Akhil Sharma

Jeg kjøpte en signert utgave av denne på London Review of Book Bookstore i London for to uker siden. De som arbeidet i butikken mente den var strålende, jeg vet ikke om det er helt det ordet jeg vil bruke. Deprimerende og rystende, fortvilende og mørk er kanskje bedre.

Boken handler om en indisk, fattig famile som kommer seg til USA. Her skal det gode livet starte for mor, far og to sønner. Vi er på slutten av 70-tallet og fortellerstemen er 8 år gamle Ajay. Familien setter all sin lit til storebroren Birju, en situasjon som også i dagens USA er vanlig for fattige innvandrere fra hele verden. Det er viktig å få barna inn i det amerikanske systemet, de skal lære språket flytende, få gode karakterer etterfulgt av stipender og utdanning på de gode amerikanske universitetene.

En stund ser det ut til at drømmen skal gå i oppfyllelse, og det er stor optimisme i familien. Så skjer ulykken og de fatale tre minuttene som endrer alt for alltid.

Historien gir et innblikk i hvordan det er for barn å komme til et fremmed land som er så ulikt det de er vokst opp i. Sharma klarer å formidle utfordringene disse møter på en troverdig og god måte. På den måten har boken en funksjon utover det reent litterære, dette er en bok som studenter og andre som jobber eller skal jobbe i det flerkulturelle feltet kan ha stort utbytte av å lese.

Det går greit med Ajay, han blir velutdannet og rik og oppfyller den amerikanske drømmen. Men veien frem har kostet mye og det er en hjerteskjærende fortelling som hverken penger, kjærlighet eller suksess kan gjøre opp for.

Anbefales! God bok!

Meg Wolitzer - The Wife

Herlig og morsom historie, full av oppdemmet raseri, svik, suksess og nederlag. Joe og Joan Castleman er på vei til Helsinki. Han: den berømte forfatteren som skal ta i mot den store litteraturprisen (ikke helt, men dog nesten like stor som den som blir utdelt i Stockholm), hun: den lojale og alltid tilstedeværende konen.

Joe og Joan møter hverandre på universitetet, hun som student, han som den unge (gifte) læreren. De innleder et forhold, blir tatt og "flykter" til New York. Der bor de dårlig og sliter seg frem til gjennombruddet for Joes første roman. Joan arbeider i et forlag, men vier nå all sin tid til å tilrettelegge for den grandiose og notorisk utro forfattermannen. De får tre barn, men tilbringer mesteparten av tiden sin med litterære prosjekter. De blir rike, får et nydelig hjem, har et godt venneskap og et felles prosjekt. Alt går på skinner for ekteparet Castleman. Eller gjør det det?

Boken innledes med følgende setning:

The moment I decided to leave him, the moment I thought, enough, we were thirty-five thousand feet above the ocean, hurtelig forward but giving the illusion of stillness and tranquality. Just like our marriage (...)

Resten av boken er Joans tilbakeblikk på de siste 40 årene med forfattermannen Joe. Hun forteller med ironi, total mangel på selvhøytidlighet og skarpe kommentarer. Det er ubetalelig, og når vi kommer til bokens siste del tar det fullstendig av. Helt strålende!

Wolitzer er på bestselgerlistene i England og USA med boken The interesting. Det er (selvsagt) umulig å få tak i boken her i Norge, men den kan i verste fall bestilles på amazon, i beste fall finner jeg den på en eller annen flyplass. Når det gjelder The wife kan dere merke dere mine ord: et oppegående norsk forlag finner frem til denne damen (eller kanskje allerede har funnet frem til henne) - enten like før eller etter Maryl Streep eller Glen Close blir hyret inn som Joan i filmatiseringen av boken. Vi får se om jeg har rett, men dette er et "stalltips" som jeg er sikker på går inn. I mellom tiden kan du kose deg med boken, du får den som sagt på internet.

God bok og god fornøyelse!

Nickolas Butler - Shotgun Love Songs

Denne boken har fått en del omtale i USA, blant annet for sin orginalitet. Historien foregår langt ute på det amerikanske bondelandet, i en liten by med et par tusen innbyggere. Vi møter en vennegjeng som har holdt sammen siden barndommen, kjenner hverandres familier, er faddere for hverandres barn og forlovere for hverandre i bryllup. Og, kan vi legge til, der nesten "alle har lagt med alle". Vennegjengen dekker hele det stereotype persongalleriet: den stødige gutten som blir bonde, han som reiser til storbyen og tjener seg rik, han som alle vil ligge med, han som blir skadet og må ivaretas, og sist men ikke minst, han som reiser ut med gitaren under armen og kommer tilbake som superstjerne. Bak enhver mann står en kvinne, mer eller mindre lojal og med store og små hemmeligheter.

Det er en artig historie, og personene er lett å like. Det som gir en liten bismak er forherligelsen av de små stedene, identitet utviklet i tette samfunn. og romantiseringen av bygda. Det blir litt i overkant, dette her - særlig i bokens siste del. Det er all grunn til å sette spørsmålstegn ved om dette er en troverdig historie, særlig fordi de som ikke er med i gjengen - altså de som lider av å bo i så små samfunn ikke er tilstede i fortellingen. Her finnes ingen svarte, ingen homofile, ingen muslimer, - ingen som kan utfordre vedtatte sannheter. Men, det er ikke en forfatters plikt å være politisk korrekt, noe Butler heller ikke er. Sett i lys av utviklingen i USA, med økende konservatisme og tea-parties, konflikter mellom etniske grupper og klasser blir hele lesningen litt rar. Det er kanskje en god grunn til ikke å lese boken inn i dagens amerikanske virkelighet og heller lese den som en fin og sjarmerende historie om en liten vennegjeng, ett eller annet sted i en liten by utenfor Chicago, som - på samme måte som folk rundt i hele verden - strever med smått og stort.

Anbefales, tross innvendinger.
God bok!

Donna Tartt - Stillitsen

Endelig kom den, boken veldig mange har ventet på veldig lenge. Donna Tartt tok en hel generasjon med storm da vi leste Den hemmelige historien på begynnelsen av 1990 tallet. Tartt er en god venn av en annen sentral forfatter fra samme periode, Bret Easton Ellis (American Psycho). Begge ble litterære stjerner nærmest over natten, og bøkene ble diskutert på lesesaler, i avisene, på cafeer og nach spiel.

Stillitsen handler om Theo, en tenåring som bor alene med moren. Den alkoholiserte faren har forsvunnet for ikke å komme tilbake, og mor og sønn har et nært og godt forhold. De bor i New York da moren blir drept i et brutalt terrorangrep på et kunstmuseum. Theo overlever mirakuløst, og i all tummulten som oppstår blir han bedt av en gammel mann om å ta vare på et bilde. Bildet heter Stillitsen (en liten fink som er vanlig i store deler av Norge, Gold Finch på engelsk).  Bildet er malt av Carel Fabritius (1622 - 1654), og eksisterer i virkeligheten. Stillitsen er morens yndlingsbilde, og blir en form for bindeledd mellom Theo og moren, som nå er død. Av mange årsaker klarer han ikke å fortelle noen om bildet, og hele livet hans blir preget av angsten for at han skal bli tatt for kunst-tyveri.

Det er mange historier i denne fortellingen og en av dem som fasinerte meg er hvordan hele systemet ikke klarer å fange opp Theo etter ulykken. Alle instanser som skal ta seg av barn i krise feiler: barnevernet, helsevesenet og skolen. Han vet ikke hva som skal skje med ham, ingen forklarer hva de tenker om situasjonen hans og det virker som om alle voksenpersoner opplever at han tar "det bra" og at ting går av seg selv. Sånn er det selvsagt ikke, og Theo var en ungdom med mye uro i kroppen allerede før moren døde. Men han møter noen personer som blir avgjørende for ham, og han klarer seg rimelig bra.

Det er en lang bok på mer enn 800 sider, og jeg har sett at enkelte litteraturkritikere mener at den burde vært kortere. Jeg er ikke enig i det. Tartt's fortelling er fasinerende og kreativ, persongalleriet er farverikt og plottene spennende. Dette er en av de bøkene som man ønsker skal vare og vare, og etter 840 sider er leseren mett, fornøyd og lykkelig.

Dette må være den ideelle sommerlektyre for de aller fleste leseglade, og det er ingen grunn til å vente på at den skal komme i pocketutgave - dette er en av disse bøkene som blir slitt i kantene fordi både voksne og unge leser og lar seg begeistre!

God bok!

Naomi Wood - Mrs. Hemingway

Naomi Wood tar utgangspunkt i Hemingways historie og bygger en fortelling på en til dels krydret og utvidet virkelighetsbeskrivelse. Hun starter i historien om trekantdramaet mellom Hadley, Fifi (Pauline Pfeiffer) og Ernest, følger Mrs Hemingway nummer 2 til Florida, introduserer Martha Gellhorn (kone 3) for å avslutte med Mrs hemingway 4, Mary Welsh.

Det kan sies mye om denne boken, først og fremst at det er lite trolig at lesere som ikke kjenner historien om Hemingways kvinner klarer å få en helhetlig forståelse av hva som skjer og hvorfor. En annen ting er at Martha Gellhorn på sedvanlig vis ikke får en rettferdig fremstilling i boken. Når hun forteller om møtet mellom Martha og Mary i Paris er det en ganske provoserende skrøne hun serverer.

For spesielt interesserte er det en ok bok, men for dem som ikke vet så mye om Hemingways kvinner anbefales en av hovedbøkene hun bygger historien på, The Hemingway Women av Bernice Kert.

Boken er ikke et bidrag til Hemingway-interesserte, til det er den for lettbent og den tenderer mot å være på kanten av det spekulative.

Anbefales ikke.

Maria Semple - Hvor ble du av, Bernadette

Denne boken er intet mindre enn bejublet fra alle hold: Jonathan Franzen slukte boken med intens glede, og en rekke amerikanske aviser kåret den til årets beste bok. Med god grunn - dette var en fest fra ende til annet. Morsom, ironisk, intelligent, trist og overraskende. Alt man kan ønske seg, med andre ord!

Bernadette er arkitekt. Hun og familien, datteren Bee og mannen Elgin flytter fra Los Angeles til Seattle på grunn av en traumatisk hendelse som vi ikke får vite hva er før et godt stykke ut i boken. Det skal vise seg å bli en prøvelse for dem, og beskrivelsen av Seattle er ganske så festlig:

"Folk sier at Seattle er en av de vanskeligste byene å få venner i. De har til og med satt et navn på det, "Seattle frosten". Jeg har aldri opplevd den selv, men jeg har kolleger som påstår den finnes, og at det har med en skandinaviske påvirkningen å gjøre" (side 101)

Bernadette hater Seattle. Bee, som er et spesielt og begavet barn, går på en privat skole og de andre foreldrene er (sykelig) opptatt av hvordan de fremstår, lunchene, fund-raising og skvalder. Særlig kvinnene. Barna har sine utfordringer, mange av disse vil ikke foreldrene vedkjenne seg. Kjernen i historien er at Bee av en særlig grunn får ønske seg - og innvilget - en tur til Antarktisk. Bernadette har i løpet av de 20 siste årene utviklet noe som ligner på sosial angst, og denne turen trigger mange følelser. På et tidspunkt (og av mange intrikate årsaker) forsvinner Bernadette før de skal reise - derav tittelen Hvor ble du av.

Dette er en sprudlende og kreativ fortelling, og som leser får man masse sympati med den orginale, fine og sammensatte Bernadette. Det er en lett/tung bok - altså en bok som er lett å lese, men som setter fingeren på mange og viktige ting. Utmerket lektyre for alle anledninger, jeg leste den i 34 varmegrader på en strand i Thailand, og var opppriktig lei meg da jeg var ferdig med den. Vi kan bare håpe at forfatteren har mer skrivelyst og at Bastion forlag sørger for at hun blir utgitt i Norge også neste gang.

Løp og kjøp - dette er kjempemoro lesing!
God bok!

Stephen Grosz - Fortellinger fra livet. Hvordan vi mister og finner oss selv

Fortellinger fra livet er en samling korte fortellinger tatt fra terapeutiske situasjoner. Vi møter alle slags mennesker, og det de strever med. Grosz er psykoanalytiker og det er hans pasienter vi møter i boken. Boken ble valgt til en av årets beste bøker av en rekke amerikanske aviser i 2013, og ærlig talt kan jeg ikke helt forstå hvorfor.

Problemet med boken er at møtene blir for korte. Vi får ikke bli kjent med pasientene, og det blir bare en lang oppramsing av ymse problemer som forsøksvis blir løst. Vi får ingen dybde, det er vanskelig å forstå hva som skjer og hva som er bakgrunnen for at de vi møter mister meningen i tilværelsen sin og hvordan det går med dem.

Jeg vil ikke trekke det så langt at jeg ikke anbefaler boken, men hvis du først skal lese en god bok som handler om terapi og livet bør du heller velge Yalom, som jeg har blogget om her. Grosz når ikke Yalom til knærne, og det gir en liten bismak å lese Fortellinger fra livet. Hva er motivasjonen til Grotsz for å skrive den, hvorfor går han ikke i dybden og hva vil han egentlig fortelle leseren? Beats me - jeg fikk en liten følelse av at motivasjonen kanskje var inntjening, og at han forsøker å matche Yalom, men det er rene spekulasjoner fra min side. Men - dette blir for enkelt, for lite utfordrende for leseren og med altfor lite substans. Det er tilløp til mange interessante situasjoner, men det hjelper lite når hver historie kun er på ett par sider. Dette er for tynt!

Irvin D. Yalom - Dobbeltspill i sjeledypet

Yalom har lenge vært en av mine absolutte favoritter. Han ble for alvor kjent da han skrev den fantastiske boken Da Nietsche gråt. Dobbeltspill i sjeledypet kom på norsk på slutten av 1990 tallet og det er en bok jeg aldri har glemt. I anledning utgivelsen av boken Fortellinger fra livet av Stephen Groz, som jeg ikke har blogget om enda, plukket jeg frem gode, gamle Yalom igjen, ganske spent om den var like god så mange år etter første lesing.

Yalom er psykoanalytiker og romanene hans kretser om terapirommet og forholdet mellom terapeut og pasient. I boken møter vi psykoanalytiker Ernest Lash og følger han og noen av hans pasienter og kollegaer over en periode. Boken gir en nær og virkelig beskrivelse av terapiseansene ( miniserien In Treatment som jeg tidligere har blogget om her er også et must for dem som er interessert i psykologi).

Ernest er en forfengelig og ganske så selvopptatt terapeut. Men han er ærlig og gir mye av seg selv til leserne. Pasientene hans er forholdvis "normale", noe som gjør at mye av det han skriver om er relevant for leseren. Det gir boken en ekstra dimensjon og det lille ekstra. Tittelen er litt kryptisk, helt til side 225, da gir den mening.

Det er vanskelig å gi et sammendrag av boken uten å røpe for mye, men det handler i stor grad om å utfordre den terapeutiske situasjonen gjennom ærlighet, pirking i typisk akademiske feider, menneskelig "svakhet", kjødets lyster og å fortelle en særdeles leseverdig historie. Yalom er et navn de fleste leseglade bør kjenne til, og for dem som ikke har lest han er det mye å glede seg til.

Yalom er en belest forfatter og han er interessert i filosofi. Boken Schopenhauerkuren var på høyde med Dobbeltspill, særlig fordi han klarer å bruke filosofiske tekster på den måten han gjør. I tillegg bruker han ofte litterære referanser, gjerne implisitt. Hovedpersonen I Dobbeltspill i sjeledypet heter Ernest og etter mye lesing av og om Hemingway var jeg litt nyskjerrig på om det var en forbindelse. Det var det kanskje, Hemingway blir nevnt en gang  i boken: "Det er derfor jeg skriver en bok om dødsangst. Hemingway pleide å si at hans Corona var terapeuten hans" (side 230) .

Boken anbefales for alle, både de som er interessert i terapi og de som bare ønsker seg en veldig god historie, med noen ganske så merkverdige plott og romankarakterer som det er lett å like og kjenne seg igjen i.

God bok!

Siri Hustvedt - Den flammende verden

Siri Hustvedt er vel kjent for mange litteraturinteresserte. Hun har skrevet noen virkelig gode noveller, essays og sakprosa bøker. Alt hun skriver henger sammen, og dette blir særlig tydelig når en leser den siste boken hennes.

Den flammende verden handler om Harriet Burden, en eldre, kvinnelig kunstner som forsøker å vise at menn blir tatt mer seriøs som kunstnere enn sine kvinnelige kollegaer. Hun lager tre store arbeider som utgis for å være laget av tre menn. Mottagelsen bekrefter Harriets mistanker, men utfallet blir ikke helt som hadde håpet.

Tematikken i romanen er ikke bare feministisk, men går dypere og er eksistensiell på en fasinerende måte. Harriet Burden hevder i boken at man ser det man vil se, eller det man som betrakter forventer å se. På samme måte leses tekster ulikt av forskjellige personer, og personlige erfaringer kroppsliggjøres blant annet ved personens fortolkning av det blikket han eller hun ser seg selv med - fortolket gjennom eget og andres blikk. Dette temaet er kjent i både psykologi, sosiologi og filosofi, og det er flere som har skrevet mesterlig om det. En av de virkelig populære blant studenter og andre er Irvin Goffmann, som hevdet at livet er en som en teaterscene, vi spiller roller i møtet med andre og vi oppfører oss annerledes avhengig av hvor på scenen vi står - eller om vi er bak den. Fenomenologiske filosofer peker på at erfaringer og opplevelser kroppsliggjøres, og at det ikke er mulig å skille erfaring og tanke fra kropp. I de senere årene har mange som forsker og teoretiserer på relasjoner og atferd vektlagt indivdiet som en sosial (og kulturell) konstruksjon, altså at vi formes gjennom våre relasjoner med andre og oss selv. Hustvedt tar alle disse elementene inn i teksten og klarer på en forbløffende måte å skrive en roman som virkeligggjøres ved bruk av teori og filosofi. På den måten befinner hun seg på et sted mellom fiksjon og sakprosa, og hun gjør det på en måte som er beundringsverdig.


Jeg mener at det går en linje mellom tre av Hustvedts viktigste bøker (antagelig går denne mellom alle bøkene hennes, men jeg vil fremheve disse tre) og sakprosaboken Den skjelvende kvinnen, eller historien om nervene mine. Jeg skal argumentere for denne påståtte sammenhengen.

Allerede på side 8 i Med bind for øynene spør Iris professor Morning: "liker du å gjemme deg bak masker?" I resten av boken utforskes denne tematikken, ved Iris søken etter mening og identitet. Når hun blir Klaus endres blikket - hun går annerledes, opplever større frihet og føler seg som en annen. Det er både andres blikk og sitt eget som skaper denne forestillingen, men også den kroppsliggjorte følelsen herredressen Iris bærer, gir henne. I boken er det først og fremst fotokunsten som fremheves, og vi kan trekke assosiasjoner til Susan Sontags bøker - særlig Om fotografi og Å betrakte andres lidelse. I Det jeg elsket er det flere av romanpersonene som bærer masker, i betydningen av at de er vanskelig å forstå, tro på og komme inn på. Mark er det mest åpenbare tilfellet - spørsmålet om hvem han er, hva som er resultat av narkotikabruk og hva som er psykiatri blir så sammenvevd at det vanskelig lar seg besvare. Lucille er også uleselig, de eneste gangene hun uttrykker personlighet er når hun skriver dikt og når hun en sjelden gang leser disse høyt. I Den flammende verden skriver Harriet (s.284)"jeg ville se hvordan mottagelsen av kunsten min forandret seg alt etter masken som ble presentert" - altså at det ikke er kunsten i seg selv som viser seg for betrakteren og gjør at han elle rhun ser det som ses, men også de forestillingene vi bærer med oss, blant annet om kunstneren er kvinne eller mann, kjent eller ukjent, ung eller gammel og så videre.


Felles for alle historiene, i tillegg til persepsjonsperspektivene og det kroppsliggjorte, er sviket fra de som står en nær. I Den flammende verden skriker Harriet til ektemannen at han skal se henne og høre henne. Dynamikken mellom dem rommer svikene, førforståelsen i Gadamers forstand og blikkene vi ser den andre med, også de som står oss nær. Personens identitet formes både av det som er der og det som mangler. Vi formes av å bli sett, bekreftet, kritisert, elsket, være ønsket - og omvendt, av å føle at vi ikke blir sett, ikke elsket, annerkjent og lyttet til. Hustvedt bruker teoretikere og filosofer bredt, og Bubers Du og jeg kan også leses inn i denne interaksjonen. I Det jeg elsket spør Violet hva hun elsket i slutten av boken. Hun trodde hun elsket noe som viste seg å være noe annet (og ikke-elskelig). Iris betror seg i Med bind for øynene til Paris, som reagerer på en måte som både er skremmende og uventet, og som understreker enkeltmenneskets grunnleggende ensomhet også i møte med den andre.

Hustvedt viser gjennomgående i bøkene at verden aldri er som den ser ut ved første øyekast, at lykke ikke er evig og at livet er forgjengelig. Vi vet ingen ting om fremtiden, og livet leves i stor grad i fortiden. Vi bærer med oss våre erfaringer og formes av våre relasjoner. Dette er eksistensielle utfordringer som uttrykkes blant annet i kunst, og kunst har en stor plass i alle disse bøkene.

I Den skjelvende kvinnen (som jeg har blogget om her) vitenskapligggjør Hustvedt dette når hun viser hvordan kroppen er upålitelig og uforståelig. Hun er inspirert av vitenskapelige kollegaer som sin søster, Astri Hustvedt (som forsker på hysteri) og norske Finn Skårderud (som har arbeidet mye med anoreksi og bulemi). Mat, anoreksi, hysteri, selvskading og smerter er gjentagende tema i bøkene. Kroppen uttrykkker følelser også fysisk, og gjennom selvpålagt selvregulering. Iris legges inn med sterk hodepine, Violet forsker på spisevegring og hysteri, Harriets kropp visner når hun blir syk, i tillegg til at kroppslige kjennetegn hele livet har påvirket hennes syn på seg selv, særlig i forholdet mellom det feminine og det maskuline .

Hustvedt skriver også for de som ikke er teoretisk, filosofisk og kunsthistorisk interessert og det er mesterlig gjort. Hun klarer å bruke teori og filosofi, medisin og psykiatri, som grunnlaget for romaner som er dypt allmenn-mennesklige, virkelige og nærværende. Det er en prestasjon uten sidestykke! Hun er med andre ord ikke en forfatter som begrenset har interesse for kvinnelige lesere. I Det jeg elsket går hun så langt at hun har en mannlig romanperson. Hustvedt overgår det meste innen vestlig litteratur, og det er bare å bukke og neie. Det er en fornøyelse å lese henne, og tematikken hun har kretset rundt siden 1990 tallet er mer aktuelt enn noen sinne.  Dette er stor litteratur!

God bok!

Sheila Heti - Hvordan bør et menneske være?

Tittelen på boken er en henvisning til selvhjelpslitteraturen, en sjanger forfatteren har uttalt at hun har lest mye fra. Uansett hvor mye selvhjelpslitteratur man har lest, eller hva man mener om denne type bøker kan vi kjenne oss igjen i den tekstlige fremstillingen. Sheila - som hovedpersonene heter, leter etter sitt sanne jeg. Hun lar seg lett påvirke av de hun omgås og skulle ønske hun var som dem. Heti er 38 år gammel, men teksten kunne godt vært skrevet av en som var 28. Mange av de tingene hun grubler over, gjerne sammen med venninnen Margaux, er typiske ungdoms-eksistensielle. Det er ikke noe galt med det, men det blir mye "greier". Og for å være helt ærlig så er jeg litt lei av - og veldig lite sjokkert over - suging av menn, puling både her og der og mange pornografiske referanser. Nå kan en innvende at det nettop er referanser til dagens vektløse og meningsløse tidsånd, hvis man er tilbøyelig til å mene at dette beskriver dagens (ungdoms-)virkelighet.

Til tross for at Heti blir sammenlignet med en av mine heltinner, Joan Didion, er ikke dette en bok som får meg til å hoppe i taket. Jeg synes det blir litt for forutsigbart, resignert og lite reflektert i forhold til det store spørsmålet hun stiller, hvordan bør et menneske være.

Boken ga noen assosiasjoner, uten at den kan sammenlignes rent litterært, med Siri Hustvedts fantastiske Blindfolded/Med bind for øynene. Her møter vi også en ung kvinne med eksistensielle kvaler, men til forskjell fra Sheila er Hustvedts romanperson en som utfordrer leseren på mange plan og spiller på dypere strenger enn utseende, popularitet og kjønnsløs sex.

Anbefales - anbefales ikke, med denne boken tror jeg det kommer helt an på leserens lesehistorie, hvor man er i livet og hva man opplever som givende litteratur. Noen vil synes den er fabelaktiv og en stor leseopplevelse. Jeg synes den var grei nok, men ikke en bok som setter seg i kroppen, slik som Blindfolded gjorde den gangen jeg leste den.

Alexander Maksik - Drivanker

For to år siden blogget jeg om Maksiks bok You deserve nothing, som handlet om en ung mann som var lærer på den amerikanske skolen i Paris. Boken er knallbra, og det var med høye forventninger jeg satt meg ned for å lese Drivanker. All ære til Font, det norske forlaget, som har plukket opp Maksik - selvom jeg er litt forundret over at You deserve nothing ikke står først på listen for norsk oversettelse.

Drivanker handler om en ung kvinne, Jaqueline (som i Jaqueline Kennedy) som har flyktet fra Liberia. Faren hennes arbeidet for regjeringen - en korrupt regjering som gjorde de rike rikere og de fattige fattigere. Liberia har hatt mye vold og elendighet, og det er dene situasjonen Maksik bygger på. Han er også åpenbart inspirert av flyktningsituasjonen i Sør-Europa og lar Jaqueline flykte til Santorini, denne perlen av en turistøy som mange av oss har tilbragt deilige dager på. Maksiks ærende her er antageligvis å forsøke å få frem ulikhetene - ved å la denne kvinnen vandre rundt blant turistene, traumatiserte, sorgtynget og fattig.

Boken gir assosiasjoner til Gullfisken av Le Clezio, en bok jeg likte mye bedre enn denne - først og fremst fordi den var mer troverdig, vi kom tettere inn på hovedpersonen, og situasjonen hun var ikke like karikert - dog like dramtisk, om ikke verre. I Gullfisken møter vi en marrokanskfødt ung kvinne som flykter til USA og Europa.

Maksik er i mye bedre form når han skriver om noe han selv har erfart og opplevd,noe han gjør i You deserve nothing. I Drivanker blir det for mye romantisering av situasjonen Jaquelin er i, for min smak. Derfor; les heller Gullfisken av Le Clezio, og You deserve nothing av Maksik.

God bok!

Paul Auster - The Red Notebook

Undertittelen på denne boken er True stories, og vi møter en åpen og reflekterende Paul Auster. Ambisjonen med boken er å kaste et eksistensielt blikk på hendelser som har preget og/eller gjort inntrykk på forfatteren. Han har delt boken inn i fire deler; den røde notatboken, hvorfor skrive?, skaderapport og jeg mener ingenting.

Det er livets tilfeldigheter - eller kanskje bedre: tilsynelatende tilfeldigheter, han skriver om. Hvordan hendelser henger sammen, gir mening og alle disse sammentreffene vi opplever og lar oss forbløffe av. Møter mellom nære mennesker på steder de ikke forventer å møtes, han finner en kvittering på et hotelrom han nettopp har sjekket inn på som viser seg å tilhøre en av hans beste venner - det noen er tilbøyelig til å kalle skjebnen.

Paul Auster skriver som alltid med patos og innlevelse. Det er en liten bok, perfekt å ha med feks i håndbaggasjen på tur.

Anbefales! God bok!

Jonathan Cott - Susan Sontag. The complete Rolling Stones interview

En aldri så liten perle av en bok! Jonathan Cott er kanskje mest kjent for boken Days that I'll remember: Spending time with John Lennon and Yoko Ono. Han har i åresvis (alltid, faktisk) skrevet for Rolling Stones, i tillegg til at han er bidragsyter til prestisjeprodukter som New Yor Times og The New Yorker. I 1978 intervjuet han Sontag for Rolling Stones, og i denne boken gir han oss hele interjuet som ble gjort - en lang samtale som strakk seg over flere møter.

Susan Sontag. En av de ypperste innen sakprosafeltet med publikasjoner som Om Fotografiet og Sykdom som metafor. Vi har tidligere møtt mennesket Susan Sontag i sønnens bok, Swimming in a sea of death og bildene til Annie Leibovitz. I Cott's bok møter vi en forholdsvis ung og nær Sontag.

Sontag var en kvinne med allsidige interesser, blant annet ble hun inspirert av reiser, musikk og egne opplevelser. Alle disse aspektene, og mange flere, utdypes og samtales det rundt i denne skattekisten av en bok.

Anbefales. God bok!

Lori Lansens - Livet tilbake

Etter å ha lest tung og mørk litteratur i ukevis plukket jeg med meg denne fra bokhandelen på Gardemoen. Juritzen forlag har ofte omslag og omtaler av bøkene sine som ikke er så tiltalende, men av erfaring kan det ligge en og annen godbit inne i det klissete omslaget. Sånn var det med denne: en skjønn, feel good historie om lille, store, overvektige Mary Gooch på 43 år. Hun har vært gift med tenåringskjæresten sin i 25 år, og nå skal sølvbryllupsdagen feires.

Mary Gooch har mange utfordringer knyttet til at hun er så overvektig. Hva skal jeg ha på meg, er en ting - andre og mer alvorlige ting er at hun holder på å spise seg ihjel, hun vegrer seg for å være blant andre mennesker og hun trives best foran kjøleskapet. Når mannen Jimmy en dag ikke kommer hjem som avtalt, må Mary ta noen grep.

Det er en fin og lettlest bok, men den er litt mer enn bare chic lit kvaliteter. Mary går gjennom mange forvandlinger i løpet av den reisen hun legger ut på, og hun blir tvunget til å forholde seg til livet sitt på en ny måte. Boken er til tider ganske så morsom og en fin bok å lese på tur.

Anbefales. God bok!

Olivia Laing - The trip to Echo Spring . Why writers drink

Olivia Laing har skrevet en fantastisk, innsiktfull, bemekelsesverdig og rørende bok om hvorfor forfattere drikker. Hun tar tak i "myten" om forfatteren og alkoholen, og ved bruk av portretter av E. Scott Fitzgerald, Ernest Hemingway, Tennesse Williams, John Berryman, John Cheever og Raymond Carver, viser hun hvordan alkoholen har vært en inspirasjon og forbannelse for disse forfatterne.

Laing har selv opplevd å vokse opp i et hjem som var preget av alkoholmisbruk, og dette er årsaken til at hun både har interesse og innsikt i tematikken. Hun er engelsk og bestemmer seg for å ta en reise gjennom USA, for å besøke stedene disse forfatterne bodde og skrev om.

I boken viser hun hvordan alkoholmisbruket preger disse forfatterene, både i deres personlige og private liv og ikke minst gjennom tekstene deres. Hun viser hvordan feks Williams stykke, cat on a hot tin roof, er direkte i kommunikasjon med hans opplevelser i ung alder. Hun finner fellestrekk ved forfatterne; familiebakgrunn, traumatiserende opplevelser, tilnærmingen til alkohol og misbruket. I tillegg til å se på den private historien og litteraturen, oppsøker hun psykiatere og leger som arbeider med alkoholisme. Hun forsøker å trenge dypt inn i tematikken, for å finne svar på hvorfor disse disiplinerte og geniale forfatterne ble misbrukere.

Et av tematene hun tar opp er forholdet til søvn, eller rettere: insomnia, mangelen på søvn. Kjærlighetsliv, seksuell frustrasjon og ambivalens, og farskap. Det er en perle av en bok, og hun byr på et dypdykk i disse forfatternes liv og virke. Boken er usedvanlig godt og personlig skrevet, med gode refleksjoner og ikke minst - en fantastisk reisebeskrivelse av turen gjennom det amerikanske litterære landskapet disse forfatterne representerer.

Min store helt, Hemingway, kommer (som vanlig) litt dårlig ut - han var på mange måter en bølle. Men - hun klarer å vise hvorfor han er en av de store litterære skikkelsene, og gir noen fantastiske refleksjoner over flere av bøkene hans.

Denne er en most-read. Shortlistet for Costa biografiprisen i 2013. Anbefales på det varmeste.
God bok!

Richard Yates - Ordensforstyrrelser

Richard Yates skriver oftest om det ubehagelige - både i det å være menneske, men også å være menneske i kulturen. I denne boken møter vi John Wilder, som er en vellykket reklamemann. Han er gift med Janice oog har en sønn. Boken begynner med at Wilder har et sammenbrudd, og vi følger ham i prossen videre.

Yates er flink til å sette ord og bilder på den tidsperioden han skriver om - "Mad man" perioden. Mannen jobber, kvinnen tar seg av hus og hjem. På samme tid vokser det frem en ny generasjon, og yngre kvinner deltar med i samfunnet, både som sex-objekter og arbeidstagere. Kvinnene som er ti år eldre er i større grad låst i gamle konvensjoner, mannen faller mellom det gamle og det nye.

Det er en ekstremt ubehagelig bok, særlig fordi Yates klarer å fremstille Wilder som en mann som rives mellom ulike impulser. Valgene han tar er fatale, og det er smertefullt å lese hvordan han kjører seg selv ut og over randsonen for det konstruktive. En sterk leseopplevelse, skrevet i et vakkert språk og søkelys på de store eksistensielle spørsmålene: familie, foreldre, ekteskap, arbeid og meningssøken.

Anbefales!

God bok!

Claire Messud - The Woman Upstairs

Claire Messud's roman Kvinnen i den øverste etasjen, handler om Nora - 42 år, barnløs lærerinne. Nora har alltid vært snill, rolig, stille og behagelig - det hun selv kaller en typisk woman living upstairs. Hun ville egentlig bli kunstner, men etter råd fra moren valgte hun å bli lærer, og drive med kunstprosjektene sine på hobbybasis.

Både navnet Nora og prosjektene hun arbeider med har direkte referanser til Et dukkehjem. Prosjektene hennes er små miniatyr rom, tilhørende kjente - og ulykkelige kvinner som Virginia Wolf og Emiliy Dickinson - laget ned til den minste detalj. Nora er forsåvidt tilfreds, eller kanskje heller resignert, hun føler at livet ble som det ble, og at gjør det beste ut av alt.

En dag kommer en ny gutt i klassen hennes, 8 år gamle Reza. Moren hans, Sirena, er kunstner, faren akademiker. De bor i Paris, men skal bo i Cambridge/Boston i ett år, på grunn av at faren til Reza - Skandar skal arbeide ett år på Harvard. Ganske raskt blir Nora trukket inn i familien, og får et altoppslukende forhold til hver og en av dem. En venninne av Nora sier det på denne måten; you are in love with the mother, want to fuck the father, and take over the boy as your son".

Boken begynner rolig og til dels intetsigende, før det tar virkelig av et stykke ut. Nora er besatt av disse menneskene, hun får et ekstremt overskudd, tillater seg å tenke seg et nytt liv, sammen med dem, hvor hun selv er hovedpersonen. Sirena og Skandar, på sin side, bruker Nora som barnevakt, hun deler atellie med Sirena og hun utvikler en form for forhold til Skandar.

Nora forteller retrospektivt, og boken åpner med at hun er rasende. Hun er lurt, misbrukt og ydmyket av Sirenas og Skandar, og det er denne, hennes versjon, vi får lese. Handlingen blir mer og mer urovekkende, og vi forstår ganske tidlig at dette ikke kommer til å gå bra. Nora blir så desperat i sine handlinger og så fullstendig ukorrigert, at man som leser begynner å få stor sympati med familen.

Messud er en spennende forfatter og har kommet med flere romaner og noveller. The woman upstairs er en sær og spennende leseopplevelse, vi møter en kvinne som lever i det totale selvbedrag og som klamrer seg til og forklarer alt ut fra myten om den enslige, barnløse kvinnen.

Anbefales!
God bok!

James Salter - Lysår

Vi er midt på femtitallet en gang, i USA, og entrer Viri og Nedras verden og liv. Det er assosiasjoner til Mad Man; hun vakker og hjemmeværende, han ung og lovende arkitekt, to skjønne døtre og et materielt sett rikt liv.  Tematikken kan også minne om Yates, men teksten er bedre, mer poetisk og handlingen mindre brutal.

Klassekampen hadde en to siders om Salter i Bokmagasinet 15.6.2013, og Salter presenteres som en forfatter som er opptatt av tidens virkning på følelseslivet (han sammenlignes med Virginia Woolf i så henseende). Vi følger ekteparet gjennom de forskjellige fasene i livet, fra tilsynelatende lykke, over til en sterkere likegyldighet og det godmodige, til seperasjonen. Vi går på denne måten gjennom et helt voksenliv, fra å være småbarnsforeldre, til de er godt voksen.


Boken er skrevet i 1975, men har stor aktualitet. Både Viri og Nedra føler seg gamle i en alder av 47, men utenom det er det ikke så mye som er endret i løpet av de tiårene som har gått etter boken ble skrevet. Behovet for å føle seg sterk og vakker, ettertraktet og fremtidsretttet er der på samme måten som nå. Europa er litt lenger borte og kvinnene var fremdeles i en søkende fase, bundet til hjemmet og avhengig av mannen og ikke minst mannens blikk. De er fremdeles i stand til å se fremover, vente på det som skal skje, den endringen som skal komme.

Historien om Viri og Nedras er gripende. Når et par går fra hverandre etter å ha levd sitt unge og deler av voksenliv sammen og fått barn, er det et helt liv man går fra. Nedra får et godt liv, hun finner en lykke som "ikke var blitt gitt henne, men (som) var noe hun hadde oppnådd (...) Livet var hennes eget. Det kunne ikke lenger tas av hvem som helst" (side 346) Viri strever mer enn Nedra - det er blant annet en passasje i boken hvor har er på teateret og ser Ibsen's Byggemester Solness. Viri opplever at han "mister kraften til å motstå" og stykket ble "etterhvert det farligste av alt: et uforglemmelig eksempel, uforglemmelig og falskt" (side 292).

Salter peker på menneskelige relasjoner i boken: foreldre og barn, kvinne og mann, hustru og ektemann, foreldre og barn. Vi er på grunnfjellet i et menneskes liv, og dette er beskrevet i et langsomt, vidunderlig detaljert og sanselig språk.

Salters bok er noe av det mest oppskakende og rystende jeg har lest. Det er vakkert og nært,  han skriver direkte på en ikke-direkte måte, alt er så bart og gjenkjennelig. Forellingene handler om nærhet, brudd og smerte, på en måte som det vanligvis er vanskelig å sette ord på. Aldri før, har jeg lest noe som ligner helt på dette.

Anbefales på det varmeste! God bok!

Paul Auster og J.M. Coetzee - Her og nå. Brev 2008-2011

Auster og Coetzee, det bør ikke være behov for en introduksjon til disse to herrene. De skriver begge ypperlig litteratur, og begge har en skare begeistrede tilhengere. De to herrene er gode venner, og nå utgis brevene deres på norsk, som et samprosjekt mellom Aschehoug og Cappelen Damm. Den naturlige forklaringen er at de begge to er godt kjent for et norsk publikum, Auster har Ascehough som sitt norske forlag, Coetzee har Cappelen Damm.

De to herrene har ganske ulik skrivestil. Coetzees bøker er ofte fylt av en tung og dyster stemning - forsøk Vanære hvis du ikke har lest han. Den er fantastisk.  Austers bøker handler også ofte om alvorlige temaer, men han har en mer lett og "lystig" skrivestil. Dette gjenspeiles også i brevene mellom dem.

Brev er noe vi sjelden skriver lenger, og det er på mange måter trist. Vi sender hverandre mail og sms'er, men det blir ofte flyktig og om ikke upersonlig, og derfor forteller ikke de korte beskjedene vi sender hverandre veldig mye om oss selv. Hvem vi er. I denne boken får vi anledning til å bli godt kjent med disse to, ettersom det er brev som både er lange, personlige og nære.

Det er mange forskjellige saker og ting disse herrene diskuterer. Et tilbakevendende tema er sport. Et annet tema er all reisingen de bedriver. Så er det litt om kritikerne, og masse om deres favorittbøker, musikk og opplevelser. Og de henviser også, kjærlig og jevnlig, til sine respektive fruer. De byr på seg selv ovenfor hverandre, og vi får ta del i all herligheten. På samme måten som i bøkene er det to ulike stemmer som blir synlig. Coetzee er eldst, fra Sør-Afrika, med all ballasten det krever. Han har flyttet ut i et hjørne av verden, til Australia, og lever et rolig liv, unntatt når han reiser. Han plages av noe som kan virke som evig jetlag, men mumler kun om det. Paul Auster er den yngste av de to, bor i New York - midt i verden, og sover åpenbart godt om natten. Når han ikke gjør får sove står han opp, ser gjennom bokhyllene sine, tar en sigarillos (tror jeg) og bekymrer seg for vennen sin i Australia som ikke sover. To veldig ulike personligheter, Auster fremstår som den mest rause og spontane, mens Coetzee fremstpr som mer selvhøytidlig og bundet. Felles for dem er at de er elskelige begge to, og det er en fest å lese - fra første til siste side.

Dette er nok først og fremst en bok for alle oss som har et forhold til disse to gjennom bøkene de skriver. Men - det er mange kloke og vakre betraktninger av almenngyldig karakter.

Dette er kanskje den vakreste og varmeste boken jeg har lest på lenge, den er så fin, så fin. Det er en bok utenom det vanlige, og en bok som det er godt å lese. Den er klok og dyp, lett og ledig, et resultat av to eksepsjonelt dyktig skriveføre forfattere som kommuniserer med hverandre.

Det er kanskje ikke en viktig bok, men den er desto mer riktig og anbefales på det varmeste.

God bok!

Matt Gross - The Turk who loved apples. Losing my way around the world

Matt Gross er reiseskribent og har i en årrekke skrevet for reisemagasiner som Lonely Planet og AFAR, og han hadde i mange år spalten The Frugal Traveler for New York Times.

Boken er en memoir fra hans lange liv som reisende. Reisen starter i Vietnam, hvor han bodde året etter han var ferdig med college. Han tar oss med jorden rundt og deler generøst opplevelser, tanker og møter. Ikke minst introduserer han oss for den kulinariske reisingen.

Boken er en skattekiste av gode reisehistorier, sladder fra reisejournalist verden og små dykk ned i de ulike kulturene han besøker. Han byr i tillegg på mange tanker som reisende ofte møter på reise, som for eksempel møtet med fattigdom, hvordan takle kulturelle ulikheter og hvem man er når man reiser.

Matt Gross er amerikansk og han er, noe steretypt sagt, typisk amerikaner. For mange europeere er verden nærmere enn for amerikanere. Vi i Skandinavia har for ekesempel mer fokus på verden i skolens pensum, vi er et mindre land og derfor mer påvirkelig for globale svingninger og vi har en annen måte å forstå oss selv i verden på. Han er mann - noe som preger reisebeskrivelsene, det er fremdeles slik at menn kan oppleve verden på en annen måte en enslige, reisende kvinner. Hans amerikanske verdensbilde blir veldig tydelig når han diskuterer forskjellen på en turist og en reisende, en distinksjon som også Theroux og Kapuscinski er opptatt av. Jeg er uenig med at dette er en fruktbar og hensiktsmessig distinksjon, og ser på det som en konstruksjon profesjonelle reisende gjør - antageligvis for å distansere seg fra det faktum at mange reiser og har lignende opplevelser og erfaringer som dem selv. Det er åpenbart at det finnes mange forskjellige typer reisende, men jeg vil hevde at opplevelsen i seg selv ikke trenger å være bedre, renere eller mer ekte, fordi man reiser mye. Å reise, som Gross også bruker tid på å diskutere i boken, kan skje på mange måter. Noen av de mest spennende reisende man tar er ikke de fysiske, men de litterærer, lesingen av en god bok og møtene vi som lesere kan ha med andre virkeligheter enn vår egen. Og - etter å ha lest Gross' bok, tenker jeg at den reneste form for reise kanskje ikke er den reisen, eller de reisene, den profesjonelle reisende tar. Kan man være profesjonell vagabond? Jeg er usikker på om dette ikke er to begreper som ligger i grensen til å utelukke hverandre. Jeg liker det han skriver om den meningsløse sight seeingen den reisende føler seg forpliktet til å ta, og hans tanker om å reise for å se det daglige, ikke kun det ekstraordinære.

Uansett, det er en knallbra bok, en reise inn i Matt Gross' spennende liv som profesjonell reisende. Anbefales for alle som har reisefot, uavhengig av hvor reisen går.

Matt Gross er i dag web-redaktør for Bon Appetit.

God bok og god litterær eller fysisk reise!