tirsdag 9. oktober 2012

Trude Marstein - Hjem til meg

I Hjem til meg følger vi Ove fra han er ung medisinerstudent frem til han nærmer seg pensjonsalder. Boken starter i 1978, Ove følger Jorunn hjem og håper å få bli med henne inn. Hun takker nei og Ove sykler til Wenche - som forteller at hun er gravid. De to gifter seg og får etter hvert to jenter sammen.

Ove er en selvopptatt og troløs mann. Han har et ekstremt behov for å føle - og knytter dette til ønsket om å ta vare på noen, elske noen og elske med noen. Samtidig er han en mann med en sterk indre tale, noe som fører til at kvinnene han elsker ikke enkelt kan forholde seg til det han gjør og hvorfor han handler som han handler, heller ikke forutsi det som skjer.

Marstein følger opp tematikken fra sin forrige bok Ingenting å angre på som også handlet om de problematiske sidene ved utroskap og hva det gjør med forhold. I Ingenting å angre på møtte vi Heidi som bedro sin mann. I Hjem til meg er det mannsrollen hun utforsker og det er interessant å lese de likheten og ulikhetene mellom menn og kvinner som kommer frem i boken. Heidi hadde i større grad enn Ove eksistensielle kvaler rundt sin utroskap, mens Ove hele tiden forklarer og overbeviser seg selv om hvorfor det er nødvendig å gjøre som han gjør. Jeg vet ikke om dette er presist, men ut fra de sosiologiske betingelsene vi vokser opp  og kjønnsdefineres under er det mulig Marstein treffer en kjønnsgeneralisering som har noe for seg.

Ove er en vakler og tviler, han tenker hele tiden at han kan få det bedre, at livet ikke kan være "kun dette", han klarer ikke å forholde seg til hverdagen og rutinene, kravene og forventningene. Han innleder det ene forholdet etter det andre og i alle forholdene han etablerer inviterer han inn en tredjeperson. Han evner å opprettholde entusiasmen og lysten på flere kvinner samtidig, noe som gjør at det tar tid før den kvinnen han bor med forstår at han er involvert flere steder samtidig. Og klassisk nok: kvinnene blir yngre og yngre etter som han blir eldre og eldre.

Ove går seg vill i sin egen forvirring. I mangel på selvinnsikt og som en konsekvens av bristende foorståelser av hva som skjer og hvorfor skyver han fra seg kvinnene han elsker, døtrene sine og den ene gode vennen han har. Han er sentimental, angrende og hele tiden tilbakeskuende og ender opp med å brenne ut de driftene som har drevet ham hele livet: begjæret, sjarmen og troverdigheten.

I bloggen meldinger til massene skriver litteraturkritiker Merete Røsvik Granlund at boken er for lang og at Ove blir for karikert, eller med hennes egne ord:
"Ove verkar ikkje som ein levande mann som fortel om seg sjølv, han er ein forteljarinstans. Det blir påfallande at han ikkje ser ut til å ha andre tankar enn det som gjeld utruskapsproblematikken, det finst ikkje spor av faglege interesser, politikk eller ambisjonar, berre kvinner, born og eigne kjensler."

Jeg er både enig og uenig med Røsvik Granlund, det er påfallende hvor lite interessert Ove er i andre ting enn sitt eget (kjønns-)liv. Men jeg syntes Ove fremstår som troverdig for den tilstanden av forelskelse som gjør at mange kan leve med å være utro. Forelskelsen - i all sin mangel på moralske rammer og blikk for den man er utro mot - kjennetegnes nettopp av denne totale innlevelsen i verden, menneskene rundt seg og de man kommer til å påføre smerte. Det som er særegent for Ove er at han hele tiden søker denne tilstanden, han må være forelsket, han må ha et dobbelt liv og han må føle at det han driver med er så emosjonelt og særegent at det blir legitimt. Dette er kombinert med hans behov for å bli sett, forstått og kommet i møte. Et eksempel er hvordan han ønsker at Wenche skal lese alle bøkene han leser, uten å legge noe mer i det enn der og da. Han leser ikke de bøkene hun leser og han kan ikke huske at hun har lest de bøkene han har bedt henne om å lese. Det blir ikke noe samtale eller dialog rundt fellesskapsprosjektene han legger opp til, det er kun infantilt ønske om å bli forstått og sett - uanvhengig av hvordan dette skal foregå. En av elskerinnene hans uttrykker dette på denne måten:
"Hun sa: Da vi hadde et forhold eller hva vi hadde, da var du hele tiden opptatt av hvordan jeg opplevde deg. Jeg måtte fortelle deg hvordan du var, hvordan du behandlet meg, hvordan du var som elsker. Fortell, sa du hele tiden, sa hun. Fortell, fortell! Gjorde jeg det? sa jeg. Du ville ha evaluering, sa hun." (side 380) Dette utsagnet står i sterk kontrast til hvordan Ove fortolker det som skjer, når det skjer, tidligere i boken.

Røsvik Granlund sammenligner boken med Knausgårds prosjekt i Min Kamp bøkene:
" Det slår det meg kor ulik denne eg-forteljinga er ei sentral, mannleg eg-forteljing i vår tid: Min kamp av Karl Ove Knausgård. Det er ikkje berre forskjellen mellom ein sjølvbiografisk roman og ein fiksjonell roman, det er noko med korleis eg-forteljaren er til stades i teksten."
Jeg tenker at det skulle bare mangle - til tross for at vi har fått Min Kamp bøkene med de fantastiske kvalitetene de har snakker vi om to helt forskjellige litterære bidrag. Sammenligningen blir ikke bare ulogisk og feil, det blir en sammenligning som ikke tar Marsteins prosjekt for det det faktisk er. Marstein er en kvinne som litterært utforsker temaet utroskap, først gjennom en kvinnelig hovedperson, deretter gjennom en mannlig. Knausgård undersøker seg selv og er tilstede i teksten som seg selv, han utforsker sitt eget indre. Knausgård er så spesiell og har en type intellektuelle føringer i sitt prosjekt som Marstein og historien om Ove nødvendigvis ikke kan ha. Sånn sett blir det en urimelig sammenligning.

Trude Marstein er oversetter for Helle Helle's bøker og jeg syntes de to minner om hverandre også litterært. Begge forfatterene bruker mye tid på å finne mening i de små, hverdagslige tingene, bruker lang tid på å vise oss - vi bringes sakte, men sikkert til en forståelse av personene vi leser om. Ove gjentar seg selv til det kjedsommelige, men Marsteins måte å skrive om det på gjør at leseren venter, tenker, lurer på og ser for seg hva han gjør og kommer til å gjøre, på grunnlag av de mønstrene Marstein tegner av Ove.

Boken anbefales, den er en godt skrevet og gjennomført fortelling om en mann som forfører seg selv og en rekke kvinner. Den psykiske påkjenningen han påfører seg selv er smertelig å lese, til tross for at han fremstår som en patetisk mann som svikter alle som tror på ham.

God bok!

6 kommentarer:

  1. Svært interessant omtale! Jeg har lenge lurt på å få lest bøkene til Trude Marstein, men har ikke kommet så langt enda. Men jeg er rimelig sikker på at de er noe for meg, altså.

    Forresten en utrolig velfungerende vinkling dette med å diskutere en annen anmeldelse i din egen; det skapte god dynamikk, og gjorde at jeg selvsagt også leste Merete sin. Det skal jeg huske på jeg også:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hun er veldig bra. Hvis jeg skal trekke frem den som har gjort mest inntrykk på meg, det er boken Plutselig høre noen åpne en dør - det var ekstremt sterk lesning. Anbefales!

      Slett
  2. Bestilte nettopp denne på biblioteket - etter å ha lest din - og nå også Meretes omtale. Gode omtaler til tross forventningene er labre. Jeg likte ikke den forrige boka til Marstein, men gir henne en sjanse til - pga dere - og Helle Helle.

    SvarSlett
    Svar
    1. Prøv Plutselig høre noen åpne en dør. Det er kanskje den beste boken hennes. Men den er god denne også. Og kanskje hakket bedre enn Ingenting å angre på.

      Slett
  3. Jeg er grenseløst begeistret for Marsteins forfatterskap, selv om Ingenting å angre på var markert svakere enn de tre første romanene. Denne synes jeg er en opptur igjen. De monotone gjentakelsene og den ensformige handlingen som har kjennetegnet de to siste bøkene hennes representerer ørsmå forskyvninger som kontinuerlig gir nye perspektiver. Når det gjelder forfatterskapet generelt er det likevel "Elin og Hans" og "Gjøre godt" jeg setter aller høyest.

    SvarSlett
  4. Hei! Fin omtale av Marstein! Mi samanlikning med Knausgård var meint å skildre to ulike lesaropplevingar: Med han kjennest det på det beste akutt levande og engasjerande. Marstein kan, sjølv om ho er veldig dyktig, nokre gongar tippe over i det tekniske. Dvs. at eg blir sitjande å tenke på handverket hennar meir enn på innhaldet. Elles er eg heilt samd i at Plutselig høre noen åpne en dør kanskje er den beste boka hennar, saman med Gjøre godt. Ingenting å angre på var ein liten nedtur for meg også, og samd i at den siste slik sett er ein opptur igjen. Men tydeleg at utruskap er ein vanskeleg problematikk, kor det er vanskeleg å unngå moralske føringar på lesinga (noko ho prøvar på, ifølge essaysamlinga hennar). Merete RG

    SvarSlett