Anita Diamant - The Red Tent

Denne boken ble jeg anbefalt av min venn i bokhandelen i Jerusalem. Den er fra 1997, og en av de bøkene det nesten er ubegripelig at ikke er oversatt til norsk. Danske Klimt Forlag har noen av Diamants titler, inkludert denne, men den finnes altså ikke på norsk. I lesingen av boken - og den etterfølgende jakten på lignende titler - har jeg oppdaget at denne kan legges inn i en bokkategori som har vært ukjent for meg, før nå: den såkalte christian fiction. Oversatt; kristne romaner, eller romaner som spiller på bibelske tema. Og det gjør denne, det er historen om Dina, som så vidt er nevnt Genesis 34. I en liten bok av Ann Finding, som analyserer The Red Tent, skriver Finding at "women in the Bible are mentioned only if they need to be" (side 20). Bibelen handler først og fremst om menn, og kvinnene er en form for kulisser, ofte knyttet til symbolske hendelser som får store konsekvenser.

Dina er nevnt i Bibelen som Jakob og Leas datter, som blir voldtatt og hevnet av sine brødre. Diamant spiller videre på dette og gir Dina og mange av de andre kvinnene i Bibelen, et selvstendig liv. I denne romanen, som tar opp i seg mange faktiske Bibelske hendelser, spinner Diamant videre og gir kvinnene en stemme og viser at kvinner, alltid, har forsøkt å ta egne valg.

Dette er en bok som er spennende for folk som liker å lese gode, meningsfulle historier - helt og holdent uavhengig av hvilket forhold man har til religion og religiøse tekster. Det er en fantastisk historie, basert på mange års forskning om hvordan kvinner levde på denne tiden. Samtidig tar den et stille oppgjør med den kvinnerollen som Bibelen forfekter, og setter mange religiøse hendelser inn i ikke metafysiske situasjoner. Drømmetydninger og overlevering av historier blir presentert på en annen måte hos Diamant enn i Bibelen, hele tiden med kvinnen som omdreingspunkt.

Tittelen, det røde teltet, henspeiler på kvinnenes telt. Det er rødt fordi kvinnene menstruerer, og menstruasjon og kvinnesfellesskapet i teltet blir bokstavelig talt feiret i boken. Vi følger Dina fra fødsel til død - ja, faktisk til etter hun er død. Hun lever et dramatisk liv, i en historisk viktig epoke. Dina vokser opp i et sterkt og kjærlig, kvinnelig fellesskap, og når hun tvinges ut av dette etter det som i Bibelen er en voldtekt, men i boken er kjærlighet, endrer livet seg fullstendig. Hun livnærer seg etterhvert som jordmor - et yrke som blir priset i boken - og hele handlingen dreier seg rundt kvinner, fødsler, liv og død.

Dette er noe av det beste jeg har lest - og den kommer til å bli stående som en av de virkelig store leseopplevelsene. Les den gjerne sammen med Findings korte analyse, den åpner for tolkninger og vi møter Diamant i intervjuer.

Anbefales!
God bok!

Ut på tur - Jerusalem

Jeg trodde jeg skulle til Israel, men skjønte at dette er Palestina. Aldri før har jeg vært i en by som til de grader er preget av historie, politikk, religion, lidelse og fortvilelse. Jeg har heller aldri vært i en vakrere by enn Al-Quds, eller Jerusalem som vi sier.

Israelsk check point. Denne i Ramallah

Etter landing med SAS i Tel Aviv, på vei mot Jerusalem, ble vi med en gang introdusert for smerten i dette området. Muren som går langs hovedveien, nybyggerne som bor i åsen ovenfor, og kontrollen på vei inn i Jerusalem. Unge, skvetne israelske  militære - jenter og gutter, overlesset med tunge maskingevær og blå berret på hodet. Minibussen vi reiste i var full av europeiske passasjerer. Stemningen ved det første Check-pointet var til å ta og føle på, og en tysker som satt ved siden av oss spurte om ikke vi var engstelige. Are you worried? Haben Sie angst? Ingen svarte - hva skal man svare til det? Vi var ikke redde, Russland hadde forhindret bombing i Syria og vi visste at hvis noe kom til å skje var det antagelig først og fremst Tel Aviv som var målet, ikke Jerusalem. Men møtet med den israelske militærposten var ubehagelig, og jeg kunne ikke la være å føle fortvilelse på vegne av disse ungdommene. De kan ikke ha vært mer enn 18-19 år gamle og allerede i krigsberedskap. Hvilket liv er det disse ungdommene har å se frem til?

Etter stopp ved flere av byens hoteller kom vi til vårt hotel, American Colony. Vi hadde valgt hotellet fordi det er en institusjon i Jerusalem, det foretrukne hotellet for diplomater og journalister, og ikke minst fordi bokhandelen på hotellet er kåret til den beste bokhandelen i Midt-Østen. Hotellet ligger like ved gamlebyen, sentralt i Øst-Jerusalem, som er den palestinske delen av byen. Det har en deilig hage, nydelige rom og er tilpasset gjester som ønsker å skrive eller jobbe.

The Bookstore - en av mange gode grunner til å velge American Colony

Jerusalem er en by som fasinerer på mange måter, kanskje først og fremst fordi alle de store religionene er representert her og fordi det religiøse til de grader er politisert. Trossamfunnene ligger bokstavlig talt vegg i vegg og oppå hverandre. Oljeberget, Klagemuren, Tempelhøyden, Golgata, Via Dolorosa hvor Jesus gikk med korset, Davidtårnet, soukene og de ulike kvarterene. Det er helt uvirkelig. Gatene var preget av jøder, muslimer, kristne, katolikker, koptere og munker. I gamlebyen var det kun politi og militære i det jødiske området, alle andre steder var atmosfæren vennlig, rolig og hverdagslig. Vi kom i en jødisk høytid, det de kaller sukkot, og liberale jøder hadde forlatt byen, mens ortodokse og ultra-ortodokse jøder kom på pilgrimsreise. På grunn av situasjonen i Syria var det nesten ikke turister.

På Tempelhøyden

På Tempelhøyden var det stengt. Noen hadde kastet stein på en israelsk militær, og han var skadet. Politiet var hyggelige, men bestemte. Nordmenn er populære blant palestinere fordi vi er kjent for å være Palestina-vennlig, Israelerne, som jeg trodde var som de litterære og vitenskapelige jødene, traff vi kun som politi, sikkerhetsvakter og militære. Jeg er nesten sjokkert over min egen naivitet - jeg som elsker Hannah Arendt, reiser mye og har lest masse. Hvilke mentale bilder var det jeg reiste til Jerusalem med?

I Jesu fotspor

Gamlebyen er delt inn i fire hoveddeler: den jødiske, den armenske, den kristne og den muslimske. Jesus var i alle delene, - i betydningen at vi finner ham overalt. Alle forholder seg til ham, og alle vet hvor han gikk - inkludert alle muslimene vi traff. Når de skulle forklare oss veien kunne de for eksempel si at det var i nærheten av andre stasjon, der han sa farvel til og trøstet Maria.

Sukkot

 Jeg skrev innledningsvis at jeg var i Palestina. Dette fordi vi kun fikk kontakt med palestinere. Det var de som arbeidet på hotellet, kjørte bussene og taxiene, guidet oss, snakket med oss - ønsket oss velkommen og inviterte oss med ut på middag, konserter og annet. De ortodokse jødene (som er er mer moderate enn de ultra ortodokse) jeg snakket med hadde en ting felles: de var amerikanere. Det kan ha vært tilfeldig, men alle jeg spurte om veien, stilte spørsmål om synagogene og andre ting - var uten unntak amerikanere. De hadde kledd seg i svarte dresser, hatter og kvinnene var kledd i det som antageligvis er forventet: tekkelige svarte kjoler, perlekjeder og flate sko - og de så helt ut sånn som jeg tenker meg at jødene i Israel ser ut. Men når jeg spurte dem om noe, var de på pilgrimsreise, de var fra LA, New York, Alaska - overalt i USA. De ultra ortodokse jødene var et annet kapitel. De hadde merkelige habitter, som bildet under, løp gjennom gamlebyen - forklaringen er visst at de ikke skal ha kontakt med det som er verdslig - leste i Toraen og så helt forstyrret ut. Vi gikk gjennom bydelen de bor i og det var fattslig, fullt av søppel og med en truende atmosføre. I guideboken står det at du som kvinne risikerer å bli spyttet på og kastet stein på hvis du går i t-skjorte og ikke langt skjørt. Jeg mitt elendige menneske hadde tatt på meg langbukse, men pirat-varianten. Og jeg følte meg ikke særlig høy i hatten. Liberale jøder fant jeg ikke noe sted. Jeg hadde egentlig en avtale med en forsker i Tel Aviv, men han måtte til England, så der røk den. Fordelen er at jeg må tilbake til Tel Aviv, for å treffe ham.

Ultra ortodoks jøde på vei til Sabbath

Bymuren, like ved Jaffa Gate

Vakker kveld i Jerusalem

Jerusalem sett fra Mount Olives

Det må være utrolig sterkt for troende å komme til Jerusalem. Jesus, Mohammed - de er overalt. Det er også ekstremt sterkt for oss som kommer inn fra "en annen side". Fra et menneskerettslig synspunkt er et besøk i Jerusalem - eller riktigere bør ikke et besøk i Jerusalem, Palestina, Israel - uansett hva man kaller det - være så sjokkartet. Vi som er 70-tallsbarn, vi vokste opp med Øst-Berlin, Sovjetunionen, kald krig og elendigheten som ble toppet med den forferdelige krigen på Balkan. Opplevelsen av å gå gjennom check-point'en, bli pekt på med maskingevær, nesten ikke komme ut av Israel på returen (kollegaen min har vært i Pakistan, det skapte masse problemer - takk og lov at jeg har fått nytt pass, hvis ikke hadde jeg antageligvis vært på flyplassen i Tel Aviv fremdeles), oppleve Jerusalem - det gjør noe med deg.

Dette innlegget blir alt for langt. Jeg må skrive mer - først og fremst for å forsøke å skape en slags orden i mitt eget hode. Og jeg må anbefale dere bøker, filmer, musikk - ting som kan skape en klarhet, eller en form for oversikt.

Colm Toibin - The testament of Mary

Jeg har blogget om Colm Toibin's Brooklyn tidligere, en bok jeg synes var helt grei, men ikke noe mer. The testament of Mary er en helt annen type bok, og fortellingen har skapt voldsomme reaksjoner blant annet i USA der den ble satt opp som teaterstykke.

Boken handler om Maria, Jesu mor. Vi møter henne som en eldre kvinne sterkt preget av sorg og fortvilelse. Hun forteller om sønnen sin og måten han døde på. Maria er ikke nevnt mange ganger i Bibelen, og det er en sterk fortolkning av hennes historie Toibin presenterer.

Boken innledes ved at vi treffer Mary, som hun heter på engelsk. Hun blir avhørt av to menn, og hun forteller følgende historie, om kaninene, når de vil vite om detaljene da Jesus døde på korset:

So when I a was telling him about the rabbits I was not telling him something that I had half forgotten and merely remembered because of his insistent present. The details of what I told him were with me all the years in the same way as my hands or my arms were with me. On that day, the day he wanted details of (...) a man came close to me who had a cage with a huge angry bird trapped in it, yhe bird all sharp beak and indignant gaze; the wings could not stretch to their full width and this confinement seemed to make the bird frustrated and angry. (...) Th eman also carried a bag, which I gradually learned was almost half full og live rabbits, little bundles of fierce and terrorized energy. And during those hours on that hill, during the hours that went more slowly than other hours, he plucked the rabbits one by one from the sack and edged them in to the barely opened cage. The bird went for some part of their soft underbelly first, opening the rabbit up until its guts spilled out, and then of course its eyes. (...) The bird did not seem to be hungry, although perhaps it suffered from a deep hunger that even the live flesh of writhing rabbits could not satisfy (...)An the man's face was all bright with energy, there was a glow from him, as he looked at the cage and then at the scene around him (korstfestelsen), almost smiling with dark delight, the sack not yet empty

Fortellingen er grotesk, og boken handler da også om det onde, og menneskets villighet - under de rette omstendighetene - til å utøve vold mot hverandre.

Maria fremstilles i boken som mor, enke og kvinnne. Hun forteller om den lille gutten sin, som kom til henne om natten, var kjærlig og vakker. Han blir voksen og stadig mer fremmed for henne. Han begynner å omgås det Maria omtaler som misfits, unge menn med forvirrede forestillinger om verden, hennes sønn og seg selv. Mennene hun omtaler er Jesu disipler. Etterhvert som ryktene om Jesus begynner å svirre, at han kan endre vann til vin, gå på havet, mette en stor mengde mennesker, blir Maria bekymret og advart om at styresmaktene vil ta ham. På et bryllup de er sammen forsøker hun å si til sin sønn at han er i fare og at de må reise bort, sammen. Jesus svarer sin mor "woman, what have I to do with thee?" Jesus vedkjenner seg ikke sin egen mor, noe som fører til stor fortvilelse - og rådvillhet hos Maria.

Maria blir sjokkert og fortvilet, og hun blir desperat når hun skjønner at Jesus skal korsfestes. Hun reiser for å være der med ham, men situasjonen utarter seg på en måte som gjør at hun flykter før han er død. Dette punktet i boken er av enkelte kritikere trukket frem som noe av det som  gjør boken lite troverdig - en mor blir med sitt barn, selv om det forårsaker at hun også blir drept. Jeg er uenig i denne kritikken, og mener den bygger på myten om moren og forsakelse. Mennesker kan tro at de vil handle på en bestemt måte i tenkte situasjoner, men det er ikke alltid det er mulig - når tragedien rammer. Også for en mor. Dessuten handler boken om barnet som blir fortapt for moren, hun er ikke lenger for ham - noe som også uttrykkes når disiplene etter Jesu død forklarer Maria at han er hos sin far. Hos sin far? svarer Maria, men han er død. Han blir aldri Guds sønn for Maria, men sønnen hun fikk med Josef.

Diskusjonene - som har vært veldig opphetet - om boken og teaterstykke, dreier rundt spørsmålene om dette er en blasfemisk bok. Særlig fra katolsk hold, de har et sterkt forhold til jomfru Maria, har latt seg opprøre. Jeg velger å lese boken først og fremst som en gammel historie belyst fra et annet perspektiv og en annen kontekst, om en mors fortvilelse når barnet endrer seg, utsetter seg for fare og setter sin egen væren i en ny og truende sammenheng. Det er en mor bak enhver sønn/mann, en historie ethvert menneske tar med seg, uansett hvem han er eller hva han gjør. Noen ganger tar han noen valg som bryter med forventningene. Det er også en bok om vold og grusomheter, og de blir løftet ut av en politisk og/eller religiøs kontekst og satt inn i en ny og individuell sammenheng. Når Maria blir fortalt at Jesus døde på korset, men har gjennoppstått fra de døde, klarer ikke Maria å ta det inn over seg. Hvorfor? spør hun. Da hun blir forklart at han skal redde menneskene fra evig fortapelse, svarer hun "det var ikke verdt det". For henne var det ikke verdt det.

Boken utfordrer vante forestillinger og er et kunsnerisk stykke arbeid som gjør akkurat det god kunst skal; den utfordrer eksisterende forestillinger, viser en annen side av en sak, drar frem viktige spørsmål om menneskets eksistens og utfordrer oss. Vi kan lese boken inn i mange sammenhenger; begrunnelsen for å gå til krig, konsekvensene politisert religion får for oss alle, menneskets evne og vilje til ondskap, miljøsaken, feminisme, familie, det er altså et universelt tema som tas opp. Få, om noen, kan stille seg likegyldig til en slik tekst som denne.

Anbefales!
God bok!

Ken Opprann - Tro. Mennesker i møte med sin Gud

Ken Opprann, tidligere fotograf for Aftenposten, har i femten år reist rundt og tatt bilder av mennesker og deres møter med sin Gud. Han har avbildet ritualer, sermonier og artefakter knyttet til de største verdensreligionene. I tillegg til de eksepsjonelt "talende" bildene, har fire eksperter skrevet om de ulike religionene. Christine Amadou har skrevet om kristendom, Kari Vogt om islam, Knut A. Jacobsen om hinduisme, Dagfinn Rian om jødedom og Hanna Havnevik om buddhisme.

Tekstene er korte og informative, og ment som bidrag som introduserer leseren til hovedlinjene innenfor de ulike religionene. Det er en stor og tykk bok, og bildene er både fasinerende og vakre.

Det som er slående med bildene er likheten mellom mennesker, uavhengig av hva den enkelte tror på. Religioner er kontekstualisert i praksis og gjennom menneskeskapte symboler, handlinger og riter. Dette klarer Opprann å fange gjennom bildene sine. I disse religionskritiske tider er dette en viktig bok. Kunnskap gjør som kjent ofte vis, og boken gir oss mye kunnskap om "de andre". Det er en styrke med boken at det er lite tekst, leseren er henvist til seg selv og sin egen visuelle opplevelse og tenkningen bildene setter i gang.

Sjekk Oppranns hjemmeside her, han er en glimrende fotograf. Jeg skulle gjerne ønsket meg et av bildene hans på veggen her hjemme, men foreløbig får jeg nøye meg med å nyte denne vakre boken.

Boken anbefales på det varmeste!
God bok!