Gjesteblogg: Født sånn eller blitt sånn? Eia og Ihle

Vi husker den hissige debatten fra i fjor, da Eia og Ihle langet ut mot forskningsmiljøer i Norge. Særlig kjønnsforskere ble teppebombet av Eia og Ihle, men samfunnsvitenskapene generelt fikk seg en smekk i programmet. Første programmet ble mottatt med sjokk og vantro, men etter hvert som serien rullet og gikk skjønte vi at problemet ikke først og fremst var akademia, men heller de to sensasjonsfikserte karakterene bak programmet. Eia mistet en del troverdighet, særlig fordi han ukritisk brukte en fremgangsmåte som er første bud innenfor akademisk argumentasjon: sjekk kildene dine, kjenn feltet, ikke vær selektiv og vær redelig. Vel, gutta avsluttet ballet med å skrive en bok, og denne har Kjell Lars Berge anmeldt. Enjoy!!

Skaper Fiktive motstandere

Harld Eia og Ole-Matin Ihles bok Født sånn eller blitt sånn?, er en engasjerende pamflett som konstruerer et fiendebilde

For noen generasjoner siden karakteriserte den tyske filosofen Ernst Cassirer som ”kulturens tragedie” et utviklingsmønster i moderne vitenskap. Tragedien bestod i at det ble stadig vanskeligere for ulike fagmiljøer å forholde seg til hverandres forståelser av og innsikter i kultur og natur.

Slik ble det skapt mistro og fordomsfulle forestillinger mellom vitenskapsmenn og -kvinner, og mellom ulike fagmiljøer. Denne tragiske utviklingen har ført til at forestillingene om de to vesensforskjellige kunnskapskulturene naturvitenskap (”forskere/scientists”) og humaniora (”intellektuelle”), popularisert av den engelske forfatteren C.P.Snow, er utbredt.

I ideologien om ”de to kulturene” studerer de naturvitenskapelig orienterte ”forskerne” nådeløst og uten moralske anfektelser hvordan natur og kultur ”virkelig” er satt sammen. I følge den samme ideologien er humanistene en slags filosofiske idealister, som har fått det for seg at virkeligheten bare finnes i våre forestillinger. Virkeligheten er ”sosial konstruert”. Natur finnes ikke, bare kultur.

Pamflett
Det er denne stereotype oppfattelsen av de intellektuelle ”humanistene” som danner utgangspunktet for pamfletten ”Født sånn eller blitt sånn? Utro kvinner, sjalu menn og hvorfor oppdragelse ikke virker” av Harald Eia og Ole Martin Ihle.

”Men hvorfor har intellektuelle vært så avvisende til tanken om at mange av våre følelser og egenskaper er medfødt” lurer forfatterne på i første kapittel, og legger til at disse ”intellektuelle” har fått oss til å tro at vi mennesker er født som ”blanke ark”, tomme tavler eller en tabula rasa der foreldre og samfunn kan skrive livet ditt inn etter eget forgodtbefinnende som i en oppdiktet historie.

I denne idealistiske fortellingen kan menn bli kvinner, homofile kan bli heterofile, dumminger kan bli smarte og svarte mennesker kan bli like intelligente som askenasiske jøder – og så videre. Ja, ikke nok med det. Når mennesker hører på sin sunne fornuft og stiller spørsmål ved denne konstruktivistiske ideologien, blir de møtt av de ”intellektuelle” med nedlatende latter, påstår Eia og Ihle.

Engasjert og polemiserende
Eia og Ihles polemiske utgangspunkt i ”Født sånn eller blitt sånn?” er å tørke hånfliret av disse overlegne intellektuelle typene. I boka lar de en rekke evolusjonsbiologer, kognisjonspsykologer og genetikkforskere få anledning til å fortelle oss hvordan det egentlig står til mellom forholdet mellom natur og kultur, og hva som er menneskets sanne vesen.

Som i serien ”Hjernevask” på NRK1 er boka bygd opp rundt engasjerende og kontroversielle temaer som de naturlige forskjellene mellom gutter og jenter, mellom homofile og heterofile, mellom mennesker med lys og mørk hud. Boka diskuterer hvorfor norske kvinner, trass i at de har vokst opp og bor i verdens mest likestilte land, trassig velger tradisjonelle kvinneyrker.

I et kapittel vil forfatterne få leseren til å reflektere kritisk over om den visstnok utbredte forestillingen at foreldres oppdragelse faktisk har noe å si for avkommets utvikling, egentlig er sann. De diskuterer hvorfor det i noen samfunn er mer vold enn i andre, og hvorfor det nesten alltid er menn som er voldelige. Og ikke minst tar forfatterne opp forskjellene mellom menns og kvinners seksualitet.

Hvorfor blir kåte kvinner ofte oppfattet som ”horete”, mens tilsvarende menn blir forstått som fascinerende damejegere? spør forfatterne. Og uansett hvor kåte damene er, så ligger de alltid med betydelig færre partnere enn den haugen av kvinnevilt som selv den aller slappeste mannlige skjørtejegeren ikke bare skryter på seg.

På alle disse spørsmålene og problemstillingene finner Eia og Ihle fram til forskere som gir oss i egentlig forstand naturlige, og dermed naturvitenskapelige, forklaringer på atferd og handlingsmønstre. Engasjert og friskt polemiserende klarer de to forfatterne å sannsynliggjøre at sedvanlige forestillinger om kulturens betydning for menneskers individuelle og samfunnsmessige utvikling, må modifiseres, ja direkte avvises.

Uredigert og flåsete
Tar man i betraktning bokas preg av irettesettende, men faglig oppdatert, pamflett, er disse kapitlene i positiv forstand utfordrende lesning. For mange av oss gjør forfatterne mye nytenkende forskning tilgjengelig. Forfatterne skriver godt. Piskesnerten treffer. Og hadde vi tidligere hånflirt av sosiobiologien, forvandler ansiktstrekningen seg til en smertefull grimase. Forfatterne makter å utfordre tilvante forestillinger både blant de av oss som er vant med å lese vitenskapelige tekster og blant folk flest.

Det er likevel flere forhold ved boka som gjør at forfatternes polemikk ikke helt overbeviser. For det første er forskningen som presenteres, formidlet temmelig hulter i bulter. Kildene for påstandene blir mange steder utilgjengelige og usikre. Leserens spontante etiske motforestillinger (f.eks. at foreldres barneoppdragelse hjelper) blir ikke bearbeidet på en måte som viser respekt for leserens engasjement.

Av og til blir framstillingen så urimelig at forfatterne framstår som flåsete og dermed lite troverdige. Særlig gjelder det kapitlet om intelligens, ”Den ubehagelige sannheten”, der forfatterne åpner døra på gløtt for forskning som kan bidra til rasisme, og som – viss denne forskningen blir tatt på alvor - kan legitimere et samfunnssystem liknende apartheid.

I dette kapitlet framstår nobelprisvinneren James Watson som en slags Giordano Bruno som forteller oss at visst er jorda rund: det er sant at svarte har lavere IQ enn hvite. Velvillig siterer de Watson på at ”folk som må forholde seg til svarte arbeidstakere, oppdager at det (…) ikke stemmer” at svarte er like smarte som hvite.

Konstruerer motstandere
Men Eia og Ihle overser, glemmer eller bryr seg ikke om (hva motivene til forfatterne kan være for utelatelsen, blir spekulasjon) at den samme heroiske Watson klynkende har hevdet seg misforstått og feilsitert, og bedt om unnskyldning. Uten videre forskningsbelegg – får vi kanskje tro? - har denne geniale nobelprisvinneren hevdet at Barack Obama er USAs mest intelligente president noensinne.

Mest problematisk i boka er likevel forfatternes strategi for å skape seg en motstander som de kan hakke på og henge ut. Der tv-serien ”Hjernevask” kunne klippe inn norske kjønnsforskere generelt og kjønnforsker Jørgen Lorentzen spesielt på alle passende steder hvor ignorante ”samfunnsforskere” og ”intellektuelle” skulle gjøres narr av, er motstanderne i boka først og fremst norske sosialdemokratiske politikere som Anniken Huitfeldt, Gudmund Hernes og Reiulf Steen.

Uten videre påstår Eia og Ihle at disse politikerne og den politikken de har gjennomført, bygger på den vrangforestillingen at mennesket er en tom tavle eller et blankt ark. For dem som kjenner mer inngående enn det forfatterne gjør, til den skolepolitikken som er ført i Norge etter krigen, er dette en bisarr forestilling som skaper inntrykk av at forfatterne i mangel på ekte behaviorister (det vil si forskere som faktisk mener at menneskets bevissthet er en tom tavle), har skapt seg noen stråmenn, altså konstruert en fiktiv motstander.

Forført av sin helt
Sannsynligvis er forfatterne blitt forført av en av sine helter, den amerikanske psykologen Stephen Pinker. ”Født sånn eller blitt sånn? Utro kvinner, sjalu menn og hvorfor oppdragelse ikke virker” er på mange måter en norsk versjon av Pinkers berømte og beryktede bok ”The Blank Slate. The Modern Denial of Human Nature ” fra 2002.

Sett i lyset av Pinkers bok virker det som forfatterne har forsøkt å overføre amerikaneren Pinkers observasjoner og polemikk uproblematisk til norske forhold. I så måte preges forfatterne av den samme idealistiske konstruktivisme de gjør sånn narr av: Deres innbilte forestillinger om den norske forskningsvirkeligheten og kunnskaps- og likestillingspolitikken framstår som sannere enn hvordan denne norske forskningsvirkeligheten og kunnskaps- og likestillingspolitikken faktisk er.

(Kjell Lars Berge, Kulturnytt, NRK P2, 21.04.2010)