Å skrive så blekket spruter - innspurt

Nå er jeg i innspurten av skriveprosessen og konturene av en bok begynner så smått å vise seg, blant annet ved at jeg frenetisk oppdaterer innholdsfortegnelsen. Deadlinen jeg har satt meg for levering av hele boken.doc til redaktøren er i morgen og hvis dette var i en annen tid kunne jeg brukt ordspillet å skrive så blekket spruter. I disse teknologitider blir det en litt malplassert beskrivelse og jeg har fundert over hva en postmoderne oversettelse av denne frasen kan være.

Det er litt blekk med i bildet - eller toner som det heter på printerspråket, men det er ikke så mye sprut i det. All teksten er pent og pyntelig organisert i foldere og mapper, og når jeg sender til redaktøren er det ikke i en tykk konvolutt med hyssing rundt, men som en vedlegg i mail. Det er noe veldig lite bohemsk og litterært over hele prosessen - i stedet er det ordentlig, strukturert og ryddig.

Når jeg leter etter passende metaforer blir de veldig kroppslige - musearm, muskelstivhet, søvløshet, stress, neglebiting og nervøs kvalme. Mangel på bevegelse, fysisk utfoldelse og skikkelig hvile. Eller det som har med næring å gjøre. Appelsiner som har begynt å lukte i fruktskålen, sur melk og kald te. Hang-over etter noen trøstende runder med pressede, gjærede druer.

Nei, det må finnes noe som kan visualiseres på samme måte som å skrive så blekket spruter. Jeg skriver så tastaturet går varmt? Nei, det var det lite swung over. Skrive til krampen tar meg - kanskje ikke så dumt. Det er sånn det føles akkurat nå. Joda, det funker: jeg skriver til krampen tar meg.

Det skal bli godt å bli ferdig, selv om jeg regner med å gå noen flere runder med teksten, det er tross alt det jeg har en redaktør for. Og endelig kan jeg begynne å se frem til en litt annen hverdag, snart strender på Cuba, salsa i Havana, så dovne søndager med en god bok, en tur i skogen og sene kvelder med den stakkars tilsidesatte kjæresten min. For ikke å snakke om kroppen min, for hver 25 side har badevekten plusset på 1-2 kilo dødvekt, som for å understreke Dagens Næringslivs siste mantra om viktigheten av å være fit for Birken. Men, men - de som går Birken får et diplom eller en jakkenål. Jeg får en bok, og for meg er det mer verdt enn stinkende treningstøy, bakglatte ski og nedoverbakker med livet som innsats. Men mosjonisten skal hentes tilbake - det er en form for aktivitet som kan bedrives med en bok under armen eller som de sier i disse postmoderne tider: en bok på øret.