Gjesteblogger Kjell Lars Berge har anmeldt boken "Drømmen om det fullkomne samfunn" av Øystein Sørensen for NRK.
Kjell Lars Berge skriver at dette er en viktig bok, og «Drømmen om det fullkomne samfunn» gir en faglig oppdatert og meget troverdig framstilling av den totalitære tenkemåten enten den manifesterer seg som fascisme, nazisme, marxisme eller islamisme.
God lesning!
For noen dager siden forlot professor Bernt Hagtvet – under
full pressedekning - Bjørnson-festivalen i protest mot at den svenske
forfatteren og maoisten Jan Myrdal var blitt invitert som foredragsholder.
Den politisk
interesserte som er opptatt av å forstå de mer fundamentale begrunnelsene for
Bernt Hagtvets tydelige reaksjon, bør lese historie-professoren Øystein
Sørensens bok «Drømmen om det fullkomne samfunn. Fire totalitære ideologier –
én totalitær mentalitet?»
Boka er unnfanget i
forskningsmiljøet ”Nettverk for totalitarismeforskning” der blant andre
Hagtvet, Terje Emberland og Lars Gule inngår sammen med forfatter Sørensen.
«Drømmen om det fullkomne samfunn» er en meget viktig bok. Den gir en faglig
oppdatert og meget troverdig framstilling av den totalitære tenkemåten enten
den manifesterer seg som fascisme, nazisme, marxisme eller islamisme.
Det som kjennetegner
de menneskene som lar seg styre av den totalitære tenkemåten, er at de alltid
og uansett har rett, enten begrunnelsen hjemles i vitenskap (som i marxismen og
nasjonalsosialismen) eller i religion (slik som islamismen og de kristne
protestantiske anabaptistene).
Noen ganger forsøker
de totalitære å framstille seg som et alternativ til religionen, slik som i den
italienske fascismen. Med støtte i arbeider av den fremragende italienske
historikeren Emilio Gentile dokumenterer Sørensen den kvasi-religiøse
sakraliseringen av totalitarismen som var typisk for fascismen. Imidlertid
kunne Sørensen også brukt marxismen som eksempel. Fortsatt ligger ”folkets”
fremste representanter Lenin og Mao mumifisert og utstilt som gude-like faraoer
til offentlig helgendyrkelse i sine hjemlands hovedsteder.
Henrettelser
Et annet kjennetegn ved totalitarismen er at alle dem som
ikke er enige med de totalitære marxistene, fascistene, nasjonalsosialistene og
islamistene ofte utsettes for vold av de rettroende. Ja, henrettelser av
avvikere er en selvsagt del av det politiske totalitære prosjektet. Det 20. hundreåret
var den epoken da folkemord og menneskeslakting i stor stil ble gjennomført
fullt og helt med rasjonelle og vitenskapelige begrunnelser.
Sørensen viser
detaljert, og med mange fotnoter og et imponerende antall referanser, at
myrderiene og menneskeslaktingene ikke var tilfeldige eller preget av et
irrasjonelt og ustyrlig raseri. De var og er rett og slett annonsert og
foregrepet av de totalitære ideologienes filosofer, enten det var tyskeren
Friedrich Engels, den russisk-jødiske Leo Trotsky, den hegelianske italienske
filosofen Giovanni Gentile eller islamisten Sayyid Qutb.
Tittelen på boka -
«Drømmen om det fullkomne samfunn. Fire totalitære ideologier – én totalitær
mentalitet?» - ender med et spørsmålstegn. Det spørsmålstegnet kunne Sørensen
uten videre droppet. Sørensen viser ingen tegn til tvil om at de fire
ideologiene uten videre kan sorteres under den samme totalitarisme-kategorien.
Han synliggjør så å si ikke de motforestillinger som leseren måtte ha til
påstanden om at marxisme og nasjonalsosialisme var – og er - to sider av samme
sak.
Setter på plass
Debatten etter Hagtvets boikott viser imidlertid at det er
sammenstilling som flere framstående intellektuelle i Norge overhodet ikke vil
akseptere. Forfatteren Edvard Hoem for eksempel hevdet nylig i et innlegg i
Dagbladet at en slik sammenstilling av de to ideologiene er ”hårreisande og
reaksjonær”. Med solid retorisk kraft og en ikke helt ueffen polemisk teft
setter Sørensen de som fortsatt finner håp i det marxist-leninistiske politiske
prosjektet, på plass.
Skal man argumentere i mot, bør man lese seg grundig opp på
både den filosofiske litteraturen, samt sette seg grundig inn i den historiske
dokumentasjonen på hva som faktisk har skjedd.
En annen gruppe som
kan føle seg støtt, er alle dem som i islamismen mener å finne en legitim
motkraft til Vestens og Israels nakketak på den arabiske verden allment og det
palestinske folket særskilt. Heller ikke for dem kan Sørensen tilby noen trøst.
I motsetning til utenriksminister Jonas Gahr Støre, og i (riktignok
stilltiende) tilslutning til den nå så uglesette og beryktede idealisten Tony
Blair, framstilles den palestinske folkebevegelsen Hamas som totalitær og en
potensiell kraft bak et nytt folkemord, understøttet av Iran og det khomenistiske
regimet der.
Litterært og retorisk
sett er Øystein Sørensens bok en solid prestasjon. Sørensen henfaller, trass i
sin tydelige politiske kritikk av totalitære bevegelser, ikke til billig og
tarvelig polemikk mot alle de begavede og idealistiske unge som en gang har
søkt trygg havn i totalitære bevegelser. Har man en gang i livet opplevd og
ment at AKP(m-l) for eksempel var – eller kunne bli - en anstendig politisk
bevegelse med et program som kunne gjøre samfunnet bedre, kan man lese
Sørensens bok, være enig med konklusjonene og synspunktene, og likevel ikke
måtte gi slipp på selvrespekten.
Kjell Lars Berge.