Rabih Alameddine - En overflødig kvinne

Fantastisk historie fra  Rabih Alameddine! Vi møter 72 år gamle Aaliya som bor i en gammel leilighet i Beirut. Etter et kort og mislykket eksteskap har hun bodd alene, dyrket sin store lidenskap for bøker og arbeidet i en bokhandel. Hun sitter nå, 72 år gammel, og reflekterer over livet sitt, naboene sine  og Beiruts skjebne. Hun har brukt store deler av livet på å oversette bøker, og i store deler av boken er det som fortelles kontekstualisert ved hjelp av litteratur. Det er en fornøyelse å lese!

Språket er vakkert, historiene mange og spennende, Aaliya er en kvinne det er lett å like og dette er en perle av en en bok. Aaliya tenker på det meste, og har meninger om like mye. Om amerikansk litteratur, som hun ikke liker særlig godt, sier hun:

Jeg synes det er ille at det meste som skrives i Amerika for tiden, virker mer inspirert av Hemingway, helten til unge gutter i alle aldre og av alle kjønn, enn av den enestående ordkunstneren Faulkner. En armè av bøker om kjedsomhet i Midtvesten blir hyllet (hvor Midtvesten ligger, er en kilde til evig forvirring for meg, i nærheten av Iowa, antar jeg), og det samme blir bøker om uutforsket angst i New Jersey eller om par som ikke klarer å snakke sammen i Connecticut. Det var Camus som slo fast at amerikanske romanforfattere er de eneste som tror at de ikke behøver å være intellektuelle (side 144)

Boken er full av denne typen betraktninger, pluss mange spark til internasjonal politikk (særlig Israel), og mange gode referanser til musikk. Jeg har kjøpt noen av platene hun snakker om, det er klassiske titler hun trekke frem, og lest litteraturlisten bak i boken med stor interesse. Dette er en av de få bøkene jeg har notert i - på en måte som føles nærmest privat - og det er derfor ingen bok jeg kommer til å låne bort. Desto større sjanser for at dette er en av de som kommer til å ligge under juletreet fra meg til mine venner.

Anbefales på det varmeste  - dette er mesterlig!
God bok!

Wislawa Szymborska - Livet er den eneste måten.

Wislawa Szymborska fikk Nobels Litteraturpris i 1996 og er kjent for mange norske lesere. Nå har diktene hun skrev fra 2002 og frem til hun døde i 2012 kommet på norsk, oversatt av Christian Kjelstrup. Jeg var på lanseringen av boken på Litteraturhuset i Oslo og så heldig at jeg fikk en samtale med Kjelstrup. Jeg spurte ham hvordan han oppdaget diktene hennes og hvordan han klarte å få i stand et møte med kvinnen som sjeldent lot seg intervjue. Her er det han fortalte:

 Jeg husker ikke nøyaktig når og hvor jeg leste Szymborska for første gang, men det var Ole Michael Selbergs oversettelse fra 1996. Diktene traff meg umiddelbart. Jeg deler hennes verdenssyn: At livet er ufattelig, i positiv forstand. At det av den grunn er en stor glede å ta den i bruk, nærme seg den fra flest mulige vinkler. Hun skriver om ting jeg har sett eller tenkt på eller kan kjenne meg veldig igjen i, og som 
jeg skulle ønske jeg 

Wislawa Szymborska

kunne ta mer inn over meg, men som jeg har lagt til side. Så hun gir meg konstante aha-opplevelser. Også skriver hun veldig bra, da. Også har hun humor. Blant hennes mange fans er Woody Allen, som har sagt at "hun klarer å fange tilværelsens meningsløshet og tristhet, men likevel være livsbekreftende."

Hvis du tenker på hvordan jeg fant henne som fysisk person:

Det var ikke enkelt. Szymborska var kjent for aldri å gi intervjuer. Ikke fordi hun var menneskefiendtlig, tvert imot. Men hun skydde publisitet, hun satte ikke seg selv i sentrum. Utstyrt med et anbefalelsesbrev fra den polske ambassaden i Norge kom jeg til slutt innenfor, i leiligheten hennes i Krakow. Jeg fikk ca. halvannen time med henne, en av den beste halvannen timene i mitt liv. Det var så behagelig å være i hennes nærvær. Hun serverte konjakk midt på dagen og var akkurat som diktene sine: Interessert, morsom, ikke belærende, ikke moralistisk.

Ikke lenge etter at jeg var hjemme hos henne, døde hun. Jeg tror det var da jeg bestemte meg for å gjendikte henne. Jeg følte jeg ikke hadde noe valg, jeg måtte, ut fra en slags takknemlighet. Samtidig var jo dette egoistisk: Jeg har tatt en interesse (å lese Szymborska) et hakk videre (å jobbe med språket hennes). Det har rett og slett vært en stor nytelse.
Det spesielle ved diktene hennes er kanskje hvordan så å si alle jeg har møtt, som har lest henne for første gang, blir truffet av dem. Hun er så klok, men samtidig fullstendig tilgjengelig. Også er hun aldri kjedelig, aldri abstrakt.

Christian Kjelstrup

Det er en nydelig bok Kjelstrup har oversatt, og med dikt som helt sikkert kommer til å bli brukt i anledninger som dåp, konfirmasjon, bryllup, begravelser og andre merkedager. Bevingede ord som tar utgangspunkt i og hyller den mest fundamentale kjensgjerning av dem alle:  Livet er den eneste måten.

Takk til Christian Kjelstrup som har gjort denne tilgjengelig for et norsk publikum, og for samtalen.

Anbefales på det varmeste, dette er en liten perle!
God bok!

Jeg satte mitt håp til verden - Cathrine Grøndahl

Cathrine Grøndahl har skrevet en nydelig diktsamling. Den tematiserer det å bli foreldre, og det å bli mor. Dette er en perle - og det er helt utrolig sterkt å kjenne på de følelsene Grøndahl beskriver. Et omhandler frykten som det å få barn innebærer:

Jeg vil aldri si høyt at du er

en engel

av frykt for at du virkelig skal bli en

To ganger har jeg sagt

faen ta deg

Og da kom virkelig fanden sjøl

og tok strupetak

Ikke på deg, men på meg

Dette er en diktsamling fylt av følelser, fortvilelse, angst og kjærlighet over det utrolige underet det er å få barn.

Anbefales!!

God bok!

Tristan og Isolde - Joseph Bèdier

Middelalderverket Tristan og Isolde besto opprinnelig av noe sånn som 3000 vers. De er skrevet mellom 1160 og 1170. I 1900 kom rekonstruksjonen av diktene, og det er denne versjonen jeg har lest. Det utmerkedeThorleif Dahls Kulturbiblioteket (Aschehoug) publiserte den norske versjonen opp i 1997, basert på den forrige utgaven fra 1967.

Tristan og Isolde er en intens, fantastisk, dramatisk og vakker historie om den umulige kjærligheten. Tristan er den vakreste av alle menn. Han er modig, sterk, edel og heltemodig. Både drager og kjemper blir drept av Tristian. Han sinn er rent som sne og hans tale er veloverveid og klok. Isolde er vakrere enn vakrest. Det skinner og lyser når hun viser seg. Ingen kvinne i verden og historien er vakrere enn Isolde.

Kortversjonen er at Tristan henter Isolde hjem til sitt land, for at hans gode venn og onkel kong Marc skal ta Isolde til ekte. I båten på vei til kongen drikker ved et uhell Isolde og Tristan en drikk som var tiltenkt Isolde og kongen. Det er intet mindre enn en kjærlighetsdrikk og de som sammen drikker av denne flasken vil elske hverandre over all forstand. Det er så vakkert, så vakkert - så forførende nydelig at jeg blir helt matt.

I forordet til boken heter det:

Tristan og Isolde er begge unntagelsesmennesker; så blir da også deres kjærlighet en unntagelse i verden, det blir naturlig og selvfølgelig at de to må elske hinnanen, det deres kjærlighet aldri kan vendes til noen annen, og selv i døden kan de ikke skilles ad. (...) Det som gjør fortellingen om T og I til et enestående verk, det som hevet det opp til en plass for seg selv, høyt over de andre høviske romaner, det er styrken, det er det dødelige alvor i deres lidenskap (side: 13).

Det er med andre ord en bok om den totale kjærligheten, den totale underkastelsen og den nådeløse konsekvensen: Døden.

Isolde finne sin elskede død: Hun vendte seg mot øst og bad til Gud. Så tok hun kledet litt til side, la seg ned hos sin venn, tett ved hans side, kysset hans munn og ansikt og trykket ham hårdt inn til seg: legeme mot legeme, munn mot munn, således oppgir hun sin ånd, hun døde ved hans side av sorg over sin venn.

Denne boken er en perle. Helt enestående. Hvis du ikke unner deg boken bør du i hvert fall unne deg Stein Mehrens nydelig dikt basert på boken.

Jeg anbefaler boken med hemningsløs begeistring!

God bok!

Samfunnets støtter - Henrik Ibsen

I dag har jeg storkost meg med radioteaterets fabelaktige innspilling av vår egen Ibsens Samfunnets støtter. Jeg husker godt første gang jeg så oppsetningen på teateret i Bergen, da jeg gikk på ungdomsskolen. Dengangen ble jeg dypt grepet og gikk inn i en form for Ibsensk-psykose. Her ble grunnlaget lagt for en ubegrenset fasinasjon av Ibsen - og for Bergmann og de beste Woody Allen filmene. Det menneskelige dramaet om svakhet, skyld, kjærlighet og livets nådeløse kraft. Vel, nok om det! Gjenhøret med Ibsen står ikke tilbake for mitt møte med de samme karakterene på teateret i Bergen den gang for lenge siden.

Historien handler om konsul Bernick som har svingt seg opp til rikdom gjennom skruppelløse valg i sin ungdom. Kjærlighet, svik, død og begjør er hovedtemaer i dette stykket. Og det skal ende med anger og forsoning.

Bernick er en kynisk mann. Han er gift med Betty og sammen har de Olaf på 13 år. Bettys yngre bror, Johannes, er i USA - og når han kommer hjem blusser gamle historier opp. Det viser seg at Bernick har villledet andre til å tro at Johannes rømte fra Norge, på grunn av et kjærlighetsforhold og pengeunderslag som han ikke har gjort. Dette faller sammen med viktige økonomiske forhandlinger som forder at Bernick fortsetter å fremstå som borgerlig uklanderlig. Det er duket for drama.

Både kapitalister og sosialister/kommunister får passet sitt påskrevet av Ibsen. For ikke å snakke om borgerskapet. Ibsen er forut for sin tid når han beskriver det skillet som Bourdieu teoretiserer: skillet mellom de som har økonomisk og symbolsk kapital og dem som har kulturell kapital. Ibsen gir også en glimrende fremstilling av borgerskapets redsel for "de andre" og kommunistenes redsel for ny kunnskap og teknologi. USA blir beskrevet som det forgjettede land, der sannhet og frihet er de bærende verdiene.

Kvinnesynet som karikeres i stykket er modig og også forut for sin tid. Det gjør det til en xtra fornøyelse - Ibsen er så åpenbart kritisk til det rådende synet på kvinnen. Hun som sitter der "og pusler med sitt sytøy" og som har familien som sitt område.

Jeg liker best å høre eller se Ibsen - jeg er ikke så glad i å lese han. Teaterbesøkene blir ikke så ofte prioritert for tiden, men NRK's lydbøker fra radioteateres innspillinger av Ibsen er en god erstatning. Dette er lydbøker jeg har kjøpt til odel og eie, slik at jeg når jeg har anledning kan få en dose Ibsen. Og det fikk jeg i dag. Lucky me!

God bok!

Ps. Her kan du blant annet lese anmeldelsene som kom da stykket første gang ble utgitt.

84 Charing Cross Road - Helene Hanff

Jeg børster støv av mine gamle favoritter. Jeg var endel yngre enn jeg er nå, da jeg første gang leste denne boken, og den står fremdeles som en av mine aller, aller beste leseopplevelser.

Dette er en STOR klassiker for bokelskere! Det er historien om og av Helene Hanff fra New York, som i 1949 setter en annonse i den engelske avisen Saturday review of litterature med forspørsel om en bok hun ikke finner på det amerikanske markedet. Frank Doel - som jobber i et lite antikvariat som heter Marcks & co svarer på henvendelsen. Dette er starten på et 20 år langt vennskap.

Gjennom brevveksling med forespørsel om bøker utvikler Helene et vennskap, ikke bare til Frank, men også til de andre som jobber i butikken. Etterhvert som vennskapene utvikles begynner de også å diskutere bøker. I tillegg diskuterer de andre viktige saker, som feks oppskrifter på typisk engelske matretter (alt dette pr brev!). Det er mangel på det meste i England, det er like etter 2dre verdenskrig, så Helen sender gaver til de ansatte til jul og bursdager, med digg fra Amerika.

Helen reiser til slutt til England, men da hun kommer dit er Frank død. Butikken står enda, men den er tom.

Åh - denne boken er så utrolig vakker! Hvis du ikke har lest den må du få tak i den. det er en liten perle for bokelskere!

Det øverste bilde er av førsteutgaven. Det andre bildet er fra den boken jeg selv har, fra 1992.

Anbefales! Både for sin klassikerstatus, men også som en bok å bli ordentlig glad i! Og vi aner en lovestory mellom linjene. Som sagt: vakker, vakkert, vakkert!!

God bok!!

Jon Fosse - Det er Ales

Jon Fosse skriver eksistensielt. Tekstene hans er fortettet, langsomme og inderlige. Det er Ales er en sterk fortelling som stiller spørsmål om hva som gjør at livet er mulig å leve. Rammen rundt fortellingen er den barske vestlandsnaturen - havet som skifter fra blikkstille og vakkert til nådeløst og opprørsk. De store fjellene som innkranser det litterære rommet Fosse beskriver.

I Det er Ales møter vi Signe. Hun bor i et hus som har tilhørt mannens familie i generasjoner. Mannen Asle døde på havet 23 år tidligere. Signes savn etter Asle er stadig sterkt, og hun står hver dag ved vinduet og ser etter han. I boken brytes det mellom nåtid og fortid, og Signes tanker og syner vikles sammen i fortellingen. Hun ligger på benken i stuen og ser på seg selv som yngre kvinne, stående ved vinduet, ventende på at hun skal se Asles båt komme inn i Vågen.

På et punkt i teksten skifter fortellerstemmen og vi møter Asle den dagen han forsvinner. Vi får ikke vite hvordan han dør, men vi møter deler av Asles historie. Tippoldemoren til Asle het Ales. I 1897 mister hun barnebarnet Asle på 7 år. Han dør på sjøen etter å ha fått en båt til bursdagen. Kristoffer, faren til Asle har laget båten som Asle får. Signe betrakter det som hente den dagen, hun er tilstede uten å være der.

Det skulle vere ein bra båt, seier Kristoffer

Du ser det er tofter og tiljer og årer og auskar og

alt, seier han

Og så kvit og fin i treverket, og litt tjøre luktar det av båten, som det skal lukte av ein heilt ny båt, seier Brita

Beskrivelsen av Lille-Asles død er intens på samme måten som beskrivelsene av naturen personene lever i. Konsis, direkte og nådeløst. Menneskene som tvinges til å akseptere det uakseptable og umulige når et barn blir tatt bort:

Han er faren , Asle no ja, du Gamle-Ales, seier Kristoffer

Må ikkje stå slik, seier Gamle-Ales

Herrens vegar er uransakelege, seier ho

Han har det godt, Asle, no, han er hos Gud i Himmelen, så ikkje sørgje de, seier ho

Ikkje sørgje de, seier ho

Det finnes en god Gud, seier ho

og Gamle- Ales tar den eine handa si, med dei stutte krumme fingrane, opp til auget og ho stryk med sida av peikefingeren langsetter auget

Ein god Gud, seier ho

og så bøyer Gamle-Ales hovudet og rykkingar går gjennom skuldrene hennar og så berre står ho der, ho berre står, slik også Kristoffer og Brita berre står der, og Brita med Asle i armane sine. Det mørknar meir og meir, og dei berre står der.

Bålet på stranden er et symbol som er gjennomgående i boken, uten at det blir helt klart om det virkelig eksisterer eller om det Signe som bruker det symbolsk i sin egen fortelling.

Dette er en nydelig bok som med sine 70 sider kan leses på en lang ettermiddag eller en helg. Språket og skildringene fordrer en langsomhet når man leser, og det er en annen måte å lese på. Teksten skaper uro, fortvilelse og en form for trøst. Det er med andre ord sterk lesning. Mye av Fosse er i tillegg tilgjengelig på lydbok - noe tekstene egner seg godt for.

Anbefales!

God bok!

Alessandro Barricco - Silke

Denne lille boken er en av mine favoritter. Det er historien om Hervè Joncour fra Sør-Frankrike. Boken begynner slik:

Til tross for at han av sin far var tiltenkt en strålende militær karriere, hadde Hervè Joncour til syvende og sist valgt å tjene til livets opphold gjennom en uvanlig geskjeft som, ironisk nok, hadde et islett av noe så mykt og inntagende at den feminine grunnklangen ikke helt lot seg skjule.

For å tjene til livets opphold drev Hervè Joncour med kjøp og salg av silkeormer.

Historien starter i året 1861, Hervè er 32 år gammel. Han er gift med Helene, og de har ingen barn - det er de to. De har et sterkt og godt forhold, preget av gjensidig respekt og tillitt.

Hervè kjøper silkeormer i Afrika, men epidemier gjør at det går makk i silkeormeggene og Hervè begynner å handle i Japan. Historien om turene til Japan er nydelig fortalt. Spesielt møtet med den japanske kvinnen, som Herve aldri får vite hvem er. Dette møtet blir bærende for resten av historien og først helt i slutten av boken ser vi det som har skjedd i et klart og tydelig lys. Det er gripende vakkert, trist og vedmodig. Nydelig.

Boken er liten og lettlest, men bør leses sakte. Et godt alternativ er å høre den på lydbok.

God bok!

Q & A - Vikas Swarup

Jeg har bedt om hjelp fra mine blogg-venner og blogglesende venner om gode boktips. Leselistami kom med en utmerket anbefaling, Vikas Swarup Gutten som hadde svar på alt. Denne boken har jeg lest - og det er en utmerket anbefaling for de som enda ikke har lest denne perlen!

Jeg leste den engelske versjonen - og har rukket å gi den i gave til flere venner. Mitt eget eksemplar er utlånt (veldig dum ting å gjøre - jeg får ofte ikke bøkene i retur), men jeg skal gi hovedtrekkene fra boken.

Boken handler om gutten Ram Mohammad Thomas - en gutt som vokser opp i fattigdom i Mumbai, India. Han har deltatt på et Question and Answer Show (derav tittel Q & A) og ender med å vinne hele konkurransen. Premiepotten består av uvirkelig mange penger- og produsentene av fjernsynsprogrammet har ikke premiepenger å utbetale - ingen hadde trodd at noen ville kunne svare på de vanvittige spørsmålene. Men det var det altså en som kunne.

Når vi treffer Ram sitter han i fengsel - anklaget for å ha svindlet TV-selskapet - han er anklaget for å ha jukset. Han får en advokat og det er til hun han forteller bakgrunnen for at han kan svare på spørsmålene. Hver og ett av de 12 spørsmålene han har besvart riktig knyttes til episoder og fortellinger i Rams eget liv.

Fantastisk lesning, kreativt og et ekte eventyr fra "virkeligheten". Anbefales på det varmeste!!

God bok!!