Et innblikk i livet med AIDS

For noen måneder siden så jeg en sjokkerende dokumentar på BBC. I dokumentarene ble mennesker som lever med HIV og AIDS intervjuet. Det var ulike mennesker: en tenåring, en alenemor, en homofil mann, en mann som var gift og hadde barn. Disse menneskene hadde til felles at de blir stigmatisert og utsøtt av samfunnet. For noen gjalt det også venner og familie. Så i tillegg til å ha fått en dødelig sykdom som tok fra dem mye av livskvaliteten, måtte de bære sorgen over å bli behandlet som en spedalsk gruppe. Det sjokkerende var at dette også ble synlig i møte med helsevesenet og det sosiale hjelpeapparatet.

Jeg hadde lest om Johan Galt i Magasinet. Den norske pappaen og ektemannen som ble smittet av AIDS. Jeg fant boken på biblioteket, og med bakgrunn i dokumentaren fra BBC bestemte jeg meg for at dette må være en bok som kan fortelle noe om hvordan det er å få en slik sykdom, og ikke minst: hvordan det er å være AIDS-syk i Norge.

Tittelen Døden ved min side er ikke representativ for boken, i betydningen av at det er en forholdsvis dramatisk og dårlig tittel. Syntes jeg. Men forlaget og forfatteren har ment at dette er en god tittel. Dessuten syntes jeg at anonymiseringen av forfatteren ved bruk av navnet John Galt, også er et dårlig valg. John Galt er som kjent en litterær person fra boken De som beveger verden av Ayn Rand. I et tidligere blogg innlegg kom det ganske godt frem av kommentarene hvor forutinntatt menge lesere er mot Rand - inkludert meg selv. Vel - alt dette til side: dette er en viktig bok, og den er god!

Forfatteren skriver om sykdommen, konsekvensene for familielivet (konen velger å stå sammen med han), møte med helsevesenenet og med andre som er smittet. Det som gjør mest inntrykk i boken er, akkurat som på dokumentarene til BBC, den ekstreme stigamatiseringen som følger ved å få en slik sykdom.

Vi får mye informasjon om AIDS, og det er en kunnskapstung bok. I tillegg skriver han en del om homofile miljøer, også aspekter som er mytebelagt. Feks. saunaer og andre ekstremseksuelle møteplasser. Norske myndigheters holdninger til (eller mangel av holdninger) til HIV og AIDS-problematikken belyses også.

HIV og AIDS er en fryktelig sykdom. Forfatteren beskriver dette på en god og nøktern måte. Jeg blir forbannet på vegne av de som er smittet, samtidig som jeg er enig med forfatteren om at miljøene selv kan gjøre noe for å dempe utbredelsen. Fra min egen hverdag opplever vi høyrisikomiljøer som feks Sognsvann i Oslo. Her er et stort område "okkupert" av homofile og bifile i alle slags avstøpninger. Møtestedet rundt Svartkulp - midt i et stort og hyppig benyttet friluftsområde - er hyppig besøkt av menn som ønsker tilfeldig sex med andre menn. Jeg fatter ikke at de tør, når det er som mange som er smittet.

Men den parten som må ta den største kritikken er fastleger, deler av helsepersonellet på sykehus og selvsagt NAV - for å være kunnskapsløse og full av fordommer. En bekjent av meg fikk HIV, og han turde ikke teste seg på Ullevål sykehus. Da visste han at ansatte der (særlig homofile eller mennesker som har venner i miljøet) ville spre budskapet til utenforstående om at han var HIV-positiv.

Jeg tror at veldig mange av oss har en bekjent, perifer eller nær, som har HIV, men at vi ikke vet det. Nettopp fordi sykdommen er så stigmatiserende. Som lidenskaplig Foucault-leser er dette gjenkjennelig fra hans analyse av samfunnet. Og det er utrolig nedslående. Vi har altså alle en jobb å gjøre. Mennesker med HIV og AIDS trenger å bli ivaretatt, få omsorg, bli lyttet til og respektert. Et samfunn som stigmatiserer og ignorer en så utsatt gruppe er dypest sett et dysfunksjonelt samfunn!

Les boken, den er bevisstgjørende og tankevekkende! Jeg tar hatten av for forfatteren som har klart å skrive en så innsiktfull, nøktern og viktig bok, om et veldig viktig tema!

God bok!