Gjesteblogger: Drømmen om det fullkomne samfunn. Fire totalitære ideologier – én totalitær mentalitet?

 Gjesteblogger Kjell Lars Berge har anmeldt boken "Drømmen om det fullkomne samfunn" av Øystein Sørensen for NRK.

Kjell Lars Berge skriver at dette er en viktig bok, og «Drømmen om det fullkomne samfunn» gir en faglig oppdatert og meget troverdig framstilling av den totalitære tenkemåten enten den manifesterer seg som fascisme, nazisme, marxisme eller islamisme.

God lesning!

For noen dager siden forlot professor Bernt Hagtvet – under full pressedekning - Bjørnson-festivalen i protest mot at den svenske forfatteren og maoisten Jan Myrdal var blitt invitert som foredragsholder.

Den politisk interesserte som er opptatt av å forstå de mer fundamentale begrunnelsene for Bernt Hagtvets tydelige reaksjon, bør lese historie-professoren Øystein Sørensens bok «Drømmen om det fullkomne samfunn. Fire totalitære ideologier – én totalitær mentalitet?»

Boka er unnfanget i forskningsmiljøet ”Nettverk for totalitarismeforskning” der blant andre Hagtvet, Terje Emberland og Lars Gule inngår sammen med forfatter Sørensen. «Drømmen om det fullkomne samfunn» er en meget viktig bok. Den gir en faglig oppdatert og meget troverdig framstilling av den totalitære tenkemåten enten den manifesterer seg som fascisme, nazisme, marxisme eller islamisme.

Det som kjennetegner de menneskene som lar seg styre av den totalitære tenkemåten, er at de alltid og uansett har rett, enten begrunnelsen hjemles i vitenskap (som i marxismen og nasjonalsosialismen) eller i religion (slik som islamismen og de kristne protestantiske anabaptistene).

Noen ganger forsøker de totalitære å framstille seg som et alternativ til religionen, slik som i den italienske fascismen. Med støtte i arbeider av den fremragende italienske historikeren Emilio Gentile dokumenterer Sørensen den kvasi-religiøse sakraliseringen av totalitarismen som var typisk for fascismen. Imidlertid kunne Sørensen også brukt marxismen som eksempel. Fortsatt ligger ”folkets” fremste representanter Lenin og Mao mumifisert og utstilt som gude-like faraoer til offentlig helgendyrkelse i sine hjemlands hovedsteder.

Henrettelser

Et annet kjennetegn ved totalitarismen er at alle dem som ikke er enige med de totalitære marxistene, fascistene, nasjonalsosialistene og islamistene ofte utsettes for vold av de rettroende. Ja, henrettelser av avvikere er en selvsagt del av det politiske totalitære prosjektet. Det 20. hundreåret var den epoken da folkemord og menneskeslakting i stor stil ble gjennomført fullt og helt med rasjonelle og vitenskapelige begrunnelser.

Sørensen viser detaljert, og med mange fotnoter og et imponerende antall referanser, at myrderiene og menneskeslaktingene ikke var tilfeldige eller preget av et irrasjonelt og ustyrlig raseri. De var og er rett og slett annonsert og foregrepet av de totalitære ideologienes filosofer, enten det var tyskeren Friedrich Engels, den russisk-jødiske Leo Trotsky, den hegelianske italienske filosofen Giovanni Gentile eller islamisten Sayyid Qutb.

Tittelen på boka - «Drømmen om det fullkomne samfunn. Fire totalitære ideologier – én totalitær mentalitet?» - ender med et spørsmålstegn. Det spørsmålstegnet kunne Sørensen uten videre droppet. Sørensen viser ingen tegn til tvil om at de fire ideologiene uten videre kan sorteres under den samme totalitarisme-kategorien. Han synliggjør så å si ikke de motforestillinger som leseren måtte ha til påstanden om at marxisme og nasjonalsosialisme var – og er - to sider av samme sak.

Setter på plass

Debatten etter Hagtvets boikott viser imidlertid at det er sammenstilling som flere framstående intellektuelle i Norge overhodet ikke vil akseptere. Forfatteren Edvard Hoem for eksempel hevdet nylig i et innlegg i Dagbladet at en slik sammenstilling av de to ideologiene er ”hårreisande og reaksjonær”. Med solid retorisk kraft og en ikke helt ueffen polemisk teft setter Sørensen de som fortsatt finner håp i det marxist-leninistiske politiske prosjektet, på plass.

Skal man argumentere i mot, bør man lese seg grundig opp på både den filosofiske litteraturen, samt sette seg grundig inn i den historiske dokumentasjonen på hva som faktisk har skjedd.

En annen gruppe som kan føle seg støtt, er alle dem som i islamismen mener å finne en legitim motkraft til Vestens og Israels nakketak på den arabiske verden allment og det palestinske folket særskilt. Heller ikke for dem kan Sørensen tilby noen trøst. I motsetning til utenriksminister Jonas Gahr Støre, og i (riktignok stilltiende) tilslutning til den nå så uglesette og beryktede idealisten Tony Blair, framstilles den palestinske folkebevegelsen Hamas som totalitær og en potensiell kraft bak et nytt folkemord, understøttet av Iran og det khomenistiske regimet der.

Litterært og retorisk sett er Øystein Sørensens bok en solid prestasjon. Sørensen henfaller, trass i sin tydelige politiske kritikk av totalitære bevegelser, ikke til billig og tarvelig polemikk mot alle de begavede og idealistiske unge som en gang har søkt trygg havn i totalitære bevegelser. Har man en gang i livet opplevd og ment at AKP(m-l) for eksempel var – eller kunne bli - en anstendig politisk bevegelse med et program som kunne gjøre samfunnet bedre, kan man lese Sørensens bok, være enig med konklusjonene og synspunktene, og likevel ikke måtte gi slipp på selvrespekten. 

Kjell Lars Berge.

Gjesteblogger ungdomsbok: Det er mitt liv og Ekspert på å rødme av Katarina von Bredow

Det er mitt liv!

Av Katarina von Bredow.

Jessica er 15 år, og er gravid. Hun synes det er vanskelig å velge mellom abort, eller det å ta vare på barnet. Med krangler med mor, bestevenninne og kjæreste blir ikke alt mye enklere. Men det hjelper litt med bestevenninnas mor, som selv har gått igjen abort og er gravid igjen..

Jeg er fan av denne boken! Man blir sugd inn i boka, med en gang man begynner å lese, og det er utrolig godt gjort av forfatteren! Dette er en sterk og fin historie om et tenåringsliv, som ikke er helt likt andre, men samtidig tror jeg mange kjenner seg igjen på noen områder..  Jeg anbefaler boka på det sterkeste, også til voksne, for jeg tror at de også kan kjenne seg igjen, og kanskje få vite mer om hvordan faktisk ungdommene har det når sånt skjer?

Rina. 12 år.

EKSPERT PÅ Å RØDME

av Katarina von Bredow

 

Ekspert på å rødme er en svensk, lettlest og fin bok om kjærlighet. Bokens hovedperson er Natalie på 14 år som bor sammen med moren sin Lucia.

Lucia har fått seg ny kjæreste, og vil flytte sammen med han. Men da må datteren hennes Natalie være med. Natalie må flytte bort fra skolen, byen, og bestevenninnen sin Maya. Likevel er det en ting som er positivt. Lucias kjæreste, Bo, har en kjekk og populær sønn, Jerker, som alle vil ha. Natalie faller Jerker, og det virker som om han viser henne litt interesse tilbake?  Kanskje det utvikler seg fra å bli stesøsken til kjærester?

Boken tar opp de viktige temaene som i en 14 årings liv. Flytting, familieforhold, venninner med problemer, popularitet, forelskelse og mobbing.

Jeg synes boken er helt fantastisk, alt som skjer i boken er som tatt ut fra ungdommers liv. Katarina von Bredows måte å skrive på er helt fabelaktiv, man blir helt besatt av boken, og man greier ikke å legge den fra seg.

Jeg har nå lest 4 bøker av Katarina, og blir alltid like imponert. Derfor tror jeg at jeg hadde ganske store forventninger til denne boken. Men jeg følte at den sviktet litt. Denne gangen var den ikke så veldig spennende, og jeg følte at den virkelig ikke trengte å være på 295 sider. Det var i tider litt lite som skjedde. Men ellers er dette en fullt og helt bra bok, og den anbefales videre.

Rina. 12 år.

Gjesteblogger: Mannen i Montgomery Street/Karin Sveen

Denne er pakket og klar som leselektyre på Cuba-turen, og jeg har store forventninger til den. Tidligere bøker fra Karin Sveen som Frokost med fremmede og Klassereise. Et livshistorisk essay er gode og særpregede. Boken om Peder Sather fremstår som en kraftprestasjon, noe som ble bekreftet da jeg var så heldig å få høre Karin Sveen snakke om boken sin for et stort publikum for litt siden. Historien om bondesønnen Peder Sæther fra Norge er nesten ikke til å fatte. Etter som jeg kun har fått lest om boken og hørt Sveen fortelle fra boken er det ekstra stas at jegleser's eminente gjesteblogger, Kjell Lars Berge, har lest  den. Her er hans anmeldelse, og jeg konkluderer med at Berges anmeldelsen kan få betegnelsen som ved spesielle anledninger brukes i denne bloggen: Anbefales herfra til himmelen, Løp til nærmeste bokhandel! God bok!



Ambisiøst og vellykket om norsk utvandrer


Anmeldt av Kjell Lars Berge
 
For mennesker født etter 1970 er det kanskje vanskelig å forestille seg det. Men for to eller tre generasjoner siden var Norge var et land man flyttet fra - og ikke til. Norge var en emigrantnasjon. Etter Irland er det få land som på 1800- og 1900-tallet har avgitt så mange utvandrere som Norge. Kari Sveens bok "Mannen i Montgomery Street" forteller historien til en slik norsk utvandrer.


På mange måter er det en noe utypisk utvandrer Sveen skriver om. Hovedpersonen utvandrer tidlig, allerede i 1832. Og han utvandrer fra Odalen i Hedmark, som en av svært få. Dessuten er utvandreren ikke en lutfattig småbruker, men en ressurssterk yngling med en kort karriere i Norges Bank i Trondheim. Foranledningen til emigrasjonen er også spesiell: Mannen som kom til å bosette seg i Montgomery Street i San Fransisco i California, har en gjort en kvinne gravid, og reiser sporenstreks av gårde via Göteborg som eneste passasjer.

Fikk det til derover
Men først og fremst er hovedpersonen som Sveen portretterer, interessant fordi han ble så ufattelig vellykket i sitt nye hjemland. Samtidig er han i dag så å si ukjent, ikke bare i Norge, men også i USA . Hovedpersonen i Sveens bok het på norsk ”Peder Sæther” (engelsk: Peter Sather). Han er en av grunnleggerne av det moderne bankvesenet i USA. Han er med på å bygge opp California som en ny og dynamisk del av amerikansk økonomi. Og ikke minst – og kanskje først og fremst – Peter Sather er interessant fordi han er en av de helt sentrale bidragsyterne til det nye californiske universitetet Berkeley. Inngangen til dette fremragende universitetet er oppkalt etter denne norske immigranten, og et stort tårn på universitetet bærer navnet hans.

Dannelsesreise
Det er en oppsiktsvekkende og lærerik dannelsesreise Karin Sveen inviterer oss med på i sin nye bok. Det oppsiktsvekkende er allerede nevnt, men kan uten videre suppleres med Peder Sæthers oppsiktsvekkende nettverk av bekjente, fra nordstatsgeneralen og presidenten Sherman, via Wall Street- grunnleggeren Drexel til forfatterne Mark Twain og Walt Whitman. Peder Sæther blir på ganske kort tid – etter at han har ankommet New York – en del av det ypperste establishment i USA. Han bekrefter virkelig myten om ”the self made man”, som skaper seg en plass i samfunnet og rikdom med ”to tomme hender”, som man klisjémessig sier. Det lærerike – eller didaktiske – i denne dannelsesreisen er hvordan Sæther skaffer seg posisjonen i establishmentet. Selvsagt må han ha vært en mann med usedvanlig pågangsmot og intelligens, men han var også mellommenneskelig smart og tilpasningsdyktig.

Nettverk
Sæther søker umiddelbart skapende og viktige nettverk, og han bidrar til å utvikle dem. Ganske raskt etter ankomsten til USA lar Peder Sæther seg gjendøpe som baptist. Han gifter seg fornuftig med en kvinne med familie og penger, og han blir frimurer. Men Sæther er ingen sleiping eller en kynisk strateg. Han er opptatt av personlig moral og i å utvikle samfunnets moral. I så måte er han både avholdsmann og en aktiv motstander av slaveriet og den aktive diskrimineringen av de svarte. Ja, han tilsetter afro-amerikanere i egen bank, og viser derfor disse menneskene en tillit som nok var uvanlig på midten av 1800-tallet. I så måte ivaretar Peder Sæther på en helt typisk og forbilledlig måte det den tyske sosiologen Max Weber kalte den protestantiske arbeidsetikken. I ham forenes sosial omsorg og inkluderende samfunnsbyggende engasjement med solid kapitalistisk håndverk. Sæther en er gründer i ordets beste mening.

Portrettmaling
Å skrive denne historien - eller male dette ”portrettet”, som Sveen kaller det - har neppe vært enkelt. En sakprosaforfatter har to store utfordringer: Han eller hun skal finne ut av de faktiske kjensgjerningene, men samtidig skrive dem fram og ut slik at teksten blir levende og lesbar. Begge krav oppfyller Sveen forbilledlig. Hun har gjennomført et ufattelig omfattende forskningsprosjekt. Hun har trålet arkiver – både private og offentlige – for å finne ut så mye som var mulig om denne viktige mannen, som altså var i ferd med å drukne i glemselens hav. Desto viktigere er det at hun også har lykkes med å skrive en tekst som fenger og engasjerer leseren.

Gode historier
Karin Sveen evner å skape et levende og spennende portrett av Peder Sæther, samtidig som hun klarer å anskueliggjøre viktige deler av amerikansk historie. Fortellergrepet hennes er helt klart narrativt, med vekt på gode historier og konflikter sosialt og privat. Av og til tar hun seg litterære friheter, og lar hovedpersonen tenke tanker som Sveen neppe har kilder som kan dokumentere. Denne svake ansatsen til saksorientert kritikk må likevel ikke få skape en inntrykk av at boka virker upålitelig. Sannsynligvis har Karin Sveen med "Mannen i Montgomery Street. Portrett av en norsk emigrant" skrevet en av årets beste bøker.


(Kjell Lars Berge/NRK P2/Kulturnytt 09.02.10)

Gjesteblogger ungdomsbok: Audrey, vent! og Hvis jeg blir.

Audrey, vent! av Robin Benway

Da den helt normale tenåringen Audrey slår opp med rockeband-kjæresten sin, blir det mange forandringer i livet hennes. Først lager kjæresten, Evan, en sang om hvordan Audrey slo opp, og spiller den på en liten konsert med bandet sitt. Deretter blir sangen megapopulær først i små områder, men så vet alle i hele landet om både sangen, bandet og Audrey. Flere fans, paparazzier og journalister invaderer livet hennes. Til slutt får Audrey nok og forteller sannheten som den egentlig er.

Med små sitater fra en rocke-sang øverst i hvert kapittel, blir dette den beste musikk-boken jeg noen gang har lest. Den var kjempespennende og humoristisk, og jeg kunne bare ikke legge den fra meg.
Anbefales for alle som vet hvordan det er med kjæresteproblemer, og for alle som lever for musikk.
K.A.98

Hvis jeg blir
av Gayle Forman

Da Mia og familien hennes havner i en forferdelig bilulykke, dør alle i familien bortsett ifra henne. Hun vandrer rundt på sykehuset som et slags spøkelse, mens kroppen hennes er i koma. Livet hennes passerer som en revy, og Mia får to valg; skal hun enten bli på jorden med slektningene og vennene som er utrolig glad i henne, eller skal hun reise med foreldrene og broren sin i døden?

Boken ble egentlig en stor skuffelse for meg enn det jeg hadde forventet. Det var ikke noe tristhet, eller følelse eller noe som helst. Den ble litt uforståelig også, særlig i slutten. Handlingen var ganske bra, men det kunne vært bedre.
Ikke engang Mia's interesse for musikk gjorde noe inntrykk. Hele boken var litt stiv, for å si det sånn. Selvom både moren, faren og broren dør, ble jeg ikke sjokkert eller trist. Som sagt; boken ga ingen følelse. Det eneste som var bra med boka, var humoren til karakterene.
Anbefales ikke på det sterkeste.
K.A.98

Gjesteblogger ungdomsbok: Den hemmelige hagen

Den hemmelige hagen

Den hemmelige hagen ble skrevet av Frances Hodgson Burnett   i 1909. Den regnes som en klassiker innen barnelitteratur. Boken er skrevet på bokmål og på nynorsk.

Mary er en nysgjerrig, bortskjemt, gretten jente på 10 år, som må flytte til sin rike og fraværende onkel på landsbygda i England, etter at begge foreldrene dør i India. I sitt nye liv hos onkelen møter hun tjenestepiken Martha, hennes bror Dickon, en gartner og en tam fugl. I det store huset, finner hun mange låste rom, og mystiske ganger. Om natten hører Mary mystiske lyder og rop. Hvem kan det være som skjuler seg i huset? Mary får også fortalt om den hemmelige hage. En hage som har vært lukket siden konen i huset døde. En dag finner Mary nøkkelen som fører inn til hagen, men hvor er hagen, og hvor er døren?

Den hemmelighetsfulle hagen handler om vennskap, mysterier og om å tilpasse seg i en ny hverdag.
Jeg anbefaler denne boken videre, og jeg gir boken en fin 5. 
Rina1998

Gjesteblogg: Bli kjent med Pakistan av Eide og Skaufjord

En fin innføring i Pakistans historie som gir et både varmt og kritisk bilde av denne muslimske staten midt i verden.

Anmeldt av Kjell Lars Berge

Elisabeth Eide og Terje Skaufjord: 'Pakistan. Midt i verden'. Pax forlag 2010.

Hvilke nordmenn kan med hånda på hjertet si at de kjenner Pakistan? Med unntak av dem som har familie i Pakistan da selvfølgelig, og de er jo som kjent ganske mange. Helt siden 1970-tallet har det vært en stor innvandring fra Pakistan til Norge. I deler av Oslo preger folk med pakistansk bakgrunn bybildet og kulturen. Og mange med pakistansk bakgrunn har allerede satt solide spor etter seg i det norske samfunnet, stort sett på en meget positiv måte. Gjennom norske og internasjonale nyhetsmedier får vi vite en del om landet, men da er nyhetene som regel negative. Religiøs fundamentalisme, forvirret støtte til den åpenbart helt skrullete Taliban-rørsla, politikerdrap, en stor mengde militærkupp, elendig samfunnsstyring og håpløse naturkatastrofer, er noen av de assosiasjoner denne leseren umiddelbart får når navnet ”Pakistan” nevnes.

Kulturell variasjon
Desto mer oppbyggende og givende er det å lese en bok der denne merkelige muslimske staten, som ble skilt ut av det indiske riket ved uavhengigheten fra Storbritannia like etter den andre verdenskrigen, beskrives innenfra og med utgangspunkt i samfunnets oppsiktsvekkende kulturelle variasjon. Med varme, uten infantile fordommer, men med et kritisk blikk, beskriver forfatterne Elisabeth Eide og Terje Skaufjord landet og landets provinser, og folket og folkegruppene som befolker det.

Eide og Skaufjords tekst er kunnskapsrik og genremessig svært sammensatt: Vi får en innføring i landets historie. Forfatterne beskriver det kompliserte kulturelle mangfoldet. De legger ut for oss lesere i detalj den tøffe maktkampen mellom religiøse ledere, den militære kasten og det sivile samfunnet. Vi får et interessant innblikk i samfunnets klassepregede politiske system. Og vi får tilgang til innsiktfulle framstillinger av Pakistans og pakistaneres vanskelige forhold til sine geografiske naboer, særlig India. Folk flest synes å være engasjert i uavbrutt nasjonsstrid. Ingen sak er ubetydelig nok når nabolandet skal disses. Særlig kostelig er det å høre at selv antall mobiltelefoner solgt inngår i den nasjonale kampen!

Enkeltmennesker
Innimellom all denne informasjonen gir forfatterne oss også fortellende innblikk i interessante menneskeskjebner. Fremragende politikere, advokater, intellektuelle, kunstnerer og politikere er intervjuet, slik at de allmenne tendensene blir knyttet til konkrete erfaringer og menneskeskjebner. Men først og fremst er "Pakistan. Midt i verden" en reiseskildring der forfatternes reiser i landet utgjør grunnstrukturen i teksten. Slik får vi også tillit til forfatternes oppfatning av landet. De har selv erfart, sett og opplevd det de skriver om.

Mange norske lesere, med eller uten pakistansk bakgrunn, vil ha nytte av og glede av å lese Elisabeth Eide og Terje Skaufjords bok. Den er lett tilgjengelig og innsiktsgivende, men altså ikke på noen måte ukritisk. Forfatternes fortelling om landet begynner med muligheter og håp og ender – ser det til - i uforsonlige konflikter og sosial tristesse. Skurkene i dramaet som Eide og Skaufjord skaper gjennom teksten, er de militære og særlig de to generalene og presidentene Zia ul-Haq og Pervez Musharraf. Den første av de to framstilles som den onde selv, og omtales som den egentlig årsaken til at den islamske fascismen åpenbart har festet et solid nakkegrep på samfunnet og staten. Slik gis – først og fremst indirekte kanskje – et mye mer forsonlig bilde av islam og islamsk inspirert politikk enn det vi har vent oss til gjennom vestlige medier. Og dermed blir boka et viktig debattbidrag til forholdet mellom det nord-amerikanske og europeiske Vesten og Pakistan - det muslimske landet midt i verden.

(Kjell Lars Berge/Bok i P2, NRK P2, 26.10.2010)

Gjesteblogger: Vennskap i storm. Bjørnstjerne Bjørnson 1875-1889 - Edvard Hoem

Edvard Hoem:

Vennskap i storm. Bjørnstjerne Bjørnson 1875-1889.
Forlaget Oktober 2010
601 sider.

Poetokratens stormfulle år



Den 17. mai 1881 avdukes støtten av Henrik Wergeland i Christiania. Støtten er plassert på Eidsvoll plass, så å si midt mellom Stortinget og Det kongelige slott, stedene for den første og den andre statsmakt. I denne perioden foregår det en voldsom kamp mellom disse maktene i norsk politikk. Stortinget vil tvinge kongemakten – og med den regjeringen – under sin kontroll. Stortinget ønsker parlamentarisme. Det vil at regjeringen skal utgå fra flertallet i Stortinget, og ikke utnevnes av kongen uavhengig av Stortinget og stortingsrepresentantenes votum.

Retorisk mester
Ved avdukingen av billedstøtten taler dikteren Bjørnstjerne Bjørnson for en stor forsamling mennesker. Bjørnsons tale er et retorisk mesterstykke som skal styrke kampen mot kongemakten og de krefter i samfunnet som støtter og klamrer seg til den. Talen tar utgangspunkt i den franske revolusjonens frigjøringsprosjekt, og den iscenesetter Henrik Wergeland som dette frigjøringsprosjektets fremste representant i Norge. I Bjørnstjerne Bjørnsons tale blir Wergeland skapt som den demokratiske nasjonalismens fremste ikon i Norge.

Denne viktige retoriske og politiske hendelsen er plassert midt i Edvard Hoems andre bind av hans Bjørnsonbiografi med tittelen Vennskap i storm. Bjørnstjerne Bjørnson 1875-1889. Mer enn noen hendelse i den aktuelle perioden eksemplifiserer den særtrekk ved Bjørnstjerne Bjørnsons menneskevirke. Bjørnson er dikteren som er politiker. Han skriver romaner, noveller og skuespill, men vel så ofte – ja oftere – holder han taler, skriver kraftfulle og polemiske innlegg i avisene og i tidsskriftene. Ikke minst skriver han utallige brev til familie, venner og av og til fiender. Slik blir han innbegrepet av, og den fremste representanten på, det vennen og historikeren Ernst Sars kaller ”poetokratiet”. Det vil si en slags politisk førerelite hvis status er forankret i denne elitens kunstneriske begavelser, deres såkalte ”genialitet”.

Gjennom den politiske helgenforklaringen av Henrik Wergeland iscenesetter Bjørnson seg selv som Wergelands arvtaker og dermed opplysningens og framskrittets herold i Norge. Denne posisjonen har Bjørnson da også fått gjennom den seirende venstrestatens nye læreplaner og lærebøker etter 1884. Da var kampen om parlamentarismen vunnet. Bjørnsons partifeller kunne innkassere seieren, og fornøyd forsyne seg av seierens frukter. For eksempel blir Bjørnstjerne Bjørnson tildelt - som tredje mann - Nobelprisen i litteratur i 1903 – av sin gamle fiende kong Oscar II for øvrig.


Privat og intimiserende
I andre bind i sin planlagte trebindsbiografi om Bjørnson forteller Edvard Hoem lett tilgjengelig og populært om Bjørnstjerne Bjørnsons virke i denne svært viktige perioden i norsk politisk og kulturell historie. Kildene er selvsagt først og fremst Bjørnsons omfattende tekstproduksjon, men også samtidige omtaler og beskrivelser, blant annet ved Bjørn Bjørnson, dikterens engasjerte og trofaste sønn, som Edvard Hoem er påfallende begeistret for. I mindre grad trekker Hoem inn mer vitenskapelige idéhistoriske og historiske studier og undersøkelser.

Framstillingen av Bjørnsons liv forblir privat og intimiserende. Leseren tilegnes grundig innsikt i Bjørnson-familiens indre liv. Det gis inntrykk av at det var preget av varme, raushet og omsorg. Men vi blir også kjent med familiens kroniske økonomiske bekymringer. Bindet tar til ved Bjørnson-familiens flytting til gården Aulestad i Gausdal. Begrunnelsene for flyttingen er flere. Blant annet flytter denne ellers så kosmopolittiske familien til det litt bortgjemte stedet i Norge av ideologiske grunner. Gjennom å bosette seg på Aulestad ønsker Bjørnson å virke sammen med grundtvigianerne på den nærliggende Vonheim folkehøyskole. Imidlertid blir flyttingen en økonomisk så vel som ideologisk katastrofe. Meget raskt tar Bjørnson avstand fra grundtvigianernes kristendomsforståelse. Og gården går alltid med solid underskudd. Hadde det ikke vært for mesenen og forretningsmannen Thomas Heftye, ville ikke Bjørnstjerne Bjørnson kunne opprettholdt sin høvdingaktige husholdning og posisjon. Han ville rett og slett vært fallitt.

Offentlig person
Edvard Hoem gjør lite ut av den spesielle kulturelle og materielle posisjonen som dikterpolitikere som Bjørnstjerne Bjørnson gir et fremragende eksempel på. Bjørnson er en typisk representant for 1800-tallets blanding av liberal offentlighetstenkning og romantikkens genikult. Han skapes og skaper seg selv gjennom offentlige ytringer i tale og skrift, og blir selv som privatmann å regne som en offentlig person. Bjørnson tar da også seg selv på djupeste alvor, og inntar posisjonen som irettesettende formynder selv overfor så sterke og begavede personligheter som Arne Garborg og August Strindberg. Det er ikke oppsiktsvekkende – og det er velkjent – at denne rolleblandingen ikke var stimulerende for Bjørnsons skjønnlitterære forfatterskap.

Bjørnstjerne Bjørnsons offentlige status og posisjon var allerede i 1875 først og fremst forankret i hans poetiske talent, som fortsatt kan merkes i bondefortellingene og i mange dikt. Forfatterskapet i den sterkt poetokratiske perioden som Hoem behandler i Vennskap i storm. Bjørnstjerne Bjørnson 1875-1889, er i sammenlikning temmelig ujevnt, noe Hoem ikke unnlater å gjøre leseren oppmerksom på. Derfor omtales dette forfatterskapet forholdsvis overflatisk av biografen Hoem. Det er den politisk stridende, og familiemannen Bjørnson, som leseren først og fremst får tilgang til informasjon om.
Ikke helt vellykket
Jeg er usikker på hvor vellykket Edvard Hoems biografi om Bjørnsons liv mellom 1875 og 1889 er. For å få fullverdig utbytte av boka, bør man nok på forhånd ha inngående kjennskap til Bjørnstjerne Bjørnsons ikoniske status i den norske venstreideologiske historiefortellingen. Sannsynligvis bør leseren også slutte seg til og akseptere denne historiefortellingens dramaturgi. Skal leseren ha utbytte av boka bør han også identifisere seg med fortellingens helteroller, samt ta avstand fra skurkene. Gjør man ikke det – eller kjenner man ikke Bjørnstjerne Bjørnsons status i denne fortellingen som Henrik Wergelands arvtaker – bidrar Edvard Hoems biografi med lite nytt, og kanskje også liten innsikt i og forståelse av det særpregede ved Bjørnstjerne Bjørnsons rike politiske og litterære liv.

(Kjell Lars Berge, Kulturnytt, NRK P2, 12. januar 2011)

Gjesteblogg: Født sånn eller blitt sånn? Eia og Ihle

Vi husker den hissige debatten fra i fjor, da Eia og Ihle langet ut mot forskningsmiljøer i Norge. Særlig kjønnsforskere ble teppebombet av Eia og Ihle, men samfunnsvitenskapene generelt fikk seg en smekk i programmet. Første programmet ble mottatt med sjokk og vantro, men etter hvert som serien rullet og gikk skjønte vi at problemet ikke først og fremst var akademia, men heller de to sensasjonsfikserte karakterene bak programmet. Eia mistet en del troverdighet, særlig fordi han ukritisk brukte en fremgangsmåte som er første bud innenfor akademisk argumentasjon: sjekk kildene dine, kjenn feltet, ikke vær selektiv og vær redelig. Vel, gutta avsluttet ballet med å skrive en bok, og denne har Kjell Lars Berge anmeldt. Enjoy!!

Skaper Fiktive motstandere

Harld Eia og Ole-Matin Ihles bok Født sånn eller blitt sånn?, er en engasjerende pamflett som konstruerer et fiendebilde

For noen generasjoner siden karakteriserte den tyske filosofen Ernst Cassirer som ”kulturens tragedie” et utviklingsmønster i moderne vitenskap. Tragedien bestod i at det ble stadig vanskeligere for ulike fagmiljøer å forholde seg til hverandres forståelser av og innsikter i kultur og natur.

Slik ble det skapt mistro og fordomsfulle forestillinger mellom vitenskapsmenn og -kvinner, og mellom ulike fagmiljøer. Denne tragiske utviklingen har ført til at forestillingene om de to vesensforskjellige kunnskapskulturene naturvitenskap (”forskere/scientists”) og humaniora (”intellektuelle”), popularisert av den engelske forfatteren C.P.Snow, er utbredt.

I ideologien om ”de to kulturene” studerer de naturvitenskapelig orienterte ”forskerne” nådeløst og uten moralske anfektelser hvordan natur og kultur ”virkelig” er satt sammen. I følge den samme ideologien er humanistene en slags filosofiske idealister, som har fått det for seg at virkeligheten bare finnes i våre forestillinger. Virkeligheten er ”sosial konstruert”. Natur finnes ikke, bare kultur.

Pamflett
Det er denne stereotype oppfattelsen av de intellektuelle ”humanistene” som danner utgangspunktet for pamfletten ”Født sånn eller blitt sånn? Utro kvinner, sjalu menn og hvorfor oppdragelse ikke virker” av Harald Eia og Ole Martin Ihle.

”Men hvorfor har intellektuelle vært så avvisende til tanken om at mange av våre følelser og egenskaper er medfødt” lurer forfatterne på i første kapittel, og legger til at disse ”intellektuelle” har fått oss til å tro at vi mennesker er født som ”blanke ark”, tomme tavler eller en tabula rasa der foreldre og samfunn kan skrive livet ditt inn etter eget forgodtbefinnende som i en oppdiktet historie.

I denne idealistiske fortellingen kan menn bli kvinner, homofile kan bli heterofile, dumminger kan bli smarte og svarte mennesker kan bli like intelligente som askenasiske jøder – og så videre. Ja, ikke nok med det. Når mennesker hører på sin sunne fornuft og stiller spørsmål ved denne konstruktivistiske ideologien, blir de møtt av de ”intellektuelle” med nedlatende latter, påstår Eia og Ihle.

Engasjert og polemiserende
Eia og Ihles polemiske utgangspunkt i ”Født sånn eller blitt sånn?” er å tørke hånfliret av disse overlegne intellektuelle typene. I boka lar de en rekke evolusjonsbiologer, kognisjonspsykologer og genetikkforskere få anledning til å fortelle oss hvordan det egentlig står til mellom forholdet mellom natur og kultur, og hva som er menneskets sanne vesen.

Som i serien ”Hjernevask” på NRK1 er boka bygd opp rundt engasjerende og kontroversielle temaer som de naturlige forskjellene mellom gutter og jenter, mellom homofile og heterofile, mellom mennesker med lys og mørk hud. Boka diskuterer hvorfor norske kvinner, trass i at de har vokst opp og bor i verdens mest likestilte land, trassig velger tradisjonelle kvinneyrker.

I et kapittel vil forfatterne få leseren til å reflektere kritisk over om den visstnok utbredte forestillingen at foreldres oppdragelse faktisk har noe å si for avkommets utvikling, egentlig er sann. De diskuterer hvorfor det i noen samfunn er mer vold enn i andre, og hvorfor det nesten alltid er menn som er voldelige. Og ikke minst tar forfatterne opp forskjellene mellom menns og kvinners seksualitet.

Hvorfor blir kåte kvinner ofte oppfattet som ”horete”, mens tilsvarende menn blir forstått som fascinerende damejegere? spør forfatterne. Og uansett hvor kåte damene er, så ligger de alltid med betydelig færre partnere enn den haugen av kvinnevilt som selv den aller slappeste mannlige skjørtejegeren ikke bare skryter på seg.

På alle disse spørsmålene og problemstillingene finner Eia og Ihle fram til forskere som gir oss i egentlig forstand naturlige, og dermed naturvitenskapelige, forklaringer på atferd og handlingsmønstre. Engasjert og friskt polemiserende klarer de to forfatterne å sannsynliggjøre at sedvanlige forestillinger om kulturens betydning for menneskers individuelle og samfunnsmessige utvikling, må modifiseres, ja direkte avvises.

Uredigert og flåsete
Tar man i betraktning bokas preg av irettesettende, men faglig oppdatert, pamflett, er disse kapitlene i positiv forstand utfordrende lesning. For mange av oss gjør forfatterne mye nytenkende forskning tilgjengelig. Forfatterne skriver godt. Piskesnerten treffer. Og hadde vi tidligere hånflirt av sosiobiologien, forvandler ansiktstrekningen seg til en smertefull grimase. Forfatterne makter å utfordre tilvante forestillinger både blant de av oss som er vant med å lese vitenskapelige tekster og blant folk flest.

Det er likevel flere forhold ved boka som gjør at forfatternes polemikk ikke helt overbeviser. For det første er forskningen som presenteres, formidlet temmelig hulter i bulter. Kildene for påstandene blir mange steder utilgjengelige og usikre. Leserens spontante etiske motforestillinger (f.eks. at foreldres barneoppdragelse hjelper) blir ikke bearbeidet på en måte som viser respekt for leserens engasjement.

Av og til blir framstillingen så urimelig at forfatterne framstår som flåsete og dermed lite troverdige. Særlig gjelder det kapitlet om intelligens, ”Den ubehagelige sannheten”, der forfatterne åpner døra på gløtt for forskning som kan bidra til rasisme, og som – viss denne forskningen blir tatt på alvor - kan legitimere et samfunnssystem liknende apartheid.

I dette kapitlet framstår nobelprisvinneren James Watson som en slags Giordano Bruno som forteller oss at visst er jorda rund: det er sant at svarte har lavere IQ enn hvite. Velvillig siterer de Watson på at ”folk som må forholde seg til svarte arbeidstakere, oppdager at det (…) ikke stemmer” at svarte er like smarte som hvite.

Konstruerer motstandere
Men Eia og Ihle overser, glemmer eller bryr seg ikke om (hva motivene til forfatterne kan være for utelatelsen, blir spekulasjon) at den samme heroiske Watson klynkende har hevdet seg misforstått og feilsitert, og bedt om unnskyldning. Uten videre forskningsbelegg – får vi kanskje tro? - har denne geniale nobelprisvinneren hevdet at Barack Obama er USAs mest intelligente president noensinne.

Mest problematisk i boka er likevel forfatternes strategi for å skape seg en motstander som de kan hakke på og henge ut. Der tv-serien ”Hjernevask” kunne klippe inn norske kjønnsforskere generelt og kjønnforsker Jørgen Lorentzen spesielt på alle passende steder hvor ignorante ”samfunnsforskere” og ”intellektuelle” skulle gjøres narr av, er motstanderne i boka først og fremst norske sosialdemokratiske politikere som Anniken Huitfeldt, Gudmund Hernes og Reiulf Steen.

Uten videre påstår Eia og Ihle at disse politikerne og den politikken de har gjennomført, bygger på den vrangforestillingen at mennesket er en tom tavle eller et blankt ark. For dem som kjenner mer inngående enn det forfatterne gjør, til den skolepolitikken som er ført i Norge etter krigen, er dette en bisarr forestilling som skaper inntrykk av at forfatterne i mangel på ekte behaviorister (det vil si forskere som faktisk mener at menneskets bevissthet er en tom tavle), har skapt seg noen stråmenn, altså konstruert en fiktiv motstander.

Forført av sin helt
Sannsynligvis er forfatterne blitt forført av en av sine helter, den amerikanske psykologen Stephen Pinker. ”Født sånn eller blitt sånn? Utro kvinner, sjalu menn og hvorfor oppdragelse ikke virker” er på mange måter en norsk versjon av Pinkers berømte og beryktede bok ”The Blank Slate. The Modern Denial of Human Nature ” fra 2002.

Sett i lyset av Pinkers bok virker det som forfatterne har forsøkt å overføre amerikaneren Pinkers observasjoner og polemikk uproblematisk til norske forhold. I så måte preges forfatterne av den samme idealistiske konstruktivisme de gjør sånn narr av: Deres innbilte forestillinger om den norske forskningsvirkeligheten og kunnskaps- og likestillingspolitikken framstår som sannere enn hvordan denne norske forskningsvirkeligheten og kunnskaps- og likestillingspolitikken faktisk er.

(Kjell Lars Berge, Kulturnytt, NRK P2, 21.04.2010)

Gjesteblogger på jegleser: Kjell Lars Berge

Kjære bloggvenner!
Jeg er så heldig at jeg har fått en gjesteblogger her på jegleser. Og det er ingen hvemsomhelst, men Professor Kjell Lars Berge - retorikeren, forfatteren og debattanten fra aviser, radio og fjernsyn. Berge er en velkjent person på Blindern, og i god ånd skal vi nå samarbeide på bloggen. Kjell Lars Berge er professor i tekstvitenskap på institutt for nordisk og lingvistikk, Universitetet i Oslo. Berge er en populær og engasjert foredragsholder, lærer og veileder. Han var styreleder i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening fra 2005 til 2008. I tillegg er han ofte gjest hos NRK, dere husker han kanskje som kommentator til det amerikanske valget da han kommenterte retorikken som ble brukt av de politiske kandidatene.

Kjell Lars Berge er omtalt på bloggen tidligere, jeg skrev om boken Ungdommers skrivekompetanse. Hans gode penn og faglige blikk blir også satt pris på blant bokelskere og med jevne mellomrom anmelder han bøker for Kulturnytt i NRK. Nå legges disse anmeldelsene ut på bloggen. Med Berges bidrag styrkes bloggens blikk på sakprosa, en ambisjon som jeg jevnt og trutt har forsøkt å realisere. Jeg håper også at vi bruker anledningen til å ha direkte kommunikasjon med anmelderen - en øvelse vi bokbloggere/bokblogglesere ikke alt for ofte får delta i. Derfor oppfordres leserne til å ta godt i mot Berge, blant annet ved å kommentere på innleggene.

Blogginnleggene blir lagt ut ukentlig - eventuelle justeringer gjøres underveis. Jeg er veldig glad for å ønske velkommen min første gjesteblogger!