I denne essaysamlingen skriver Hjorth om forfatterskap som har hatt betydning for henne gjennom mange år. Vi møter Tove Ditlevsen, Bertolt Brecht, Virginia Woolf og Søren Kirkegaard, for å nevne noen. Hjorth viser hvordan tenkningen fra disse forfatterne og det de skriver om er fortolket inn i hennes egne bøker.
I samlingen byr Vigdis Hjorth som vanlig på seg selv. Hun er en generøs forfatter, modig og skamløs ærlig. Det er en fornøyelse å lese, og Hjorth viser i denne at hun er en tenkende, intellektuell forfatter som inngår i en større litterær samtale med andre tenkere og skrivende mennesker. Hun er alvorlig, morsom og nærgående på sitt eget forfatterskap. Som vanlig byr hun på både alvor og glede, og særlig kapittelet som handler om hennes korte karriere som reiseguide på Cuba er kostelig lesing.
Hun berører som vanlig eksistensielle spørsmål: hvem er jeg? Hvorfor drikker jeg? Hvorfor skriver jeg som jeg gjør? Hva vild et si å være menneske og hva vil det si å være kvinne.
Boken er en perle, både for dem som elsker Hjorths forfatterskap og andre. Anbefales som julelektyre!
God bok!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar