For noen uker siden var jeg i London, der jeg blant annet besøkte Freud-museet. Han flyktet fra Wien i 1938, bosatte seg i London og døde av kreft året etter, i 1939. Familien fikk flyttet med det meste av møblene, inkludert den berømte sofaen som pasientene lå på.
Huset ble museeum etter Anna Freuds død, og det er en spesiell følelse å være i arbeidsværelset til Freud. Han var interessert i antikken, historie og arkeologi, og rommet er fylt av gamle skatter: skulpturer, figurer og vaser. Og selvsagt et stort bibliotek. Skal du til London anbefales en besøk. Lenken til museet ligger her. Du får tilbud om å leie en liten båndopptaker som du kan ta med deg når du går rundt i huset, og det anbefales Da får du en grundig gjennomgang både om Freud, Anna Freud og gjenstandene i huset. I tillegg har de en utmerket museumsbutikk med Freud-relaterte bøker, og annet.
I går var jeg på kino og så filmen A dangerous method, en film om Jung og forholdet han hadde til Freud. Eller kanskje mer korrekt: filmen om Sabina Spielrein. Jung er blant annet kjent for teoriene om arketypene, og langt på vei var han på linje med Freud, til disse to bryter kontakten på grunn av vitenskapsteoretiske kontroverser. Mye av handlingen kretser rundt vakre og hysteriske Sabine, som Jung har som pasient og utvikler et kjærlighetsforhold til.
Jeg har lest den fantastiske boken Alnæs skrev om den russisk-jødiske psykiateren Sabina. Det gjør et sterkt inntrykk å se filmen når en vet hva som hender med denne kvinnen. For det første er hun antageligvis tenkeren bak flere av de teorestiske antagelsene Freud og Jung kom frem til, uten å bli kredittert. Hun inspirerte også pedagogen Piaget, som fremdeles har stor innflytelse på pedagogisk tenkning og på norske læreplaner. For det andre valgte hun å reise hjem til Russland, der hun ble drept av tyskerne i en synagoge i 1941. Før hun blir drept rekker hun å utdanne et antall psykoanalytikere, og hun arbeidet som psykiater i hjemlandet. Det er hjerteskjærende lesning. Boken er noe av det beste jeg har lest og uten sammenligning noe av det som har hatt sterkest inntrykk, både som leseopplevelse og følelsesmessig. Boken er glimrende skrevet og i tillegg til at vi blir kjent med Sabina får vi ett opprivende innblikk i de europeiske strømningene gjennom første halvdel av det forrige århundrede. Hvis du ikke har lest boken anbefaler jeg deg å lese den.
Både London-besøk, film og bok anbefales på det varmeste. Begynn gjerne med boken, det gir filmen det lille ekstra.
Nei og nei. Nå rykker det i reisefoten. Igjen. Jeg er helt håpløs. Og nå er det en togtur som står øverst på listen. Helst et av de gamle, med kniplingsduker, krystallglass, sovekupe og med lokomotiv. Joda, de finnes, men det koster skjorta, og jeg er rikere på drømmer enn på penger. Men det er lov å drømme seg bort. Jeg har tidligere omtalt flotte togreisebøker på denne bloggen, og de kommer godt med nå. Egentlig burde jeg funnet meg noen gode reiseskildringer, men jeg finner sjeldent noen som jeg syntes er virkelig gode.
En gang var det en som kalte meg for en eskapist. jeg fant ut at det kom fra ordet escape, og det han mente var tydeligvis at jeg hadde det med å reise avgårde hver gang jeg syntes livet behandlet meg litt urettferdig. Det hadde han kanskje rett i. Men - tenker jeg, reising er ikke så ulikt lesing. En god bok tar leseren bort fra egen hverdag og inn i en annen - og det er vel også en form for eskapisme?
Nei, jeg får ta kvelden. I dag legger jeg meg med en London-guide som selskap. Opps, det glemte jeg, det er bare noen uker til jeg skal til London. Det bør stille leamusen i reisefoten? Både og. Jeg har blitt så reisesnobbete at London ikke regnes som ordentlig reising lenger. London er som en middels bokopplevelse: greit så lenge det varer, men det setter ikke varige spor. På den andre siden, det er i London de virkelig gode bokhandlerne er. De gode musikalene. God mat, vennlige mennesker, gode aviser, spennende historie, gode butikker og januarsalg. Godt reisefølge har jeg også. Joda, London teller. Noe å se frem til i vinterkulden.
