"Vi er ikke redd for at det skal komme tusenvis av Maria Amelier til Norge. Det er sånne som hun vi vil ha. Vi vil ha sånne som vi kan bli venner med, studere sammen med, være veileder for under studietiden. møte på arbeidsplassen. Vi har allerede mange av disse, men vi tar gjerne i mot flere. De er mennesker som oss, de er integrerte, de er tålmodige og modige."
SvarSlettDette avsnittet gjør meg opprørt. Jeg skal ikke beskylde deg for rasisme, men jeg synes det ligger veldig nære. Det er nemlig her mye av kjernen ligger og som Eide har sagt så godt i Aftenposten: Vi vil ikke ha dem som er annerledes enn oss, de vi ikke klarer å identifisere oss med og som har en annen kultur enn oss. De kan man bare sende tilbake dit som de kom fra. De er jo ikke mennesker som oss ( det er det du indirekte sier her). Men mennesker som Marie Amelie som er som oss og praktiserer vår kultur, sånne som henne kan vi selvsagt ta i mot.
Når jeg leser sånt kjenner jeg et gufs tilbake til ideologier som ble praktisert under en av våre mest kjente kriger.Det er en grunn for at vi har regler å forholde oss til, nettopp for at alle mennesker ( også dem vi ikke nødvendigvis identifiserer oss med og som ikke deler vår kultur) skal få en sjanse. Det du forfekter er en form for elitisme og forskjellsbehandling jeg ville vært skamfull over å inneha.
Jonas M.
Jonas M: jeg tror at nesten alle mennesker har i seg det Maria Amelia har - og at under de rette betingelsene kan dette realiseres. For Maria har blant annet foreldrene vært en ressurs. Det er en berikelse for Norge å få mennesker her fra alle kulturer. Jeg kjenner meg ikke igjen i kritikken din - jeg syntes den er lettvint og populistisk. Jeg er helt på linje med Eide, vi ha begge to vært aktive i den samme organisasjonen, og innlegget hans er helt på sin plass.
SvarSlettJeg leser tolkningen din og den får du stå for. Kanskje du skal lese det jeg skriver og ikke legge inn poenger som ikke er der.
Maria Amelie er en av de som går foran og har mot til å stå frem for alle de andre som pr i dag ikke er synlige. Hun gjør en viktig innsats. Det finnes ikke mange som er som henne - særlig ikke blant den jevne nordmann.
Du identifiserer deg åpenbart med mennesker fra en kultur som ligner din egen. Jeg er ikke så opptatt av tilhørighet til kultur - jeg er mer opptatt av at politikere som forfekter demokratiet skal leve etter demokratiske spilleregler. Jeg har aldri opplevd det som utfordrende at andre har annerledes bakgrunn enn min egen - tvert i mot. Det vi må ha felles er troen på enkeltindividet, respekten for den andre og toleranse. Du skriver:
"Det er en grunn for at vi har regler å forholde oss til, nettopp for at alle mennesker ( også dem vi ikke nødvendigvis identifiserer oss med og som ikke deler vår kultur) skal få en sjanse."
Jeg mener at de reglene vi har er stivbente og bør endres. Reglene skal ikke gå foran ennkeltindividet. Kulturell bakgrunn, kjønn, alder eller rase er irrelevant. Vi bør åpne opp for mennesker som vil være her.
Veldig godt skrive innlegg, Janke! Det er bare brutalt at myndigheitene finn ut at dei skal demonstrere prinsipper og statuere eksempler, og bruker eit barn som endeleg har funne tilhøyrigheit ein plass til dette. Det er vondt.
SvarSlett