Joyce Carol Oates er for mange en kjær forfatter. Hun har skrevet en rekke bøker, mange oversatt til norsk, og har fått flere utmerkelser for sitt forfatterskap. Noen av bøkene, blant annet Graverens datter, tar utgangspunkt i biografiske hendelser, men ingen av bøkene er så personlige som En enkes fortelling.
Oates møter sin mann, Raymond J. Smith som 21 åring. Hun er masterstudent i litteratur, han er stipendiat. De forlover seg etter få måneder og ikke lenge etter gifter de seg. De har et harmonisk ekteskap i 47 år. Raymon (Ray) blir syk en dag i 2008 og blir diagnostisert med lungebetennelse. Kvelden før han skal hjem igjen etter nesten en uke på sykehuset dør han av en akutt infeksjon som han får på sykehuset. Oates rekker ikke frem til sykehuset før han dør.
I denne boken forteller Oates om sine innerste følelser og den dype fortvilelsen hun kjenner etter at mannen dør. Hun kastes ut i et kaos og det eneste som holder henne oppe er vissheten om at hun kan ta sitt eget liv.
Jeg har lest flere bøker i denne sjangeren; kvinnen som sitter alene igjen etter at mannen dør. Bøkene har til felles at de er personlige, men denne boken skiller seg fra de andre på flere måter. For det første blir Oates, som fremstår som en sterk kvinnelig forfatter, totalt hjelpesløs og forvirret. For det andre fremstiller hun seg selv som "den andre" - det virker som om mannen var kompasset, roret og seilet i livet hennes. For det tredje fremstår hun som ekstremt "passive-aggresive": hun anklager andre, blir sint på de som vil hjelpe, faller fullstendig sammen når folk kondolerer, svarer ikke telefonen, raser over alle blomstene og gavene som kommer på døren. Sist, men ikke minst tenker hun på seg selv som enken. Enken slåss mot udyret bassilusken (fryktelig patetisk begrep) - som representerer lysten til å ta en overdose.
Jeg blir litt satt ut av den aggresjonen hun fremviser overfor alle som ønsker å bidra med noe positivt. Jeg forstår at det er traumatisk og forferdelig å miste livspartneren, men lesningen av boken gjør at en lurer på hvordan enker eller enkemenn skal møtes, om man som venn eller bekjent overhodet bør snakke med mennesker i Oates situasjon.
I boken til Oates møter vi en kvinne som "ligger nede". Hun har vært i en symbiose med mannen sin som antageligvis ikke bare er sunn. Hele identiteten hennes er knyttet til han og hun er Mrs. Smith gjennom hele ekteskapet. Til tross for at hun også er professor og forfatterinen Oates, virker det som om hun først og fremst var kone for Ray. Han leste ikke bøkene hennes og hun fremstår som "pleasing". Dette er i stor kontrast til for eksempel
Tikkanens bok To - Scener fra et ekteskap (som for øvrig er en glimrende bok). Tikkanen forteller om et turbulent og vanskelig ekteskap og en lettelse når han dør. I Boken om E, filmatisert som
En sang for Martin, av Ulla Isaksson, møter vi en kvinne hvis mann får altzheimer og dør. Dette er min favoritt, både boken og filmen er nydelig. I boken
De magiske tankers år av Didion, møter vi en kvinne som mister mann og datter i løpet av ett år. Denne boken referer Oates til, men Didions bok er mye mer befestet i det litterære enn Oates bok. Fra våre egne nære og kjære er det
Dagen og dagene av Ørjasæter, en nydelig bok om hennes reaksjoner på mannens død og Kjersti
Eriksson med den vakre boken Alene.
Felles for bøkene over er at de er skrevet av sterke kvinner som på ulike måter har betydd mye for andre gjennom sitt eget virke og sine tekster. Forholdet til mannen har vært betydningsfullt og alle har vært dypt knyttet til sin ektefelle. Når mannen dør skjer det noe med kvinnene, og i bøkene reflekterer de over den fundamentale tomhetsfølelsen mannen etterlater.
Jeg må innrømme at lesningen min av Oates er preget av de andre bøkene jeg har lest om dette temaet og det faktum at hun allerede 6 måneder etter Rays død forlover seg med en ny mann. Ut fra det jeg leser i boken handler dette dypest sett om at Oates er en kvinne som ikke vil være alene og som selv opplever at hun ikke klarer å leve alene. Det er flott at hun tar konsekvensene av disse erkjennelsene, men samtidig kan den overveldende hjelpesløsheten hun beskriver være forklaringen på at denne boken ikke gjør så sterkt inntrykk som de andre. De er enda mer hudløse, fortvilte og ærlige. De er kortere, men inneholder mer.Kvinnene fremstår som "sterkere befestet i seg selv". De er private uten å være intimiserende og helt sikkert bøker som kan være til hjelp for andre kvinner i samme situasjon.
Anbefales!
God bok!
