Paul Auster og J.M. Coetzee - Her og nå. Brev 2008-2011

Auster og Coetzee, det bør ikke være behov for en introduksjon til disse to herrene. De skriver begge ypperlig litteratur, og begge har en skare begeistrede tilhengere. De to herrene er gode venner, og nå utgis brevene deres på norsk, som et samprosjekt mellom Aschehoug og Cappelen Damm. Den naturlige forklaringen er at de begge to er godt kjent for et norsk publikum, Auster har Ascehough som sitt norske forlag, Coetzee har Cappelen Damm.

De to herrene har ganske ulik skrivestil. Coetzees bøker er ofte fylt av en tung og dyster stemning - forsøk Vanære hvis du ikke har lest han. Den er fantastisk.  Austers bøker handler også ofte om alvorlige temaer, men han har en mer lett og "lystig" skrivestil. Dette gjenspeiles også i brevene mellom dem.

Brev er noe vi sjelden skriver lenger, og det er på mange måter trist. Vi sender hverandre mail og sms'er, men det blir ofte flyktig og om ikke upersonlig, og derfor forteller ikke de korte beskjedene vi sender hverandre veldig mye om oss selv. Hvem vi er. I denne boken får vi anledning til å bli godt kjent med disse to, ettersom det er brev som både er lange, personlige og nære.

Det er mange forskjellige saker og ting disse herrene diskuterer. Et tilbakevendende tema er sport. Et annet tema er all reisingen de bedriver. Så er det litt om kritikerne, og masse om deres favorittbøker, musikk og opplevelser. Og de henviser også, kjærlig og jevnlig, til sine respektive fruer. De byr på seg selv ovenfor hverandre, og vi får ta del i all herligheten. På samme måten som i bøkene er det to ulike stemmer som blir synlig. Coetzee er eldst, fra Sør-Afrika, med all ballasten det krever. Han har flyttet ut i et hjørne av verden, til Australia, og lever et rolig liv, unntatt når han reiser. Han plages av noe som kan virke som evig jetlag, men mumler kun om det. Paul Auster er den yngste av de to, bor i New York - midt i verden, og sover åpenbart godt om natten. Når han ikke gjør får sove står han opp, ser gjennom bokhyllene sine, tar en sigarillos (tror jeg) og bekymrer seg for vennen sin i Australia som ikke sover. To veldig ulike personligheter, Auster fremstår som den mest rause og spontane, mens Coetzee fremstpr som mer selvhøytidlig og bundet. Felles for dem er at de er elskelige begge to, og det er en fest å lese - fra første til siste side.

Dette er nok først og fremst en bok for alle oss som har et forhold til disse to gjennom bøkene de skriver. Men - det er mange kloke og vakre betraktninger av almenngyldig karakter.

Dette er kanskje den vakreste og varmeste boken jeg har lest på lenge, den er så fin, så fin. Det er en bok utenom det vanlige, og en bok som det er godt å lese. Den er klok og dyp, lett og ledig, et resultat av to eksepsjonelt dyktig skriveføre forfattere som kommuniserer med hverandre.

Det er kanskje ikke en viktig bok, men den er desto mer riktig og anbefales på det varmeste.

God bok!