Vennskap i storm. Bjørnstjerne Bjørnson 1875-1889.
Forlaget Oktober 2010
601 sider.
Poetokratens stormfulle år
Den 17. mai 1881 avdukes støtten av Henrik Wergeland i Christiania. Støtten er plassert på Eidsvoll plass, så å si midt mellom Stortinget og Det kongelige slott, stedene for den første og den andre statsmakt. I denne perioden foregår det en voldsom kamp mellom disse maktene i norsk politikk. Stortinget vil tvinge kongemakten – og med den regjeringen – under sin kontroll. Stortinget ønsker parlamentarisme. Det vil at regjeringen skal utgå fra flertallet i Stortinget, og ikke utnevnes av kongen uavhengig av Stortinget og stortingsrepresentantenes votum.
Retorisk mester
Ved avdukingen av billedstøtten taler dikteren Bjørnstjerne Bjørnson for en stor forsamling mennesker. Bjørnsons tale er et retorisk mesterstykke som skal styrke kampen mot kongemakten og de krefter i samfunnet som støtter og klamrer seg til den. Talen tar utgangspunkt i den franske revolusjonens frigjøringsprosjekt, og den iscenesetter Henrik Wergeland som dette frigjøringsprosjektets fremste representant i Norge. I Bjørnstjerne Bjørnsons tale blir Wergeland skapt som den demokratiske nasjonalismens fremste ikon i Norge.
Denne viktige retoriske og politiske hendelsen er plassert midt i Edvard Hoems andre bind av hans Bjørnsonbiografi med tittelen Vennskap i storm. Bjørnstjerne Bjørnson 1875-1889. Mer enn noen hendelse i den aktuelle perioden eksemplifiserer den særtrekk ved Bjørnstjerne Bjørnsons menneskevirke. Bjørnson er dikteren som er politiker. Han skriver romaner, noveller og skuespill, men vel så ofte – ja oftere – holder han taler, skriver kraftfulle og polemiske innlegg i avisene og i tidsskriftene. Ikke minst skriver han utallige brev til familie, venner og av og til fiender. Slik blir han innbegrepet av, og den fremste representanten på, det vennen og historikeren Ernst Sars kaller ”poetokratiet”. Det vil si en slags politisk førerelite hvis status er forankret i denne elitens kunstneriske begavelser, deres såkalte ”genialitet”.
Gjennom den politiske helgenforklaringen av Henrik Wergeland iscenesetter Bjørnson seg selv som Wergelands arvtaker og dermed opplysningens og framskrittets herold i Norge. Denne posisjonen har Bjørnson da også fått gjennom den seirende venstrestatens nye læreplaner og lærebøker etter 1884. Da var kampen om parlamentarismen vunnet. Bjørnsons partifeller kunne innkassere seieren, og fornøyd forsyne seg av seierens frukter. For eksempel blir Bjørnstjerne Bjørnson tildelt - som tredje mann - Nobelprisen i litteratur i 1903 – av sin gamle fiende kong Oscar II for øvrig.
Privat og intimiserende
I andre bind i sin planlagte trebindsbiografi om Bjørnson forteller Edvard Hoem lett tilgjengelig og populært om Bjørnstjerne Bjørnsons virke i denne svært viktige perioden i norsk politisk og kulturell historie. Kildene er selvsagt først og fremst Bjørnsons omfattende tekstproduksjon, men også samtidige omtaler og beskrivelser, blant annet ved Bjørn Bjørnson, dikterens engasjerte og trofaste sønn, som Edvard Hoem er påfallende begeistret for. I mindre grad trekker Hoem inn mer vitenskapelige idéhistoriske og historiske studier og undersøkelser.
Framstillingen av Bjørnsons liv forblir privat og intimiserende. Leseren tilegnes grundig innsikt i Bjørnson-familiens indre liv. Det gis inntrykk av at det var preget av varme, raushet og omsorg. Men vi blir også kjent med familiens kroniske økonomiske bekymringer. Bindet tar til ved Bjørnson-familiens flytting til gården Aulestad i Gausdal. Begrunnelsene for flyttingen er flere. Blant annet flytter denne ellers så kosmopolittiske familien til det litt bortgjemte stedet i Norge av ideologiske grunner. Gjennom å bosette seg på Aulestad ønsker Bjørnson å virke sammen med grundtvigianerne på den nærliggende Vonheim folkehøyskole. Imidlertid blir flyttingen en økonomisk så vel som ideologisk katastrofe. Meget raskt tar Bjørnson avstand fra grundtvigianernes kristendomsforståelse. Og gården går alltid med solid underskudd. Hadde det ikke vært for mesenen og forretningsmannen Thomas Heftye, ville ikke Bjørnstjerne Bjørnson kunne opprettholdt sin høvdingaktige husholdning og posisjon. Han ville rett og slett vært fallitt.
Offentlig person
Edvard Hoem gjør lite ut av den spesielle kulturelle og materielle posisjonen som dikterpolitikere som Bjørnstjerne Bjørnson gir et fremragende eksempel på. Bjørnson er en typisk representant for 1800-tallets blanding av liberal offentlighetstenkning og romantikkens genikult. Han skapes og skaper seg selv gjennom offentlige ytringer i tale og skrift, og blir selv som privatmann å regne som en offentlig person. Bjørnson tar da også seg selv på djupeste alvor, og inntar posisjonen som irettesettende formynder selv overfor så sterke og begavede personligheter som Arne Garborg og August Strindberg. Det er ikke oppsiktsvekkende – og det er velkjent – at denne rolleblandingen ikke var stimulerende for Bjørnsons skjønnlitterære forfatterskap.
Bjørnstjerne Bjørnsons offentlige status og posisjon var allerede i 1875 først og fremst forankret i hans poetiske talent, som fortsatt kan merkes i bondefortellingene og i mange dikt. Forfatterskapet i den sterkt poetokratiske perioden som Hoem behandler i Vennskap i storm. Bjørnstjerne Bjørnson 1875-1889, er i sammenlikning temmelig ujevnt, noe Hoem ikke unnlater å gjøre leseren oppmerksom på. Derfor omtales dette forfatterskapet forholdsvis overflatisk av biografen Hoem. Det er den politisk stridende, og familiemannen Bjørnson, som leseren først og fremst får tilgang til informasjon om.
Ikke helt vellykket
Jeg er usikker på hvor vellykket Edvard Hoems biografi om Bjørnsons liv mellom 1875 og 1889 er. For å få fullverdig utbytte av boka, bør man nok på forhånd ha inngående kjennskap til Bjørnstjerne Bjørnsons ikoniske status i den norske venstreideologiske historiefortellingen. Sannsynligvis bør leseren også slutte seg til og akseptere denne historiefortellingens dramaturgi. Skal leseren ha utbytte av boka bør han også identifisere seg med fortellingens helteroller, samt ta avstand fra skurkene. Gjør man ikke det – eller kjenner man ikke Bjørnstjerne Bjørnsons status i denne fortellingen som Henrik Wergelands arvtaker – bidrar Edvard Hoems biografi med lite nytt, og kanskje også liten innsikt i og forståelse av det særpregede ved Bjørnstjerne Bjørnsons rike politiske og litterære liv.
(Kjell Lars Berge, Kulturnytt, NRK P2, 12. januar 2011)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar