Javier Marias er en forfatter som skiller seg fra andre forfattere. Forelskelsene fikk knallgode kritikker og var en sann fryd å lese. Ond natur er en annen type bok, for det første er den mye kortere, og språket er uten like mange referanser til annen litteratur og kunst, som Forelskelsene har.
Ond natur, eller med Elvis i Mexico, handler nettopp en tur med Elvis i Mexico. Den unge Ruiberriz de Torres er med filmteamet til Elvis til Mexico på filminnspilling. Elvis vil ha spansk uttale, ikke mexikansk, i filmen, og unge Roy, som de kaller ham, er både med for å øve inn korrekt spansk for Elvis - og som oversetter i samtaler med maxikanere.
På samme måte som i Forelskelsene handler boken om "menneskets dårskap". Dyrkelsen av idolet Elvis, og alle de betydningsløse andre som forsøker å få betydning på en eller annen måte. Roy, som reflekterer over hendelsene 30 år etter, opplever at han er betydningsfull, han tilpasser seg Elvis, smisker ikke, har en klar (og betydningfull) rolle, og "gjør jobben". Helt til det opstår en situasjon, og han forstår at han ikke betyr noe, for noen, der og da.
Det er en kort, men sterk tekst. Marias skriver vakkert og presist, innfallsvinkelen er overraskende og gir grunn til refleksjon. Han setter fingen på en kulturell trend som i større og større grad brer seg; heltedyrkelsen, søken etter berømmelse, behovet for å kjenne de rette, ensomheten og pur ondskap.
Anbefales! God bok!
torsdag 31. oktober 2013
tirsdag 29. oktober 2013
Judith Hermann - Alice
Judith Hermann har gitt ut to bøker hos Gyldendal Forlag; "Bare gjengangere" og "Sommerhus, senere". Nå har novellesamlingen "Alice" kommet på Pelikanen forlag. Hermann er fra Tyskland, og er født i Berlin i 1970.
Alice er en novellesamling og vi følger kvinnen Alice gjennom fem signifikante opplevelser som alle handler om tap og sorg. Hver novelle handler om et menneske, nærmere bestemt menn, som dør eller har dødd. Felles for disse er at Alice er nær dem.
Det som først og fremst er slående ved novellene er språket. Det er ekstremt presist og beskrivende, uten å være utmalende. Ingen floskler, ingen bevingede ord, men bygget opp av betraktninger, sansning og stemninger. Det gjør at vi som lesere til de grader er til stede i teksten, vi kan føle, lukte og smake det som beskrives.
Alice er fortalt i et rolig og stille språk, kombinert med en fin nærhet til tysk kultur og Berlin. Det fungere godt, og dette er en "tenkende" tekst som det er godt å lese. I tillegg er boken som gjenstand vakker, en av de vakreste bøkene jeg har hatt i hendene på lang tid. Pelikanen forlag, som drives av blant andre Knausgård, skiller seg ut fra de andre forlagene, man kan få en følelse av å ha en sjelden gjenstand mellom hendene, som reflekterer innholdet i boken. Estetisk og fint.
Anbefales, god bok!
Alice er en novellesamling og vi følger kvinnen Alice gjennom fem signifikante opplevelser som alle handler om tap og sorg. Hver novelle handler om et menneske, nærmere bestemt menn, som dør eller har dødd. Felles for disse er at Alice er nær dem.
Det som først og fremst er slående ved novellene er språket. Det er ekstremt presist og beskrivende, uten å være utmalende. Ingen floskler, ingen bevingede ord, men bygget opp av betraktninger, sansning og stemninger. Det gjør at vi som lesere til de grader er til stede i teksten, vi kan føle, lukte og smake det som beskrives.
Alice er fortalt i et rolig og stille språk, kombinert med en fin nærhet til tysk kultur og Berlin. Det fungere godt, og dette er en "tenkende" tekst som det er godt å lese. I tillegg er boken som gjenstand vakker, en av de vakreste bøkene jeg har hatt i hendene på lang tid. Pelikanen forlag, som drives av blant andre Knausgård, skiller seg ut fra de andre forlagene, man kan få en følelse av å ha en sjelden gjenstand mellom hendene, som reflekterer innholdet i boken. Estetisk og fint.
Anbefales, god bok!
søndag 27. oktober 2013
Ut på tur - Bath, England
Sønnen vår på 17 er utvekslingsstudent i Bath dette semesteret, og vi har vært på besøk. Bath er en fasinerende by, kanskje Englands vakreste, og et av høydepunktene var Jane Austen museet. Den desidert største opplevelsen var en flytur over området, i en liten mygg av et enpropells fly. I tillegg til å gå på skolen, tar sønnen min flysertifikat - såkalt teen pilot, ettersom han er såpass ung, og det var spesielt for mor å få bli med på flyving. Denne dagen øvet han til overmål på "emergency landings" på jorder og gresspletter rundt i landskapet. Jeg ble mektig imponert over både det fantastiske landskapet og (mest) over min unge lovende. Her er noen snapshots.
Vi fløy med SAS til London, tok flytog expressen til Picaddily og tog videre til Bath. Det tok ca 1,5 time og togturen var veldig fin. Mye å se. Vi valgte å bo på Bed and Breakfast, men vi bodde ca 1,5 km utenfor sentrum og kunne med fordel bodd nærmere byen. Å se området fra luften gir det lille ekstra, og jeg ser frem til å se fremtidige reisemål fra denne vinkelen.
Bath anbefales, de skal blant annet ha et fint julemarked. Det er kort tid fra London, og et ypperlig alternativ for shopping, sight seeing or just plain get-away.
Priceless - helt enig. Mr. Darcy i Jane Austen museet |
Romerne likte å ta spa i Bath. Derav navnet. Togstasjonen heter Bath Spa |
Stemningsskaper |
Mor og sønn. Airborn, looking for a spot for emergency landing. |
Jeg fikk noen eksklusive flyrunder rundt huset til Charles og Camilla. |
Bath Abbey. Vakkert. |
Typisk husrekke i Bath |
Street art (?) |
Bath anbefales, de skal blant annet ha et fint julemarked. Det er kort tid fra London, og et ypperlig alternativ for shopping, sight seeing or just plain get-away.
torsdag 17. oktober 2013
Anita Diamant - The Red Tent
Denne boken ble jeg anbefalt av min venn i bokhandelen i Jerusalem. Den er fra 1997, og en av de bøkene det nesten er ubegripelig at ikke er oversatt til norsk. Danske Klimt Forlag har noen av Diamants titler, inkludert denne, men den finnes altså ikke på norsk. I lesingen av boken - og den etterfølgende jakten på lignende titler - har jeg oppdaget at denne kan legges inn i en bokkategori som har vært ukjent for meg, før nå: den såkalte christian fiction. Oversatt; kristne romaner, eller romaner som spiller på bibelske tema. Og det gjør denne, det er historen om Dina, som så vidt er nevnt Genesis 34. I en liten bok av Ann Finding, som analyserer The Red Tent, skriver Finding at "women in the Bible are mentioned only if they need to be" (side 20). Bibelen handler først og fremst om menn, og kvinnene er en form for kulisser, ofte knyttet til symbolske hendelser som får store konsekvenser.
Dina er nevnt i Bibelen som Jakob og Leas datter, som blir voldtatt og hevnet av sine brødre. Diamant spiller videre på dette og gir Dina og mange av de andre kvinnene i Bibelen, et selvstendig liv. I denne romanen, som tar opp i seg mange faktiske Bibelske hendelser, spinner Diamant videre og gir kvinnene en stemme og viser at kvinner, alltid, har forsøkt å ta egne valg.
Dette er en bok som er spennende for folk som liker å lese gode, meningsfulle historier - helt og holdent uavhengig av hvilket forhold man har til religion og religiøse tekster. Det er en fantastisk historie, basert på mange års forskning om hvordan kvinner levde på denne tiden. Samtidig tar den et stille oppgjør med den kvinnerollen som Bibelen forfekter, og setter mange religiøse hendelser inn i ikke metafysiske situasjoner. Drømmetydninger og overlevering av historier blir presentert på en annen måte hos Diamant enn i Bibelen, hele tiden med kvinnen som omdreingspunkt.
Tittelen, det røde teltet, henspeiler på kvinnenes telt. Det er rødt fordi kvinnene menstruerer, og menstruasjon og kvinnesfellesskapet i teltet blir bokstavelig talt feiret i boken. Vi følger Dina fra fødsel til død - ja, faktisk til etter hun er død. Hun lever et dramatisk liv, i en historisk viktig epoke. Dina vokser opp i et sterkt og kjærlig, kvinnelig fellesskap, og når hun tvinges ut av dette etter det som i Bibelen er en voldtekt, men i boken er kjærlighet, endrer livet seg fullstendig. Hun livnærer seg etterhvert som jordmor - et yrke som blir priset i boken - og hele handlingen dreier seg rundt kvinner, fødsler, liv og død.
Dette er noe av det beste jeg har lest - og den kommer til å bli stående som en av de virkelig store leseopplevelsene. Les den gjerne sammen med Findings korte analyse, den åpner for tolkninger og vi møter Diamant i intervjuer.
Anbefales!
God bok!
Etiketter
Feminisme,
Midt-Østen,
Religion,
Sensasjonelt
tirsdag 15. oktober 2013
Rabih Alameddine - En overflødig kvinne
Fantastisk historie fra Rabih Alameddine! Vi møter 72 år gamle Aaliya som bor i en gammel leilighet i Beirut. Etter et kort og mislykket eksteskap har hun bodd alene, dyrket sin store lidenskap for bøker og arbeidet i en bokhandel. Hun sitter nå, 72 år gammel, og reflekterer over livet sitt, naboene sine og Beiruts skjebne. Hun har brukt store deler av livet på å oversette bøker, og i store deler av boken er det som fortelles kontekstualisert ved hjelp av litteratur. Det er en fornøyelse å lese!
Språket er vakkert, historiene mange og spennende, Aaliya er en kvinne det er lett å like og dette er en perle av en en bok. Aaliya tenker på det meste, og har meninger om like mye. Om amerikansk litteratur, som hun ikke liker særlig godt, sier hun:
Jeg synes det er ille at det meste som skrives i Amerika for tiden, virker mer inspirert av Hemingway, helten til unge gutter i alle aldre og av alle kjønn, enn av den enestående ordkunstneren Faulkner. En armè av bøker om kjedsomhet i Midtvesten blir hyllet (hvor Midtvesten ligger, er en kilde til evig forvirring for meg, i nærheten av Iowa, antar jeg), og det samme blir bøker om uutforsket angst i New Jersey eller om par som ikke klarer å snakke sammen i Connecticut. Det var Camus som slo fast at amerikanske romanforfattere er de eneste som tror at de ikke behøver å være intellektuelle (side 144)
Boken er full av denne typen betraktninger, pluss mange spark til internasjonal politikk (særlig Israel), og mange gode referanser til musikk. Jeg har kjøpt noen av platene hun snakker om, det er klassiske titler hun trekke frem, og lest litteraturlisten bak i boken med stor interesse. Dette er en av de få bøkene jeg har notert i - på en måte som føles nærmest privat - og det er derfor ingen bok jeg kommer til å låne bort. Desto større sjanser for at dette er en av de som kommer til å ligge under juletreet fra meg til mine venner.
Anbefales på det varmeste - dette er mesterlig!
God bok!
Språket er vakkert, historiene mange og spennende, Aaliya er en kvinne det er lett å like og dette er en perle av en en bok. Aaliya tenker på det meste, og har meninger om like mye. Om amerikansk litteratur, som hun ikke liker særlig godt, sier hun:
Jeg synes det er ille at det meste som skrives i Amerika for tiden, virker mer inspirert av Hemingway, helten til unge gutter i alle aldre og av alle kjønn, enn av den enestående ordkunstneren Faulkner. En armè av bøker om kjedsomhet i Midtvesten blir hyllet (hvor Midtvesten ligger, er en kilde til evig forvirring for meg, i nærheten av Iowa, antar jeg), og det samme blir bøker om uutforsket angst i New Jersey eller om par som ikke klarer å snakke sammen i Connecticut. Det var Camus som slo fast at amerikanske romanforfattere er de eneste som tror at de ikke behøver å være intellektuelle (side 144)
Boken er full av denne typen betraktninger, pluss mange spark til internasjonal politikk (særlig Israel), og mange gode referanser til musikk. Jeg har kjøpt noen av platene hun snakker om, det er klassiske titler hun trekke frem, og lest litteraturlisten bak i boken med stor interesse. Dette er en av de få bøkene jeg har notert i - på en måte som føles nærmest privat - og det er derfor ingen bok jeg kommer til å låne bort. Desto større sjanser for at dette er en av de som kommer til å ligge under juletreet fra meg til mine venner.
Anbefales på det varmeste - dette er mesterlig!
God bok!
søndag 13. oktober 2013
Stuart Evers - Ten stories about smoking
Jeg var nettopp en tur i Bath, og traff en bokhandleransatt som anbefalte meg denne boken. Noe av det beste han hadde lest på lenge. På grunnlag av andre titler han anbefalte, fosto jeg at dette var en fyr med god smak. Boken vant London Book Awards i 2011, og er en novellesamling bestående av ti historier. Tittelen henspeiler på at alle novellene på en eller annen måte trekker inn sigaretter, - alt fra en som tar seg en røyk, til noveller det sigaretter har en mye større plass. I tillegg til sigaretter er musikk en greie i boken - hele tiden som bakgrunn.
Det er noe så sjeldent som en novellesamling som er satt sammen av knallsterke noveller - ikke en av disse er svak eller skiller seg kvalitetsmessig fra de andre. Alle har høyt nivå, har nerve og punch. Alle handler om "vanlige" mennesker; vi leser om skjebner, ensomhet, gjengjeldt og ikke gjengjeldt kjærlighet, familie, tak, lengsel og sorg. Fantastisk fra første til siste side.
God bok - løp og kjøp!
Det er noe så sjeldent som en novellesamling som er satt sammen av knallsterke noveller - ikke en av disse er svak eller skiller seg kvalitetsmessig fra de andre. Alle har høyt nivå, har nerve og punch. Alle handler om "vanlige" mennesker; vi leser om skjebner, ensomhet, gjengjeldt og ikke gjengjeldt kjærlighet, familie, tak, lengsel og sorg. Fantastisk fra første til siste side.
God bok - løp og kjøp!
tirsdag 8. oktober 2013
Cecilie Enger - Mors gaver
Dette er den andre boken, på kort tid, som handler om minner knyttet til mor og materielle ting. Den forrige, også skrevet av en fin norsk kvinnelig forfatter, er Rydde ut av Helene Uri - den har jeg blogget om her. De to bøkene er både like og ulike. Felles for dem begge er at de er skrevet av to kvinner som mister sine mødre. Engers mor har fått altzheimer, Uri's mor dør. Begge mødrene var opptatt av ting - i positiv forstand. Mens Uri mimrer mens hun pakker ned morens vakre gjenstander, mimrer Enger mens de rydder ut av morens hus og hun finner en notatbok der moren har skrevet ned alle gaver de har gitt og fått til venner og familie i julegave.
Et annet fellestrekk ved bøkene er forholdet mellom en voksen datter og hennes mor. Både Enger og Uri er oppvokst på østlandet, Uri befinner seg i Ullevål Hageby, Enher på Høn i Asker.
Cecilie Engers bok er en vakker fortelling, ærlig og sårbar. Hun beskriver 70- og 80-tallet på en måte som vi andre i samme aldersgruppe kan kjenne oss igjen i. De som er fra Asker og Høn vil naturlig nok ha stor glede av boken, men også vi andre - som er født og oppvokst andre steder i Norge, kan kjenne oss igjen.
Forholdet mellom mor og barn - både datter og sønn - er et litterært tema som berører noen av de mest grunnleggende følelsene i oss. Mor, personen som ofte blir sviktet, men som sjelden svikter sitt eller sine barn, er et universelt tema. Vi har boken fra Sør Korea, Ta vare på mamma, den franske Alt må vike for natten (der mor svikter), den vakre The Testament of Mary om Jesu mor, og selvsagt Trude Lorentzens Mirakelet Mamma. Dette er kun et lite knippe av bøker om forholdet mellom mor og datter, skrevet av kvinnelige forfattere i den senere tid. Alle bøkene omtaler hjemmet, stedet, som noe av det som er betydningsfult og som berører lenge etter stedene er fraflyttet.
Engers bok er både en personlig fortelling og et stykke kulturhistorie. Hun skriver ikke bare om klassekamp, Nei til EF, kvinnefrigjøring (og de konsekvensene den fikk for mange familier), men også om sitt møte med Joron Sitje. Alle disse emnene gjør at Engers bok går inn i en større litterær samtale som vi lesere åpenbart setter pris på å få innblikk i.
Noen anmeldere har slått fast at dette er årets beste norske bok. Det er det kanskje - avhengig av leseren og hvilke strenger den treffer hos denne. Den traff mange strenger hos meg, og blir stående som en fin-fin leseopplevelse.
Anbefales,
God bok!
Et annet fellestrekk ved bøkene er forholdet mellom en voksen datter og hennes mor. Både Enger og Uri er oppvokst på østlandet, Uri befinner seg i Ullevål Hageby, Enher på Høn i Asker.
Cecilie Engers bok er en vakker fortelling, ærlig og sårbar. Hun beskriver 70- og 80-tallet på en måte som vi andre i samme aldersgruppe kan kjenne oss igjen i. De som er fra Asker og Høn vil naturlig nok ha stor glede av boken, men også vi andre - som er født og oppvokst andre steder i Norge, kan kjenne oss igjen.
Forholdet mellom mor og barn - både datter og sønn - er et litterært tema som berører noen av de mest grunnleggende følelsene i oss. Mor, personen som ofte blir sviktet, men som sjelden svikter sitt eller sine barn, er et universelt tema. Vi har boken fra Sør Korea, Ta vare på mamma, den franske Alt må vike for natten (der mor svikter), den vakre The Testament of Mary om Jesu mor, og selvsagt Trude Lorentzens Mirakelet Mamma. Dette er kun et lite knippe av bøker om forholdet mellom mor og datter, skrevet av kvinnelige forfattere i den senere tid. Alle bøkene omtaler hjemmet, stedet, som noe av det som er betydningsfult og som berører lenge etter stedene er fraflyttet.
Engers bok er både en personlig fortelling og et stykke kulturhistorie. Hun skriver ikke bare om klassekamp, Nei til EF, kvinnefrigjøring (og de konsekvensene den fikk for mange familier), men også om sitt møte med Joron Sitje. Alle disse emnene gjør at Engers bok går inn i en større litterær samtale som vi lesere åpenbart setter pris på å få innblikk i.
Noen anmeldere har slått fast at dette er årets beste norske bok. Det er det kanskje - avhengig av leseren og hvilke strenger den treffer hos denne. Den traff mange strenger hos meg, og blir stående som en fin-fin leseopplevelse.
Anbefales,
God bok!
søndag 6. oktober 2013
Litteratur - Jerusalem
Det finnes mye litteratur om Palestina og Israel generelt og Jerusalem spesielt. Det er mange vinklinger, den vanligste er kanskje den politiske - som man heller ikke kan komme utenom - men andre vinklinger kan også være fruktbare for deg som skal besøke byen.
Jeg begynte med Simon Sebag Montefiore's Jerusalem, The biography, men synes ærlig talt at den var ganske kjedelig. Den blir for skolebokaktig, med altfor mange årstall og annet som forvirrer mer enn klargjør. Det finnes ikke noe verre enn å lese en bok, for så å føle seg dummere enn man var før man leste den, når den er ferdig lest. Denne er litt i den leia.
Jeg ble anbefalt en bok da jeg var der, av bokhandleren på American Colony, og den ser bedre ut. Den heter Jerusalem, Jerusalem, how the ancient city ignited our modern world, av James Carroll, og ligger her foran meg - kun bladd i, ikke lest. So far, so good. Et annet tips kan være å sette seg inn i religiøse tekster, som feks Bibelen, Toraen og Koranen, for dem som
kapasitet til det.
Det er tynt med utvalg når det kommer til reiseguider, av en eller annen merkelig årsak. Valget falt på The Rough Guide to Jerusalem, Lonely Planet sin variant tok hele regionen for seg og det var ikke det jeg var ute etter.
Den beste boken jeg leste før jeg reiste - som også er best nå etter jeg kom hjem, er Opptegnelser fra Jerusalem av Guy Delisle. Han har sprengt rammene for tegneserier og gir en veldig autentisk fremstilling av hvordan han opplevde Jerusalem. Og - den passer godt i min egen opplevelse. Derfor er det den boken jeg først og fremst anbefaler før du reiser. En annen bok jeg anbefaler er The Testament of Mary, den har jeg blogget om her.
Jeg har en stor bunke bøker som jeg ikke er igjennom, blant annet Odd Karsten Tvedt "Annas hus", som handler om grupperingen som startet kolonien som i dag huser American Colony. Jeg kommer tilbake om den, så snart den er lest.
Som sagt, utvalget er stort. La interessene dine styre hva du velger å lese.
Jeg begynte med Simon Sebag Montefiore's Jerusalem, The biography, men synes ærlig talt at den var ganske kjedelig. Den blir for skolebokaktig, med altfor mange årstall og annet som forvirrer mer enn klargjør. Det finnes ikke noe verre enn å lese en bok, for så å føle seg dummere enn man var før man leste den, når den er ferdig lest. Denne er litt i den leia.
Jeg ble anbefalt en bok da jeg var der, av bokhandleren på American Colony, og den ser bedre ut. Den heter Jerusalem, Jerusalem, how the ancient city ignited our modern world, av James Carroll, og ligger her foran meg - kun bladd i, ikke lest. So far, so good. Et annet tips kan være å sette seg inn i religiøse tekster, som feks Bibelen, Toraen og Koranen, for dem som
kapasitet til det.
Det er tynt med utvalg når det kommer til reiseguider, av en eller annen merkelig årsak. Valget falt på The Rough Guide to Jerusalem, Lonely Planet sin variant tok hele regionen for seg og det var ikke det jeg var ute etter.
Den beste boken jeg leste før jeg reiste - som også er best nå etter jeg kom hjem, er Opptegnelser fra Jerusalem av Guy Delisle. Han har sprengt rammene for tegneserier og gir en veldig autentisk fremstilling av hvordan han opplevde Jerusalem. Og - den passer godt i min egen opplevelse. Derfor er det den boken jeg først og fremst anbefaler før du reiser. En annen bok jeg anbefaler er The Testament of Mary, den har jeg blogget om her.
Jeg har en stor bunke bøker som jeg ikke er igjennom, blant annet Odd Karsten Tvedt "Annas hus", som handler om grupperingen som startet kolonien som i dag huser American Colony. Jeg kommer tilbake om den, så snart den er lest.
Som sagt, utvalget er stort. La interessene dine styre hva du velger å lese.
torsdag 3. oktober 2013
Gregoire Delacourt - Ønskelisten
Rar, liten bok som har blitt en bestselger i hjemlandet, Frankrike. Boken handler om (stakkars) Jocelyne som arbeider i en knappebutikk. Hun lever et forutsigbart, men ganske trist liv sammen med mannen sin. Det er mange grunner for ikke å elske ham, men hun finner mening i det meningsløse og setter pris på det livet hun har. Så - uventet, vinner hun i Lotto. Atten millioner fem hundre og førtisju tusen tre hundre og en euro. Hun forteller ingen ting til mannen eller noen andre, og selve fortellingen dreier rundt spørsmålet: blir livet bedre fordi om jeg er rik? Nei, mener Jocelyne. Hun lar sjekken ligge i skapet og tar ikke ut pengene. Ønskelisten, hva hun kan kjøpe, bruke rhun mye tid på å reflektere over.
Historien får nødvendigvis en tvist på et tidspunkt, og uten å røpe for mye viser det seg (selvsagt) at Jocelyne lurer seg selv. Her er forfatterens mulighet til å spikre de moralske spørsmålene, komme med et etisk budskap, eller en normativ føring. I stedet ender det med at Jocelyne lærer leksen sin, og hun blir like lite reflektert og moralbærende som alle de andre hun omgås.
Ingen viktig bok, ganske underholdende, men også veldig intetsigende. Men - en halv million franskmenn og kvinner liker den, så for all del - les den! Get entertained!
God bok!
Historien får nødvendigvis en tvist på et tidspunkt, og uten å røpe for mye viser det seg (selvsagt) at Jocelyne lurer seg selv. Her er forfatterens mulighet til å spikre de moralske spørsmålene, komme med et etisk budskap, eller en normativ føring. I stedet ender det med at Jocelyne lærer leksen sin, og hun blir like lite reflektert og moralbærende som alle de andre hun omgås.
Ingen viktig bok, ganske underholdende, men også veldig intetsigende. Men - en halv million franskmenn og kvinner liker den, så for all del - les den! Get entertained!
God bok!
tirsdag 1. oktober 2013
Tomas Espedal - Bergeners
Espedal har kommet med ny bok, denne gangen med hovedfokus på Bergen og det litterære miljøet han mingler i der. Det er en bok som består av fortellinger, brev, dikt og roman. Espedal spinner videre på ensomhet - Janne har fremdeles en stor rolle, selvom hun er fraværende i livet hans. Han bestemmer seg for å elske henne i evighet, selv om hun ikke vil ha ham - et klassisk og sårt tema, med andre ord.
I noen av partiene av boken sklir det litt ut, og det er vanskelig å se dette som et helhetlig prosjekt, det virker litt tilfeldig. Men samtidig er det (som vanlig fra Espedal) en sterk tekst, og de fortellingene som gir mening er knallgode. En av dem er også hysterisk morsom:
"Richard Aarø forteller at han og Selma var på bilferie i Italia med ungene. I Roma, på Petersplassen, møtte de tilfeldig en bergensfamilie som også var på bilferie i Italia. Hvilken rute kjørte dere ned hit, spurte Richard på sin alle stolteste bergensdialekt. Vi kjørte over Kvamskogen, svarte den andre sjåføren" Side 82.
Sitatet bærer med seg noe av det Espedal formidler om Bergen. Kjærligheten til byen, det å bruke byen som en selvsagt referanse, og samtidig noe av det nærsynte, innelukkede ved Bergen. Været, det evige regnet og det å aldri kunne ha en hårfrisyre - kanskje en metafor for stemningen i hjembyen.
I boken tar han ett oppgjør med Knausgård, eller rettere sagt, han gjør noe som skal være et oppgjør eller et tilsvar til Knausgård. Jeg synes ikke det fungerer særlig bra. Men dette er det helt sikkert delte meninger om.
Ikke hans beste bok, kanskje - men absolutt verdt å lese!
God bok!
I noen av partiene av boken sklir det litt ut, og det er vanskelig å se dette som et helhetlig prosjekt, det virker litt tilfeldig. Men samtidig er det (som vanlig fra Espedal) en sterk tekst, og de fortellingene som gir mening er knallgode. En av dem er også hysterisk morsom:
"Richard Aarø forteller at han og Selma var på bilferie i Italia med ungene. I Roma, på Petersplassen, møtte de tilfeldig en bergensfamilie som også var på bilferie i Italia. Hvilken rute kjørte dere ned hit, spurte Richard på sin alle stolteste bergensdialekt. Vi kjørte over Kvamskogen, svarte den andre sjåføren" Side 82.
Sitatet bærer med seg noe av det Espedal formidler om Bergen. Kjærligheten til byen, det å bruke byen som en selvsagt referanse, og samtidig noe av det nærsynte, innelukkede ved Bergen. Været, det evige regnet og det å aldri kunne ha en hårfrisyre - kanskje en metafor for stemningen i hjembyen.
I boken tar han ett oppgjør med Knausgård, eller rettere sagt, han gjør noe som skal være et oppgjør eller et tilsvar til Knausgård. Jeg synes ikke det fungerer særlig bra. Men dette er det helt sikkert delte meninger om.
Ikke hans beste bok, kanskje - men absolutt verdt å lese!
God bok!
Abonner på:
Innlegg (Atom)