Christian Jungersen - Du forsvinner

Mia er gift med Fredrik, og de har en sønn, Niklas. På en chartertur blir Fredrik syk, og det viser seg at han har en svulst på hjernen. Svulsten medfører personlighetsendringer i Fredriks atferd og etterhvert viser det  seg at Fredrik også har underslått 12 millioner kroner fra arbeidsgiver. Mange problemer og utfordringer for (stakkars) Mia på en gang, med andre ord.

Vidar Kvalshaug skriver i en anmeldelse i Aftenposten (5.5.2013) at Jungersen er en mannlig forfatter som forstår kvinnelige fortellere - forstått som at Mia's stemme i boken, hun har fortellerstemmen, og Kvalshaug skriver at "hennes tenkemåte, handlingsmåte, dialog og reaksjoner på de forskjellige utfordringene virker uanstrengt og troverdig". Vel - jeg kunne ikke vært mer uenig.

Mia fremstår i boken som en overfladisk, lite tenkende og ekstremt materielt orientert kvinne. Hun virker rimelig enkel og tar rikelig med stupide valg, både når det gjelder sin egen situasjon og familiens. Hun blir hos notorisk utro Fredrik, forsøker - ut av det blå - å drikke seg i hjel, har et reflekskjonsnivå som aldri klarer å løfte blikket opp fra grusen under føttene hennes og fremstår som en stereotypisk versjon av den danske (og for den del norske) middelklasse kvinnen. Dette er den nedslående versjonen: de henger på cafe om dagen, alle ser like ut, har samme klær, reiser på hytta hver helg, er fasadeorientert og fallet kan bli ekstremt høyt. Karakteren Mia er forflatet og kjedelig, forutsigbar og enkel. Det eneste positive som kan sies om henne er at hun er interessert i klassiske danske møbler og at hun jogger. Og da er det ikke så mye tilbake.

Selve teksten er enkel, nesten patetisk i perioder, og på nivå med de dårligste Chic Lit bøkene. Det går fort å lese, og det gir en form for kortvarig følelse, men boken er glemt en uke etter den er lest. Her er det ikke spor av psykologiske portretter, og Fredrik stilles ikke et øyeblikk ansvarlig for sin troløshet, sine voldsomheter og sine svik. Og når Mia går fysisk løs på Fredrik illustrer dette en kvinne som hverken er i stand til eller har evne til, å analysere sin egen situasjon eller atferd. Nedslående.

Det ender selvfølgelig med, som en banalisert versjon av Woody Allens Alice, at Mia blir lykkelig i en liten hybel leilighet. Til forskjell fra Alice, som er en kvinne som bygger sitt liv, faller Mia for Bernard, denne intetsigende - og skal det vise seg, også hjerneskadde - advokaten som har en kone som også er skadet. Parodien på en kvinne er dermed fullendt. Kvinner må ha en mann, uansett hva konsekvensene er. Bull shit!

Styr unna, denne boken er en lettvekter som ikke bidrar til annet en dyp og ektefølt irritasjon. Hvis en mann skal skrive som en kvinne må vi kunne forvente noe som lodder dypere enn det Jurgensen presterer her. Livet er for kort til å kaste det bort på kiosklitteratur av denne typen.

Anbefales overhodet ikke.

E.L.James - Fifty Shades of Grey

Jeg har, med en smule forundring, fulgt med på "diskusjonene" om årets litterære hit her i USA - mamma-porno-boken Fifty Shades of Grey. Første boken i en triologi som topper alle boklistene her borte. Den handler om Anastasia, 21 år gammel, student og vakker jomfru. Hun møter den søkkrike Christian Grey: vakker, mystisk og spennende. De føler en umiddelbar tiltrekning til hverandre og ballen ruller. Twisten  i historien er at Christian ønsker å få Anastasia med på en avtale der han dominerer og hun blir dominert. Seksuelt.

Den rike, vakre Christian henter Anastasia med helikopter, forfører hun med vanilje-sex ("vanlig sex"), hun får orgasme etter orgasme, og blir presentert for en juridisk kontrakt som beskriver forholdet de skal ha.

I England har det grå silkeslipset Grey binder Anastsia med blitt en best-selger. Kvinner gir det til mennene sine som erotiske signaler. Les mer  om dette i lenken her. Forfatteren av dette innlegget mener at det er Anastasia som har den egentlige makten - jeg kunne ikke vært mer uenig. Maktforholdet mellom disse to: kvinne-mann, rik-student, erfaren-jomfru, dette er kun noen eksempler som viser til det asymmetriske forholdet mellom hovedpersonene. he is picking her up in his private jet, god damm it!

Etter å ha lest halve boken måtte jeg gi meg. Jeg blir så irritert av mangelen på litterær kvalitet, seksuelle klisjeer og vanvittig kjønnet fremstilling av den unge vakre studenten  og den rike, vakre hingsten. Personene i fortellingen er flate som pappfigurer. Ana fremstår som ekstremt naiv og dum. Christian er en dominerende alfa-mann uten annet innhold enn å tilfredstille lystene sine. Senere får vi vite at han er sønn av en crack-hore, adoptert av en rik og velmenende familie, men 15 år gammel blir han forført/misbrukt - alt etter som hvordan man velger å se det, av morens venninne. Dette er et SM forhold som varer i 6 år, her er det Christian som er den som blir dominert.

Det er på grensen til bekymringsfullt at denne boken selger som den gjør. Damene (både her og i europeiske land som England og Tyskland) går av hengslene, de sluker bøkene, elsker Christian Grey (!) og får ifølge diskusjoner om boken på nettet spritet opp sitt eget seksualliv. Jeg kan ikke la være å lure på hvordan denne triologien blir mottatt i Skandinavia.

Boken er spekulativ, den er nedrig og representerer en objektivisert, pornografisk fremstilling av sex. En og annen amerikansk anmelder og leser har vært negativ til det stereotype og voldelige bildet av seksualitet, men som sagt: dennne triologien topper alle bestsellerlistene her. På den andre siden: Twilight bygger også på en stereotyp kvinneskikkelse, som lar seg dominere og forføre av en farlig og vakker mann.


Jeg hadde bestemt meg for å være åpen og uten fordommer da jeg bestilte boken på nettet. Det er vanskelig å stille seg likegyldig til den, etter som den er så populær. Men dette er en bok som jeg håper lager diskusjon hvis den kommer til Norge, og ikke bare blir tatt i mot uten motforestillinger. Trash-litteratur, pornofisert, voldelig og dårlig skrevet.  Bildet under taler for seg selv:

Forfatteren av boken er mot til to og bor i London. Du kan lese mer om henne her.

Verste leseopplevelse II

På denne siden har jeg oppfordret leserne til å svare på en liste om sine preferanser på litteraur. I en kommentar skriver Arve H at han har mye Ketil Bjørnstad, men at ingenting av det er lest. Men jeg har lest Bjørnstad. Noe av det er ok, men en av bøkene er en klar kandidat til Verste leseopplevelse kategorien. Ludvig Hassels Tusenårsskifte. Før jeg radbrekker den kanjeg kort sveipe innom de andre bøkene jeg har lest av han.

Villa Europa var den første jeg leste, og det begynner å bli en del år siden. Var helt grei den gangen, men jeg tok den frem for ikke lenge siden og da var den ikke så grei lenger. Litt for... jeg vet ikke, kanskje politisk korrekt? På en litt banal måte? Men den er grei som sommerlektyre på stranden eller andre steder der det ikke er så lett å konsentrere seg på tøffere litteratur.

Boken om Oda Krogh - Oda - veldig bra! En bok jeg kommer til å gi til tantebarna når de blir i rette alderen, sammen med andre bøker om denne epoken i norsk kulturliv.

Livslinjer. Liv Ullmann. Denne var ganske fæl. Jeg er begeistret for Ullmann og har selvbiografiene hennes, de er kjempebra. Men Livslinjer var rett og slett ganske fæl. Litt smiskete, mye noice, lite hardcore. Så den anbefales ikke!

Så var det den grusomme Ludvig Hassel. En pompøs fyr som forelsker seg i sønnens kjæreste. Den er så dårlig at jeg bare vil glemme hele boken - det er den eneste boken jeg bokstavlig talt kastet på peisen. Og jeg ble helt allergisk mot Bjørnstad. Musikken hans er bra, mannen er en fin fyr som jeg gjerne hører på, men dette var skikkelig, skikkelig dårlig. På samme måte som hos Høeg er det noe med det helt forkastelig kvinnesynet i boken - jeg vil ikke lese om sånne menn!! Jeg har jo ikke boken lenger, men den fås kjøpt på haugen bok for 59 kroner og her er den meget treffsikre omtalen:

Ludvig Hassels tusenårsskifte: Ludvig Hassel er konservator ved Nasjonalgalleriet i Oslo. For fem år siden ble han kastet ut av kona etter at han ble tatt på fersken av datteren da han hadde sex med en 19-årig student hjemme på sofaen i stua. Livet heller, og han lurer på hvor han befinner seg og hva som er igjen når alle andre har tatt sitt.

Say no more! Styr unna!!

Verste leseopplevelse I

Sjeldent har jeg lest noe så ekstremt dårlig som Kvinnen og apen av Peter Høeg. I utgangspunktet er han en god forfatter. Jeg likte godt De få utvalgte og Fortellinger om natten, og selv om ikke jeg gikk i taket av Frøken Smillas fornemmelse for snø har den vært en stor leseopplevelse for veldig mange. Men Kvinnen og apen? Jeg ble skikkelig provosert og hvis jeg noen gang må brenne en bok - ja, da blir det denne!

Boken handler om en alkoholisert overklassekvinne fra London som forelsker seg i en svær ape(!). Og ingen hvilken som helst ape - den er er nesten for professor å regne: klok, omtenksom, øm, varsom og veggis. En karikert drømmemann. Fremstillingen av både apen, kvinnen og overklassen kan best betegnes som latterlig - her spares det ikke på noe.

Boken har åpenbart et moralsk budskap - jada: hvordan mennesket stadig begår overgrep på dyr og natur. Politisk korrekt så det holder. I mitt hode er det Høeg som begår overgrep mot kvinner i denne boken.

Det ble debatt da boken kom. Linn Ullmann skrev en utmerket anmeldelse av boken - og ble hudflettet av en rekke mannlige anmeldere fordi hun var kritisk til Høeg's prosjekt.

Nå begynner dette å bli noen år siden, men det sier sitt om boken at jeg fremdeles blir provosert av å høre om Høeg - og at jeg prinsipielt ikke har lest en bok han har kommet med etter utgivelsen av Kvinnen og apen. Jeg kan ikke tenke meg en dårligere utgivelse av en såkalt seriøs forfatter. Forslag til alternative verstinger tas imot med begeistring!