McCarthy er født i 1962. Han arbeider som skuespiller, regisør og skriver reisereportasjer for National Geographic Traveler. I 2010 vant han prisen for beste reiseskribent, i The Society of American Travel Writers. Ikke dårlig - og nå har han kommet med bok.
Undertittelen på boken er One man's quest for the courage to settle down. På bokomslaget skriver Elizabeth Gilbert (Eat, Pray, Love) følgende:
"McCarthy ponders some of the biggest and most frightening questions surrounding intimacy. There is much to be learned, and much to be admired, in this elegant, thoughtful story".
Utgangspunktet er altså at vår venn McCarthy i følge seg selv har et tilknytningsproblem. Til tross for at han har to barn med D (det er det hun heter i boken) våger han ikke gifte seg. De bor sammen, han reiser mye, de har utfordringer i forholdet på lik linje med de fleste av oss, men han lager ganske mye oppstyr rundt sin egen unnvikenhet og motstand mot sosiale konvensjoner og small talk. Dette er en mann som liker seg best alene. Jeg blir litt usikker på om det er en så big deal som han selv mener, men det er viktig å ta prosjektet hans på prosjektets premisser, så ok. Han kvier seg for å gå inn i et juridisk, forpliktende forhold (to barn er mye mer forpliktende etter min mening, men det får så være).
McCarthy forteller i boken om steder han reiser, opplevelsene sine og hva han tenker - hele tiden i forhold til hvem han er, bakgrunnen sin og hvordan han opplever seg selv som menneske. Det hele er veldig "amerikansk" og det mest interessante er ikke at han reiser hjem og til slutt blir en gift mann, men den filosoferingen han gjør over det å reise. Om å reise skriver han blant annet:
(...) I began to travel, not for work, but for travel's sake. (...) When ever I would tell people that I was going off to some trip or another, I was met with remarks like, "Oh, tough life", or "That's rough". Even good friends reacted with outright hostile envy - "Must be nice", they often said. I used to try to explain and justify my travels. It was pointless. Travel - especially by people who rarely do it - is often dismissed as a luxury and an induligence, not a practical or useful way to spend one's time. People complain, "I wish I could afford to go away". Even when I did the math and showed that I often spent less money while on the road than staying home, they looked at me with sceptisism. Reasons for not traveling are as varied and complex as the justification for any behavior.
og senere i boken:
(...) travel does this: it creates space that allows thoughts and memories to intrude and assert themselves with impunity. Smells and sights, the quality of light, the honk of a horn - can all act as touchstones when least expected.
McCarthy gir en beskrivelse av reising som mange kan kjenne igjen i. Han gjør det ikke for reisingen sin del alene, men fordi reising gjør noe med han. Bringer ham nærmere seg selv - en klisje, men sant.
Boken er midt mellom reisebeskrivelse og selvbiografisk refleksjon. Jeg leser boken som et godt stykke reiselitteratur, - når det kommer til hans "indre demoner" er jeg ikke helt sikker. Men, den kan lese som et stykke kulturhistorie, han tar oss med tilbake til settet på filmene som ble såpass betydningsfulle som de gjorde for minst en ungdomsgenerasjon.
Jeg foretrekker å lese McCarthy i National Geographic Travel. Jeg mener uansett at dette er en bok som er verdt å lese, mye bedre enn Eat, Pray, Love (det skal ikke så mye til, jeg syntes den var helt bånn i bøtta). Det som har begynt å gnage litt når jeg leser reiselitteratur er at det stort sett er menn som skriver, og jeg savner flere reisebeskrivelser som involverer kvinner. Menn dominerer fremdeles å gestalte den enslige reisende, jeg tror menn reiser på en litt annen måte enn kvinner og ofte med andre motiver og mindre begrensninger.
Boken anbefales! God bok!
Fint innlegg! Jeg ante ikke at McCarthy hadde skrevet bok, og det er et tidløst og interessant tema.
SvarSlettEnig i at det er for få reisebøker om enslige reisende som er kvinner, kan nesten ikke huske noen. Eat, Pray, Love var ikke noe for meg heller :) Jeg reiste en del alene som student til forskjellige kunst og kulturdestinasjoner, og som du sier var det en del begrensninger fordi man lett blir "preyed on" av menn, så det blir slitsom. I stedet for åpne seg mot omverdenen lukker man seg og forsøker å beskytte seg. jeg falt inn i en tilbaketrukket betrakterrolle, og det kan være fint det også, men det blir for kanskje litt ensomt i lengden.
Clementine: det tok en stund før jeg skjønte at det var han jeg leste reiseskildringer fra i National Geographic. Kunne ikke tro det var samme mannen. Han har mange strenger å spille på.
SlettJeg har samme erfaring som deg fra å reise alene og jeg må vedkjenne at jeg ikke syntes det er like stas som det var. Det er hyggelgere å reise sammen med noen, særlig fordi det gir muligheter til å gjøre ting som jeg ikke tar sjansen på å gjøre alene. Der har menn helt andre muligheter.
Oj - det var morsomt! Jeg husker St. Elmos Fire veldig godt. Og den minner meg om Breakfast Club og det var Den Store Filmen i mitt liv. ;o)
SvarSlettHelt enig. Det var en voldsom opplevelse å se både Breakfast club og St.Elmos Fire. veldig artig gjensyn med en gammel helt som har skrevet boken, og byr på seg selv.
Slett