Bli best med mental trening - Erik Bertrand Larssen

Det handler om å gjøre det en har bestemt seg for. Det handler om å ha et fokus, forberede seg godt, gjennomføre med stil. Erik Bertrand Larssen er mental trener for noen av de beste idrettsutøverne i Norge, næringslivstopper og åpenbart en og annen kulturpersonlighet. Han har satt tankene sine i system og presenterer i denne boken filosofien bak det han gjør.

Bli best. Det er et mantra i denne boken. Du er rå. Slå deg på brystet og brøl. Kontroller situasjonen. Kontroller livet ditt. Vær det beste du kan være. Du tåler alltid mer enn du tror.

Boken føyer seg inn i en Achievement-kultur som det finnes mye av i USA. Her handler det om måloppnåelse, om å vinne de viktige slagene. For å klare dette må hodet være på lag med kroppen. Du kan trene deg til å komme nærmere målet ved å være ekstremt dedikert, nesten monoton, si til deg selv mange ganger om dagen at du er en vinner, repeterer strategiene du har lagt opp og gjøre selve presentasjonen til en type oppsummering av alt du mentalt og fysisk har jobbet for.

Jeg har lest denne boken først og fremst som fagperson. Rent læringsteoretisk er det noen gode poenger å hente. Få oversikt over situasjonen - hva kan jeg, hva trenger jeg å kunne mer om, hvordan går jeg frem for å omsette det jeg har tilegnet meg i praksis og hvordan kan jeg yte mere og bedre. Hvis vi flytter blikket fra det som handler om læring, repetisjoner, strategier og forberedelse til det mer samfunnsmessige blir det mer problematisk. Jeg skal utdype det.

Betrand, som han kaller seg i boken, har bakgrunn som fallskjermjeger, siviløkonomstudiet på NHH og arbeid som mental trener. Han er opptatt av noen kjerneverdier (prestasjoner, trening, fysisk bygging av kroppen og vinnermentalitet). Han hevder at alle kan oppnå det de ønsker, hvis de bare arbeider hardt nok. I denne retorikken er det innbakt en forståelse av at god ledelse, økonomisk gevinst og riktige beslutninger gagner fellesskapet. Å vinne er målet. Men hva er å vinne? Og hvilken målestokk skal seieren måles etter? Kan alle bli en Northug? Og er det ønskelig at alle blir en Nordthug? Og hvilket fellesskap er det egentlig snakk om?

Mennesker har ulike forutsetninger. Alle kan trene seg opp til å bli god i noe. Motivasjonen for å bli i god i noe kommer ideelt sett innenfra. Gjennom trening og atter trening blir vi bedre. Det kan være i aktiviteter som å bake brød, snakke sammen, se andre, gjøre det bra på eksamen, tåle kritikk, være kritisk, lese, regne, løpe, - listen er uendelig. Mennesker trenger ikke å være en næringstopp, advokat eller skiløper for å være en vinner. I boken sneier Bertrand innom dette, eller disse -  du og jeg, men det er først og fremst de ekstreme eksemplene han bruker. Dette gjør at bokens nedslagsfelt på sett og vis begrenses. Jeg slår meg ikke på brystet, brøler at jeg er en råtass og vil bli best i verden når jeg for eksempel går løs på en oppgave som jeg vet er vanskelig, men som må gjøres. Mye av Bertrands metodikk kan jeg bruke, men det er like mye som fremstår som for individualisert. Det blir for mye "meg" i boken.

Betrand skriver bra, han er belest og har jobbet seg gjennom noen kneiker. Men for meg blir han, etterhvert som jeg leser, for høyrøstet, for kompetativ, for fiksert på å fremheve alle sine gode resultater. Han bruker mange sider gjennom hele boken på å vise til alle som har skrevet hvor fantastisk han er å jobbe med, hvor stor forskjell han har gjort for den og den næringslivslederen eller skiløperen. Det virker litt mot sin hensikt. Det er ikke interessant. Det som er interessant er hva han kan komme med som kan brukes for meg som leser. Og jeg vil absolutt ikke blir som for eksempel Northug. Han er en vinner i skisporet, men utenfor skisporet oppleves han ofte som asosial, mutt, sur og vanskelig. Han har åpenbart en rekke gode sider i tillegg til disse, men det er de mindre flatterende han ofter viser offentlig.

I boken tar Bertrand tak i noen sider ved å prestere som er viktige og riktige. Han utdyper disse og kommer med mye vettugt. Samtidig er boken en representant for den mentaliteten som har fått så godt feste de siste årene: du skal rekke over det meste, være en ener i jobben, ta merket i Birken, bygge muskler, ha forretningsmøtet med pulsklokken på armen, løpende rundt et vann eller innover i marka. Jeg er usikker på om det å bli en vinner i denne betydningen egentlig gagner samfunnet og oss som mennesker. Det beste er kanskje å dyrke selvdisiplinen på alle livets arenaer, men muligens ikke med et brøl? Å tro på seg selv og det en kan oppnå er viktig, men det må være en del av noe større. Noe som er utenfor seg selv og som en kan være en del av. Betrand vil mene at det er nettopp det han skriver om, men her er jeg litt tvilende.

Boken anbefales for spesielt interesserte.  De som ikke synes DN's "nå skal vi sykle Birken"- sider er spennende lesing blir muligens ikke veldig opprømt over denne boken.