Den rettferdige - Helene Uri

Jeg har fulgt Helene Uri med spenning. For det første syntes jeg det vitner om bein i nesa og selvtillitt når hun sier opp amanuensis-stillingen sin på Blindern. Hun er kvinne, og Blindern er den akademiske institusjonen som det er vanskeligst i landet å klatre i. Når hun så sier seg opp for å være forfatter på heltid: i mitt hode er det skikkelig tøft. Deretter følger "oopgjøret" med den gamle arbeidsplassen i boken De beste blant oss - en bok jeg leste med hemningsløs begeistring.

De første bøkene til Uri er jeg ikke like begeistret for - det blir for smalt, for navnlebeskuende og for sært. Spesielt Honningtunger ble litt i overkant spess for min del. Men, hun blir bedre og bedre: trening gjør som kjent mester. Og denne boken er mesterlig!

Den rettferdige har fått en del oppmerksomhet. Både fordi den kommer fra Uri, som har rukket å bli en kulturkjendis, og fordi den tar opp incest. Uri har skrevet en historie om en mann som urettmessig dømmes for overgrep mot døtrene sine. Jeg var spent og hadde høye forventninger da jeg begynte med den. Og så det er sagt: denne sto til forventningene pluss litt ekstra.

Karsten og Marianne Wiig er et lykkelig par. Uri beskriver på en nydelig måte hvordan de har det sammen, og hvordan de kommuniserer. De er på alle måter et vellykket par. Så får de to turtelduene to skjønne døtre, så nært i tid at mange tror de er tvillinger. Foreldrene elsker barna sine, og Karsten er en drømmepappa.

Marianne arbeider i bank, og Karsten er amanuensis ved høyskolen. Hun kommer fra en familie der ingen har høyere utdannelse. Karsten kommer fra en vestkantfamilie, og har alle de stereotype trekkene: liberal, selvsikker, glad, ublu, sjarmerende og veltalende. Dannet - er vel det beste begrepet som kan beskrive Karsten. Marianne føler seg mindreverdig Karsten og hans familie, og hun trives aldri helt med den naturlige omgangen de har, som feks. å bade naken når de er sammen på hytta.

Ekteskapet mellom de to går inn i hverdagsmodus, og Marianne føler at hun ikke blir lyttet til, sett eller satt pris på lenger. Så finner hun ut, på en ytterst ondskapsfull måte, at Karsten har en elskerinne. Scenen er satt!

Marianne kontakter Den Rettferdige. En advokat som er kjent for å få incestanklagede dømt. Han har en historie som gjør at han går opp i arbeidet sitt på en nesten sykelig måte. Resten kjenner vi fra lignende saker i pressen - men Bjugn-saken som den absolutte nedtur for norsk rettsvesen.

Det er mange linjer i denne boken. En av dem er beskrivelsen av Marianne. Måten Uri skriver på viser at hun ser på utdannelse og oppdragelse som avgjørende når viktige, moralske valg skal tas. Uri er solidarisk med Karsten - en mann hvis bakgrunn antageligvis ikke skiller seg nevneverdig fra Uri's egen. Jeg leser boken slik at de valgene Marianne tar, er valg som kanskje ikke ville bli tatt hvis hun i større grad vågde å stå i seg selv, være pragmatisk og resonnerende, istedet for å agere på grunnlag av følelser. I tillegg føyer boken seg i rekken av de som påpeker det urimelige i at mor skal ha en slags makt over barna når paret havarerer. (se feks dette blogginnlegget)

Jeg håper denne boken kan skape litt liv i diskusjonen om forholdet mellom menn og kvinner som har barn sammen. Og selvsagt om incest. Det å dømme noen urettmessig for denne typen overgrep er et så ekstremt overgrep i seg selv. Helene Uri's bok er et viktig innspill i denne debatten. Hun viser hva som skjer med de som rammes, både menn som Karsten, og barn som blir overbevist om at overgrep har funnet sted.

Anbefales!!

God bok!

PS. Sjekk ut Uri's hjemmeside her!