En dråbe i havet - Kirsten Hammann

Danske Kirsten Hammann fikk Den Danske Banks litteratur pris i 2008 for denne romanen. Det burde kanskje tjent som en advarsel! For uansett hvor mye danskene skryter av denne boken - jeg gir meg. Nå har jeg lest 170 sider av 320, og det eneste jeg har igjen for det er en svak irritasjon som murrer i bakhodet. Det er ingen fremdrift, ingen rytme og en helt utrolig patetisk hovedperson.

Mette Mæt (ja - hun heter Mette Mett!!) er forfatterinne. Gift med en dejlig mann, og sammen har de en snusfornuftig 5 årig datter. Mette vil skrive om urettferdigheten i verden. En ide er at det i boken hun skal skrive, er festet giroer slik at folk kan lese og samtidig betale til et godt formål. Men dette slår hun fra seg, og hun kontakter den danske organisasjonen Hjælp, for å få inspirasjon til bokprosjektet der. Hun treffer en mann, som viser seg ikke å jobbe for Hjælp når alt kommer til alt, men som gir hun informasjon til bokprosjektet. Siden mette Mette (haha) ikke vil reise til fjerntliggende steder - hun mener hun kan forestille seg hvor fælt det er i Darfur eller andre områder - blir hun bedt om å komme til Hotel Astoria. På dette 5 stjerners hotellet har mannen som ikke arbeider for Hjælp rigget til et virtuelt rom. Hver gang Mette går inn døren kommer hun til ulike steder i verden - selvsagt skikkelig kjijpe steder. Hun trakker altså frem og tilbake mellom den danske virkeligheten og den ytterste nød i kriserammede områder.

For meg som leser fører dette ingen steds hen. Hun er prisbelønnet og bejublet, men akk og ve. Det finnes så utrolig mye bra dansk litteratur - hvordan i all verden klarte jeg å rote med meg denne hjem?

For å legge igjen noen gode kommentarer - det kan ikke jeg gjøre, jeg må henvise til andre - se denne linken fra litteratursiden jeg anbefalte for noen dager siden, eller prøv denne fra Politiken. For en samtale mellom Hammann og Helle Helle, se Weekendavisen her.

Anbefales ikke!