Fabelaktig fra Ravatn. Vi møter Georg Ulveset, fraskilt lektor med et ironisk blikk på tilværelsen, i uken før jul. På denne uken skjer alt og ingenting, hele tiden kommentert av dette skråblikket elskelige Georg har på det meste.
Ravatn skriver om en Georg som det er lett å like, kjennes seg igjen i og kjenne igjen. De fleste av oss kjenner en Georg. Når denne middelaldrende mannen møter på flere av livets røffe realiteter - mer eller mindre samtidig - må det bli mye å ta tak i.
Ravatn er en helt særegen stemme, og det er utrolig at en såpass ung kvinne klarer å få frem en så tydelig mannsperson som hun gjør i denne historien. I den siste boken hennes Fugletribunalet, var hovedperonene nærmest karikert og stereotyp, i Veke 53 er hovedpersonen mye mer troverdig og menneskelig. Når boken i tillegg tidvis er hysterisk morsom blir dette en lesefest!
Den forrige boken til Ravatn, Folkelesnad, omtalte jeg som "vorspiel-lektyre" fordi den er orginal, hylende morsom og mer eller mindre treffsikker. I Fugletribunalet viser Ravatn at hun er mer enn orginal, hun er i tillegg allsidig og en meget bra forfatter.
Fugletribunalet tar utgangspunktet i det trivielle og populærfikserte, en programleder, tilsynelatende ganske overfladisk og selvopptatt, som kommer på forsiden av Se og Hør etter å ha lagt med sjefen. Hun flykter fra alt - ut i naturen (selvfølgelig, det vipper helt på kanten til å bli en floskel). Hun jobber for en mystisk mann som bruker få ord, men i kraft av sin "aura" åpenbart virker voldsomt tiltrekkende på hovedpersonen Allis.
Vi ligger altså i grenseland mellom god litteratur og patetiske skildringer, men Ravatn håndterer balansen og klarer å holde seg på den "rette siden", nesten hele boken i gjennom. Det lapser totalt på slutten, vi er plutselig i en kriminalroman og Allis blir både Sherlock Holmes og Iron-woman på et øyeblikk.
Jeg likte boken godt, og synes den var skummel. Nå er ikke krim my cup of tea, men dette er ikke en krim i tradisjonell forstand. Nå skal det sies at det er mye annet i denne boken som spiller på tradisjonelle stereotyper, både av kjendiser, den intelligente og samtidig stupide kvinnen som tar de feile valgene, bygdekjerringen og ikke minst den tause, vakre og sterke mannen. Ravatn klarer å dekke til disse stereotypiene,og det er først i ettertid (dette er en bok som blir surrende i hodet en god stund etter man har lest den) at det litt for karikerte persongalleriet ble tydelig for meg.
Når det er sagt, Ravatn er vel verdt å lese - og selvom dette ikke er en bok som egner seg som festlig vorspiel-lektyre, er det en bok som du kan ta med deg for eksempel på påskefjellet.
Anbefales. God bok!
I denne essaysamlingen skriver Hjorth om forfatterskap som har hatt betydning for henne gjennom mange år. Vi møter Tove Ditlevsen, Bertolt Brecht, Virginia Woolf og Søren Kirkegaard, for å nevne noen. Hjorth viser hvordan tenkningen fra disse forfatterne og det de skriver om er fortolket inn i hennes egne bøker.
I samlingen byr Vigdis Hjorth som vanlig på seg selv. Hun er en generøs forfatter, modig og skamløs ærlig. Det er en fornøyelse å lese, og Hjorth viser i denne at hun er en tenkende, intellektuell forfatter som inngår i en større litterær samtale med andre tenkere og skrivende mennesker. Hun er alvorlig, morsom og nærgående på sitt eget forfatterskap. Som vanlig byr hun på både alvor og glede, og særlig kapittelet som handler om hennes korte karriere som reiseguide på Cuba er kostelig lesing.
Hun berører som vanlig eksistensielle spørsmål: hvem er jeg? Hvorfor drikker jeg? Hvorfor skriver jeg som jeg gjør? Hva vild et si å være menneske og hva vil det si å være kvinne.
Boken er en perle, både for dem som elsker Hjorths forfatterskap og andre. Anbefales som julelektyre!
Trude Lorentzen, journalist i Dagbladet, hadde for en tid tilbake en tekst om sin mor i Magasinet. Hun tok sitt eget liv da Lorentzen var 14 år. Jeg leste det da det stod på trykk i Magasinet og ble både rørt og berørt av det hun skrev. Hun har hatt mange andre gode og personlige historier på trykk, som dengang hun besøkte alle gamlekjærestene sine. Historiene hun forteller er gjennomgående noe vi kan kjenne oss igjen i, både som småbarnsforeldre, eks-kjærester ellr som noens barn. Koblingen av valg av tema, de nære tingene - og måten hun skriver på er ganske unik i det norske feature-landskapet, og hun er blitt en populær journalist. I boken Mysteriet Mamma tar hun oss videre og dypere inn i historien om sin mor og hvordan hun selv opplevde den tragedien som rammet dem den gang for mange år siden.
Det er en dypt tragisk historie som fortelles. En flott kvinne, en god mor, de to i et hus sammen, en liten famile, trygt og godt. Så blir moren syk, eller sykdommen utløses - av en bagatell som skjer på skolen hun arbeider. I boken forsøker Lorentzen å forstå det som skjedde videre, både gjennom sakkyndige uttallelser og ved hjelp av samtaler med andre som sto henne nær.
Boken er et resultat av faktiske opplevelser, og den er skrevet på en lett tilgjengelig og lesevennlig måte. Jeg vil tro at mange vil lese denne, uavhengig av om de selv har opplevd noe lignende, nettopp fordi den er så lesevennlig, Lorentzen er en en kjent person og boken har gjennomgående fått positive anmeldelser. Som skjønnlitterært prosjekt har hun altså lykkes.
I tillegg til det rent skjønnlitterære er denne boken et bidrag til et faglitterært felt som er sørgelig lite - særlig med tanke på hvor mange barn som opplever at en av foreldrene dør brått, enten ved egen hånd eller blir drept. Meg bekjent finnes det ingen bøker tilgjengelig som beskriver dette slik som Lorentzen gjør. Det finnes en rekke bøker skrevet av forskere og fagfolk, men barnets stemme høres veldig sjeldent. Og det er nettopp barnet Lorentzen representerer i denne boken, selv om hun er voksen når hun beretter. Det er naturlig at hun er voksen før hun skriver, det er få barn som har ord for - eller forstår godt nok, følelsene som kommer når noe slikt skjer. Noen barn reagerer som Lorentzen, de fortsetter et tilsynelatende velfungerende liv. Andre reagerer med utagering, selvskading, senskader og depresjoner. Boken kan være verdifull både for dem som arbeider med, er i kontakt med eller omgås barn som opplever at foreldre - eller andre nære personer - blir psykisk syke eller tar selvmord, og den kan være verdifull for alle de som har opplevd det samme som forfatteren.
Boken passer for alle, fra unge voksne og oppover. Anbefales hjertelig!
Anne Synnøve Simensen har skrevet boken om Bertha von Suttner og Alfred Nobel. De møttes første gang i Paris i 1875, da Bertha fikk jobb som sekretær for Nobel. Hun ble der kun en uke og reiste da han var ute av byen, fordi hennes hjertes utkårede sendte henne et telegram og skrev at han ikke kunne leve uten henne. Her kunne forholdet mellom Bertha og Nobel endt, men slik gikk det altså ikke.
Bertha var i utgangspunktet en kvinne som var typisk for sin tid. Hun var opptatt av sladder og vås, klær, hår og menn. Bertha tilhørte borgerskapet og kvinnens rolle var meget begrenset. Simensen skriver at kvinnens roller var "å være til behag for andre - og da spesielt ektemannen". Bertha var, som de fleste andre kvinner som tilhørte borgerskapet, overhodet ikke opptatt av politikk, hverken internasjonal eller nasjonal.
Det skjer ting i Berthas liv som endrer henne. Et viktig vendepunkt er oppholdet i Kaukasus og livet som fattig, nygift kvinne. Hun kommer tilbake til Wien og blir bevisst hvor fattige underklassen i Wien er, og hva krig og politisk uro gjør med mennesker.
Dette er en fasinerende bok. I innledningen møter vi Bertha på toget fra Wien til Paris, på vei for å møte sin nye arbeidsgiver, Nobel. På tre sider klarer forfatteren å presentere oss for Bertha, med enkle virkemidler. Jeg lot meg umiddelbart begeistre av Bertha, hun må ha vært et helt spesielt menneske.
Simensen bruker mange virkelmidler for å få frem historien. Hun viser til andre biografier om Bertha og om Nobel, bruker brevene de to sendte til hverandre, hun gir et fantastisk historisk bilde av tiden hun skriver om og hun klarer også å skape sterke, psykologiske portretter av både Bertha og Nobel. Simensen viser hvordan individet og mennesket Bertha von Suttner blir helt sentral i den politiske og demokratiske utviklingen av Europa. Berthas ideal var verdensborgeren, på samme måte som Kant (Den Evige Fred).
Bertha har åpenbart spilt en stor rolle som pådriver for at Nobel skulle testamentere pengene sine til fredsformål. Selve utformingen sto han selv bak, men det spørs om vi hadde fått denne prisen hvis det ikke var for forholdet mellom disse to.
Det som fasinerer meg mest med boken er måten Simensen klarer å gi en dyptloddet beskrivelse av dannelsen av en politisk engasjert kvinne. Bertha von Suttners utvikling er utrolig, hun går fra å være en anonym og typisk kvinne av sin tid, til å bli bestselgende forfatter (Ned med våpnene), og en helt sentral skikkelse i fredsbevegelsen. Det er makeløst.
Det er en fasinerende historie som fortelles i boken, den er skrevet med et sikkert og lesevennlig språk, basert på kunnskap. Jeg har latt meg begeistre og har allerede bestilt, og mottatt, et eksemplar, attpåtil førsteutgaven, av Ned med våpnene, samt en biografi om Bertha.
Løp og kjøp, dette er historien om en helt spesiell kvinne og hennes fantastiske liv. Jeg skal sende deg mange tanker, Bertha, hvert år når fredsprisen deles ut. Og du er på min lille, eksklusive liste av eksepsjonelle kvinner, i selskap med personligheter som Martha Gellhorn, Frida Kahlo og Karen Blixen.
Cecilie Løveid ble nominert til Brageprisen for denne diktsamlingen. Tittelen henviser til Løveids flytting tilbake til Bergen, etter 24 år i frivillig eksil. Hun har uttalt til Bergensavisen at "mine sterkeste minner til Bergen er kullsvarte. Det handler om regn og
tøffe familieforhold. Jeg hadde veldig store vanskeligheter med å
plassere meg selv i verden den gangen, men nå har jeg hatt et ønske om å
møte og bearbeide det vanskelige fra den tiden." Det preger i stor grad diktene i denne diktsamlingen.
Diktene har mange undertoner og er åpne for fortolkning. Dette gjør at leseren kan finne seg selv igjen i det hun skriver, og at diktene på denne måten har almenn relevans. Flytteprosessen, det å komme hjem, trenger ikke nødvendig vis å handle om fysisk flytting, det kan også handle om det å bearbeide tidligere opplevelser og på den måten komme hjem i seg selv. I denne diktsamlingen blir dette synliggjort på en vakker og stillferdig måte.
Det ble bedre å komme tilbake til Bergen enn Løveid fryktet. Bergens-miljøet har tatt i mot Løveid med stor begeistring. Bergen er befolket av mennesker som tillater seg å la seg begeistre, både over egen by og bysbarn. I tillegg er Bergen en by som omfavner de besøkende og beboende fysisk, med de syv fjellene som omslutter byen. Noen kan oppleve dette som trangt, men det kan også gjøre at byen oppleves som et trygt og vakkert sted å være, også når man kommer tilbake etter lang tids utlendighet. Løveid uttrykker dette i diktet "Byen er vakrere med fjell"
Når jeg går langs kaiene
ser jeg barnet mitt i alle bølgene
Hun sier at hun liker Norges døgnrytme
Jeg ser barnet mitt i skogen
Hun løper hen til fjellsiden
som til en mann
Jeg ser barnet mitt komme
Av og til kommer hun syklende
Byer er vakrere med fjell, sier hun
Et siste kyss er en bok om Adrian, en selvopptatt og selvhenført mann på 55 år, og noen av hans kvinner. Han har tre ekteskap bak seg, en god jobb som han ikke bruker for mye energi på og en kjæreste, Helen, som er på hans egen alder. Adrian er en mann som kvinner burde holde seg unna, men som de faller for. Klassisk med andre ord.
Adrian møter en ung journalist som ønsker å intervjue ham. Hun er Simone, og vi forstår ganske snart at hun har en skjult agenda. Adrian har vært sammen med hennes mor, som forlot mann og barn fordi hun ville være med Adrian. Det ender med selvmord og nå er datteren oppsatt på å vite mer om ham. Ganske raskt utvikler de et seksuelt forhold.
Therese er Helens datter, en skjør, gravid lesbisk kvinne, tydelig preget av farens selvmord mange år tidligere. Rollelisten er altså en meget brokete forsamling, og felles for kvinnene er menn som på en eller annen måte har preget dem og livet deres på en ikke god måte.
Marit Fossum skriver bra og dette er en god bok. Slutten var overraskende og kom noe brått, men den setter en støkk i leseren. Voldsepisoden som Adrian er involvert i er meget godt beskrevet, særlig fraskrivelsen av ansvar og manglende evne til empati.
Jeg har tidligere blogget om Skutt i filler av Mats Mikkelsen, en bok som var morsom, vovet og et meget godt og intelligent alternativ til Fifty Shades triologien. Nå har Hedda. H. Robertsen kommet med boken Ildfuglen, en bok som igjen utfordrer leseren med sitt eksplisitte erotiske innhold.
Boken handler om to unge venninner, Simone og Amalie. De deler leilighet og helt til nylig har de delt den med nå avdøde Malene. Amalie studerer psykologi, Simone danser ballett. Amalie har et forhold til universitetslæreren sin, en ung ambisiøs akademiker som skal giftes med sin forlovede ganske så snart. Forholdet mellom Amalie og Thomas, som han heter, er åpenbart basert på helt ulike premisser. Hun ønsker å være med han - alltid, han får sex uten grensesetting og bruker Amalie som et redskap for sin egen seksuelle utforskning.
Simone er hovedpersonen i boken og hun lider av destruktive følelser som hun tar ut i lite konstruktive seksuelle handlinger. Ganske tidlig i boken fikk jeg assosiasjoner til filmen Black Swan fra 2010, en assosioasjon som ble forsterket gjennom lesingen av boken. Simone er en type som kommuniserer med sex når hun kommer i situasjoner som er kjedelige, krevende eller frustrerende. Hun har et åpenbart behov for å bli straffet, og da er det kroppen som skal ta straffen gjennom seksuelle utagering, en utagering som etterhvert ender med misbruk. Hodet og kroppen henger som kjent sammen, men Simone er en kvinne som fremstår som ikke å være i stand til å intellektualisere den smerten hun bærer på.
Jeg var veldig begeistret for den forrige boken til Robertsen, men jeg fikk ikke samme opplevelsen av denne. Sexen er hard og kald, jentene hun skriver om er destruktive og selvoppofrende og det er vanskelig å få tak i bakgrunnen eller motivasjonen for måten de handler (og ikke handler) på. Motivene lurer i bakgrunnen, men ganske så uforløst gjennom hele teksten. Med et par grep som ga oss litt mer innsyn i hva som egentlig skjedde, ville vi ha fått et sterke psykologisk portrett av hovedpersonen.
På baksiden av boken står det at boken stiller noen grunnleggende spørsmål om underkastelse, smerte og overlevelse. Jeg er litt usikker på om det stilles spørsmål i boken, og om de spørsmålene som eventuelt stilles er relevante, eller om de kontekstualiseres i god nok grad i fortellingen. Dog, boken er verdt å lese - om ikke for det erotiske så i hvertfall for en god diskusjon i etterkant med andre som har lest den.
Kathrine Aspaas, kjent og kjær skribent, sangerinne, økonom og journalist har skrevet en annerledes og helt spesiell bok. I boken er hun åpen og ærlig, personlig, men ikke privat og hun byr på seg selv og snakker direkte til leseren.
Forhistorien
Jeg må spille med helt åpne kort, den observante leser vil se at undertegnede er en av flere som Kathrine Aspaas takker for bidrag i arbeidet med boken. Historien er som følger: I mai i år, en vakker Californina-morgen, fikk jeg en mail fra en venn som er en venn av Kathrine. Denne vennen, som er min bedre halvdel, skulle være leser på manuset og foreslo at hans lesende kjæreste, altså meg, kanskje også kunne være en leser. Som sagt som gjort. Inspirert av god Berkeley-steming, overdoser med mindfulness og Californisk raushet, svarte jeg at det ville jeg. Jeg trenger en uke - jeg er tross alt et travelt opptatt menneske, med forpliktelser både ovenfor jobb og barn. Og, sa jeg: hun må forberede seg på at jeg sier som det er. Hvis jeg syntes det er dårlig, ja da får hun ta tilbakemeldingene for det de er.
Jeg startet på manuset dagen etter, ved frokostbordet en søndag morgen. Som den begeistrede leser jeg er syntes jeg at første kapitel lovet bra, men sånn er det jo ofte. Og en bok som denne - midt mellom sakprosa og journalistikk - det skal være meget bra for å holde stilen gjennom hele svevet. Så jeg satt meg godt til rette med en kopp te og scrollet videre gjennom manuset. I god akademisk ånd hadde jeg aktivert kommentar-feltene og sa til meg selv at Aspaas får være Aspaas, hun er kul hun, men jeg skal gi seriøse og kritiske tilbakemeldinger. Snille og velmenende venninner og venner har hun nok av, ikke putt meg i den boksen (for å bruke forfatterens egne begreper).
Den gode leseopplevelsen
Jeg leste videre og så kom det: Den sjeldne følelsen, den leseopplevelsen som vi utrettelig jakter: jeg ble berørt. Beveget. Jeg lo. Og jeg gråt. Lenge. Teksten snakket til meg, den snakket om meg og den gjorde noe med meg. Jeg forsto noe om meg selv og om de andre. Om barna mine, kjæresten min, vennene mine, jobben min - å, så mye jeg forsto om jobben min og hva den gjør med meg - med oss, jeg forsto noe om livet mitt. Jeg forsto at jeg var feiltastisk, at jeg ikke er så verst, at det ikke er så farlig ikke å alltid få alt til, at jeg har min egen grisebinge og at den ikke er så møkkete som jeg var redd for og at jeg kan fortsette jobben med å rydde i den. jeg forsto at jeg var på rett vei og hvorfor jeg ikke var på rett vei og at det faktisk ikke gjør så mye. Og jeg forsto at det å være raus, ha et hjernehjerte, være feiltastisk, det er det alt handler om. Så enkelt. Og så vanskelig.
Aspaas bruker egne historier og er åpen om antidepressiver, si egen misunnelse, frykten for ikke å lykkes - og hun forteller hvordan hun i fin stil, faktisk i en klasse for seg selv, abdiserer. Ser ting med andre øyne. Ser seg selv med nye øyne. Og hun prater med folk som kan belyse verden og livet på andre måter enn hun er vant med. Hun snakker med kunstnere, prester, arktiekter og vitenskapsfolk. Hun bruker forskning på en måte som gir mening til meg som leser og forteller hva som påvirker oss, hvorfor det lønner seg å være raus og hvor feiltastisk vi er alle sammen. Hun snakker direkte til leseren. Uten at det blir klamt eller privat: hun ser oss, deg og meg, vi som leser boken. Og det er vidunderlig. Fra første til siste side.
Neida, jeg brukte ikke en uke. Jeg brukte søndagen. Jeg leste til det svimlet for meg, barna fikk klare seg så godt de kunne, middagen ble bestilt på døren og inntatt i stillhet, kun avbrutt av begeistrede utbrudd fra mor som leser og leser. Kathrine fikk en haug med mer eller mindre sammenhengende mail etterhvert som jeg leste. Fantastisk, dette er så bra, Herre Jeremia - hvor tar du det fra, jeg visste du var god, men herlighet.
Var den virkelig så bra?
Da jeg la meg for kvelden fikk jeg ikke sove, jeg var fullstendig ekstatisk. Dagen etter følte jeg at jeg hadde vært på rangel hele natten og hadde en følelse av uvirkelighet. Det har jeg opplevd før når jeg har for-lest meg, noe som ikke skjer ofte. Jeg bestemte meg for å vente en måned, ta boken frem igjen, lese den på nytt, for - tenkte jeg - det må ha vært meg, ikke boken, jeg lot meg rive med. For mye. Jeg må være grenseløs, mangle selvkontroll. Så da gjorde jeg det, jeg ventet.
Manus kom tilbake noen uker etter, med rettelser - blant annet de jeg hadde foreslått. Ikke så mange, men nok til at jeg følte at jeg ble tatt på alvor. Og jeg satt meg ned igjen - leste og leste. Og forsto at dette er en sånn bok som man skal lese flere ganger. Det er en bruksbok, en hjelpebok både i gode og ikke så gode tider. Dette er boken jeg skal gi til alle vennene mine, som jeg skal ha på nattbordet og som jeg skal bruke. På samme måte som sist lo jeg, gråt jeg, ble berørt.
Årets beste?
Jeg har hatt mange flotte leseopplevelser dette året. Jeg har tatt meg tid til å fordype meg i Hemingway, amerikansk samtidslitteratur, mindfulness både som teori og praksis og reiselitteratur.Men den boken som står øverst på listen min er uten tvil Raushetens Tid. Jeg skal gi den til alle jeg gir gaver til i julepresang. Jeg gleder meg til å høre hva de syntes. Svigerfar, min egen far, naboen, venner og venninner, søstrene mine - dette er en bok for alle. Og jeg håper, kjære bloggleser, at du leser boken og at du får en like god opplevelse som jeg fikk. Dette er en av de bøkene som gjør at vi leser. Og til Aspaas, som jeg nå kaller Kathrine: tusen takk, Kathrine. Skriv mer, masse mer - i avisene, Alt for Damene, og ikke minst; skriv flere bøker. Du er rett og slett feiltastisk!
Ellinor, midt i tredveårene strever med å skape mening i livet sitt. Hun finner dagboken sin fra 2000 og når hun leser det hun har skrevet er det intetsigende, og fullstendig meningsløst. "Navnene kunne byttes ut, datoene byttes ut, ingen bevegelse, ingen sammenheng, ingen glede, bare lede; pengene, brunfargen, sladderen, maten, jeg kunne like gjerne skrevet man som jeg." (side 8-9)
Dette er utgangspunktet for boken, og når kollegaen Dag forsvinner - frivillig, han vil ikke mer - for så bli funnet død i et havnebasseng, blir avstanden mellom Ellinor og livet hennes enda større. Hun overtar et prosjekt Dag arbeider med: arbeidet mot innføringen av EU's tredje postdirektiv.
Hele fortellingen dreier rundt Ellinors betraktninger om seg selv og sine omgivelser. Hun reflekterer distansert om livet sitt, sexlivet sitt, sin rolle som søster og datter og kvinne midt i livet. Vigdis Hjorth skriver som vanlig fantastisk bra og det er flere partier i boken som både er gjenkjennelige og veldig morsomme.
Det er skrevet mye om boken til Hjorth og flere anmeldere skriver at de ble i godt humør og ved godt mot av å lese boken. Det gjelder også for undertegnede. Sakte, men sikkert kommer Ellinor seg av bølgedalen, hun fortsetter å betrakte, men ikke så distansert og med ny erkjennelse om seg selv og det livet hun lever.
Hjorth skuffer ikke, dette er kanskje en av de aller beste tekstene hennes.
I Hjem til meg følger vi Ove fra han er ung medisinerstudent frem til han nærmer seg pensjonsalder. Boken starter i 1978, Ove følger Jorunn hjem og håper å få bli med henne inn. Hun takker nei og Ove sykler til Wenche - som forteller at hun er gravid. De to gifter seg og får etter hvert to jenter sammen.
Ove er en selvopptatt og troløs mann. Han har et ekstremt behov for å føle - og knytter dette til ønsket om å ta vare på noen, elske noen og elske med noen. Samtidig er han en mann med en sterk indre tale, noe som fører til at kvinnene han elsker ikke enkelt kan forholde seg til det han gjør og hvorfor han handler som han handler, heller ikke forutsi det som skjer.
Marstein følger opp tematikken fra sin forrige bok Ingenting å angre påsom også handlet om de problematiske sidene ved utroskap og hva det gjør med forhold. I Ingenting å angre på møtte vi Heidi som bedro sin mann. I Hjem til meg er det mannsrollen hun utforsker og det er interessant å lese de likheten og ulikhetene mellom menn og kvinner som kommer frem i boken. Heidi hadde i større grad enn Ove eksistensielle kvaler rundt sin utroskap, mens Ove hele tiden forklarer og overbeviser seg selv om hvorfor det er nødvendig å gjøre som han gjør. Jeg vet ikke om dette er presist, men ut fra de sosiologiske betingelsene vi vokser opp og kjønnsdefineres under er det mulig Marstein treffer en kjønnsgeneralisering som har noe for seg.
Ove er en vakler og tviler, han tenker hele tiden at han kan få det bedre, at livet ikke kan være "kun dette", han klarer ikke å forholde seg til hverdagen og rutinene, kravene og forventningene. Han innleder det ene forholdet etter det andre og i alle forholdene han etablerer inviterer han inn en tredjeperson. Han evner å opprettholde entusiasmen og lysten på flere kvinner samtidig, noe som gjør at det tar tid før den kvinnen han bor med forstår at han er involvert flere steder samtidig. Og klassisk nok: kvinnene blir yngre og yngre etter som han blir eldre og eldre.
Ove går seg vill i sin egen forvirring. I mangel på selvinnsikt og som en konsekvens av bristende foorståelser av hva som skjer og hvorfor skyver han fra seg kvinnene han elsker, døtrene sine og den ene gode vennen han har. Han er sentimental, angrende og hele tiden tilbakeskuende og ender opp med å brenne ut de driftene som har drevet ham hele livet: begjæret, sjarmen og troverdigheten. I bloggen meldinger til massene skriver litteraturkritiker Merete Røsvik Granlund at boken er for lang og at Ove blir for karikert, eller med hennes egne ord: "Ove verkar ikkje som ein levande mann som fortel om seg sjølv, han er ein forteljarinstans.
Det blir påfallande at han ikkje ser ut til å ha andre tankar enn det
som gjeld utruskapsproblematikken, det finst ikkje spor av faglege
interesser, politikk eller ambisjonar, berre kvinner, born og eigne
kjensler."
Jeg er både enig og uenig med Røsvik Granlund, det er påfallende hvor lite interessert Ove er i andre ting enn sitt eget (kjønns-)liv. Men jeg syntes Ove fremstår som troverdig for den tilstanden av forelskelse som gjør at mange kan leve med å være utro. Forelskelsen - i all sin mangel på moralske rammer og blikk for den man er utro mot - kjennetegnes nettopp av denne totale innlevelsen i verden, menneskene rundt seg og de man kommer til å påføre smerte. Det som er særegent for Ove er at han hele tiden søker denne tilstanden, han må være forelsket, han må ha et dobbelt liv og han må føle at det han driver med er så emosjonelt og særegent at det blir legitimt. Dette er kombinert med hans behov for å bli sett, forstått og kommet i møte. Et eksempel er hvordan han ønsker at Wenche skal lese alle bøkene han leser, uten å legge noe mer i det enn der og da. Han leser ikke de bøkene hun leser og han kan ikke huske at hun har lest de bøkene han har bedt henne om å lese. Det blir ikke noe samtale eller dialog rundt fellesskapsprosjektene han legger opp til, det er kun infantilt ønske om å bli forstått og sett - uanvhengig av hvordan dette skal foregå. En av elskerinnene hans uttrykker dette på denne måten:
"Hun sa: Da vi hadde et forhold eller hva vi hadde, da var du hele tiden opptatt av hvordan jeg opplevde deg. Jeg måtte fortelle deg hvordan du var, hvordan du behandlet meg, hvordan du var som elsker. Fortell, sa du hele tiden, sa hun. Fortell, fortell! Gjorde jeg det? sa jeg. Du ville ha evaluering, sa hun." (side 380) Dette utsagnet står i sterk kontrast til hvordan Ove fortolker det som skjer, når det skjer, tidligere i boken.
Røsvik Granlund sammenligner boken med Knausgårds prosjekt i Min Kamp bøkene:
" Det slår det meg kor ulik denne eg-forteljinga er ei sentral, mannleg eg-forteljing i vår tid: Min kamp
av Karl Ove Knausgård. Det er ikkje berre forskjellen mellom ein
sjølvbiografisk roman og ein fiksjonell roman, det er noko med korleis
eg-forteljaren er til stades i teksten."
Jeg tenker at det skulle bare mangle - til tross for at vi har fått Min Kamp bøkene med de fantastiske kvalitetene de har snakker vi om to helt forskjellige litterære bidrag. Sammenligningen blir ikke bare ulogisk og feil, det blir en sammenligning som ikke tar Marsteins prosjekt for det det faktisk er. Marstein er en kvinne som litterært utforsker temaet utroskap, først gjennom en kvinnelig hovedperson, deretter gjennom en mannlig. Knausgård undersøker seg selv og er tilstede i teksten som seg selv, han utforsker sitt eget indre. Knausgård er så spesiell og har en type intellektuelle føringer i sitt prosjekt som Marstein og historien om Ove nødvendigvis ikke kan ha. Sånn sett blir det en urimelig sammenligning.
Trude Marstein er oversetter for Helle Helle's bøker og jeg syntes de to minner om hverandre også litterært. Begge forfatterene bruker mye tid på å finne mening i de små, hverdagslige tingene, bruker lang tid på å vise oss - vi bringes sakte, men sikkert til en forståelse av personene vi leser om. Ove gjentar seg selv til det kjedsommelige, men Marsteins måte å skrive om det på gjør at leseren venter, tenker, lurer på og ser for seg hva han gjør og kommer til å gjøre, på grunnlag av de mønstrene Marstein tegner av Ove.
Boken anbefales, den er en godt skrevet og gjennomført fortelling om en mann som forfører seg selv og en rekke kvinner. Den psykiske påkjenningen han påfører seg selv er smertelig å lese, til tross for at han fremstår som en patetisk mann som svikter alle som tror på ham.
Karoline Hjorth er en ung norsk fotograf og journalist. Hun har intervjuet en rekke eldre kvinner - eller intervjuet, de forteller sine historier.
Det er fine historier om kraftfulle kvinner. Ebba Haslund er en av dem som får presentere seg. En annen er Mia Berner. Hjorths egen mormor, Liv, er også med.
Boken er skrevet som en hyllest til mormor, den godt voksne kvinnen som kan se tilbake på livet sitt. Det reflekterer over tap, arbeidsvalg, valg av ektemann og dagens unge.
Boken er fin, men det er litt uklart hvorfor de som er valgt er valgt. Det er et forholdsvis bredt utvalg kvinner, med tanke på yrkesvalg og valget av ikke å ta en jobb, men etter hvert som jeg leste ble jeg litt usikker på hvor boken ville. Flere av kvinnene uttaler at dagens yrkeskvinner går glipp av noen kjerneverdier fordi vi prioriterer jobb fremfor familie (gjør vi det?), og flere av dem får det høres ut som om det er fullstendig meningsløst å arbeide fordi vi, som gamle, vil innse at livet er for dyrebart til å kaste bort på jobben når vi kan pusle rundt familien vår.
Jeg kunne ønske meg en større blanding av tradisjonelle og utradisjonelle kvinner. Det ble litt mange bondekoner etter min smak. Jeg tar gjerne imot gode råd fra eldre kvinner, men jeg ønsker ikke mer dårlig samvittighet enn jeg allerede har. Er det noen som hører på mormor? spør forfatteren retorisk i boken. Ja, det er det - vi er mange som hører på både mormor og morfar. Vi er også kanskje mange som leter i boken etter det som kunne vært vår egen mormor, men det var ikke så mange av dem jeg identifiserte meg med.
Når det er sagt, og den litt ambivalente opplevelsen er beskrevet; dette er en fin, fin bok! Lag flere Karoline Hjorth - og ta for deg av et større mangfold stemmer, bruk litt mer plass på fotografier av disse kvinnene og de interiørene de lever i - for dette er sånne bøker som kan blas i og leses om igjen og om igjen - særlig når de innholder typer som Jane Mykle, Gro Harlem Brundtland, nabokonen, innvandrerkvinnen og kvinnen som levde sammen med en kvinne. Disse fikk ingen plass i denne boken. Dagens kvinner, både unge og gamle, trenger kvinnelige modeller - gi plass til noen av disse!
Joronn Sitje, norsk kunstmaler født i Kristiania i 1897. En gang en av de virkelig store kunstnerne i Norge, nå bortgjemt og glemt. Katz var venninne av Sitje, og for noen år siden fikk hun en eske fylt med Joronn Sitjes dagbøker og brev gjennom et langt liv. Boken bygger på dette rike materialet, hvor Sitje til tider helt hudløst utleverer seg selv.
Joronn Sitje var nær venn av Henrik Sørensen, Rolf Stenersen svermet for henne, hun holdt utstillinger i Norge og Sverige og folk nærmest kjempet om å få kjøpe maleriene hennes. Hun var i Kenya samtidig med Blixen og et av bildene hennes henger over sengen på Karen Blixens soverom i Danmark. Karen Blixen ønsket at Sitje skulle illustrere Syv Fantastiske Fortellinger, men Sitje våget ikke. Det er en makeløs historie som fortelles i denne boken
Undertittelen på boken er "Om Afrika, Kunsten og Kjærligheten". Sitje var i settler-miljøet i Kenya i 10 år på farmen Kanga. Men først:
I dagbøkene sine presenterer Sitje seg som en beskjeden, litt klossete, ung kvinnne. Hun vil bare male, og hun følger instinktivt dette behovet, uten å la seg begrense av den "klønetheten" hun beskriver. Det er mulig at hun opplevde seg selv slik, men i lys av boken er dette en kvinne med usedvanlig mot og bein i nesa. Utdannelsen hennes blir avbrutt på grunn av krigen, og etter krigen reiser hun pur ung til Paris for å utvikle seg som maler. Hun er tidlig under vingen til Henrik Sørensen, en generøs mann som gjør det han kan for å hjelpe Sitje frem. Tilbake i Norge gifter hun seg, stormforelsket, med en mann hun ikke kan leve med. Dette tar hun konsekvensen av og tre år etter skilles hun. Like etter treffer hun Fritjof Lous Mohn, en eventyrlysten ungkar som har bygget seg en farm i Afrika. Forelsket, men uten å kjenne Mohn, reiser hun til Afrika og gifter seg med han. De får ti år sammen der, og Sitje beskriver et godt, sterkt, intellektuelt og kunstnerisk ekteskap.
Boken er et spennende kvinneportrett og en fortelling om store indre og faktiske reiser. Sitje levde et krevende og fantastisk liv. Boken er et bidrag både som kvinnehistorie, men også som en del av reiselitteraturen om det koloniale Kenya. Sitje er en del av det livet Blixen lever og beskriver i Out of Africa. Blixenz beste venn var Sitjes svoger, Gustav Mohn. Boken om Sitje inngår i en større historie om kretsen rundt Blixen og for alle Blixen-elskere er boken et must.
Katz er ingen sterk forfatter. Hun har dagbøkene og brevene, og disse bærer boken. Det er mange ubesvarte spørsmål - Katz "slipper" personene hun har beskrevet og det er mange huller. Eksempelvis: foreldrene til Joronn, når dør de? Hva blir det av datteren til Joronn, lever hun fremdeles? Hvordan kjenner Katz Joronn? Hvor er bildene hennes nå og hva skjer med huset i Asker? Vi følger Joronn, men det er mye vi gjerne vil vite om henne som vi ikke får svar på.
Til tross for tidvis svak tekst og huller i fortellingen; dette er en nydelig bok. I tillegg til dagbøkene og brevene er det mange foto, både av Sitje selv og av bildene hennes. Forhåpentligvis bidrar denne boken og en planlagt utstilling av Sitjes bilder til å løfte Joronn Sitje frem i offentligheten igjen.
Dager i stillhetens historie er nominert til Nordisk Råds litteraturpris, Ungdommens kritikerpris og P2-lytternes romanpris. Merethe Lindstrøm har et solid forfatterskap, og felles for bøkene hennes er at de er eksistensielle, med en nærmest knugende, stille symbolikk.
I boken møter vi et voksent ektepar. Han er pensjonert lege, hun er lærer. Ekteskapet er rolig og tilsynelatende solid, helt til han gradvis trekker seg unna ved å slutte å snakke.
Han er jøde og har opplevd krigen. I en periode gjemte familien seg i en leilighet, og det var helt avgjørende at alle var stille. I ekteskapet videreføres en annen type stillhet, hun insisterer på at alt ikke skal fortelles og tausheten blir stadig mer knugende. Hvor viktig eller avgjørende tausheten om det som var er for disse to kommer til overflaten i forholdet de har til vaskehjelpen Marija.
Det er en fin, men trist og tung bok Lindstrøm har skrevet. Tung i betydningen av at ekteparet gradvis blir trukket ned og bort fra hverandre ved ikke å snakke sammen om de viktige tingene.
Handlingen tar plass i Bergen, og Lindstrøm skildrer fine bilder fra byen.
For noen uker siden var jeg i London, der jeg blant annet besøkte Freud-museet. Han flyktet fra Wien i 1938, bosatte seg i London og døde av kreft året etter, i 1939. Familien fikk flyttet med det meste av møblene, inkludert den berømte sofaen som pasientene lå på.
Huset ble museeum etter Anna Freuds død, og det er en spesiell følelse å være i arbeidsværelset til Freud. Han var interessert i antikken, historie og arkeologi, og rommet er fylt av gamle skatter: skulpturer, figurer og vaser. Og selvsagt et stort bibliotek. Skal du til London anbefales en besøk. Lenken til museet ligger her. Du får tilbud om å leie en liten båndopptaker som du kan ta med deg når du går rundt i huset, og det anbefales Da får du en grundig gjennomgang både om Freud, Anna Freud og gjenstandene i huset. I tillegg har de en utmerket museumsbutikk med Freud-relaterte bøker, og annet.
I går var jeg på kino og så filmen A dangerous method, en film om Jung og forholdet han hadde til Freud. Eller kanskje mer korrekt: filmen om Sabina Spielrein. Jung er blant annet kjent for teoriene om arketypene, og langt på vei var han på linje med Freud, til disse to bryter kontakten på grunn av vitenskapsteoretiske kontroverser. Mye av handlingen kretser rundt vakre og hysteriske Sabine, som Jung har som pasient og utvikler et kjærlighetsforhold til.
Jeg har lest den fantastiske boken Alnæs skrev om den russisk-jødiske psykiateren Sabina. Det gjør et sterkt inntrykk å se filmen når en vet hva som hender med denne kvinnen. For det første er hun antageligvis tenkeren bak flere av de teorestiske antagelsene Freud og Jung kom frem til, uten å bli kredittert. Hun inspirerte også pedagogen Piaget, som fremdeles har stor innflytelse på pedagogisk tenkning og på norske læreplaner. For det andre valgte hun å reise hjem til Russland, der hun ble drept av tyskerne i en synagoge i 1941. Før hun blir drept rekker hun å utdanne et antall psykoanalytikere, og hun arbeidet som psykiater i hjemlandet. Det er hjerteskjærende lesning. Boken er noe av det beste jeg har lest og uten sammenligning noe av det som har hatt sterkest inntrykk, både som leseopplevelse og følelsesmessig. Boken er glimrende skrevet og i tillegg til at vi blir kjent med Sabina får vi ett opprivende innblikk i de europeiske strømningene gjennom første halvdel av det forrige århundrede. Hvis du ikke har lest boken anbefaler jeg deg å lese den.
Både London-besøk, film og bok anbefales på det varmeste. Begynn gjerne med boken, det gir filmen det lille ekstra.
Vigdis Hjorth kjører i fylla og i tillegg til en klekkelig bot og tre år uten førerkort får hun tredve dager i Sandefjord fengsel. Det blir det bok av.
I boken heter romanpersonen Tordis. Hun tilhører middelklassen, har et kreativt yrke og et ikke så lite snev av kultursnobberi. Det er med andre ord ikke noen liten straff hun gis. Frihetsberøvelse, kontroll og disiplinering - mekanismer vi som beveger oss i middelklassen har liten erfaring med, men desto flere stigmaer knyttet til forestillingene om hva fengsel er og hvem mennesker som havner i fengsel er.
Tordis har det tøft i fengsel, men hun takler det etter sigende bra. Hun tilpasser seg. Hun passer seg for å tråkke over grenser hun tenker at må være der. Hun ber ikke om at TV2 eller TVNorge byttes til NRK1 eller NRK2. Hun sier ingenting om at hun kjenner en del av de menneskene som det står om i Se og Hør-bladene som ligger rundt omkring.
Boken har ikke fått supre anmeldelser, meg leser denne boken som en viktig og veldig god bok av Hjorth. Kritikerne mener at den er stillestående, helt frem til den er nesten slutt. Jeg tenker at det er bra - teksten følger livet, og livet i fengselet er åpenbart meningsløst og stillestående. Når hun kommer ut endrer teksten seg, og det tekstlige rommet for andre typer og virkelige (personlighets)konflikter trer igjen frem.
Hjorth skriver at fengselet er som å ta en pause fra samfunnet og seg selv. Hun reflekterer mye over seg selv og ser sitt eget liv i kontrast til de andre innsatte. Fordommene mot dem har hun med seg, men hun retter dem mot seg selv, og ikke medfangene.
Tordis er edru i tretti dager og i begynnelsen er det uvant å våkne uten bakrus. Når hun kommer ut går hun rett på puben for å drikke seg full, klokken 9 om morgenen. Det er noe sårt og trist over en slik beskrivelse av alkoholisme, og jeg sitter igjen med denne sårheten og tristheten etter å ha avsluttet boken. Drømmen om en skadet hjort som ligger i gangen. Tordis som blir Vigdis.
Vigdis Hjorth kritiserer et meningsløst fengselssystem i boken, men i like stor grad beskriver hun et liv som hun ofte fremstiller som godt og meningsfult. Når jeg leser det hun skriver mister denne selvfremstillingen troverdighet og jeg får medfølelse med forfatteren. Bakrus er kjipt, og det er kjipt når et godt og kontrollert forhold til alkohol går over til å bli et forhold som ikke er bra for den som drikker. Og forholdet Tordis/Vigdis har til alkohol er åpenbart av det destruktive slaget.
Boken anbefales. Se også på boken til Michel Foucault, Overvåkning og straff. Hjorth beskriver fra innsiden det Foucault kritiserer fra utsiden.
Folkelesnad er uhemmet subjektiv synsing om ukeblader. Den er fullstendig urimelig, har et helt skjeivt utgangspunkt og er til tider hysterisk morsom. Ravatn leser ukeblader som fanden leser bibelen og hun sparer seg ikke et øyeblikk.
Jeg regner med at det er flere enn meg som har en tilbøyelighet til å lese ukeblader med stor glede og fornøyelse. Jeg er totalt junkie på tidsskrifter, aviser og, akk, interiørblader. Når jobbstresset blir for stort kobler jeg av med filmer av Woody Allen og Bergman, ser serier som Sex and the city og In treatment, og fråtser hemningsløst i interiørblader. Jeg er alltid tidlig på legekontoret for å få med meg noen gamle, slitte Se og Hør og jeg leser uten blygsel. Det er den lille oppdateringen jeg unner meg før legen tapper meg for blod og sier jeg må kutte ned på snusingen.
Vel, i følge Ravatn er jeg en aseksuell person med for mye penger - jeg bruker interiørmagasinene som porno. Eller jeg er en kvinne med for mye tid og med en sterk uvilje mot å bli voksen. Greit nok, selv om jeg syntes hun kunne gått litt dypere inn i interiørbladene enn å begrense seg til alle gjør det selv tipsene. Det er så mye mer å ta av, og her kunne hun gjort en bedre jobb.
Jeg lo meg nesten skakk når jeg leste kapitellet om Vi over 60. Bladet minner de "gamle" om at mannen med ljåen puster dem i nakken, og får forfatteren til å gjøre noen refleksjoner om hvordan hun vil få det når hun blir gammel. Fornøyelig.
Dette er en bok hvis innhold må tas med en klype salt. Den er skrevet i ett lettbeint og populistisk språk, spiller på overfladiske temaer, er dømmende og subjektiv og i bunn og grunn ganske så ukebladaktig. God fornøyelse, anbefales som vorspiel-lektyre for venninnegjengen!
Nydelig bok fra Bildøen. En ung kvinne, Johanne, besøker sin mor på sykehjemmet der hun er. I flere måneder har moren nektet å snakke med datteren. Morens taushet får Johanne til å tenke mye over barndommen sin, faren som gikk ut av døren en dag og aldri kom tilbake, livet og sitt eget ekteskap.
Stemningen i boken er trist, og historien er sørgelig. Bildøen treffer en nerve; det som var, det som aldri blir igjen og fremtiden som vi ikke vet noe om. Særlig portrettet av moren og hvordan moren forklarer sin taushet gjør inntrykk. Og historien om barnet som forsøker å forstå, men som er prisgitt de voksne.
Illustrasjonen på boken er usedvanlig bra - den står godt til innholdet: sorg, lengsel, håp, fortvilelse og undertrykt raseri. Alt det som sammen kan skape et menneskes tilsynelatende milde vesen.
Egentlig en fin høstbok, så denne kan settes på høstlisten. En kopp te, vinden som rusker i husveggene og regn på ruten. Perfekt!
Fire kvinner møtes på et kveldkurs i latin. En er latin-lærer, de tre andre er elever. Alle er et sted rundt 40, og alle har erfaringer med menn. Felles for dem er at de har erfaringer med menn som på ymse vis tråkker kvinner ned for å komme seg opp - ikke ulikt resten av oss andre med andre ord. Disse fire bestemmer seg for at det er på tide å gi disse mennene en lærepenge som svir. Og det gjør de med bravour!
Helene Uri har skrevet noen utrolig bra bøker tidligere, høydepunktet er De beste iblant oss - en knallbra bok om livet på Universitetet i Oslo. Hun har også skrevet Den rettferdige, som falt i smak hos denne leseren.
Kjerringer er en humoristisk, godt skrevet, på kornet bok. Jeg har ledd og skåret tenner, og mye av det hun skriver er - trosss et skrått blikk - desverre ganske så gjenkjennelig. Unge jenter som blir "forført" av menn, kvinner som blir forbigått av menn på arbeidsplassen, menn som er voldelige og menn som handler som om kvinner er noe som er mindre verdt enn hvilken som helst mann. Uri har en fantastisk scene om mennene som sporter av gårde i samlet flokk og om en drittsekk på Blindern. Uri er som tidligere amanuensis på Blindern godt bevandret i miljøet og hennes kjennskap til miljøet gjør at det er en fornøyelse å lese.
Jeg digger Uri, og jeg digger boken. Det er så bra, så morsom, så usannsynlig og allikevel så kjent og nært at det nesten er uvirkelig. Samtidig som boken er morsom og til å le av kan den leses som et innlegg i kjønnsdebatten. Det er desverre fremdeles slik at menn ofte oppfører seg dårlig mot kvinner, det er vi som blir voldtatt, tjener minst, får minst anerkjennelse for den jobben vi gjør og som fremdeles får ansvaret for å rydde ut kaffekoppene etter jobbmøte. I denne boken svarer en liten gruppe kjerringer med nøye planlagt hevn, og det er deilig å lese - jeg må innrømme at jeg kjenner en mann eller to som jeg gjerne unner sammen behandling.
Boken anbefales på det varmeste, både til de som regner seg som kjerringer og alle andre. Godt jobbet, Uri - kjør på videre. Vi vil ha mer!!
Tre kvinner, tre virkeligheter og tre liv. Vigdis Hjorth kaster et skjevt blikk på Anne Beate Dahl og Lotte Heier - de to kvinnene som først presenteres i boken. Avslutningsvis møter vi Nina Birgitte Hansen som Hjorth kanskje har mer sympati for.
Anne Beate Dahl er presentert som en kvinne som vi alle har fordommer mot. Hun bor på Aker brygge sammen med sin rike mann. Hun er kanskje ikke så flat og lite intelligent som hun fremstår, men i boken møter vi en kald, litt hjernetom, overfladisk og smånevrotisk rikmannskvinne som kun er opptatt av de feile verdiene. Utseende, klær, hvordan hun fremstår og hevngjerrighet kan være stikkord. I et begivenhetløst liv kan de minste krusninger på vannet bli store bølger, og det er akkurat det som skjer.
Lotte Heier er Anne Beate Dahls rake motsetning. Klok, stille, tenkende og jordnær. Hun bruker mye tid på å reflektere over tilværelsen, samtidig som hun bare flyter med. Når hun treffer en mann som er samme type får det store konsekvenser, ikke bare for de to.
Nina Birgitte Hansen er en helt annen type, mer tradisjonell og mainstream. I bunn og grunn litt uinteressant.
Som alltid er det en fornøyelse å lese VIgdis Hjorth, men til forskjell fra de andre bøkene var dette ikke en som setter seg i magen - den er rett og slett grei nok.
