Johannisson er svensk og professor i idehistorie. Hun har skrevet en skattekiste av en bok og tatt for seg melankolibegrepet gjennom tidene. Vi får lese om hvordan melankolien har vært knyttet til mannen og kunstnermyten, utrolige symptomer som bulemi, utagerende sexliv, angst, pine, drama og rastløshet og hvordan medisinen og mannen stødig har navigert i dette mannlige rommet.
Johannisson viser det som Foucault gjør når det gjelder galskap, seksualitet og normalitet. Forståelsen av lidelsene er knyttet til tid og sted. Johannisson gir en bred og fyldig innføring i begrepet og historiene om det. Hun viser hvordan det endrer seg, hvordan det er knyttet til kjønn og til klasse.
Litterært er dette en referansetekst - hun bruker litteraturen for å vise til de ulike periodene. Det maskuline galleriet er massivt, og vi dumper innom noen markante kvinneskikkelser underveis. Virginia Wollf, Sylvia Plath og Florence Nightingale for å nevne noen. Av interessante mannsfigurer er Nietzche, Weber, Byron, Freud, Werther (Goethe), Darwin osv. osv. Her er et utdrag:
Marcel Proust var fra bandommen plaget av astma, men også med enm kokketerende ømtålighet. Blant annet vakte han oppsikt som forlover i brorens bryllup ved å opptre i tre frakker, med flere par hansker, og med bryst og hals inntullet i flere lag med ull; han hadde vært syk i måneder, forklarte han, og var på vei til å bli syk igjen. Fra trettifemårs alderen var han alltid sengeliggende, som en slags iscenesettelse av sin egen hypersensibilitet; for veik for verden med sine subtilt spissede indre sanser. Han tåler nesten ikke noe mat og enda mindre lukten av mat; i leiligheten hans på 102 Bld. Haussmann får man ikke tilberede noe på grunn av kjøkkenduftene. Selv ligger han i sitt salonglignende soverom med korkisolerte vegger for å stenge alle lyder utenfra. Gardinene er fortrekte for å hindre lys og brus utenfra. For å kunne tenne røyken må et vokslys brenne natt og dag; han holder ikke ut lukten av svovel fra fyrstikker og tåler heller ikke lyden når den dras mot strykeflaten. Han arbeider om nettene når alt er stille og om dagene ligger han bedøvd av opium, veronal eller trional. Jeg ser bare i mørket, skriver han.
Det er den ene mer tragiske mansskikkelsen enn den andre. Max Weber led av søvløshet og prestasjonsangst, han var borte fra arbeidet i 20 år. Det han fryktet mest av alt var sine nattlige sædavganger, som kom når han sov. Kvinnen stakkars, de får nerver. Disse skjelvende, sarte skikkelsene.
Jeg elsker denne boken, den er spekket med medisinsk og psykologisk historie, og knyttet til alle våre litterære helter. Språket er akademisk, men tilgjengelig og de visuelle bildene lesingen skaper er det skikkelig sus over. En kort stund var jeg redd jeg lider av fuge: uhemmet vagabonisme - men etter noen avsnitt var jeg beroliget. Disse gutta vandrer i dagevis, fra Paris til Konstantinopel, eller fra Tyskland til Moskva, og når de blir plukket opp er det som om de våkner. De sover, men er allikevel våken.
Denne boken er en skikkelig opptur, et oppslagsverk, et kunnskapsmessig overflødighetshorn, vitenskaplig og morsom. For den som fremdeles ikke har skjønt den uhemmede begeistringen: Anbefales hjerteligst!!
God bok!!
Bestilt!
SvarSlettSpennende. Takk for tipset!
SvarSlett