Delphine de Vigan - Alt må vike for natten

Jeg ble tipset om denne boken av Bokdama, Anette Garpestad. Tusen takk Anette  - dette var strålende. Delphine de Vigan var et helt ukjent navn for meg, men etter noen runder på nettet og engelskspråklige bokblogger har jeg forstått at jeg har mye mer å glede meg til. Den beste boken hennes er etter sigende No og Jeg, da er det bare å sette kryss i taket for Alt må vike for natten var helt superb.

Boken er selvbiografisk og Delphine forsøker å forstå bakgrunnen for at moren ble syk tidlig i 30-årene. Moren er bipolar, bor alene med de to døtrene sine og strever med å få livet til å henge sammen. Hun havner flere ganger på psykiatrisk institusjon, og det er i dette kaoset de to jentene vokser opp.

Delphine er oppvokst på 70-tallet og hun beskriver tiden og ungdomsproblemstikken fra den tiden på en overbevisende og gjenkjennelig måte. Det var mer opprør den gang enn det er nå - vi kan se tilbake på et komplisert politisk maktspill på internasjonalt nivå, punken, freakerne og en mulighet for å se for seg et liv uten topp innsats for å tilegne oss grunnleggende ferdigheter. Livet var komplekst på en annen måte enn det er i dag. Psykiatriske problemer ble ofte skjøvet under teppet, pasientene fikk ikke alltid god behandling og incest var mer tabubelagt enn i dagens samfunn.

Delphines mor er de vakre, mystiske, drømmende, litt innesluttede typen. Hun blir tidlig gravid og har et kort ekteskap med Delphines far. Etter hvert som døtrene blir eldre blir moren sykere, og beskrivelsene av aggresjonen datteren føler mot sin mor, måten hun tar avstand fra moren og morens liv, hvordan hun forsøker å beskytte søsteren, sorgen over tapet av moren og fortvilelsen over morens sykdom er smertefull lesing.

I boken, som starter med at hun finner moren død, sjonglerer Delphine med sine egen følelser, familiens reaksjoner på det hun skriver, fortvilelsen over det hun finner i morens fortid og forståelsen av hvorfor hun selv har blitt som hun har blitt.

Det er en sterk historie skrevet i et nydelig og annerledes språk. Delphine er poetisk, teksten er forsiktig, men samtidig sterk. For frankofile er den et must, på samme måte som Michel Rostains Sønnen, en bok med samme tema, her er det en sønn som dør, og fra Frankrike i dag.

God bok!