Donna Tartt - Stillitsen

Endelig kom den, boken veldig mange har ventet på veldig lenge. Donna Tartt tok en hel generasjon med storm da vi leste Den hemmelige historien på begynnelsen av 1990 tallet. Tartt er en god venn av en annen sentral forfatter fra samme periode, Bret Easton Ellis (American Psycho). Begge ble litterære stjerner nærmest over natten, og bøkene ble diskutert på lesesaler, i avisene, på cafeer og nach spiel.

Stillitsen handler om Theo, en tenåring som bor alene med moren. Den alkoholiserte faren har forsvunnet for ikke å komme tilbake, og mor og sønn har et nært og godt forhold. De bor i New York da moren blir drept i et brutalt terrorangrep på et kunstmuseum. Theo overlever mirakuløst, og i all tummulten som oppstår blir han bedt av en gammel mann om å ta vare på et bilde. Bildet heter Stillitsen (en liten fink som er vanlig i store deler av Norge, Gold Finch på engelsk).  Bildet er malt av Carel Fabritius (1622 - 1654), og eksisterer i virkeligheten. Stillitsen er morens yndlingsbilde, og blir en form for bindeledd mellom Theo og moren, som nå er død. Av mange årsaker klarer han ikke å fortelle noen om bildet, og hele livet hans blir preget av angsten for at han skal bli tatt for kunst-tyveri.

Det er mange historier i denne fortellingen og en av dem som fasinerte meg er hvordan hele systemet ikke klarer å fange opp Theo etter ulykken. Alle instanser som skal ta seg av barn i krise feiler: barnevernet, helsevesenet og skolen. Han vet ikke hva som skal skje med ham, ingen forklarer hva de tenker om situasjonen hans og det virker som om alle voksenpersoner opplever at han tar "det bra" og at ting går av seg selv. Sånn er det selvsagt ikke, og Theo var en ungdom med mye uro i kroppen allerede før moren døde. Men han møter noen personer som blir avgjørende for ham, og han klarer seg rimelig bra.

Det er en lang bok på mer enn 800 sider, og jeg har sett at enkelte litteraturkritikere mener at den burde vært kortere. Jeg er ikke enig i det. Tartt's fortelling er fasinerende og kreativ, persongalleriet er farverikt og plottene spennende. Dette er en av de bøkene som man ønsker skal vare og vare, og etter 840 sider er leseren mett, fornøyd og lykkelig.

Dette må være den ideelle sommerlektyre for de aller fleste leseglade, og det er ingen grunn til å vente på at den skal komme i pocketutgave - dette er en av disse bøkene som blir slitt i kantene fordi både voksne og unge leser og lar seg begeistre!

God bok!