Lena Andersson - Rettsstridig forføyning. En roman om kjærlighet

Ester Nilsson arbeider som freelance skribent og blir forespurt om å holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask. Allerede mens hun skriver forelsker hun seg i(tanken på henne og) Hugo Rask. Hun er samboer på syvende året, men avslutter forholdet for å fokusere helt og fullt på Rask. I løpet av måneder utvikler de et forhold - som stort sett er enveis, hun som beundrer, han som beundret. Han lar seg smigre til grensen til det skamløse, og gjør seg mer eller mindre avhengig av Esters grenseløse vilje til å se hans storhet. Det hele kulimenerer i tre samleier, før Rask trekker seg unna, blir unnvikende og åpenbart ikke ønsker å gå videre på det som er startet.

Dette er en situasjon som ofte oppstår, men det er sjeldent at den forsmådde opptrer så innbitt og indignert som Ester. Hun sender Rask lange tekstmeldinger og brev, oppsøker ham og situasjoner hvor han kan være. Det er på grensen til stalking og selvutslettelse, men Esters rettferdiggjørelse gjør at vi som lesere får respekt for denne æreløse kvinnen. Som hun selv mener: han har - med viten og vilje - trengt inn i hennes liv, og det medfører forpliktelser.

Lena Andersson har skrevet en fornøyelig historie, fylt av enkeltindividets utilstrekkelighet og feilbarighet. Både Rask og Ester får gitt en oppvisning som både er tragisk, komisk og klassisk. Selvbegraget til den forelskede og den begjærte er fullkomment og vi kan alle kjenne oss igjen i det ene og det andre.

Veldig god bok - anbefales!

Gil Courtemanche - Jeg vil ikke dø alene

Gil Courtemanche, canadisk forfatter, for mange nordmenn kjent for boken En søndag ved bassenget i Kigali. Gil Courtemanche døde i 2011, 68 år gammel. I boken Jeg vil ikke dø alene, beskriver han følelsene han har nå som han har blitt syk. I tillegg til kreften har kvinnen han elsker gått fra ham og dette synes å oppta han mer enn at han skal dø.

Dette er Canadas svar på Tomas Espedal og boken Imot naturen. En godt voksen mann finner seg en kvinne som er mye yngre, soler seg i sin egen fortreffelighet og blir desperat når kvinnen tar til fornuft og går. Courtemanche har etter det han forteller om seg selv i boken, vært en skikkelig åndssnobb og ruset på seg selv helt til Violaine, som hun heter, forlater det synkende skipet. Han har ikke vært engasjert i barna sine, søsken, tidligere koner, ikke engang i vennene sine.

Courtemanche fremstår som en tvers igjennom usympatisk fyr i denne boken. Det er dog en interessant bok, særlig hvis den leses i relasjon til hans tidligere bøker som tilhører en helt annen sjanger, den utenforståendes (reisejournalistens/krigsforfatterens/den politiske forfatterens) observasjon av de andre. I denne boken fokuserer han helt og holdent på seg selv, sitt brustne hjerte og sin kreftsyke kropp. Det som gjør denne boken vanskelig å lese er den eksplisitte klandringen hans yngre, tidligere elskede utsettes for. Som leser er det vanskelig ikke å reflektere over de moralske aspektene ved det å publisere en bok som denne, med tanke på den kvinnen som er årsaken til størsteparten av hans lidelser og som skal leve videre med dette vitnesbyrdet om det totale svik hun har utsatt ham for. Riktig nok får vi forståelse for hennes situasjon når vi leser boken, men ikke i tilstrekkelig grad til at det oppleves som rettferdiggjørende med tanke på hans situasjon. Med andre ord en bok som utfordrer leseren og derfor kan leses som et bidrag i den litterære diskursen om hva forfatteren kan tillate seg å skrive uten i for stor grad å forulempe den andre.

Anbefales! God bok!

Siri Hustvedt - Sommeren uten menn

Siri Hustvedt. En av de virkelig "store" i betydningen leseopplevelse. Først var det Blindfolded (Med bind for øynene), deretter Det jeg elsket. Begge bøkene var sjelsettende lesing den gang jeg leset bøkene. De siste bøkene derimot, har ikke vært de helt store opplevelsene.


I Sommeren uten menn  møter vi Mia, 53 år. Etter 30 års ekteskap finner mannen en annen og flytter uut. Mia får et akutt sammenbrudd og blir innlagt. Etter noen vanskelige uker reiser hun hjem til hjembyen, der mor er på aldershjem, og tilbringer sommeren der.

Boken tar opp et tema som vekker denne leserens interesse: voksen kvinne blir forlatt av mann, kvinnen starter med å være langt nede, men etter en tid kommer hun seg på beina igjen, sterkere og kanskje mer lykkelig enn før. Et ganske tradisjonelt forløp som ofte slåt godt an hos kvinnelige lesere. Om vi ikke har opplevd det samme er det en mareritt lignende tilstand som mange av oss frykter. Det kan derfor være godt å lese bøker der det verste tenkelige skjer, men det ender allikevel godt.

Vel - som stort Hustvedtfan var det med begeistring jeg plukket opp boken i bokhandelen. Boken er krydret med små tegninger tegnet av forfatteren, festlig - dog litt ute av en større sammenheng. Men det passerer. Historien kretser om kvinner i alle aldre: datteren til Mia, moren og hennes venninner på aldershjemmet, nabokvinnen som har en agressiv ektemann og to små barn, jentene på poesikurset Mia holder - pubertale og hormonelle tenåringer som (selvsagt) representerer kvinne kvinne verst. Kvinner i alle fasonger og livsfaser - en historie uten menn -dog spiller den troløse ektemannen (selvsagt) hovedrollen som objekt for lengsel, smerte og pinsler.

Hustvedt skriver ok, intet mer. Handlingen er tildels forutsigbar og tildels ikke troverdig. Særlig gjelder dette den gamle damen med de vanvittige broderiene. Handlingen er hoppende og Mia virker til dels surrete og forvirret. Men det som er verst er at Hustvedt driver med en hemningsløs name-dropping. Alle skal med - fra Kant til Freud. Dette er kvinne som kjenner sine filosofer (alle  mannlige). Jeg blir irritert når jeg leser - det ødelegger rytmen i teksten og jeg fatter ikke dette tilsynelatende behovet for å være så intellektuell. Det blir helt feil, og det er ekskluderende for mange lesere - hun skriver såpass lite om de ulike filosofene at du må kjenne dem for å få meningen med at de er der. Jeg opplever at Hustvedt har et behov for både å skrive en historie og samtidig understreke at dette er en feministisk roman legitimert gjennom en lynintro om hvordan kvinner har blitt forstått opp gjennom tiden.

Boken er grei nok. Jeg har tenkt mye på den og historien om Mia. Men. Det holder liksom ikke helt inn til mål. Det blir masete og distraherende når hun hele tiden intellektualiserer handlingen. Den er ikke i nærheten av Blindfolded og Det jeg elsket. Det er en roman som for denne leseren illustrerer Hustvedt behov for å være "flink pike" - hun har lest leksen sin. Med andre ord: jeg er litt skuffet (det er en understatement, jeg er skuffet).

Anbefales under tvil til ihuga fans mens vi venter på noe enda bedre.
God bok!

Tristan og Isolde - Joseph Bèdier

Middelalderverket Tristan og Isolde besto opprinnelig av noe sånn som 3000 vers. De er skrevet mellom 1160 og 1170. I 1900 kom rekonstruksjonen av diktene, og det er denne versjonen jeg har lest. Det utmerkedeThorleif Dahls Kulturbiblioteket (Aschehoug) publiserte den norske versjonen opp i 1997, basert på den forrige utgaven fra 1967.

Tristan og Isolde er en intens, fantastisk, dramatisk og vakker historie om den umulige kjærligheten. Tristan er den vakreste av alle menn. Han er modig, sterk, edel og heltemodig. Både drager og kjemper blir drept av Tristian. Han sinn er rent som sne og hans tale er veloverveid og klok. Isolde er vakrere enn vakrest. Det skinner og lyser når hun viser seg. Ingen kvinne i verden og historien er vakrere enn Isolde.

Kortversjonen er at Tristan henter Isolde hjem til sitt land, for at hans gode venn og onkel kong Marc skal ta Isolde til ekte. I båten på vei til kongen drikker ved et uhell Isolde og Tristan en drikk som var tiltenkt Isolde og kongen. Det er intet mindre enn en kjærlighetsdrikk og de som sammen drikker av denne flasken vil elske hverandre over all forstand. Det er så vakkert, så vakkert - så forførende nydelig at jeg blir helt matt.

I forordet til boken heter det:

Tristan og Isolde er begge unntagelsesmennesker; så blir da også deres kjærlighet en unntagelse i verden, det blir naturlig og selvfølgelig at de to må elske hinnanen, det deres kjærlighet aldri kan vendes til noen annen, og selv i døden kan de ikke skilles ad. (...) Det som gjør fortellingen om T og I til et enestående verk, det som hevet det opp til en plass for seg selv, høyt over de andre høviske romaner, det er styrken, det er det dødelige alvor i deres lidenskap (side: 13).

Det er med andre ord en bok om den totale kjærligheten, den totale underkastelsen og den nådeløse konsekvensen: Døden.

Isolde finne sin elskede død: Hun vendte seg mot øst og bad til Gud. Så tok hun kledet litt til side, la seg ned hos sin venn, tett ved hans side, kysset hans munn og ansikt og trykket ham hårdt inn til seg: legeme mot legeme, munn mot munn, således oppgir hun sin ånd, hun døde ved hans side av sorg over sin venn.

Denne boken er en perle. Helt enestående. Hvis du ikke unner deg boken bør du i hvert fall unne deg Stein Mehrens nydelig dikt basert på boken.

Jeg anbefaler boken med hemningsløs begeistring!

God bok!